Oslo Elvesportsklubb 50 år - jubileumshelg del 3 - Normalen

 Så er vi kommet til siste dag og vi skal hjem. Men først skal de spreke ned Normalen en tur. Jeg er mørbanket, støl og sliten etter lørdagen, og Normalen kan jeg ikke padle uansett, så jeg bestemmer meg for å være tilskuer. Og shuttle bunny! (Den som skysser padlere og kajakker frem og tilbake, på padlefagspråket.)

Jeg har jo lært meg at når man er tilskuer, fotograf, whatever, så har man på seg redningsvest og man har med seg et tau. Nå gjør jeg skikkelige forberedelser i tilfelle noen kommer svømmende, så jeg sikrer tauet i en tykk gren langs elven. Når de kommer padlende, er det langt på andre siden av elven, så jeg ville neppe klart å kaste så langt uansett. Pyttsann! Jeg får i alle fall noen blinkskudd.

Wout bryter eksplosivt gjennom bølgene

Snart er alle forbi, og jeg pakker sammen og kjører til neste utkikkspunkt, som ligger i en stor sving. Der er jeg ikke særlig nærme elven, og det er bratt ned, men til gjengjeld har jeg flott utsikt over Heidal og Sjoa. 

Heidal

Det tar ikke så lang tid før det dukker opp noe langt der fremme. Det er en grønn kajakk, som ligger opp ned. Jeg vrir hodet for å prøve å huske hvem det var som padlet grønn kajakk, men kommer inte i håg. Med oppned-kajakken følger det et par padlere. De sliter litt med å få kajakken med seg ser jeg, men snart forsvinner de innunder buskaset i svingen og da skjønner jeg at de har fått kajakken inn dit og venter der.

Litt etter kommer en bil med to av padlegutta som ikke er med gjengen i Normalen. Og de har med seg et stykk Maria i bagasjerommet, det var nemlig hun som måtte ut på svømmetur. Jaja! Hun og jeg går langs veien og finner et sted langs bredden hvor det ser ut som hun kan komme seg ned til kajakken. Det skal holde hardt, det er skikkelig bratt og mye løse masser og stener. Men vi Mariaer gir oss ikke, så hun firer seg ned, uredd som bare det. 

Jeg går opp igjen og venter leeenge. Til slutt hører jeg noen høye rop og ser at padlerne fortsetter, men uten Maria, og ingen grønn kajakk å se. Når jeg går bort der vi gikk ned, er hun på vei opp igjen, da kajakken allerede var blitt båret opp langs veien. Så turen måtte avbrytes, og slik er det av og til. Better safe than sorry.

Vi putter kajakken hennes på taket og så kjører vi til takeout (som er fagspråket på stedet der padleturen avsluttes). Det blir skravlet om dagens opplevelser, nye vennskapsbånd knyttes og vi tar farvel og håper det ikke blir lenge til neste gang. 

Martin og jeg bestemmer oss for å ta turen over fjellet for å slippe å stå og stampe i kø nedover Gudbrandsdalen. På Bessheim inntar vi en bedre middag, og sjelden har viltkarbonader smakt så godt. 

Det blir en fin kjøretur over fjellet og ned Bagn. Ved Begnabølgen stanser vi og tar en titt. Hjeeelp for en stor bølge! Kan jo hende jeg padler den en dag :-)

Hjemme hos Martin pakker vi om og så skal jeg komme meg inn i bilen og kjøre den siste timen hjem. Martin sier smilende at jeg ser ut som en padleboms, og det tar jeg som et stort kompliment!

Oslo Elvesportsklubb 50 år - jubileumshelg del 2 - Sjoa Bru til Bru og Normalen

Førstemann uti

Heeey!

Endelig tid for Sjoa, baby!

Denne turen har nok de aller fleste gledet seg til. Selvfølgelig må klubben ha en jubileumstur ned Sjoa. Over 40 padlere ankommer putin lørdag ettermiddag, og gjør seg klare. Putin sa du? Det er padlefagmiljøets benevelse på en plass hvor turen i elven starter.

Jeg skal i raft igjen. Vi blir en fin liten bukett på 7 stykk! Styrmann er Kristian, som også var rafteleder på forrige raftetur. Kristian er bare sjef! Vi er to stykk Maria som får hilse på hverandre for første gang på denne turen. Vi har også med oss en ung tenåring og hans far, samt Kjetil og et par andre karer. 

Fem av oss er klare, og sammen begir vi oss ut i bølgene for å leke og øve litt. Maria nr 2 har ikke vært i raft før, heller ikke et par av de andre, så det trengs litt opplæring. Rundt oss er det mange elvepadlere, så man er trygg hvis raften skulle flippe. 

Vi padler ut i den store bølgen, jeg har gjort dette her før og vet sånn ca hva som venter. Lener meg innover når raften går bak i bølgen, men de andre som ikke gjør det får seg en liten overraskelse. Raften flipper ikke. Men, det gjør den på forsøk nummer to! Dermed havner vi alle i elven, og må svømme!

Jeg mister taket om tauet på båten og havner ordentlig dypt ned i vannet, bruker et par sekunder på å orientere meg på hva som er opp og ned, og så er det bare å svømme opp. Raften forsvinner fort fra meg, så jeg bestemmer meg for å svømme inn til land. En elvepadler kommer til unnsetning og da går det straks fortere. 

Flipp! Foto: Sven Thalberg

Så går skammens kanossagang opp til putin igjen mens jeg ser langt etter raften som forsvinner nedover strømmen. Kristian er allerede godt i gang, han har fått snudd raften, kommet seg oppi og har begynt å plukke opp raftere.

Nå skjer ting fort. Jeg og de to andre karene som skulle ha vært med raften får være med en eldre elvepadler i pickupen hans, to av oss får ligge baki blant plastposer og skrot!
Så bærer det til første bru, hvor vi venter spent. Og snart kommer de nedover. Kjetil løper dem i møte og hopper oppi raften. Ved brua padler de inn i en bakevje, og vi to sistemann tar også plass. Så er det bare å vente på resten av flokken.

De kommer snart, og det er altså et så flott syn å se 40 fargerike kajakker og elvepadlere komme nedover elven. Jeg ser etter kjæresten, selvfølgelig er han der, ganske langt frem. 

Vi venter til alle har kommet, og lekt seg litt i bølgene nedenfor brua. Så bærer det avgårde nedover, bru til bru, her kommer vi!

Det er bare fryd og gammen. Hørselen min blir en god del redusert i elven, men jeg kan høre bittelitt, og har nå lært meg til en viss grad å høre tonefallet i stemmen til Kristian når han roper "forover" og "bak". Sånn ca. Jeg må støtte meg en del på det de foran gjør, men så lenge jeg kopierer dem går det supert!

Det blir bare en moro sjarmøretappe ned til Harlaug Bru, og når vi svinger elegant (..?) inn der, avslutter de fleste dagen og pakker sammen. Jeg får et vått nuss fra en smilende kjæreste Martin når han seiler inn ved siden av raften. Vidunderlige dagen!

Men vi i raften og noen til fortsetter. Nå skal vi ned Normalen, og det er en strekning av Sjoa man ikke padler i elvekajakk hvis man er nybegynner. Jeg har altså ikke padlet der i elvekajakk. Men jeg har rafta der før, og det var gøy! Nå er det dog mye mer vann, så jeg er naturlig nok litt spent når vi begir oss nedover.
Alle rafterne som var med fra starten fortsetter også nå, vi er noen tøffinger!

Normalen er DRITGØY. Masse digre bølger og kule svinger. Noen tricky steder (i mitt hode) men Kristian geleider oss trygt gjennom, instruerer og er i sitt van(n)te element. Man får mange inntrykk gjennom Normalen, gjennom dype juv hvor vannet renner blågrønt og klart over glatte elvesteiner som har blitt polert til finesse gjennom tusenvis av år, man ser høyt opp på skogkledde åser og bratte fjell, man padler forbi digre steiner ute i vannet og alt er bare stas og glede.

Turen går selvfølgelig altfor fort. Jeg glemmer ikke Kinahølet, hvor jeg sto langs elvebredden for et par år siden og tok bilder av padlere da det plutselig kom masse mennesker seilende gjennom, for raften hadde flippa. Det tok et par sekunder før jeg skjønte at vi måtte redde folk, ikke ta bilder. 
Det gikk bra med alle den gangen, og det gjør det jammen nå også. Kinahølet er diiigert og den siste bølgen er herlig å padle gjennom, raften og bølgen møtes i et brøl og Sjoa serverer en siste forfriskende sprut i ansiktet før vi kan padle ned mot takeout og avslutte. 

Nå bærer det opp til Kruke, i kveld er det festmiddag!

Vi kler oss om til...tja, ikke akkurat festtøy, men det går fint. Dette er en avslappet gjeng. Og finsalen blir åpnet for padlefolket. Det er en stemningsfull sal, og vi koser oss med nydelig mat, gode samtaler som stort sett omhandler padling, akkomagnert av godt drikke i glasset. En av pionerene i klubben, Lars, holder tale og forteller om klubbens start og alt det spennende som har skjedd frem til i dag, og viser frem bilder fra klubbens 50 år lange karriere. 

Finsalen pyntet til fest

Kvelden blir avsluttet med 2 timers hygge i badestampene på Kruke. De ligger rett ved branndammen, helt perfekt, for da kan man kjøle ned en bankende het kropp i dammen. 

Livet leker, jeg har elvebrus i blodet, vin i glasset og kjæresten ved min side. Det blir sent før vi kommer oss i seng, men for en dag! Takk for turen, takk for selskapet, takk for gode samtaler og nye bekjentskaper, takk for maten, takk for absolutt alt!

Oslo Elvesportsklubb 50 år - jubileumshelg del 1 - Otta Family Run

Rafterne

For en helg og for noen opplevelser og minner som har blitt skapt, ikke bare for meg, men for minst 50 andre, med stort og smått!

Padleklubben fyller 50 år, og Martin og jeg hadde holdt av helgen lenge. Så fredag etter jobb plasserte vi kajakker på taket og duret oppover Gudbrandsdalen i takt med alle andre som skulle samme vei.
Et lite stopp på Strie Strømmer, padlebutikken i Heidal, måtte til. Jeg har nemlig spart litt bursdagspenger, og for dem så unnet jeg meg en splitter ny padlevest. 

Så var det innkvartering på Kruke Gård. Det er alltid like spesielt å komme hit. Den gamle ærverdige gården med aner fra mange hundre år tilbake, og gudene vet når de tykkeste stokkene på gården begynte å vokse. Vikingtid kanskje? 

Branndammen på Kruke Gård

Vi blir innkvartert på en koselig liten hytte denne gangen, som vi får helt for oss selv. Her kan vi nyte fred og ro og utsikten over dammen, som ble anlagt som brannsikkerhet i gamle dager. Nå fungerer den som et vakkert himmelspeil og påfylling til stampene som står rett ved.

Klokken er allerede åtte når vi kommer frem, og tiden går fort. Det hilses og skravles med gamle kjente, det hilses på stort sett alle nye ansikter, planer legges for neste dag og plutselig så er det natta. 

Dagen etter er det frokost, og så bærer det avgårde. Det er flere turer som arrangeres. Vi har meldt oss på rafting og padling ned Ottaelva, som renner i sidedalen på vei ned mot Otta. Senere samme dag skal vi rafte ned Sjoa. Men nå er det først Otta, som er en snill "familieelv". Den er bred og stor, men renner rolig med mange små gøye bølger. 

Ut på tur, aldri sur!

Jeg skal sitte i raften, sammen med to familier og rafteleder Kristian. Kristian er en dreven padler både i elvekajakk og raft, og er hel ved. Når han er med, så er vi trygge. I tillegg er det mange elvepadlere med som sikringspadlere, yngstemann er bare 13 år. Det er imponerende! Martin skal være med i kajakk, og vi har også med oss Lars, Sascha, Camilla, Miriam, og noen til. Geir og Dag er to nye tilskudd i gjengen, og de har med seg packrafter!

Snart er båten pumpet opp, alle har fått på seg ull og tørrdrakter, hjelm og vester, og er klare. Vi har fått litt instruksjoner, og Kristian har gitt opplæring til de som ikke har vært i raft før. Ungene har fordrevet tiden med å plukke bær og vandre litt i nærområdet, og plutselig så er vi klare!
Ut i raften, jeg blir tildelt plass bak. Det er fordi jeg kan ikke høre i elven da høreapparatene er ikke vanntette (dessuten ville de falt av i sterk strøm), og det er viktig at de forreste i raften hører godt pga instruksjoner som gis. De tre minste sitter i midten av raften, mens den eldste som er 9 år, blir med på å padle!

Ottaelva altså. Blågrønnfarget av isbreene, bred og trygg med litt skumming på overflaten, renner den som en mektig moder jord nedover dalen. Rafting er bare gøy. Kristian instruerer, vi voksne padler det vi er gode for og barna bare koser seg. Vi søker etter bølger vi kan ri på, og når det ikke er så mye bølger, instruerer Kristian oss til å padle så vi snurrer rundt og rundt som en karusell. Ungene hviiiner av fryd!

Kajakkpadlerne er også lekne. De kommer og spruter på oss og ungene spruter tilbake! Det går sport i å sprute på alle de voksne som våger å nærme seg, ingen kaprere skal ombord her nei!

Kristian overrasker alle ved å jumpe ut i vannet. Jeg blir litt tatt på senga, ramla han uti eller? Men nei, han har full kontroll og ville bare showe litt for barna, som selvfølgelig syns dette er dritgøy. Kristian drar seg lettvint oppi båten igjen, og så er vi i gang igjen. 

Etter over halve farten kommer vi til Zambezi, der det er noen ganske store stryk. Vi stopper inntil land, for nå kan det bli litt utfordrende, og da må det rekognoseres litt først. Både vi i raft og kajakkpadlerne går ut av båten og går nedover langs elven for å se på strykene. Det er en og annen kajakkpadler som trenger veiviser, og da er det viktig å se på elven hvor den tryggeste leden går. Kristian forklarer også hvor vi skal manøvrere raften.

En av barna ønsker ikke å være med ned strykene. Det skal man respektere, så hun blir fulgt ned av mamma Miriam, mens noen av kajakkpadlerne padler ned og passer på mens Miriam går opp igjen for å være med raften ned strykene.

Så bærer det uti med oss. Ungene får tydelig beskjed om å sitte midt i raften og holde seg godt fast!! Så store bølger har jeg aldri padlet før. Det er bare å glemme alt, det er faktisk ikke mulig å tenke på noe annet mens dette pågår. Kristian er tydelig og fast der han sitter bak og styrer raften, og vi andre padler det vi er kar om. 
Jeg gliser fra øre til øre når vi topper de høyeste bølgene, herreguuuuud så gøy! Det varer bare noen sekunder, så er vi nede, alle med et skyhøyt adrenalinnivå og digre smil. Vi plukker opp den lille passasjeren som venter på oss, og så skal vi videre.

Nå renner elva inn i et kort juv, dyp, rolig, den blir mørkere i nyansen og fjellveggene reiser seg høye og mørke på begge sider. Nå blir det bading. Veslejenta Janne på 9 klatrer opp på kanten og kaster seg fryktløst uti det kalde og dype vannet. Tøffa! Flere ganger hopper hun uti. Hun svømmer nedover elven og får sitte på med den ene packraften litt før hun kommer tilbake til den store raften vår. Kuult!

Nå er det bare et lite stykke igjen, så er turen ferdig. Hvor lang tid turen tok, husker jeg ikke, men 1-1,5 time kanskje?

Det var i alle fall utrolig moro med familierafting nedover Ottaelva, og alle som var med fikk et minne for livet. Takk for turen.

Solnedgang ved Kruke Gård

Vårtur til Hakatjerna med produktrapport og oppskrift!

Det var tidlig i vår at jeg fikk lyst til å ta en alenetur med Ulv. Det syns jeg at jeg kunne koste på meg, det er tross alt ikke hver dag en heltids alenemamma får den muligheten!

Jeg leverte barna til mamma, som aldri sier nei til å passe barnebarna sine. Derfra var det bare en liten kjøretur østover mot svenskegrensa. Tok av et lite stykke før grensen, ved Lundebyvannet. Inn i skogen der og en kjekk liten parkering akkurat passe til min lille snertne bil. 

Ulv er en gladgutt som aldri sier nei til en tur, og når jeg pakker sekken vet han hva det betyr. Da blir han glad og utålmodig! Han har sin egen lille ryggsekk, hvor han bærer sin mat og snacks og litt av mitt utstyr også, når turen ikke er for lang. 

Da må han gå pent i bånd, for han bryr seg ikke om å la være å rulle eller bade selv om han har på packen. Og så er det jo båndtvang også.

Tenk så deilig, bare meg og hunden i et døgn...jeg kjenner allerede at hverdagens byrder letter idet jeg trasker innover Østfoldskogen med en sekk som veier mye mer enn bare en overnatting skulle tilsi - men jeg liker å kose meg når jeg er på tur og er ikke redd for å bære tungt. 

Stien er lettgått og vi kommer snart til "inngangen"...

Vel fremme ved Hakatjerna er klokken blitt syv allerede, så jeg har fullt fokus på å få opp teltet og ordne mat. Det går kjapt med telt, syns jeg er i overkant kravstor når jeg har med firemannstelt til meg og hunden...men det er nå det jeg har, og den billige tomanns gapahuken jeg har er for stor og klumpete å drasse med seg i ryggsekk. 

Ulv venter pent... "Blir det noe godt på meg tro?"

Skumring i kvelden

Beveren er svært aktiv rundt Hakatjerna. Det ligger nedgnagde stokker overalt, og i bekken i utløpet av tjernet er det en liten demning. Det er gøy å se sporene etter dette dyret som er det dyret som gjør mest for miljøet - det renser jo vann. Gratis bålved i massevis, men jeg skal ikke brenne bål i dag. Det er ekstremt tørt i marka og stor skogbrannfare. 

Natten kommer tidlig, jeg leser litt men når jeg sover ute blir jeg tidlig trett. Ulv får være med inn i teltet og snart sover vi søtt begge to. Og jeg våkner ikke før langt ut på morgenen. Like greit, for sola har enda ikke kommet for å varme teltet. 

En liten tur ut på toalettet blir det likevel, og etterpå slapper jeg av og leser...Ulv venter og lurer på hvorfor jeg ligger der og drar meg....når man kan gå ut og ha det gøy..?!

Etterhvert kommer solen og da må jeg ut av teltet. Vindstille, varm vårsol....jeg henger opp hengekøya mi og finner frem sjokoladen jeg ikke spiste kvelden før. Og bok. Så må Ulv pent finne seg i å vente mens jeg nyter latmannslivet i hengekøye. 

Etter en stund med kos og sen frokost pakker vi sammen og setter kursen mot bilen igjen. Jeg kjenner at turen var altfor kort. Jeg skulle gjerne hatt en hel dag der ute sammen med min trofaste Ulvegutt. Men det får vi ta igjen siden. 

Takk for turen Ulv! 

I Mikkjel Fønhus' rike - Fønhusstigen

 Da vi ble med padleklubben til Begna, så jeg min sjanse til endelig å bli litt kjent i et rike jeg kun har blitt kjent med gjennom Mikkjel Fønhus sin penn. Han er en av mine store forbilder. Ikke en verdenskjent mann slik som Helge Ingstad og heller ikke så kjent som Lars Monsen, men Mikkjels penn har en råskap som ingen kan hamle opp med. Han hadde en evne som ingen andre til å se skjønnheten, det nakne, sanne og rå i de ville dyrenes liv, samt også en del mennesker, og en unik evne til å formidle alt dette gjennom å føre det ned på papir.

Jeg har lest mange av Fønhus sine bøker og drømt meg vekk i hans verden. Den gang menn var menn, mennesket måtte overleve på de levevis man kunne, det var ikke rom for barmhjertighet annet enn å drepe et dyr for å forkorte dets pinefulle endelikt. Da bjørn i skogen var vanlig, det fantes ikke elvepadlere, men tømmerfløtere, som er en av de mest imponerende yrker jeg kan tenke meg.

Et av Fønhus' mest kjente verker er historien "Det skriker fra Kverrvilljuvet", en nydelig, tragisk og rå historie om et hønsehaukpar som hekker i det nevnte juv. Da jeg var ferdig med historien måtte jeg e undersøke  - fantes dette juvet? Og det gjør det jo. Siden den gang har jeg visst at hit skulle jeg.

Så bød sjansen seg. Kun fem minutter unna padleklubbens destinasjon, ligger Kverrvillas utløp i Begna, elven som renner gjennom Valdres. Kverrvilla ender like vilt som den starter, den kaster seg utfor i hvite kaskader og det låter slik at man må skrike til hverandre for å høre gjennom elvesangen.

Jeg pakket sjokolade og godis, mat og drikke, badetøy, solkrem... vi pakket ned teltet og alt utstyret vårt, pakket oss inn i bilen slik at vi skulle være klare for returen rett etter vi var ferdig på tur. 

Så kjørte vi kun noen hundre meter opp langs Begna, og inn mot Hølera skole. Skolen ble lagt ned på 60tallet, men likefullt står den her og vitner om da det var litt lenger til naboen, før det kom fine asfaltveier og busser. 

Vi parkerer, og starter turen. Den går rett over brua, og turen er skiltet hele veien. Etter 200 meter tar vi av fra veien og inn på en skogssti. Varmen trykker ned i den trange dalen, og vi tar det rolig. 

Bakken under trærne er dekket av et teppe med gauksyre, denne nydelige lille planten som ligner på kløverblad. De er spiselige, og Sigurd vil at jeg skal smake. Jeg skjønner hvorfor de heter syre, for smaken er syrlig. "Du må smake blomsten også mamma!" Blomsten er derimot ikke så syrlig. Men - ikke gode nok til at jeg vil sanke dette til middag.

Da vi har gått noen minutter og opp en bakke, kommer vi gjennom en skyggefull skog. Foran oss spretter en rådyrbukk frem fra skogen, over stien og inn mellom trærne. Den stanser og ser på oss noen sekunder. Så hopper den videre innover.

Det er som det var Mikkjel selv, som sa "velkommen til mitt rike!"

Det ble juni, og sommerens tusen blomster krydde opp fra marken.

Under treet, der haukereiret var, sto noen gjøkesyrer. Når junikvelden kom som et kjælent strøk over jorden, når det mørknet i skogsnaret, da lyste blomstene som tynne slør, som hvite sommerfugler. Og gjøkesyrene gjorde forskjell på dag og natt. Når det var på sitt mørkeste, da sov gjøkesyren.

Under barken i trærne, ut gjennom krokete grener og kvister, stod sevjen sydende til værs, og treleggene hadde så vidt begynt på en ny årring.

Hele skogen var et mylder av liv, som arbeidet lydløst.

Fra Mikkjel Fønhus "Det skriker fra Kverrvilljuvet".

Stien går oppover og videre oppover. Kverrvilla, som renner til venstre hele veien opp, låter villere og villere jo høyere opp vi kommer. Snart er vi oppe ved ei stor og gammel høyløe, og der ser vi elva kaste seg utfor fjell og steiner, det spruter og dusjer. Det ligger ei lita hytte rett ved elva, og når vi har passert den, kan vi strekke armer ut, lukke øynene og la oss overdrysse med små strålende perler fra elva. Lykke for tre varme sjeler!

Kverrvilla er en elv som begynner inne på fjella, der det levende vannet skiller seg og renner hver sin vei, noe vestover, noe østover.

Kverrvilla er ikke stor i førstningen. Men bekker og elver blander vann med den, og slik vokser den. Over glatt, rundtslitt stein, over mangefarget sandbunn, over gjørmete myrdrag renner elven, og stadig søker den lende der marken heller.

Kverrvilla er vestfjellenes store livåre. Den er et levende vesen, som aldri sover og aldri dør. Åndedragene strømmer over åsene, dag og natt, sommer og vinter. Elvens lange, ormeaktige legeme spiller i farger under sol og måne. Det står stålblå glans fra hølene, det spytter fra strykene, og under fossene koker vannet, som elgens melk.

Fra Mikkjel Fønhus, Det skriker fra Kverrvilljuvet

Etter en god stund til kommer vi til Svaet. Der går elven bred over berget, og store deler av fjellet er blottlagt og tørt, der kan vi bevege oss kloss inntil Kverrvilla og høre dens brøl uten at det er noen fare. Jeg har hørt at det er gode bademuligheter her, men ser ikke annet enn noen små pytter man kan senke seg ned i. 

Barna er sultne, så vi stopper for en rast. På en flott utsiktplass setter vi oss ned, og nyter utsynet oppover og nedover Kverrvilla, og langt der nede ser vi en solglinsende Begna slynge seg gjennom dalen. For en utsikt! For en blå himmel!

Knekkebrød med leverpostei har aldri smakt så godt. Solen steker, og jeg må hele tiden minne barna på å drikke, for jeg kjenner selv at svetten siler og det kan fort bli for hardt.

Jeg har tenkt at jeg skal se an formen til barna, om vi skal gå helt opp til juvet. Men jeg syns de har mye å gå på enda, og så har jeg et par ess i ermet, så jeg proklamerer at vi skal gå helt til juvet. Ved Svaet er vi over halvveis, og nå er de verste stigningene over. Så vi rusler videre!

Etter kun kort tid er vi på den øverste delen av Svaet, og der ser jeg bademulighetene som har vært omtalt. Elven danner en svær flat kulp her. Men...jeg syns ikke den ser så trygg ut. Jeg vet ikke hvor strømmen tar tak, og havner man uti der, er man sjanseløs.

Vi passerer et skilt som forteller om tømmerfløting i Kverrvilla på tidlig 1800tall. Det ble fort gitt opp da tømmeret ble for ødelagt i strykene. Men det fortelles om en tømmerfløter som gled på en av stokkene og havnet i elva. Hodet hans ble funnet i Begna dagen etter, og en kvinne gikk på sine bein med hodet i en kurv hele veien til kirkegården i Bagn...

Etter dette gav de opp tømmerfløting og tømmeret ble fraktet med hest istedet. Her og der syner sporene etter den driften, der stien måtte gjøres fremkommelig for hesten er det bygget opp veier og stier slik at det ble flatt å gå for hesten. Man hektet sammen stokker etter hverandre. Til slutt lå det kanskje en førti meter lang lenke av stokker der, og fremst hesten som måtte dra det hele. 

Han hogg øksa i en stokk og satte seg skrevs over tømmeret, med føttene mot meiene. Så dro han litt i tømmene, og smattet på hesten. Svarten la seg rolig i selen, men ikke med full tyngde, var liksom uviss på hvor tung vendinga var, vile liksom prøve seg frem.

Vendinga rørte seg ikke.

Da seig hesten litt attende i seletøyet. Så la han seg på ny i, nå med hele sin tyngde, med strakte, spente bein, med all sin kraft samlet i daget - det var slik en god tømmergamp tok i.

Og nå gnurket det i stokkene, hele vendinga rørte seg, tok til å sige, smått, så litt fortere, hestehovene lå litt nedbøyd nder taket, messingbjella singlet..

Den lange tømmerormen var kommet på gli...

Fra Mikkjel Fønhus "Halling-Svarten"

Stien er fin å gå på, og jeg kjenner historiens sus rundt meg. Det er vemodig, sterkt og tankesomt å gå slik, i riket til en mann som har gitt meg så mange gode leseropplevelser. 

Vi passerer et skilt til Trøllstugu. Jeg har lest om det også, det er en hule som ligger dypt nede ved elven, men man kan kun gå dit når elven er liten. Derfor går vi ikke ned dit i dag. 

Nå er barna slitne. Jeg drar ut esset mitt - vi skal spise på Peppes i dag! Det får straks ut de siste kreftene, og etter bare fem minutters ivrig springing på sti så er vi ved det juvet jeg har tapt mitt hjerte til.

Lengst nede, der de tverrbratte dalsidene møter hverandre, kysser elven bergveggene. Det er høler her, dype og svarte, med gammel aure som har tatt farve etter vannet og er blitt mørk. Av og til stikker den hodet opp i luften etter en fivril, og så lyner den ned på dypet igjen, der det alltid er natt.

Kverrvilljuvet er ensomt. Midt på dagen står solen rett over, og da skinner det i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig av skygge der nede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet. Her har fugl og dyr lukket øynene. Av det ene års gras er det neste vokst opp, og ingen ljå har plystret gjennom det...

Slik er Kverrvilljuvet.

Fra Mikkjel Fønhus "Det skriker fra Kverrvilljuvet".

Nå får barna belønning! Sjokolade og nøtter blir dratt frem, og så sitter de og koser seg mens jeg knipser i vei, og forsøker å få et glimt av dypet langt der nede. 

Etter en liten stund går vi ned igjen. Og nå stopper vi ved Svaet og bader! Ikke i den digre kulpen, nei....vi kjøler oss ned i en liten sidebekk, og de små pyttene er deilige å kjøle seg ned i. Elven kjøler ned de varme kroppene våre med glitterdusjer, og livet er bare herlig. Barna er venner og leker, og jeg får nyte livet på det flate fjellet. Heldige meg!

Men allting har en ende. Også denne deilige dagen. Der jeg ligger og slikker sol, tenker jeg gang på gang "Jeg vil ikke hjem!" Akkurat som det kan bli virkelig hvis jeg bare tenker det nok. Men - til slutt får faktisk barna nok av sol og bading. Nå er det Peppes som er fokuset. 

Vi pakker sammen, og traver ned ved siden av en mye travlere Kverrvilla. Barna får se et par firfisler på den varme bakken - stor stas! Sigurd fikser et skilt som har ramlet ned, og så er vi plutselig nede ved bilen igjen, ved gamle Hølera skole. Barna er fascinert av den skolen, har folk gått på skole her? De finner ut at skolen ble stengt i 1960, og da blir de om mulig enda mer imponert over at skolen fremdeles finnes..

Jeg kjenner et vemod over å måtte forlate Mikkjels rike, men jeg vet med meg selv at jeg skal opp dit igjen. Kanskje jeg kan finne en vei ned til juvet? Eller videre opp i fjellet? Jeg vil se trollhula og jeg vil sove i den skogen. Livet er kort og eventyret venter.

Takk for turen, Mikkjel!