Det var blitt mai, nettene var begynt å bli varme, vi var våryre og turyre og da jeg luftet idèen om en telttur for Sunniva, bare henne og meg, var hun selvfølgelig med.
Vi måtte til Langvann. Der har vi ikke ligget før, jeg har bare gått forbi. Men jeg er nysgjerrig på den fine marka vår, så nå MÅ vi dit. Jeg kikker på kart og bestemmer oss for et mål omtrent fem kilometer fra parkeringsplass. Det burde da Sunniva klare, tenker jeg. Men jeg vet det kan være litt folk der - og det skal vel gå greit.
Men ting blir ofte ikke slik som man planlegger. I det vi kjører opp til marka fredagskveld, møter vi en venn, en som er oppvokst her og kjenner marka inn og ut. Han tipser oss om en plass hvor vi garantert ikke møter noen, og som er to kilometer kortere.
Vi parkerer bilen på anvist plass, og begir oss innover på en gjengrodd traktorvei. Det er fint vær denne dagen, og slett ikke meldt regn! Derfor tok jeg, for aller første gang, sjansen på ikke å ta med regntøy. Jeg tok imidlertid med paraplyen til Sunniva, bare fordi -tenk om-!
Etter en halvtimes rusling begynner Sunniva å klage. Hun får litt vann og oppmuntring, og vi trasker videre. Vi synger, det hjelper! Når hun ikke vil synge, så synger jeg.
Vi passerer et lite vann med bare sumpmark rundt. Her er det en utfordring å holde føttene tørre! Vi kikker på de forskremte endene som slett ikke liker dette besøket, og kommer oss raskt forbi vannet.
Så begynner utfordringene. Traktorveien er gammel, og i følge kartet ender den i ingenting. Men vi følger den helt til vi kommer til enden av en utstikker av Langvann. Der er det dårlig utgangspunkt for telting, bare høyt sumpete gress og det føles inneklemt.
Vi tar en tur opp på en liten høyde ved siden av. Da ser vi plutselig hele Langvann og jeg kan skimte en lovende leirplass nede ved vannet. Det betyr at vi må gå litt tilbake, og så opp i skogen.
Sunniva er sliten og lei. Hun har fått et eple å knaske litt på, og lokkes med pølser og godteri som skal finnes frem bare vi kommer til destinasjon.
Da - rett etter at vi har snudd - skraller det over oss så det rister i bakken og lyden går gjennom marg og bein! Sunniva hyler vettskremt og klamrer seg inntil meg, og sant å si blir jeg litt engstelig selv. Men jeg rister det fort av meg - jeg elsker jo tordenvær!!
Jeg beroliger Sunniva litt og prøver å få henne til å forstå at vi må sette opp dampen litt, det kan bli regn og da kan det være greit å ha teltet opp.
Fem minutter går vi, vi finner stedet der veien delte seg og det går et traktorspor bratt opp i en skogsås - og så begynner det å hølje ned. Gode råd er dyre. Sunniva får sin knøttlille rosa HelloKittyparaply med rysjer på, og hva gjør jeg? Jeg finner frem regntrekket til sekken, og så stiller jeg meg tett inntil ei gran og drar trekket over hodet. Slik står vi til høljregnet har gitt seg, og sola titter frem. Det ble med det ene voldsomme skrallet, så Sunniva er rolig. Vi fortsetter opp den bratte bakken og kommer opp i en åpen lysning hvor det tydelig har blitt drevet tømmerhogst for et eller to år siden. Nå finner vi veien lett ned til den utvalgte teltplassen ned noen bratte blåbærlyngkledde bakker. Jeg hjelper Sunniva litt, lyngen er høy for hennes 5 år gamle ben.
Vel fremme er det bare å nyte roen...vannet er helt stille...en lett, lav tåke smyker seg over vannet og blir liggende der som en bekreftelse på den rolige kvelden.
Jeg får opp teltet på 12 minutter, og så er det mat. Sunniva er fornøyd, hun går litt frem og tilbake langs vannet. Hun vil fiske, og kaster og kaster uten noe napp. Det er nok litt for tidlig. Det gjør ingenting, hun liker å stå og kaste og dra inn.
Vi spiser, nyter roen og å være sammen. Vi titter på en padde i vannkanten som svømmer klønete mellom gresstråene. Sunniva vil låne kameraet og ta bilder av meg, og det får hun. Hun knipser masse uklare, skjeve bilder, men for henne er det bare moro. Jeg er gladelig posør!
Lørdagsgodtet fortæres med stor innlevelse!
Etterhvert tar vi kvelden i teltet og jeg forteller improvisert eventyr, noe av det beste Sunniva vet å høre på!
Vi sover mykt og godt på mosen jeg satte opp teltet på, og våkner ikke før syv neste morgen. Det er lenge til teltnatt å være for meg, jeg er vant til å sove hardt og ubekvemt og ikke få så veldig mye søvn, samt stå opp grytidlig..det er deilig å være uthvilt.
Frokosten blir hirsegrøt som vi begge er glad i. Etter det fisker vi litt, fremdeles uten hell. Det er helt greit, det har nesten ikke vært noe vak og fisken er vel for daff enda.
Jeg leker med tanken på å ta et bad, men det er så kaldt....og jeg er her alene med Sunniva, så jeg slår det fra meg.
Vi pakker snart sammen teltet og klokken elleve er vi klare til å begi oss hjemover. Det går kjappere og kjekkere enn forrige dagen, selv om Sunniva er langt mer opptatt av å undersøke alt mulig nå. Humøret er på topp!