Sider

søndag 20. mars 2016

Badesesongen har startet på Tyskerstranda


Påskeuka har startet, og det betyr fint vær! Sunniva har bestevenninne Lena på besøk, og da må vi finne på noe. Ungene vil til yndlingsbadestranda si, og det er Preusserstranda, eller Tyskerstranda. Om det blir så mye bading får vi nå se på, men  vi pakker i alle fall badetøyet med håp om å slå den tidligere baderekorden, som er 28. april. Slår vi den, legger vi lista høyt for neste års rekord - huttetu!

Vi pakker sekken med pølser og pinner og sitteunderlag, og mor putter oppi et par hemmelige våpen.

Det er herlig å gå i dette nydelige vårværet. Våren står for forventning om varme fønvinder, grønt gress, varme, bading, sommer og sol!

Når Tyskerstranda åpenbarer seg mellom trærne er det som en lise, en oase i hverdagen. Det er et befriende sted med mye lek og rom for både barn og voksne, og det er aldri overfylt med mennesker. På Hurum er det plass til alle.

Sigurd har til mammas store fryd funnet et dødt dyr. Det vil han ha med seg hjem. Jeg krangler ikke på det, vel vitende om at han kommer til å gå lei av fugleliket før vi skal hjem.


Sola virkelig stråler over Oslofjorden denne dagen. Langt der ute haster fartøyer frem og tilbake og holder verden i gang. Vi kan lene oss tilbake og ta livet med ro....det er dette Tyskerstranda er til for.
Vi er tidlig ute, og den beste bålplassen er ledig! Det er en flat fin hylle med opparbeidet ildsted, og en flat fjellvegg bak hvor noen har satt opp et par fine brede planker til sittebenker. Herlig plass. På grunn av Østnestangen merker vi ikke så mye til den kjølige vestavinden, og kan nyte solas livgivende og varme stråler mot kinn og hud.

Ungene fyker fort ned i fjæra for å leke og lete etter skatter, mens jeg ordner bålet. Jeg samler noen pinner, men har tatt med meg mitt eget, mest for å vite at jeg får i gang bålet fort. Når man går på tur med unger, setter man pris på at det som er tidkrevende går fortest mulig...dette med å klare å tenne bål uansett vær får heller komme senere.
Sulten melder seg snart, og da kommer de håpefulle små løpende.





Sigurd har satt seg oppi en mosekledd steinhaug, og når han flytter på en stein, får han øye på noen kuler.
"Mamma, hva er det her?"
Det ser ut som små ullkuler, ikke større enn en halv centimeter i diameter. Det er edderkoppkokonger, og etter at ungene har kikket litt på dem, ber jeg Sigurd legge steinen pent på plass, slik at de ikke blir ødelagt eller spist opp av andre dyr. Snart skal det bli en masse små edderkoppbabyer her.



 Så var det tid for litt bading da...? Jeg prøver å motivere ungene, men Sigurd er litt mindre tøff nå...han syns nok det var kaldt bare å kjenne på vannet. Men jentene er med, og vi skifter til badetøy og begir oss ned til stranden. Det er finkornet sand å tråkke på mellom steinene uti vannet, og vi satser på å gå uti og bade der.

Men det blir jeg som må først uti. GUD så kaldt det er. Når jeg er helt uti, begynner det å prikke over hele kroppen, og huden blir nummen. Jeg skynder meg opp igjen! Det er ikke mulig å puste normalt, og det blir litt pusting og prusting før jeg spør om det var noen unger som prøvde seg?!
Men det var det ikke..Lena har imidlertid lyst til å prøve igjen, så det er bare å bite tenna sammen....tøffe jenta begir seg uti sammen med meg og kommer seg helt under før vi springer opp igjen. Om det var kaldt? Slett ikke, i følge Lena!






Hvem er egentlig sjefen her tro....?


Vi har tittet litt etter blåveis på de vanlige stedene på vei hit, men ikke sett noe. Derfor tenkte vi at det nok var litt tidlig, men...plutselig finner jentene blåveis, rett ved bålplassen vår. Noen få har sprunget helt ut i blomst, men de fleste er bare knopper.
Hestehoven ble funnet for et par dager siden, og nå er det blåveisen. Våren er virkelig i gang.


På vei hjem har vi spart noen smuler fra pølsebrødene, fordi vi så noen ender isted, og kanskje de ville dukke opp igjen. Men derimot er det et svanepar som ender opp med godbitene, og de lar seg villig lokke til maten.



Når vi begir oss på hjemvei, er tre stk unger mette på pølser, sol og inntrykk. Takk for en herlig vårdag!



Med Barnas Turlag til Tussebo


I Sætre har speidergruppen laget etkoselig turmål for deminste,i skogen ved Grytnesfeltet. Mankører mot Sætrehallen,men istedet for å ta til høyre mot Sætrehallen der veien deler seg,kjører man til venstre og etter noen hundremeter gjennomboligfeltet parkererman på en p-plass til høyre. Derfra går en bredog fin turvei rett fremtil Tussebo.

Denne dagen er jegmedsom en av tolederei Barnas Turlag Røyken og Hurum. Hele 4familier har møttopp uteom oss turlederne, som også har medossungene våre. Det er en fin gjeng som tusler innover.
           
Snøen ligger enda i marka, men den er godt sammensunket og bærer små føtter sånn någenlunde. De tråkker gjennom her og der, og de minste må få bærehjelp av sine opphav. 


Fremme ved Tussebo tar vi leirplassen i øyensyn, og erklærer den for godkjent. Her har speiderne laget en fin åpen bålplass med tykke granplanker, samt en rund gapahuk som nok er fin under regnvær, sterk vind og ruskevær. En flott leirplass!

Vedpinner blir plukket frem og bålet tennes. Pølser  blir grillet, og jammen har turleder Ingvild tatt med seg marshmallows også. Det blir populært for ungene!
Blant de voksne går praten lett, og jeg blir overrasket når jeg hører at en av foreldrene kjenner til bloggen, og det attpåtil fra Fjellforum. Verden er ikke stor!
Trangt om plassen ved pølsebålet.


Turlaget har gått til innkjøp av en slakkline, som  blir spent opp for første gang. Det blir populært både for store og små, og det er vanskelig holde seg på lina uten noe å holde seg fast i. Sunniva får litt hjelp, og da går det fint!



Siden det er påske, må vi ha med noe godt til ungene. Litt dårlig kamuflert får vi lurt alle ungene inn i den innbygde gapahuken, og i rasende fart får Ingvild og jeg gjemt Kinderegg rundt i skogen, like mange som det er unger. Så slippes ungene fri, og de løper rundt i skogen på ivrig eggjakt!
Snart er alle eggene funnet, og de blir fort fortært!


Litt etter dette pakker vi sammen og tusler hjemover igjen. Denne gangen er det ingen som bæres, til og med minstemann på to år går hele veien alene.
Vel tilbake ved bilene takker alle for turen og tar farvel. Vi er enige om at det var en vellykket tur med mange oppmøtte!

mandag 14. mars 2016

Et snøhuleeventyr på Finse


Jeg er medlem av et forum på nett med en haug turglade mennesker. Her arrangeres det av og til fellesturer, og det koster ingenting annet enn tiden og pengene man selv bruker på transport, mat, utstyr og eventuelt overnatting. Det er en fin sjanse til å bli kjent med nye mennesker, nye steder, og litt trygghet med på kjøpet om man er ukjent med tur eller stedet man skal til.

Da noen tok initiativet til en snøhuletur til Finse, tenkte jeg at her må vi slå til. Jeg er skikkelig grønn på vinterturer på fjellet - den eneste erfaringen jeg har med det er at jeg har kjørt over fjellet vinterstid.
Okei da...jeg har jo -bodd- på fjellet i fem år nærmest. Men likevel fikk jeg aldri karret meg ut på ski, og der ligger bøygen. Hvordan bruker man egentlig fjellet på ski om vinteren?

Så - litt bekymret for alt utstyret man muligens trengte, men jeg satset på at langrennski var godt nok, og ungene har jo klær til vinterbruk. Det eneste vi måtte gå til anskaffelse av, var gamasjer til alle sammen, og de var gull verdt.

Jeg bestemte meg for å kjøre bil. De fleste skulle ta tog, men hovedsakelig på grunn av pris, pluss at det var kjente veier vi kunne kjøre på, valgte vi bil. Etter en noe slitsom tur som gikk oppover Numedal og over fjellet ved Dagali, kom vi omsider frem til Haugastøl. Det var isete veier over fjellet - sporete og jeg slet litt med å holde bilen på plass. Dermed gikk det saakte - men vi kom frem til slutt, og da hadde vi en halvtime på oss før toget skulle komme.
Jeg skjønte også at solbriller ville være lurt...så vi rakk innom et turistsenter på Haugastøl, og der hadde de solbriller i bøtter og spann. Vi fant et pent par til hver av oss.
Så var det bare å stille seg opp og vente. To spente barn har humøret på topp!



Etter bare 20 minutter var det avgang på Finse. Der fant vi fort turfølget, to andre familier, Svingen og Magne med hver sin kvote med to gutter. Hilserunde ble foretatt, og så var det å få på seg skiutstyr, sekker og spenne på pulker, før vi kunne begi oss opp til hytta. En liten familie til skulle også være med, men de skulle ankomme senere på kvelden.

Jeg må innrømme at jeg dro til dette treffet med en viss skepsis. På forumet syns jeg nemlig det er et høyt utstyrsfokus, og det diskuteres i det brede og det vide hva som er det beste på alle mulige måter. Jeg liker å bruke det man har, og kjøper ikke alt det dyreste og beste. Så der jeg kommer med min fillete skibukse og skisko kjøpt på bruktmarked til en hundrelapp, føler jeg meg sånn passe shabby. Men jeg trenger ikke det. Det er en uhøytidelig og hyggelig gjeng vi har slengt oss sammen med.

Vi krysser toglinja og forlater Finse stasjon.



Hytta som initiativtaker til turen, Svingen, hadde leid heter Finsebu og ligger bare 700 meter fra togstasjonen - det er kjekt når man har små barn og masse bagasje å drasse på. Det tok likevel sin tid, på grunn av to bakker opp til hytta, ungene brukte lang tid med de små beina sine, og tissepauser ble foretatt både her og der. Omsider kom vi opp, og jeg fikk knipset et bilde av fjellet akkurat i det sola forsvant bak fjelltoppene.

Jeg har som sagt liten erfaring med fjellet vinterstid. Jeg har kjørt over vinterfjellet mange ganger, men aldri tatt meg tid til å stoppe opp og se. Og når du går sakte på ski, får inntrykkene tid til å synke inn, på en annen måte enn når du sitter bak rattet og er mest opptatt av å komme fort frem til målet.
Og jeg syns det er magisk. Så uendelig vakkert det er, denne uskyldshvite snøen som ligger som et mykt teppe over fjelltoppene. Sporene etter skigåere overalt vitner om et yrende liv på fjellet, og det er gøy å se hvor de har gått.
Sunniva syns også det er fint. Hun stopper og ser, mange ganger. "Ta bilde av de fjelltoppene der mamma, de er så fine!" sier hun.




Vel fremme på hytta sender jeg ungene inn, mens jeg selv fyker ned på stasjonen igjen. Jeg fikk nemlig ikke med meg alt utstyret i tre sekker, men måtte ta med en ekstra, og den henter jeg nå. Nå går det fort, uten to barn på slep, så jeg er tilbake snart.
Da har ungene funnet seg til rette og begynt å finne tonen med de andre barna. Det er ei koselig hytte, med tre soverom, kjøkken, stue, toalett, bad og gang. Vi har fått en køyeseng, det betyr at ungene må dele plass oppe, men det har de gjort før.

En av de andre voksne hadde tatt initiativ til pølseaften den første kvelden, og da kunne ikke vi være noe dårligere heller. Svingen fylte en diger kjele med snø, smeltet pølsevann og så kunne pølsefesten starte. Ungene hadde tødd bra opp etterhvert, og støynivået var høyere enn mor likte, men hva kan man gjøre...? Unger må få leke fra seg litt. 

Etterhvert kom den siste lille familien på en mamma, Elisabeth og to gutter, også, og så var vi fulltallige. Deres plan var å sove ute i telt, og det syns vi var tøft.

Omsider var pølser fortært og energien oppbrukt, og det var på tide å tenke på senga. Mine to pleier ikke å legge seg sent, men i kveld ble klokka nærmere ti før de sovnet, på et blunk.


Neste dag opprant med sol og lovende vær. Vi var tidlig oppe. Den som tror at unger som legger seg sent sover lenge, kan tro om igjen! Klokka 6.30 var det en femåring som snakket i øret mitt:
 "Mammaaaa?"
"Mmm."
"Kan jeg få spille på telefonen?"
En trøtt mamma er ikke vanskelig å be tidlig om morgenen. Så de fikk det, og så fikk jeg fred en liten stund til. Men vi sto snart opp, fikk i oss mat og drikke, og så bar det ut i snøen og solen.

Rett bak hytta lå en lang og høy snøskavl. Jeg tenkte med meg selv at det er nok for godt til å være sant om den skal være egnet til snøhulegravingen vår.
Men det var den. Svingen testet litt med sin 3 meter lange søkestang, og fant ikke ende verken innover eller nedover. Han testet litt andre steder rundt hytta også, men fant ingen bedre plasser. Kunne det bli bedre da? Her graver vi!

Det ble fort klart for meg at dette kommer til å ta tid. Svingen, Magne og jeg grov hver vår hule. Da Elisabeth og gutta kom, ble vi enige om at vi skulle dele hule. Altså, klart vi superwomans kan grave en hule hver, men hvorfor kaste bort mer energi enn man behøver? ;)

Vi grov, var arkitekter og planla utførelsen av hula, og etterhvert ble klærne kastet, for i sola stekte det. Det var herlig. Slitsomt, ja, men så deilig å kjenne på følelsen av vår, og så høyt til fjells!

Intens snøhulegraving på gang!


Utsikten fra Finsebu. Finsehytta midt i bildet, litt til høyre. På andre siden av vannet bak lå Fjellforumgjengen uten barn i telt den første natta.


Blid dame får sol!


Fin lekebakke for ungene rett ved hytta, og en passe liten fjelltopp for sånne smårollinger som vi hadde med oss. Alderen på barna som var med spente fra 3-9 år. Det var åtte barn, derav syv gutter og en jente. Sunniva syns likevel ikke det var kjedelig, hun fikk nok å bryne seg på, og kom overens med et par av de andre rolige guttene.

Vi grov i to timer før vi tok oss en velfortjent lunsjpause. Da kjente vi at det var godt å slappe av. Etterpå var det bare å gyve på'an igjen, men veien til mål var lang...så vi satte inn spurten, og ble ferdig i tide! Da hadde vi nok gravd i 5-6 timer.

Utover dagen kom gjengen fra Fjellforum uten barn. Det ble nemlig arrangert to turer på Finse denne helgen, den ene var med oss familiene og smårollingene, og så en gjeng voksne uten barn. Det ble ikke så mye sosialt liv allikevel, fordi ungene krevde sitt og vi var ganske fokusert på å bli ferdig med snøhulegravingen. Det var likevel hyggelig å hilse på kjentfolk fra forumet.

Sunniva hadde bestemt seg for at hun ikke ville sove i snøhule. Dermed ble planen at hun og jeg skulle ligge i hytta, men Sigurd, tøffingen, ville likevel sove ute. Han var komfortabel med tanken på å sove i hulen sammen med Elisabeth og hennes to gutter, og spent var han da jeg fikset soveplassen hans og gjorde det klart.

Her skal Sigurd sove!


I denne koselige hulen er det Elisabeth og gutta som har bestilt rom.


Ungene i ivrig skilek mens de voksne graver på seg brokk!





Noen hadde litt mer stilig design på hula si enn andre. Her er snøhula til MagneJ med familie. Med buegang og sittebenk i gangen.



Svingen og kona hadde startet ambisiøst med to innganger, med en plan om å møtes på midten. Det tror jeg ble mer graving enn de hadde regnet med, men de fikk en flott hule. Legg merke til bildet til høyre, det er tatt om morgenen og da hadde inngangen til snøhulen deres føyket nesten helt igjen.




Det blir tidlig kvelden denne kvelden også. Ungene får sitt lørdagsgodt, og Magne kokkelerer med spaghetti og kjøttsaus mens vi andre graver og stresser på for å bli ferdig.
Når Sigurd legger seg, har han med seg hodelykta og skravler og prater med gutta til Elisabeth. Hans sovepose skal tåle 40 minus, så jeg er ikke bekymret for om han holder seg varm.
En liten stund senere får jeg en melding fra Elisabeth som forteller at alle gutta har sovnet, og det syns jeg er koselig å høre. Sigurds første natt i snøhule, sammen med folk han nesten ikke kjenner. For en stor og selvstendig gutt jeg har! Det er ikke fritt for at hønemor må tørke en tåre.


Sunniva og jeg sitter oppe en liten stund etter at alle har forsvunnet ut til sine respektive huler, men vi orker ikke lenge - vi er stuptrøtte og slitne etter en lang dag ute i sola - den ene etter snøhulegraving, den andre etter leking og baksing.

Dagen etter er vi oppe klokka sju, og da er Elisabeth allerede inne og har fyrt opp i ovnen. De skal tidlig avgårde med toget, og må ordne seg. Familien til Magne har fått et sykt barn inne i snøhulen, og det er virkelig ikke noe jeg misunner dem...omgangssyke i snøhule frister ikke.
Etter frokost fyker jeg ut med ungene en liten stund, og de får leke seg litt på ski og leker gjemsel i alle snøhulene. Men det blir ikke lenge før vi må inn, og begynner å pakke sammen, rydde, vaske, støvsuge. Alle bidrar. Det er en flott gjeng vi har vært på tur med, med hyggelig og avslappet stemning og ingen sure miner.

Det blåser -godt- idet vi begir oss ned til togstasjonen, med fullpakkede pulker og sekker. Sigurd vil ikke gå på ski, og han prøver å bakse seg opp skavlen med skiene i hendene. Det går dårlig. Kona til Magne hjelper ham opp, og så er han så heldig at han får sitte sammen med deres minste lille gutt oppi pulken. Det blir en ordentlig kosetur for Sigurd, og jeg fryder meg når jeg ser gliset hans.

På togstasjonen blir det tid til lek og tøys i snøen mens vi venter på toget. Vi tar farvel med turfølget og håper vi kanskje kan få gjentatt det en annen gang. 


Pitstop på Flå. Du får altså ikke lov å stå og tisse som en hund. Eller fiske i do. Bare så det er klart.

Oppsummeringen blir som følger: Til Finse og snøhuler vil vi igjen!