Elvepadling - et kurs i padling og mestring og lykke!

Jeg har vært gal. Veldig veldig gal. Så gal at jeg meldte meg på et kurs i elvepadling!

Men det var så utrolig gøy. Og nå skal jeg fortelle deg om to fantastiske dager.

Den som skal ha æren for å ha gitt meg lyst til å padle på elv, er Mariann Sæther. Jeg leste en artikkel om denne fantastisk flinke dama som er i toppen i verdenseliten av padlere, og så bilder av henne i fryktløshet kaste seg utfor fosser på Island - jeg kunne ikke annet enn å bli hekta, og tanken på å lære seg elvepadling, var plantet i meg.

Det har vært fint vær i dagevis, og den helgen som er booket til padlingen, får også gode skussmål fra yr.no. Fredag får jeg kjørt ungene til min far og stemor i Fredrikstad, og lørdag morgen er det tidlig opp for å dure avgårde til Hønefoss og Randselva, der kurset skal være. Det er med fryd og forventning jeg kjører på E16, soundtracket er Dido og jeg nyter den flotte og tidlige morgenen.

Jeg kommer frem til take out, som det heter, og det er en nydelig plass. Her ligger et par gamle hus, og en fantastisk diger syrinbusk som blomstrer og dufter aldeles nydelig. En flat gressplen er omkranset av digre gamle bjørketrær, og nede ved elvebredden ligger en liten fin sandstrand. Lenger ute renner elva mektig forbi, og jeg klarer nok ikke å ta innover meg alvoret der er å padle der ute. Fordi det er så fjernt, klarer jeg ikke engang å tenke meg det. Det ser så lekende lett ut på youtube. Men jeg skal snart få erfare noe annet.

Etterhvert som klokka nærmer seg ni, kommer det flere kursdeltakere, vi får hilse på hverandre og ikke minst instruktørene. Det er et par tyskere i padlegjengen, og ellers en stor overvekt av menn; jeg er eneste kvinne i gjengen på 12 stk. Jeg har informert om at jeg bruker høreapparat, men det er visst ikke noe problem. Jeg allierer meg likevel med en av instruktørene, Martin.

Vi blir samlet, og det blir informert om hva dagen bringer, og enkle kjøreregler. Så får vi tildelt utstyr, hver vår kajakk, skjørt, våtdrakt eller tørrdrakt, hjelm, åre og vest. Kajakken må tilpasses hver enkelt, og nå kommer min første aha-opplevelse. Man sitter annerledes i denne enn i en vanlig kajakk. Bena skal sitte i skikkelig spenn mot siden og fremre del av kajakken, det er for å kunne balansere skikkelig. Ryggen skal være rak, ikke avslappet som den ofte er i min stødige fiskekajakk. Bak i kajakken har man en eller to poser fylt med luft, fordi kajakken ikke skal synke dersom man går rundt og den blir fylt med vann.

Sa jeg skjørt? Ja, jeg gjorde visst det! Det er nok heller et spruttrekk, som festes som et skjørt rundt kroppen før man setter seg ned i kajakken og spenner spruttrekket rundt kanten på brønnen. Dermed blir båten helt tett, og vi kan leke oss som vi vil i vannet.

Okay. Så sitter vi oppi kajakkene, vi får forklart hvordan det vil føles og hva vi skal trene på når vi umiddelbart er oppi vannet. Det første vi må lære oss er hvordan vi kommer oss ut av kajakken, for det vil vi få bruk for, garantert. Jeg tørrtrener mange ganger på teknikken, bøye seg frem, ta tak i hempen fremme, dra av spruttrekket samtidig som bena rettes ut og opp, sett hendene i siden og press deg ut. Spørsmål stilles og blir svart på, og så skal vi til pers.

Jeg kan bekrefte påstanden til instruktør Hans Emil om at båten føles vinglete når man kommer i vann. Hadde det ikke vært for at jeg faktisk har trent litt balanse med fiskekajakken min, hadde jeg nok gått rundt med èn gang. Vi øver litt på balanse, men så skal vi trene på å gå rundt, og komme oss ut av kajakken. Jeg observerer de andre en etter en klare det, vellykkede alle som en. Jeg har grudd meg skikkelig for dette, oppned med hodet under vann, det er altfor unaturlig for meg! Martin kommer bort og forklarer meg enkelt hva jeg skal gjøre. Jeg vet det jo, jeg har trent på det mange ganger.

Likevel....pulsen går i hundre, jeg er helt skjelven og klarer ikke puste normalt. Bare tanken! Jeg vet ikke hvor mange minutter det går, Martin står og smiler oppfordrende og oppmuntrer til action. Men endelig tør jeg. Og jeg tar tak i hempen i samme øyeblikk som jeg går rundt, og resten går av seg selv. På under et sekund er jeg ute av kajakken. Wohooo! Første bøyg klart! Only 34879 to go........

Jeg må prøve en gang til mens instruktøren passer på, men tredje gang gjør jeg det alene. Og en gang til. Så trener jeg litt balanse, og tør å trene mer fordi jeg vet at jeg kan redde meg ut av kajakken selv. Det fører til at jeg går rundt flere ganger til. Det er jo litt slitsomt, fordi du må opp på land, kanskje når du ikke bunnen med bena og må svømme, men det går ikke, fordi strømmen er for sterk. Dermed er det bare å vente på redningsmenn, og de kommer kjapt! Jeg blir dratt inn mot land, og får tak i åra mi før den flyter vekk. Instruksene om å ikke miste åra er visst vanskelige å følge.

Etter litt trening i vannet, kan vi padle rundt en bitteliten øy litt der ute. Første forsøk går bra for min del. Strømmen renner sterk før jeg kan passere øya, og kajakken bare seiler mot høyre, selv om jeg vil rett frem. Men jeg padler det jeg er kar for, og kommer meg forbi! I det jeg skal ut av strømmen og mot stranda igjen, vipper jeg litt, men redder meg inn.

Det klarer jeg ikke i neste forsøk, og jeg går rundt. Instinktivt griper jeg etter hempa, og er ute på et blunk. To instruktører er kjapt på plass, jeg henger etter den ene mens den andre tar kajakken min. De har spesielle liner/strikker med krok på til å feste på en mistet kajakk, og kan dermed padle den i land.

Snart er jeg i land igjen, og snart er jeg i båten igjen, èn erfaring rikere!

Nå har folk begynt å padle i strykene. Men når jeg ser de bølgene, blir jeg fælen. Og jeg tør ikke. Jeg føler meg pysete og teit som ikke tør å gjøre som de andre, men føler at jeg trenger mer trening. Martin mener jeg skal kjøre på, og det har han nok rett i, men jeg tør bare ikke. Alt inne i meg stritter imot når jeg ser det stryket og de bølgene. Så jeg ender opp med å øve på å padle rundt den bittelille øya, og øve på balanse, snuing, holde kajakken på rett kjøl i strømmen. Jeg tenker som så at all trening er god trening og håper jeg har rett i det.

Etter en stund er det lunsj, og etter det skal vi trene på å redde hverandre! En gruppe står på en stein i elva og skal kaste line ut til den som kommer flytende, se bildet nedenfor. En annen gruppe går lenger opp i elva, de skal en etter en la seg drive nedover og gripe tak i lina som blir kastet ut, holde fast og vente til de er dratt inn til land. Dette fungerer fint! Jeg tør å la meg legge ut i vannet og drive nedover, og jada, jeg får tak i lina! Får litt sjokk av å få masse fossende vann over hodet, og gisper etter pusten, men det går bra. 

Deretter skal vi bære kajakkene litt oppover elva og padle nedover. Jeg er kjempenervøs for hva det innebærer, men en av hjelpeinstruktørene, Eivind, forsikrer meg om at jeg trenger ikke padle der hvis jeg ikke vil, og det går an å stoppe. Men legger bråkjekt til at "det går så fint, det klarer du!"

Jeg har bare en nervøs ball i magen da vi i rekke og rad drar kajakkene oppover det nyslåtte gresset og litt innover en sti langs elvebredden. To meter overfor elvebredden stopper vi, en renskrapt skrent leder rett ned til elva. Jaha? Hva skjer her?

Det får jeg snart se. Eivind setter seg i kajakken sin, hopper frem mot kanten og setter utfor. Han seiler elegant ned skrenten og ut i vannet. Den ene etter den andre av kursdeltagerne setter etter, og kun en av dem kullseiler. Han blir dratt rundt av Martin, som står klar ute i vannet til å dra rundt de som går rundt.

Martin sier at jeg kan bære kajakken ned og sette rolig ut i vannet hvis jeg vil. What? Nei, nå får jeg prøve å være litt tøff. Jeg har psyka meg opp mens jeg så på de andre, og gjør meg klar. Jeg får beskjed om -ikke- å løse meg ut hvis jeg kullseiler.

Så slipper jeg meg ut! Juhu, her kommer jeg! Og så kullseiler jeg....

Martin drar meg rundt med en gang, og så er jeg oppe. Vi legger oss til elvebredden alle sammen, og holder fast i trær for ikke å drive avgårde. Så padler vi rundt noen busker og litt nedover. Sekunder etter ser jeg strykene de mener vi skal padle - og jeg tenker bare nei! Jeg ser folk går rundt der nede, og en gang til - nei!

Jeg informerer Eivind om at jeg ikke skal ned dit, og han tar vennlig imot beskjeden. Han leder meg inn i en bakevje, og jeg får komme opp på land igjen.

Det blir mer balansetrening, kullseiling og padling på meg før dagen er omme. Jeg ser de andre trene i strykene, men jeg tør ikke selv. Jeg tenker med meg selv at jeg trenger en annen læringskurve, og må trene mer i forsiktige stryk....

Kvelden blir rolig. Jeg får opp teltet og gjør alt klart, før jeg stikker en rask tur til butikken. Martin fant frem grillkull til meg, og det frister mer enn den kjedelige posen med Real Turmat. En tysker som også overnatter i telt, holder meg med selskap under grillingen, og vi utveksler erfaringer fra dagen.

Naturopplevelsene lar ikke vente på seg på denne vakre plassen. Rett over teltet, på en gren fire-fem meter opp, har en gråtrost et rede med unger. Jeg kan tydelig se ungene røre på seg oppe i redet, nusselige og små. Forelderen kommer jevnt og trutt med mat, og jeg tror det er bare èn.

I den gamle kajakken som henger over døra på boden, har fru Lin Erle et rede. Hun er ute og fanger mygg med kvikke, lette bevegelser, som kan minne meg om bevegelsene de flinke padleinstruktørene utviste i bølgende i dag. De hadde stålkontroll, og det har fru Lin Erle også. Hun vender tilbake til ungene gang på gang med nebbet fullt av mygg, og jammen dukker pappa opp også. De vipper flott med stjerten der de tripper bortover den gamle treåren og hopper ned i kajakken til de utålmodig kvitrende ungene sine.

Slik ser det altså ut når en sliten elvepadler koser seg med sol og lesing på kvelden.... 

Jeg legger meg mye tidligere enn jeg pleier, men blir liggende og lese en god stund før Ole Blund kommer på besøk....

* * *

Neste dag rinner med sola veldig forsiktig tittende frem bak gamle bjørketrær, og den blir like vakker som den forrige. Jeg gleder meg til dagen og mer padling. Føler meg litt modigere i dag. Kanskje jeg tør prøve meg på stryket? Tør jeg? Om jeg går rundt, går det jo fint likevel. Vi får se. Jeg kjenner jeg er litt mer avslappet i dag...men det er klart, alt er mye lettere sagt enn gjort!

Denne dagen skulle vi egentlig til en annen og lettere elv, men der var det visst så lavt vann i dag, så instruktørene har bestemt at vi fortsetter her vi er. Vi skal bruke halve dagen til å repetere og trene mer på det vi har lært, og så skal vi ut på tur.

Det er greit å få repetert og gjenoppfrisket kunnskapene fra i går, og kjenne at dette går jo greit - dette kan jeg nå! Balansen sitter sånn passelig, og jeg får et par triks fra Hans Emil om oppretting av kajakken. Martin og Eivind har også lært meg mye om å snu og padleteknikk, og jeg oppfrisker alle ting. Padler over strykene, forsøker å snu, og det er trening, trening, trening som må til for å bli god på balansen. Det kjenner jeg!

Men de strykene....jeg er ikke tøff nok til å gå i dem enda. De andre friskusene prøver seg hele tiden. Noen er drevne og klarer det uten å velte, for det meste. Mens andre velter oftere, men blir gang på gang reddet inn uten problemer. 

Jeg ser et lite stryk noen meter ved siden av det ordentlige stryket. Her har vi padleverdens svar på barnebakken, nemlig barnestryket. Dette må være en fin plass for meg å trene på! Jeg padler motstrøms i stryket, snur og padler ut, padler inn i strømmen, snur for å padle med det, øver igjen og igjen og igjen og føler jeg blir tryggere.

Padler også mer rundt den lille øya, og våger meg lenger ut til siden og lenger nedover elva før jeg redder meg inn til bukta med stranda igjen. Føler meg mer vågal, mer trygg. Det er godt.

Etter mye padling er det igjen tid for lunsj, og så..skal vi på tur. Jeg er nervøs for hva vi skal møte på turen, men både Martin og Hans Emil forklarer rolig hvor vi skal og hva vi skal møte. Elva gjør en C-sving her, som gjør at det går an å padle nesten en hel runde, gå i land og bære kajakken over, og komme ned igjen på samme sted. Praktisk! 

Jeg blir også beroliget med at jeg kan slippe å padle strykene tilbake.

Det gjøres klart til tur!

Likevel...jeg kjenner at hjertebanken og nervøsiteten tar meg når vi setter i gang og padle over elva. Jeg holder meg sist, og Martin er grei og følger meg. Jeg innser at jeg er nok den i gruppa som krever litt ekstra påpasselighet, kanskje ikke fordi jeg er så dårlig til å padle, men fordi jeg er så forskrekkelig nervøs. Men jeg har blitt forsikret om at jeg ikke ødelegger for gruppa, og det er viktig for meg.

Så går det nedover elva. Det er rolig og nesten ingen bølger og stryk. Martin peker og viser meg hvordan jeg skal holde båten. Ikke lenge nedenfor kommer det første stoppet, og det kiiiler i magen når jeg bremser opp for å line opp inntil de andre langs den lille øya. 

Snart fortsetter vi nedover, og jeg blir forklart at vi skal fange bakevjene nedover elva. Jeg merker det er utfordrende å padle nedover den digre elva, selv om det går rolig, er det mektige krefter i vannet. Jeg merker det ikke er lurt å holde seg for nærme land, da blir man fort fanget av kvister. Trær som kan ligge inntil elvebredden er en potensiell fare, og jeg blir vinket litt lenger ut. 

Vi stopper i flere bakevjer nedover før vi runder C-svingen det siste stykket, og fanger den siste bakevjen, dit vi skal ta kajakkene opp på land. En etter en går opp, og jeg er nest sist. Vi følger en sti, så litt asfalt, bor det folk her??? Jeg kjenner ikke geografien her, men skjønner at det er mulig. Det er jo ingen øy. Så går vi gjennom et fabrikkområde, over en gressplen, og så ligger en rolig elvekant ca tre meter nedenfor...en høy kant vi tydeligvis skal slide nedover..

Jeg skal pinadø ikke være dårligere enn gutta! Jeg skal skli. Martin forsikrer meg om at sprekken i kajakken holder, og hvis ikke så går det bra det og. Javel! Shit au, jeg sklir. Setter meg oppi, og farer ned. Og kullseiler. Fa...! Jeg har trent litt på kompisredning, og i to sekunder kjenner jeg etter langs siden om noen kommer. Så tør jeg ikke mer, og løser meg ut. Der venter Hans Emil på meg, og han sier "vil du prøve igjen?"

Er det noen vits da? Men det mener visst han at det er. Han sier at jeg må lene meg fremover, hele veien ned, for da er visst båten stabil når den når vannet. Så da gjør jeg et forsøk til, og konsentrerer meg hardt om fremoverleningen! Det går som en drøm, og jeg må juble litt når jeg skjønner at jeg ikke går rundt. Det highfives, de andre klapper for meg, og det er klart at det gjør meg glad. 

Så padler vi igjen. Vi skal visst se på en gunstig bølge nå. Vi padler bare noen minutter før vi kommer til et stopp. Det er umulig å se hva som følger, bare en enkel bro over et stopp i elva er å se. Vi går opp på bredden, og da ser jeg det. En flott og nydelig bølge, vannet renner rent og klart nedover, og så brytes vannet opp i kaskader av bølger og kast. Hans Emil er den første til å demonstrere bølgen, og lekende lett farer han nedover. Som ingenting bremser han seg ut av bølgekastene nedover, og padler opp til den første bølgen, surfer i den, padler frem og tilbake, og har fullstendig stålkontroll. 

Det er et imponerende skue, men jeg...jeg har ingen planer om å kaste meg ut i det. Jeg skuffer meg selv, men jeg tør rett og slett ikke. Jeg MÅ prøve meg i gradvise bølger, tenker jeg. 

Så jeg ender opp med å padle litt opp og ned strømmene på siden av bølgekastene, mens de andre leker seg. Og det gjør de en god stund, før vi skal fortsette. Da kommer Martin, og sier at han og jeg skal ta en annen vei enn de andre. Og han vil ha meg først, noe jeg naturligvis syns er skummelt, men jeg regner jo med at det har sin grunn.

Det går nedover på samme rolige måte om da vi la ut på tur. Så skal vi inn i en sidestrøm. Der kommer den første lille bølgen. Det går så fint, det er litt trangt der, men jeg klarer meg! Jippi! En liten seier for Maria!

Så går det videre et lite stykke, og Martin signaliserer at vi skal stoppe ved elvebredden. Der drar vi kajakkene opp på land, og så går vi opp og litt nedover. Han viser meg hvordan strykene ser ut, for det er noen stryk. Men....de er ikke så innmari bølgete. Kanskje jeg kan fikse dette her? 

Han sier det er viktig at jeg padler aktivt hele tiden, og følger etter ham. Jeg legger meg det på minne, og bestemmer meg. Jeg skal!

Og vi padler. Og hjertepumpa jobber. Herregud så nervøs. Ser at han padler nedover strykene, og så skal jeg etter....guriland. Jeg klarer det, jeg klarer det! Jeg farer nedover strykene, må rette opp kajakken litt, Martin ser det og minner meg på å padle aktivt med armene. Jeg skjønner det, og legger meg i sela. Så er vi nede, og Martin viser meg raskt vei til bak en øy hvor vannet ligger rolig. På andre siden ligger hele den digre elva vi må passere før vi er ved take out igjen....vi skal padle oppstrøms, får jeg forklart, og strømmen vil dra båten over til den andre siden..det er mye bølger, og jeg gruer meg. 

"Du først", sier Martin og smiler oppmuntrende. Herregud. Jeg gyver på, padler og padler, og ser i øyekroken at Martin følger etter. Juhu! Det går jo! Jeg merker at kajakken blir dratt bortover, og fortsetter bare å padle fremover, Og før jeg vet ordet av det, er det over. Jess! I DID IT!

Jeg føler meg som en verdensmester, og jeg spør om jeg kan få lov til å prøve meg i stryket nå?

"Det er bare å leke", sier Martin, og med det begir jeg meg oppover mot stryket dere ser i bildet nedenfor. Jeg får ikke til å begi meg inn i den første bølgen, men den tredje. Og jaaaada! Damen klarer det jo! Jeg altså! Hva jeg kan!

Ivrig prøver jeg enda en gang, vet at vi egentlig er ferdig, men så lenge det er instruktører på vannet, så kan jeg! Nå klarer jeg å komme meg inn i den andre bølgen, rir på en eller to bølger nedover, og så - mister jeg kontrollen og kullseiler. Jaja! Kjapt får jeg reddet meg ut, og utrolig nok holder jeg både kajakk og åre. Jeg holder fast i det og ser etter redningsmenn, som kommer fort. Snart kan jeg konsentrere meg om å holde fast i båten til Martin, og svømme det jeg er kar om, med bena. 

Men rusfølelsen sitter i, og den gir seg ikke når jeg er trygt inne på land heller. Det mangler ikke på godord fra de andre, og det er utrolig hyggelig! Jeg er i en rus, jeg føler at jeg turte, og jeg klarte! Og jeg avsluttet kurset med en kullseiling, og det er -helt- greit!

Så skal det ryddes og pakkes sammen, og når vi er ferdig med det, samles vi på plenen. Det utdeles våttkort til alle, med bevis for gjennomført grunnkurs på elv.

På vei hjem i bilen er jeg i strålende humør, og det er ikke fritt for at det kommer noen gledestårer. For en jente med ikke helt den store troen på seg selv, var dette en seier. Hva jeg klarte! Jeg har født barn, og jeg har en jobb jeg mestrer, men dette er ting jeg ikke kan velge bort - dette kurset derimot, har jeg valgt selv. Mitt råd til høyere selvtillit: ta et kurs i elvepadling!

Og her jeg sitter er jeg sliten, varm i hele kroppen etter to dager med mengder av en aktivitet jeg ikke er vant til, armene og ryggen er på vei til å bli superstøle og jeg gynger enda når jeg går på gulvet. 

Men lykken! Den er fullkommen! For en mestringsfølelse, for en skikkelig dose real adrenalininnsprøyting! 

Dette vil jeg mer av, og det håper jeg at jeg kan få muligheten til. Jeg takker flinke og engasjerte instruktører Martin, Hans Emil, Eivind og en til jeg ikke fikk med meg navnet på, samt alle vennlige kurskamerater. TAKK!