Sider

lørdag 23. desember 2017

Et friluftsmenneske blir til

Hvert år har jeg pleid å skrive et julebrev og sende ut til venner og familie. I år ble det dessverre ikke slik. Hverdagen krever rett og slett for mye, og jeg får ikke tiden til å strekke til. Av og til føler jeg at livet er en karusell som bare går fortere og fortere, og jeg tviholder meg fast for ikke å falle av.

Friluftslivet er enormt viktig for meg som middel til å koble av i denne hverdagen.
Men hvordan blir man egentlig et friluftsmenneske....?

På hvitveistur i den berømte Holtnesdalen i Holmsbu. Mai 2017.


* * *

Dypt inne i Indre Østfolds grønne skoger, i en liten bygd, i nærheten av et veikryss som heter Morstong - navnet avstedkom fra hedensk tid, da mordere og andre forbrytere fikk satt hodene sine på pæler i dette veikrysset etter avrettingen til skrekk og advarsel for de øvrige borgere - flytter Berit og Philip inn i et hus som blir bygget på en utskilt tomt på det lille stedet hvor Berit vokste opp. Tre år senere bærer det avgårde til Sarpsborg sykehus - da er Maria på vei, tre uker over tiden.

Det blir en dramatisk fødsel med akutt keisersnitt, uten bedøvelse, og mor og barn er nære ved å dø, men det går bra. Mor overlever, og Maria får et mèn som ikke blir oppdaget før hun er to år - hun er nesten døv.



I pulk bare noen måneder gammel.


To år senere får hun plantet på seg et høreapparat, og verden blir ny. Hele dagen går Maria rundt i huset og slamrer med dører og drar ned i do, det er nye, spennende lyder...og når hun kommer ut i skogen som ligger rett bak huset der familien bor, står hun helt stille og lytter til fuglekvidderet....

* * *
Det er mitt første møte med naturen, fuglekvidder i skogen...
Den svære furua rett bak huset hvor ekornene bodde, nesten i toppen. Jeg husker godt alle de gangene jeg sto og tittet opp for å få et glimt av dem - og vips! Der var de! Og tittet ned på meg, dette rare mennesket.
Pappa laget en huske i den furua, i den tykkeste sidegrenen han fant. I den husket vi så høyt vi kunne, så vi kunne sparke borti nabobjørka.
I dag er min barndoms furu borte.

Senere lagde vi trehytte i den samme skogen, jeg og brødrene mine. Vi gjemte oss litt lenger unna, lenger inn i skogen, så ikke foreldrene våre skulle se oss. Jeg plukket skogsstjerner, gikk tur med cockeren vår Laica og ble kjent med, og glad i skogene rundt den lille bygda vår. Vintrene var snørike i Østfold den gangen, og vi var ute på ski hele tiden, på jordene. Vi var ikke bortskjemte med bakker, så vi oppsøkte det lille som var, og der traff vi også alle andre bygdas barn.

Plukker hvitveis med bestefar fra England.

Med familien var vi ofte på skitur, mamma og pappa pakket sekken med kakao på termos og brødskive med svett gulost...og appelsin og kvikklunsj!

Vi gikk til Måsan, et gammelt torvuttak, og vi gikk til Monaryggen, en av Norges største morener som nesten er forduftet nå. Fra toppen av morenen kunne man se helt til Fredrikstad. På 60tallet lå Norges største idrettsanlegg der. Nå er alt borte og erstattet med ny E18 som skjærer tvers gjennom morenen.

De første somrene i min barndom ferierte vi på Hvaler i telt, og jeg husker med fryd showet vi fikk når Tor med Hammeren laget til lysfest ute i Skagerrak. Vi barna dro på skattejakt i fjæra og krabbejakt på grunna. Senere dro vil til fjells hver sommer....min mor var som ung jente en ordentlig fjellgeit som både overvintret på Hardangervidda og gikk lange turer på Dovre....og nå dro hun oss med på fjellturer i Rondane, den ene toppen etter den andre. Min engelske far var sånn passe begeistret for dette, så han tok helst med seg fiskestanga ned til Lågen og fisket der. Vi fikk også bli med på mange av disse fisketurene, men jeg syns det var best å vandre langs stier fremfor å sitte stille og se på en dupp.



Oppdagelsesferd på Hvaler med lillebror.

Og jeg husker med vill glede alle toppturene, vi skuet mot Jotunheimen og Norges høyeste fjell, vi så hare og rein, vi lå i lyng som luktet brent sommer, og vi badet i iskalde fjellbekker, og vi elsket det.

Årene går. Jeg blir hestegal, noe som bringer meg enda mer ut i skogene og på enda flere ukjente stier i min lille bygd. Så kommer hormonene, og hesteinteressen byttes ut til fordel for gutter og festing. Det tar bare et par år, så er jeg ferdig med utdannelsen, og etter bare et år i jobb i Oslo, treffer jeg en odelsgutt på vestlandet og flytter dit.

På Vestlandet finner jeg virkelig friluftsjenta i meg. Jeg kjøper mitt første telt, som jeg har enda, et billig plastunderlag og en passe varm sovepose. Med kokt pasta og blytung sekk går jeg på min første overnattingstur alene opp i fjellet i over 1000 meters høyde, og finner meg et stille vann, langt vekk fra den nedtråkkede stien. Her oppe ruger ensomheten, og det er skremmende og vakkert på en gang. Men jeg finner ut at jeg elsker stillheten og roen jeg finner her, og det å være alene her oppe. 

Jeg går på tur alene i fjellet, og blir fort interessert i alle de gamle stølene vestlandet har å by på, og deres historie. På jobben blir jeg kjent med mange eldre mennesker, som kan fortelle meg mye om slitet på stølen, men også gleden i samholdet og sammenkomstene hver lørdag kveld. De likte å være på stølen. Og når man får høre om ei som gikk til flere mil til støls med en toåring, høygravid og fødte alene på stølen - ja, da får man en voldsom respekt for tidligere tiders harde liv. Vi skal være takknemlig for det trygge landet vi bor i, det er noen som har slitt og bygget det for oss.

Det blir ingen vestlandsbudeie av meg. Etter fem år flytter jeg til Østlandet igjen, og nå, etter noen år sitter jeg her på Hurum med to barn, en hund og fire katter. Kattene fordi jeg elsker deres rolige mentalitet og vakre vesen. Barna fordi jeg har alltid ønsket meg barn og de var svært etterlengtet. Og hunden fordi han er den glade og positive turkameraten jeg alltid har ønsket meg.

Sammen med barna har jeg tatt friluftslivet et steg videre, med flere dagers overnattinger, kajakkturer, bålturer, vinterturer...av og til syns ikke barna det er så stas å skulle ut og gå tur igjen, men så kommer vi ut og de koser seg glugg i hjel med bekker som flommer over, vakre øyenstikkere, vafler på bålet og en varm sovepose. Nå har de kjøpt seg hver sin kajakk for egne penger, og vi er frie til å dra på enda lengre turer. 

Vi har fått så mange fine minner, ungene og jeg.

Sigurd på sin første lengre gåtur på 3 km, han møtte noen andre, og han, 4 år, gikk fra meg fordi han var så ivrig på å prate med turfølget...


Sigurd som har sin egen gode, tykke, varme sovepose....men likevel vil han alltid ligge i min når jeg står opp om morgenen på tur...og når han har badet i sommervann, da er det ekstra godt å ta en liten lur i mammas sovepose etterpå.

Sigurd, min fine villmarker som danser naken rundt bålet en stemningsfull høstnatt.

Sunniva og jeg en uke på padletur....vi tilbrakte timer i teltet i regnværet, vi tilbragte mange kilometer i kajakken og padlet og skvatret sammen med endene. Sunniva nøt synet, padlet med dem og de padlet med henne og håpet på noen godbiter. Og det fikk de, de fikk noe så råflott som marken vi skulle fiske med. Gjett om Sunniva ble populær blant de endene?

En kald vinternatt hadde jeg tatt med meg Sunniva på vår første vinterovernatting. Det var gnistrende klart og kaldt i luften, bålet sendte smågnister høøyt opp i luften - vesla var 6 år, hun la seg bakover i soveposen sin, så opp mot himmelen og sukket  -  du er verdens beste mamma!

Og det, det er den beste belønningen jeg kan få.

* * *



Perfekt skøyteis på Mørkvann. Januar 2017



Fire barn og en bitteliten valp (som ble båret hele veien) på vei til fjelltopp i Trøndelag.Januar 2017



På toppen! Her har Sunniva og Sigurd fått med seg fetter Torgrim og kusine Marte på tur.En fantastisk tur og en fantastisk dag. Juli 2017



Sigurd finner flaskepost på Tyskerstranda, fra Anna i Horten, også 7 år! Juni 2017.



Vi bader i Kulpanj, et naturens badeland hvor elveleiet er delvis tørrlagt og man kan bade i
mange jettegryter. En utrolig plass som burde være på alles besøksliste. Juli 2017.


Hjemlige trakter. Sunniva i luftig svev fra badebryggen i Dramstadbukta, Drammensfjorden. August 2017.



Naturens kunstverk. September 2017.



Hils på Ulv, turkompisen jeg alltid har ønsket meg. Her plukket vi sopp i tre timer.
Oktober 2017.



Barna har kjøpt seg kajakker for oppsparte midler. Takk for alle bidrag! Vi kan nå utforske nye steder,og barna blir enda mer selvstendige. Og Ulv? Han elsker vann! Her på Røskestadvann. November 2017.


Sigurd og Sunniva lager S'mores ved bålet. November 2017.




Riktig god jul! :santa: