Sider

lørdag 23. desember 2017

Et friluftsmenneske blir til

Hvert år har jeg pleid å skrive et julebrev og sende ut til venner og familie. I år ble det dessverre ikke slik. Hverdagen krever rett og slett for mye, og jeg får ikke tiden til å strekke til. Av og til føler jeg at livet er en karusell som bare går fortere og fortere, og jeg tviholder meg fast for ikke å falle av.

Friluftslivet er enormt viktig for meg som middel til å koble av i denne hverdagen.
Men hvordan blir man egentlig et friluftsmenneske....?

På hvitveistur i den berømte Holtnesdalen i Holmsbu. Mai 2017.


* * *

Dypt inne i Indre Østfolds grønne skoger, i en liten bygd, i nærheten av et veikryss som heter Morstong - navnet avstedkom fra hedensk tid, da mordere og andre forbrytere fikk satt hodene sine på pæler i dette veikrysset etter avrettingen til skrekk og advarsel for de øvrige borgere - flytter Berit og Philip inn i et hus som blir bygget på en utskilt tomt på det lille stedet hvor Berit vokste opp. Tre år senere bærer det avgårde til Sarpsborg sykehus - da er Maria på vei, tre uker over tiden.

Det blir en dramatisk fødsel med akutt keisersnitt, uten bedøvelse, og mor og barn er nære ved å dø, men det går bra. Mor overlever, og Maria får et mèn som ikke blir oppdaget før hun er to år - hun er nesten døv.



I pulk bare noen måneder gammel.


To år senere får hun plantet på seg et høreapparat, og verden blir ny. Hele dagen går Maria rundt i huset og slamrer med dører og drar ned i do, det er nye, spennende lyder...og når hun kommer ut i skogen som ligger rett bak huset der familien bor, står hun helt stille og lytter til fuglekvidderet....

* * *
Det er mitt første møte med naturen, fuglekvidder i skogen...
Den svære furua rett bak huset hvor ekornene bodde, nesten i toppen. Jeg husker godt alle de gangene jeg sto og tittet opp for å få et glimt av dem - og vips! Der var de! Og tittet ned på meg, dette rare mennesket.
Pappa laget en huske i den furua, i den tykkeste sidegrenen han fant. I den husket vi så høyt vi kunne, så vi kunne sparke borti nabobjørka.
I dag er min barndoms furu borte.

Senere lagde vi trehytte i den samme skogen, jeg og brødrene mine. Vi gjemte oss litt lenger unna, lenger inn i skogen, så ikke foreldrene våre skulle se oss. Jeg plukket skogsstjerner, gikk tur med cockeren vår Laica og ble kjent med, og glad i skogene rundt den lille bygda vår. Vintrene var snørike i Østfold den gangen, og vi var ute på ski hele tiden, på jordene. Vi var ikke bortskjemte med bakker, så vi oppsøkte det lille som var, og der traff vi også alle andre bygdas barn.

Plukker hvitveis med bestefar fra England.

Med familien var vi ofte på skitur, mamma og pappa pakket sekken med kakao på termos og brødskive med svett gulost...og appelsin og kvikklunsj!

Vi gikk til Måsan, et gammelt torvuttak, og vi gikk til Monaryggen, en av Norges største morener som nesten er forduftet nå. Fra toppen av morenen kunne man se helt til Fredrikstad. På 60tallet lå Norges største idrettsanlegg der. Nå er alt borte og erstattet med ny E18 som skjærer tvers gjennom morenen.

De første somrene i min barndom ferierte vi på Hvaler i telt, og jeg husker med fryd showet vi fikk når Tor med Hammeren laget til lysfest ute i Skagerrak. Vi barna dro på skattejakt i fjæra og krabbejakt på grunna. Senere dro vil til fjells hver sommer....min mor var som ung jente en ordentlig fjellgeit som både overvintret på Hardangervidda og gikk lange turer på Dovre....og nå dro hun oss med på fjellturer i Rondane, den ene toppen etter den andre. Min engelske far var sånn passe begeistret for dette, så han tok helst med seg fiskestanga ned til Lågen og fisket der. Vi fikk også bli med på mange av disse fisketurene, men jeg syns det var best å vandre langs stier fremfor å sitte stille og se på en dupp.



Oppdagelsesferd på Hvaler med lillebror.

Og jeg husker med vill glede alle toppturene, vi skuet mot Jotunheimen og Norges høyeste fjell, vi så hare og rein, vi lå i lyng som luktet brent sommer, og vi badet i iskalde fjellbekker, og vi elsket det.

Årene går. Jeg blir hestegal, noe som bringer meg enda mer ut i skogene og på enda flere ukjente stier i min lille bygd. Så kommer hormonene, og hesteinteressen byttes ut til fordel for gutter og festing. Det tar bare et par år, så er jeg ferdig med utdannelsen, og etter bare et år i jobb i Oslo, treffer jeg en odelsgutt på vestlandet og flytter dit.

På Vestlandet finner jeg virkelig friluftsjenta i meg. Jeg kjøper mitt første telt, som jeg har enda, et billig plastunderlag og en passe varm sovepose. Med kokt pasta og blytung sekk går jeg på min første overnattingstur alene opp i fjellet i over 1000 meters høyde, og finner meg et stille vann, langt vekk fra den nedtråkkede stien. Her oppe ruger ensomheten, og det er skremmende og vakkert på en gang. Men jeg finner ut at jeg elsker stillheten og roen jeg finner her, og det å være alene her oppe. 

Jeg går på tur alene i fjellet, og blir fort interessert i alle de gamle stølene vestlandet har å by på, og deres historie. På jobben blir jeg kjent med mange eldre mennesker, som kan fortelle meg mye om slitet på stølen, men også gleden i samholdet og sammenkomstene hver lørdag kveld. De likte å være på stølen. Og når man får høre om ei som gikk til flere mil til støls med en toåring, høygravid og fødte alene på stølen - ja, da får man en voldsom respekt for tidligere tiders harde liv. Vi skal være takknemlig for det trygge landet vi bor i, det er noen som har slitt og bygget det for oss.

Det blir ingen vestlandsbudeie av meg. Etter fem år flytter jeg til Østlandet igjen, og nå, etter noen år sitter jeg her på Hurum med to barn, en hund og fire katter. Kattene fordi jeg elsker deres rolige mentalitet og vakre vesen. Barna fordi jeg har alltid ønsket meg barn og de var svært etterlengtet. Og hunden fordi han er den glade og positive turkameraten jeg alltid har ønsket meg.

Sammen med barna har jeg tatt friluftslivet et steg videre, med flere dagers overnattinger, kajakkturer, bålturer, vinterturer...av og til syns ikke barna det er så stas å skulle ut og gå tur igjen, men så kommer vi ut og de koser seg glugg i hjel med bekker som flommer over, vakre øyenstikkere, vafler på bålet og en varm sovepose. Nå har de kjøpt seg hver sin kajakk for egne penger, og vi er frie til å dra på enda lengre turer. 

Vi har fått så mange fine minner, ungene og jeg.

Sigurd på sin første lengre gåtur på 3 km, han møtte noen andre, og han, 4 år, gikk fra meg fordi han var så ivrig på å prate med turfølget...


Sigurd som har sin egen gode, tykke, varme sovepose....men likevel vil han alltid ligge i min når jeg står opp om morgenen på tur...og når han har badet i sommervann, da er det ekstra godt å ta en liten lur i mammas sovepose etterpå.

Sigurd, min fine villmarker som danser naken rundt bålet en stemningsfull høstnatt.

Sunniva og jeg en uke på padletur....vi tilbrakte timer i teltet i regnværet, vi tilbragte mange kilometer i kajakken og padlet og skvatret sammen med endene. Sunniva nøt synet, padlet med dem og de padlet med henne og håpet på noen godbiter. Og det fikk de, de fikk noe så råflott som marken vi skulle fiske med. Gjett om Sunniva ble populær blant de endene?

En kald vinternatt hadde jeg tatt med meg Sunniva på vår første vinterovernatting. Det var gnistrende klart og kaldt i luften, bålet sendte smågnister høøyt opp i luften - vesla var 6 år, hun la seg bakover i soveposen sin, så opp mot himmelen og sukket  -  du er verdens beste mamma!

Og det, det er den beste belønningen jeg kan få.

* * *



Perfekt skøyteis på Mørkvann. Januar 2017



Fire barn og en bitteliten valp (som ble båret hele veien) på vei til fjelltopp i Trøndelag.Januar 2017



På toppen! Her har Sunniva og Sigurd fått med seg fetter Torgrim og kusine Marte på tur.En fantastisk tur og en fantastisk dag. Juli 2017



Sigurd finner flaskepost på Tyskerstranda, fra Anna i Horten, også 7 år! Juni 2017.



Vi bader i Kulpanj, et naturens badeland hvor elveleiet er delvis tørrlagt og man kan bade i
mange jettegryter. En utrolig plass som burde være på alles besøksliste. Juli 2017.


Hjemlige trakter. Sunniva i luftig svev fra badebryggen i Dramstadbukta, Drammensfjorden. August 2017.



Naturens kunstverk. September 2017.



Hils på Ulv, turkompisen jeg alltid har ønsket meg. Her plukket vi sopp i tre timer.
Oktober 2017.



Barna har kjøpt seg kajakker for oppsparte midler. Takk for alle bidrag! Vi kan nå utforske nye steder,og barna blir enda mer selvstendige. Og Ulv? Han elsker vann! Her på Røskestadvann. November 2017.


Sigurd og Sunniva lager S'mores ved bålet. November 2017.




Riktig god jul! :santa:

fredag 26. mai 2017

I ett med naturen - på Håøya

Så befriende og rart det var å ta de første padletakene ut fra stranda på Skogsborg. Å ta seg helt fri fra  barn, hus og alt som skal gjøres og burde vært gjort, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjør svært sjelden. Men endelig. Det er meg, det er kajakken, mat og telt, og det er Håøya som er min destinasjon. Yr har lovet sol, bare sol, og vinden skal komme fra sør, så det blir nordsiden av Håøya jeg sikter meg inn på.
Klokka er halv syv på onsdag kveld, og magen kiler av spenning og glede i det jeg begir meg utpå vannet...!


Fra Skogsborg skal jeg først runde Torvøya. Derfra er det et lite strekke i åpent vann til Gråøya. Og derfra igjen er planen å krysse Vestfjorden til Håøya. Jeg gruer meg litt til disse strekningene, for jeg vet at det er mye båter, og noen av dem kjører fort og lager store bølger. Bølgene på sjøen i seg selv er jeg ikke så redd for, det er mer disse bølgene som kan komme uforvarende på, jeg er bekymret for.

Jeg padler nordover på vestsiden av Torvøya, for å komme til det korteste stedet å krysse på. Det er mer bølger, noe jeg ikke er særlig vant til med min flattvannspadling. Vel har jeg padlet litt elv, men bølgene der kan ikke sammenlignes med disse havbølgene.
Jeg syns det er litt skummelt, men jeg har da ikke tenkt å snu!

Så kommer det første strekket. Jeg sitter og venter til de raske båtene jeg ser har passert, og så gunner jeg på over fjorden. Det går så fint! Og noen minutter etterpå runder jeg Gråøya. Stolt og gira og glad fordi jeg fiksa det, går jeg i land for et privat ærend og får av meg ullgenseren jeg har under tørrjakka. Sola varmer godt..og jeg nyter at det endelig er skikkelig sommer.

Men nå venter Vestfjorden. Og det gruer jeg meg litt mer til. En kollega på jobben har tipset om at båtene kommer fort, og at det er vanskelig å se de små kajakkene. Jeg speider godt både til høyre og venstre,og venter til de fartsbåtene jeg ser, har passert. Når det ser fint ut, setter jeg i gang og padler avgårde. Det kommer et par plastsnekker, og jeg passerer ganske rett etter dem. Bølgene møter jeg rett på, og ja...det er gøy med bølger!

Jeg tar ikke noen pauser i det jeg krysser Vestfjorden, men kjører på. Det går jo så fint! Det kommer ingen raske cruisere, men flere plastsnekker og seilbåter krysser, dog på behørig avstand. Og med ett har jeg nådd Håøya.


Nå kan jeg vende kajakken mot nord igjen, og padle langs vestsiden av øya. Klokka har blitt over åtte, og jeg vet jeg bør slå leir snart, men pytt...det er lyst lenge nå. Deilige sommer.



Jeg passerer en seilbåthavn på Håøya, og venter respektfullt til de digre seilbåtene har kjørt dit de skal, før jeg krysser Bjørnebukta. Snart runder jeg neset på nordvestsiden av Håøya, og noen fine leirplasser begynner å komme til syne. Men der er det folk...så jeg fortsetter litt til. Jeg har jo sett Håøya fra danskebåten, og mener å huske at det skal være noen fine leirplasser helt på nordsiden.




Det er et yrende fugleliv i fjæra! Mange fine hettemåker, som jeg vet er utrydningstruet, tjeld og hegre får jeg se på nært hold, i tillegg til kvitrende spurvefugler. Nede i vannet skjer det mye spennende, tang og lange tareplanter vinker til meg fra det spennende dypet, muslinger (som Norge visstnok ikke vil ha) lyser til meg med lovnader om skatter, og en og annen krabbe skynder seg i dekning av en stein når jeg kommer med kajakken min. For et deilig liv. 

Jeg tar meg selv i å glise som en tulling der jeg padler bortover, og tar det som et sunt tegn på stortrivsel!

Nå har vinden roet seg og krusningene på vannet er borte. Igjen ligger bare rolige dønninger og bevegelser i vannet, og jeg padler nært land og nyter å se alt på nært hold. 

Etter å ha padlet litt til, ser jeg en fin leirplass. Det er en liten strand, og en flat og fin gresslette mellom store trær. Til og med en tørkesnor! Det avgjør saken. Her blir jeg!

Så, opp på land med meg og kajakk, og ut med utstyret. Myggtelt og tarp kommer fort opp. Jeg har ikke tatt med det vanlige teltet i dag, jeg vil ha litt mer luft. Myggteltet er helt gjennomsiktig, luftig og deilig og har god plass innvendig til meg. Over teltet setter jeg opp tarpen. Det er ikke meldt regn, men jeg liker å sove lenge om morgenen, og tarpen gir god skygge og skjerming.



Omsider har jeg pakket ut det som utpakkes kan, og jeg tar med meg sekken og underlaget til odden ved vannet, hvor jeg finner en fin liten grop hvor jeg kan nyte kveldsmat og solnedgang i fred og ro. Jeg lar bildene tale for seg selv.











Det blir en sen natt, med bok og bølgeskvulp mot stranda. Det er så nydelig, og så nedstressende.
Plutselig kommer det noen høye tut fra langt der ute. Jeg ser et kraftig lys sveipe over fjorden et par ganger. Hva i all verden? Seint på natta? 
Men det er vel slik det skal være. Litt etterpå durer et digert fartøy forbi, en lastebåt av noe slag. De skulle nok bare varsle at her kommer det storfolk!


Dagen etter våkner jeg til fortsatt rolig bølgeskvulp, og en helt stille fjord. Er alle båtmennesker b-mennesker? Det kan virke slik, for det tar mange timer før det blir noe særlig liv på fjorden. Ikke før ca 1400 begynner det å bli en del båter. Jeg ligger leeenge og koser meg i teltet. Den friske, gode sjølufta briser gjennom teltet, og gjør meg godt.
Etterhvert blir det en kopp te og litt rester etter snopet fra i går til frokost, og sent på morgenen kommer jeg meg opp.

Og all denne tiden må jo brukes til noe. Jeg bestemmer meg for å pynte meg! Jeg bruker nesten en time på å børste håret og sette det opp i en hestehale, og fiskeflette. For en jobb! Det har jeg bare gjort på datteren min før, aldri på meg selv. Kjenner at det blir lenge til neste gang. Men etter å ha hentet litt blomster å pynte fletten med, blir jeg riktig så fornøyd. Nå er jeg presentabel i kajakken!



Den karrige naturen her er ganske utrolig - her bugner det av vakre småblomster. Nattogdag klorer seg fast og synger til meg sammen med bittesmå forglemmegei. Jeg går forsiktig for ikke å tråkke på de små skjønnhetene, og plukker ikke flere enn de jeg trengte til håret.



I løpet av morgenen har jeg blitt enig med meg selv i at jeg skal prøve å padle på østsiden av Håøya tilbake. Men da aner jeg lite om vinden som skal møte meg senere....

Etter at kajakken er pakket klar, og jeg har inntatt en rask lunsj på svaberget, kler jeg på meg tørrjakka og padler ut. Her på nordsiden er det fremdeles bare rolig bølgeskvulp.
Svabergene byr på like rikelig med fugleliv som i går, og jeg klukker av å se den morsomme tjelden der den går med sin jevne gange opp og ned "dalene" i svaberget.




Snart nærmer jeg meg odden på nordøstsiden av Håøya, og Rissan fyr. Det har blitt mer og mer vind, og jeg bestemmer meg for å gå i land på odden og sjekke ut vinden før jeg runder svaberget. Jeg drar kajakken halvveis opp av vannet på en fin liten rullesteinstrand der,  og begir meg opp på det store svaberget for å få utsikten. 
Og der oppe blåser det friskt! Kule etter kule av vind feier innover fjorden, og jeg innser raskt at jeg vil bare bli forferdelig sliten av å padle her. Med havkajakk er det noe annet, men jeg har en bred og treg fiskekajakk som attpåtil er tung av oppakning. Så jeg syns jeg gjør det eneste kloke idet jeg bestemmer meg for å gjøre vendereis her.

Men først kommer danskebåten der ute. Jeg setter meg ned for å bivåne den, den vil krysse temmelig nærme odden jeg sitter på.

Jeg kikker betenksomt på de digre bølgene den lager, og tenker at det er nok ikke lurt å være uti der med kajakken nå. Stena Line durer fryktløst forbi meg med sin last av turister og sprit, og jeg kikker langt etter den...så kikker jeg på bølgene som nærmer seg land...og tenker at "nei...jeg får komme meg ned så ikke bølgene slår over i kajakken min". 

I det jeg klatrer ned ser jeg at mer enn det vil skje, for kajakken er i ferd med å bli dratt utover av dragsuget. Åhnei! Jeg beinflyr ned berget i glatte crocs, springer bortover stranda og får akkurat tatt tak i kajakken idet den blir dratt utover. For et styr og stress. Jeg drar den godt opp på land i full fart og ser så de digre bølgene, som ville fylt kajakken med rikelig med vann, for ikke å snakke om å dra den ut til havs. Pjuh. Glad det ikke ble svømmetur på meg!


Litt etter er jeg i gang igjen. Like blid!


Nå padler jeg bare strake veien tilbake. Når jeg runder nordvestsiden og nærmer meg Bjørnebukta, ser jeg at jeg kan krysse Vestfjorden mye tidligere enn jeg gjorde i går, og komme helt på nordspissen av Gråøya, istedenfor på sørspissen som jeg gjorde i går. Jeg bestemmer meg for det. Kikker igjen etter raske fartsbåter,og lar dem som er der, passere. Jeg har god tid...Så gunner jeg på igjen med det jeg klarer å mobilisere av fart i min brede og vuggende fiskekajakk. Det går så det griner! Jeg padler rett mot sola, og glitrende vann smiler mot meg.  Saltsjøen sender små friske dusjer på meg, og jeg kjenner smaken av salt på leppene. Smaken av at jeg lever. Så utrolig heldig jeg er!

Snart er jeg ved Gråøya. Jeg ser idylliske Åros, og tar meg en liten pause og ligger og vugger i vannet før jeg fortsetter.

Vet du hva jeg liker aller best med å være så tett på naturen?

Joda, jeg ser at man kan være nær naturen i båt, og i hytte. Men...når jeg er i telt og i kajakk, føler jeg meg så i ett med elementene. Jeg kommer nærnere fuglene, nærmere det spennende livet under vann, og fra teltet kan jeg betrakte dyreliv når jeg ligger helt stille. Det er det jeg liker så godt med å være så tilstede i naturen.

Jeg padler litt nærmere Åros. Når jeg runder Gråøya blir det helt vindstille, og sola varmer så godt. Du og du. Jeg ringer Espen og finner ut at det eren god stund til han henter meg. Da bestemmer jeg meg for å avrunde turen med et par timer i sola.

Nok en gang padler jeg inn til en liten steinstrand, og tar med meg liggeunderlag, kokeutstyr og solkrem. Finner en skjermet plass blant noen svaberg, og får på meg badedrakten. Så er det bare meg og sola i to timer.

Enda en gang: Heldige meg!

Jeg drøyer i det lengste før jeg pakker sammen og forlater det lille redet mitt. Jeg er dønn ærlig når jeg sier at jeg vil slett ikke hjem. 





Nå er det bare rett over fjorden til Åros,og så det lille stykket bort til Skogsborg. Utenfor Skogsborg ligger jeg og nyter stilla, før jeg ser Espen kommer med bilen, og padler inn til stranda. 

For en tur.
For et vær.
For et liv.

UTSTYRSLISTE 

En kjapp gjennomgang av utstyret som ble brukt på denne turen:
Tyin Winter sovepose - jeg fryser lett og norske sommernetter er stort sett kjølige, så vinterposen min er med meg overalt. 

Varmeflaske - altså en tom vannflaske fylt med kokende vann, og kledd med sokk. Fordi jeg fryser ekstra lett på føttene.
Helsport myggtelt - ikke noe lettvekttelt, men fint på padletur. Enkelt å sette opp, god takhøyde og god plass til meg. Også plass til en til. 
Helsport Dovrefjell Tarp 3x4 - topp tarp til allsidig bruk.
Bergans Bamseunderlag
Oppblåsbart liggeunderlag
- brukes i kombinasjon med Bamseunderlaget, det blir ekstra mykt og godt.
Berganssekk
Vanntette pakkposer

Klær - grunnet den hyggelige værmeldinga hadde jeg med meg lettpakning med klær. Ullgenser, vindtett anorakk, turbukse, 2 par ullsokker, tynn ullgenser, tynn topp, joggesko, badedrakt. Det jeg hadde på meg under turen var: ulltruse, ullbh, tørrjakke, tights, crocs. Samtlige andre klær ble brukt under turen.
Toalettsaker - tannbørste, tannkrem, dorull, solkrem, myggmiddel.
Spise - stormkjøkken, brenner, gass, fyrstikker, spisesett, kniv, grønnsaker ferdig oppkuttet, bacon, egg, aioli, smør, baconsvor, 70% sjokolade, 3 liter vann og to bokser med noe hemmelig.
Annet - mobilbank, ladeledning, bok, fiskestang.

Erfaringer: crocs er gode padlesko og leirsko, men er veldig glatte på svaberg. Må skaffe skikkelige våtsko. Ellers hadde jeg med meg akkurat det jeg trengte, hverken mer eller mindre. Jeg har et "vanntett" skott på fiskekajakken, men det er alt annet enn vanntett. Absolutt alt som skal være tørt på padletur MÅ inn i vanntett pakkpose!

søndag 30. april 2017

Glitter og glimmer med Jørn Hurum


Vi har vært på tur med Jørn Hurum!
For de som ikke vet hvem Jørn Hurum er - han er en kjent paleontolog som arbeider på Naturhistorisk Museum i Oslo. Folk kjenner kanskje til det hvis jeg sier Botanisk Hage. Jørn Hurum er nok mest kjent for lanseringen av fossilet "Ida", som man mener kan være "the missing link" man har letet etter lenge.
Han har gitt ut bøker om "Ida", samt to bøker til om svaneøgler/fiskeøgler funnet på Svalbard og en sjøskorpion funnet i Tyrifjorden. Bøkene er rettet mot barn, men voksne syns også bøkene er interessante og de har svært masse informasjon.
Vi fikk også høre i dag at det nettopp er gitt ut en helt ny bok om geologiske turer som kan foretas i Osloområdet. En bok vi må ha!

Så som dere kanskje skjønner, Jørn Hurum er Sigurds store forbilde. Sigurd har bestemt seg for at han skal bli "dinosaurforsker, og jobbe sammen med Jørn Hurum!"

Da Barnas Turlag Lier satte opp en tur med Jørn Hurum og steinplukking, sjekket vi datoen. Vi var ledige, og vips! Så ble det tur igjen!

Sunniva hadde ikke noe lyst til å være med på tur og plukke stein. Hun fikk komme på besøk til en god venninne, og så fikk Sigurd mamma og pappa heeelt for seg selv. Det kan være godt av og til, det.
Vi kjørte helt til Lier og opp mot Eiksetra. Der har vi ikke vært før, og vi ble imponert over den flotte utsikten. Da vi kom opp i fjellet, lå det masse snø der som enda ikke hadde smeltet bort.

Det ble en del venting før alle hadde kommet. Jeg som selv er turleder i Barnas Turlag Røyken og Hurum, ble overrasket over at så mange familier møtte opp, jeg tror det må ha vært mellom 12-15 familier der. Minst. Men jeg tror nok det hjalp at Jørn var trekkplaster.

Omsider er alle kommet, og Jørn samler alle. Han har plassert tre steiner foran seg, og han gjør en fin jobb med å engasjere barna når han forteller om hva slags steiner dette er. Granitten er litt rosa, og prikkete, noe som forteller oss at dette har vært lava! Alle steiner som er prikkete har engang vært flytende, sier Jørn. Han forteller dramatisk om vulkaner som en gang har ligget her og sprutet opp lava, og lavaen har så størknet og ligger helt fra Hurumlandet og langt opp i Finnemarka. For en vulkan det må ha vært!

Ellers er det en rustfarget stein der, som er gammel havbunn, og en grågrønnaktig. Disse tre ønsker han at barna ser etter, og legger sammen med steinene han har funnet. De som ikke hører hjemme der skal plasseres i en egen haug.

Vi plukker ivrig i vei, og Sigurd legger på plass. Den nærmeste steinen på bildet er granitt. Den haugen Sigurd bygger på, er den rustfarvede.

Når vi har samlet masse stein, kan Jørn fortelle at det i lavaen som rørte seg her for 275 millioner år siden ikke var noe særlig vann, men en god del damp. Når lavaen størknet, ble det hulrom der hvor dampen hadde vært. Dette kaller Jørn for granater. Mineralene som da befant seg i hulrommene, størknet også, og ble til vakre krystaller. Da begynner vi å ane hva vi skal gjøre i dag, nemlig lete etter krystaller!

Vi begir oss over en vårvåt bekk, og de som ikke har skikkelig fottøy i dag, får merke det. Rett over bekken kommer vi til en fjellvegg som er ganske porøs. Der stiller Jørn seg opp og forteller hva vi skal se etter, og vi begynner å hamre og meisle i stein. Sigurd holder seg i nærheten av helten sin, og viser ham den ene steinen etter den andre.
Vi finner et par små steiner med krystaller, og så oppdager vi to digre steiner fulle av kvarts. De er skikkelig flotte, og ytterst på dem er det tydelige krystaller. De er så fine at disse vil vi ikke hamre på, men jeg foreviger dem med kameraet vårt. Her kan dere tydelige se krystallene, både noen bittesmå og litt større.


Vi får hamret litt mer etter krystaller, men så skal vi gå litt videre igjen.


Vi går litt videre på den fine og gresskledde traktorveien, ispedd noen snørester her og der. Plutselig stopper følget, og Jørn peker inn mot en tett krattskog, bratt og steinete, og ikke veldig innbydende.
"Så i lende!" får vi beskjed om. Opp der, og se etter en hule. Forsiktig fordi det er mye hoggorm der. Huffda, tenker jeg, og tenker takknemlig på de tykke turskoene mine med høy ankelstøtte.

Det er ikke lange biten gjennom skogen. Sigurd klyver opp som en fjellgeit og finner hula på null komma niks sammen med noen andre tøffe gutter. Vi finner noen digre steiner med kvarts og hogger i vei.
Vi tar en kikk inn i hula. Den er kanskje 1,7 meter høy og 1,5 meter på det bredeste. I taket kan vi tydelig se noen flate krystaller. Jørn kan fortelle at her har det vært krystaller så store som en potetsekk, men at de har blitt fjernet. Jeg vil gjerne vite hvor man kan se dem, men da får jeg vite at de befinner seg nok i en privat samling i Lier. Det overrasker meg, tenk å ha samvittighet til å ta med slike flotte ting og gjemme dem i stua si istedet for å dele det med alle.

I et hulrom i skogbunnen får jeg se noen hengende kokonger. Så fine de er. Kanskje det er en edderkopp som har noen hundre barn inni dem?


Snart får noen øye på en hoggorm! Rett nedenfor der vi sitter og tar en tekopp har det tittet frem en vårtrøtt hoggorm, og datteren til Jørn Hurum tar jobben som hoggormvakt og passer på så ikke noen skader eller skremmer den.

Vi går snart ned igjen, og det blir lunsj i en sving der snøen er borte, bakken nesten tørr og solen varmer godt. Sigurd drar av seg boblejakka og slenger seg ned på reinsdyrskinnet så lang han er. Så lunsjer vi med pølser fra bursdagsmiddagen som var i går.

Etter maten er fortært og vi har fått en hyggelig prat med turlederen fra Lier, rusler vi ned til den første bergveggen der vi var isted. Jørn sier at det er muligheter for de som ikke har fått nok, og gir folk valget om de vil være med til et annet sted femten meter inn i skogen. Noen velger å dra hjem, men vi er med, så klart!

I en lang rekke følger vi etter Jørn i tett småskog, og snart stopper han et sted hvor det er masse løs stein.
"Det er bare å grave her, og spesielt her", sier han, og peker og viser. Vi snur på steiner, og måper. Det er flotte krystaller på nesten hver stein vi titter på. Små hulrom, og inni hulrommene ser vi krystallene. Så spennende!
Tenk at det kan være så moro å samle på stein!

Sigurd samler og er ivrig etter å få med seg hjem. Han står med fanget fullt av steiner.
"Kan du bære disse for meg mamma?"
Hvem kan si nei til det? Men jeg plukker diskret vekk noen av dem, vi trenger ikke drasse med alt av gråstein hjem heller.

Endelig, så har vi masse kule steiner. Vi går snart tilbake igjen, og der kan Jørn fortelle at nå er det ei jente som har funnet ametyst! Ametyst er vakker, lilla krystall. Det betyr at det er mulig å finne ametyst her. Så kult! Sigurd og jeg springer opp til jenta som har funnet, spør henne hvor hun fant den og minnes stedet, kanskje vi kan dra hit en annen gang og plukke. Vi får ta bilde også, og så vakker den er!
Vi har jo sett ametyst på  museum mange ganger, men det er noe annet når noen finner den helt selv. Kjempekult!


Sigurd er sliten, og turen er egentlig slutt. Vi jumper over bekken på vei tilbake, og i bilen hjemover blir det en stopp for is på Lier. Vel hjemme blir alle steinene lagt på terrassen, men den aller fineste er en ganske liten stein, men med tydelige, glassklare, bittesmå krystaller. Den tar vi med inn!



Vi er alle enige om at det var en kjempeflott, lærerik og spennende tur. Jeg personlig hadde nok ikke trodd at det skulle bli så moro å lete etter steiner. Vi er nå enda større fans av Jørn Hurum, og Sigurd vil veldig gjerne tilbake og finne flere krystaller.

Hjertelig takk for at vi fikk være med på tur!



onsdag 26. april 2017

Bålstemning på Tyskerstranda



Påske.
Barna vil på overnatting. Og de får velge selv.
De er enstemmige, de vil til Tyskerstranda.
Jeg er litt lunken...det ligger jo rett ved parkeringsplassen, er det så artig å sove der da? Med masse folk?

Men joda, det er det. For der kan de finne blåskjell, og fange krabbe! kommer det entusiastisk fra Sigurd.
Jeg liker meg bedre inne i skogen, men har jeg lovet, så har jeg lovet. Det blir Tyskerstranda.

Menyen blir tomatsuppe med pølser og pasta, mor er på diett, så mor tar med burger (ja, du leste riktig!), og grønnsaker. Vi tar med oss masse ved, det er nok ved på stranda, men det har vært vått de siste døgnene, og siden det er et populært område, er nok det meste av ved brent opp.

Småkaldt i været, men østlig vind, forteller meg at vi kommer ikke til å bli så veldig kalde. Det meste av Hurum har fjellvegger som skjermer for vestlig og østlig vind.

Det er bare femti meter fra p-plass og ned til leirplassen foran stranden. Ungene går to runder og jeg går tre, så har vi fått med oss alt av telt, tarp, soveposer, liggeunderlag, mat og en diger bør med ved.
Barna går entusiastiske ned til stranda mens jeg fikser leiren. Det går ganske kjapt, men jeg finner ut at sistemann som pakket ned teltet ikke pakket ned pluggene i posen sammen med teltet. Amatørmessig! Og det er da ikke jeg som gjør slikt, aldri i verden....

Men det ordner seg, ved hjelp av snorer og stenger står teltet støtt og snart er alt på plass.



Mens jeg ordner med telt flyr ungene ned til stranda. De klatrer i trær, finner spennende ting i fjæra, leter etter små dyr og flyr på svabergene.



 Jeg fyrer opp bålet og ordner med mat til ungene. Jeg syns det er herlig å lage mat på bål, kjenne varmen fra det og slippe å dra med seg stormkjøkken og gass, som jeg egentlig syns er litt skummelt.

Barna blir fornøyde med tomatsuppe med pasta og pølser i, og jeg steker mine to burgere og wokgrønnsaker og sopp. Det smaker fortreffelig. Mat smaker utrolig godt når det er gått så lang tid siden siste måltid, og spesielt ute i friluft, så jeg virkelig nyter mine to burgere med wok. Namnam!





Etter maten går jeg en runde i skogen og samler veden jeg finner. Jeg har altså tatt med mye ved, men har lyst til at bålet skal brenne og varme godt utover kvelden. Området er preget av mennesker som tydeligvis ikke vet at man ikke skal hugge ned friske trær til brensel. Jeg tar det tørre og døde jeg finner på stranden, og det er en del som flyter i land der. Selv om det er litt fuktig, gjør det ikke noe. Jeg legger det fuktige litt tett rundt bålet før det legges på, og på den måten får det tørke godt før det skal brenne. Når bålet er blitt skikkelig varmt, og det er fullt av glør, skal det mye våt ved til før det slukker.

Så vil ungene ut og finne blåskjell til krabbejakta. Jeg har forberedt dem på at det nok er litt tidlig å fange krabbe, men prøve må de jo alltids få lov til. Så vi rusler langs stranda bort til skjæra på Tyskerstranda. Der burde det være mulig å finne noen blåskjell. Og det gjør vi, så samarbeider ungene godt om å bære plastdunken med blåskjell tilbake til teltstranda vår. Der blir det funnet frem klyper og hyssing, og knust blåskjell etter alle kunstens regler. Krabbeagnet hives uti, og ungene venter spent. Men det blir ingen krabber. Det var som jeg tenkte, det er nok litt tidlig.


Likevel, fornøyde med å ha fisket litt rusler vi tilbake og nå skal vi ordne kveldsmat, vafler! 
En pose vaffelrøre er utrolig kjekt å ha med seg på tur. Litt tid tar det å blande ut, men i kaffekjelen er det akkurat plass nok, og vi har funnet en type som er perfekt og som ikke svir seg i vaffeljernet.
Et par vafler blir riktignok svidde, og vi sender noen tanker i retning av bestefar, som liker bakst som er svidd. "De skulle bestefar ha hatt!" sier Sigurd.


Men ungene blir knallfornøyd. På tur er det standard med gomme på vafler. Det elsker ungene. Etter vaffelkosen går vi opp på svabergene igjen og nyter de siste restene av sol og prøver oss på litt mer krabbefiske før vi tar kvelden.




Så er det bålkos resten av kvelden. Sigurd leker med glødende pinner og mørket, med Sunniva som streng oppdrager. Jeg ordner med te og klokka blir faktisk ti før jeg proklamerer at nå er det natta, og tannpuss blir unnagjort og vi finner soveposene. Det er alltid deilig å legge seg i teltet, og bli varm og god i posen. Vi spiller noen runder med kort før vi sier natta. Og så sover vi godt.




Jeg sover utrolig godt når vi er ute. Klokka blir hele halv åtte før jeg våkner for første gang, og da har enda ikke ungene våknet. Deilig. Jeg later meg så lenge jeg kan, til ungene våkner, spretter ut for en tur på do og spretter inn igjen. Energinivået blir høyere og høyere, til jeg ikke gidder mer, og står opp for å fikse frokost. Den blir enkel, og det går fort unna å pakke sammen etterpå.
Nærmere elleve er vi hjemme igjen og klar til å fortsette helgen.

Takk for turen, ungene mine. Dere er de beste turkameratene som finnes!