Sider

tirsdag 24. desember 2019

Påskeharen kommer til Hurum

Omsider var tiden kommet for den årvisse turen med verdens beste turfamilie som vi har funnet på nett. Vi hadde gledet oss siden nyttår og Elisabeth, Sindre og Eivind var klare som egg, det var tross alt påske.

En vond skade til tross, Elisabeth er en kvinne som ikke gir seg på tørre møkka. Hun har bokstavelig talt vært ute en vinternatt før, og derfor har hun drag. På Biltema har de kjekke traller, og i disse trallene kan man stappe alt man ønsker av mat, klær, spill, godis, og annet gøy man ønsker å ta med seg når man skal kose seg på hytte i noen deilige påskedager.

Vi hadde leid Rødvannshyttene for anledningen. Her har jeg vært to ganger før, både Sunniva og jeg har feiret bursdagene våre her. Det er to flotte hytter ved Rødvann i Hurum, og de kan leies via inatur:

Vi slo til og sikret oss hytta i påsken. Da fikk vi noen ekstra dager, helt fra torsdag til mandag fikk vi hyttene. Herlig! Vi gledet oss, selv om jeg i mitt stille sinn var temmelig bekymret for Elisabeth og hennes etter min mening skyhøye ambisjoner. Jeg visste at veien inn til hyttene kanskje ikke var snøfrie, og en sykkeltur inn uken før vi skulle dit, bekreftet dette. Det var 50% bart, 50% godt snødekke. Huffameg. Tenkte jeg.


Men vi er ved godt mot, og med bilene stappet med unger, glad hund, påskeegg og altfor mye mat, parkerte vi ved Røskestad på skjærtorsdag. Vi fikk på oss sekkene, og så begynte vi den møysommelige turen innover. Det er 6 kilometer å gå, og det er fin grusvei hele veien til hytta. Men der er bom, og den kan kun kjøres når veien er snøfri.


Det gikk overraskende greit! Vi har jo verdens flinkeste turunger. Sindre størstemann trasket traust i vei, og snart lå han i front og forsvant ut av synet. Sunniva foretrakk å gå sammen med oss jentene, mens Eivind og Sigurd dannet baktropp og gikk og skravlet og løste verdensproblemer som bare smågutter kan.

Det var med spenning vi gikk den første delen med snødekke i møte, og attpåtil i oppoverbakke! Men vi gikk på, Elisabeth forrest og dro, og jeg gikk bak og dyttet på Biltemavognen. Det går så det griner!

Vi klarte oss gjennom snødekke etter snødekke. Litt over halvveis måtte vi ha en liten energistopp, men Sindre var langt foran, med all pausematen til resten av familien i sekken. En liten sjokolade var alt de hadde med seg, Ulv fikk dukket seg i vannet og kjølt seg ned, og etter ti minutters rast var vi klare til ny dyst.

Herlighet som vi svettet oss oppover snøsørpedekkede bakker! Vi er litt av noen kvinnfolk! Vi gir oss ikke på tørre møkka og jeg kjenner svetten siler nedover ryggsøylen i tynne strømmer. Men likevel, så fort vi er forbi de andpustede bakker går skravla og vi trives så enormt på tur!

Vi har nå ikke langt igjen, og snart er vi på vei nedover de siste bakkene. En liiiten oppoverbakke, der passerer vi stedet der Sunniva så hareunger i fjor, heldige henne. Og så må vi traske gjennom dyp snø det siste stykket, og så er vi der. Endelig!!

Barna saumfarer hyttene. Elisabeth og gutta får den eldste kosehytta og vi tar den andre med to soverom. Lynraskt får vi ut maten, vi gjør det enkelt første kvelden. Stearinlys kommer på bordet og etter maten rydder vi damene ut bagasjen. Og snart er klokken slagen, det er kvelden.

Dagen etter rinner og den starter tidlig. Det ble glemt noen medisiner ved bilen, så Ulv og jeg sto opp i otta og labbet tidlig i vei de 6 kilometerne tilbake til p-plass. Et par smertestillende må til for å få problemkneet til å holde fred, men du som jeg koste meg denne drøye mila på tur. Bare Ulv og meg, behagelig kjølig morgentemperatur, snøen er frossen og lett å gå på, og solen stråler over det hele. Så det andre bruker penger på å oppnå gjennom meditasjon, healing, massasje, det får jeg helt gratis her med min kropp og sjel i moder jords natur - sjelefred. Inner Peace.



Når jeg kommer tilbake til hytta etter nesten 4 timer bader hele Rødvann i sol. Rødvann er stort sett dekket av sørpeis, men inntil kantene er tiningen godt i gang, og vi kjenner våren har tatt overtaket over vinteren. Barna kan kose seg ute uten luer og votter og vi kan kjenne solen brenne kinn røde.

Denne første dagen bestemmer jeg meg for å ta med barna til Cellene, Milorghulen i Hurum. Det er ikke så langt, og jeg pakker sekken med rikelig av brensel (altså mat til barna) og drikke. Ulv må bli med, og snart er vi på vei.

Første 400 meterene går på sti, men deretter må vi inn i en tett småskog i bunnen av en dal omgitt av bratte fjellvegger. Jeg hører ikke et knyst av klaging fra ungene, de bare går, de. I den dype trange dalen er det noen digre snøhauger, men snøen er kompakt og hard, og de går som Jesus på vannet over. Jeg derimot, er ikke så lett som Jesus, og detter igjennom hist og her. Og blir svett og varm!

Vi ser snart Sæterpytten. Den skal vi runde, og så må vi finne stien opp gjennom Askedalen. Så, hvordan var det her, tro. Det er tre forskjellige "daler"....vi kikker litt, jeg tenker litt og forsøker å huske. Så tar vi den mest sannsynlige, og går innover. Her også er det en dyp dal, men mere stein enn der vi gikk sist. Jeg kjenner meg ikke igjen, men sist var det ikke så mye snø her. Og jeg begynner snart å lure....nei...får bare prøve opp den bakken der. Og jeg må klatre og sparke trapper i snøen det siste stykket, og rett før jeg gir opp, kjenner jeg igjen stedet og ser skiltet til Cellene. Juhu!! Vi er her!! roper jeg til barna. Og de klatrer oppover og vi får med oss Ulv også.

Ved Milorghulene er det dryppende fuktig og inne i hulen er det riktig så utrivelig. Glatt is på gulvet, isnende kaldt, hvordan gikk det an å bo her da? Men de holdt det nok is- og snøfritt med bål, kanskje et tregulv og sin blotte tilstedeværelse.

Guttene syns det er kjempespennende, og alle barna må få lyse og ta en god titt før mor erklærer at vi må finne et triveligere sted å lunsje. Og snart trasker vi nedover de snødekte bakker igjen, og ved Sæterpytten finner vi et sted der solen varmer. Kjekspakker, frukt og saftflasker kommer frem, Ulv får masse kos og vi riktig storkoser oss. Ingen mygg eller plager, kun en og annen vårdøsig maur våger seg frem blant lyngen.




Vel tilbake ved hytten får Elisabeth rapport fra entusiastiske gutter og vi får slappet av en liten stund...for det er jo tacofredag! Så snart kommer alle de tacoingredienser man kan tenke seg frem på bordet, og vi sitter ute så klart...selv om det er litt kaldt, men vi har klær og tepper og ingen fryser. Etter tacoen er det snacks og monopol...etter hvert trekker barna inn i den minste hytta, mens Elisabeth og jeg åpner champagneflaska jeg har med. Det må jo feires når alenemammaer kommer seg ut på tur! Og mens barna krangler om Ullevål Hageby, planlegger Elisabeth og jeg besøk av påskeharen dagen etter. Vi skriver gåter og pakker godteri i påskeegg og koser oss.



Neste dag blir atter en nydelig påskedag. For en påske på Hurum!!
Jeg har studert kartet litt og tenker at jeg vil ta med meg barna til Stikkvannshytta. Den er nemlig åpen og der kan man få kjøpt seg vaffel og noe varmt å drikke. Så jeg tenker at det må være et flott turmål!
Barna er gira på tur de! Vi pakker sekker, en til hver. Masse drikke, nødproviant som kjeks, minibar, tørka frukt og sjokolade blir med. Og vi skal følge skiløypa hadde jeg tenkt.
Den går bred og fin innover. Stort sett såle, men det brister flere steder. Noen steder er det veldig vått, men alle har vi gode sko og vi finner veier utenom alt vannet.

Når vi har passert en stor myr tenker jeg at vi må raste. Da har vi vært gjennom en temmelig lang stigning, og er ca halvveis. Det passer bra å fylle på litt bensin da, tenker jeg. Ulv har langline og jeg lar ham surre litt rundt løs mens vi finner frem det vi har i sekkene.



Best som vi står og tygger vår himmelske snackbar peker Sunniva på noe bak meg og spør "mamma, hva er det der?"
Og jeg myser i mellom trærne og så får jeg se det...en flott tiur!
Svart og flott og rank går den der med sin karakteristiske positur. Første glimt av tiur for de fleste av oss! Jeg peker andektig og "se der barn" sier jeg...og så forklarer jeg at det er en tiur.
Og mens jeg snakker og drar opp telefonen for å forevige øyeblikket demrer det for meg hva jeg har sett av tiur på tv. Når folk får filme denne er det som regel fordi den er territoriell og vil jage folk vekk. Så ups, tenker jeg. Vi må pakke sammen og komme oss vekk.
Men Ulv har jeg helt glemt. Langlina er slakk og når han får øye på tiuren farer han bent på den. Nå er heldigvis Ulv skrudd slik sammen at han ikke tar det han jager - han vil bare leke. Men det er ikke herr Tiur videre interessert i, han flyr rett på Ulv og setter ham pent på plass! Ulv blir bare stående forfjamset, og kommer faktisk til meg når jeg drar ham til meg.

Så pakker vi, og akkurat i det vi er klare så springer vi, og akkurat i det vi går ned fra den lille høyden vi var på, så farer tiuren opp på den. Kokk kokk kokk! Her er det jeg som er sjefen!

Og så løper vi! Vi er litt paniske og jeg er litt usikker på denne sværingen av en bastant herre, så jeg sender ungene foran meg og sier at vi må bare løpe til den gir seg - den følger nok ikke etter sier jeg.

Men gjett....det gjør den! Ikke så fort, men den kommer. Og vi må faktisk løpe 2-300 meter før vi kommer til en nedoverbakke. Da går det plutselig veldig fort og tiuren sakker akterut.
I bunnen av bakken snur jeg meg og jeg ser bare hodet på den stolte GaleMathias på toppen av bakken - i silhuett omringet av skogens krokete furuer - i sitt rette element! Og som en ordentlig konge på haugen - jeg vant!


Det var litt av en opplevelse.
Vips så var vi nede ved Stikkvann. Her har løypa gått rett over vannet og til Stikkvannshytta, men snøen er så råtten at akkurat det skal ikke vi prøve oss på. Så vi følger kanten langs vannet, og jeg unner ungene en liten rast nummer to. Sigurd er veldig bekymret for tiuren og hva vi skal gjøre på veien tilbake - men det vil nok helst gå bra, tenker jeg.
Fremme ved Stikkvannshytta blir det vaffel og hygge i sola. Vi slapper av og plasker litt i det vårkalde vannet, og livet er bare skjønt.

Etter en liten stund går vi tilbake. Det store samtaleemnet er tiuren! Og det gjør hele turen så utrolig spennende.
Vi treffer ingen tiur denne gangen, men vi kikker oss veldig mye over skulderen og vi observerer tiurbæsj. Den ser ut som ostepop, erklærer ungene!

Vel tilbake på hytta får Elisabeth ny rapport. Og hun har jo lekt påskehare mens vi har vært borte - så mens Elisabeth og jeg ordner til en durabelig grillmiddag ute i solen, får ungene første gåte - som leder til et sted med en ny gåte - og de samarbeider og løper fra sted til sted! Så spennende!


Snart kan de stolt presentere fangsten - hvert sitt påskeegg ordentlig fylt opp med godis. 


Det blir en nydelig lørdagskveld med mye mat og godteri, avslapning, spill og hygge.

Før kveldssolen går ned tar jeg meg et lite bad. Gjemmer meg bort fra hytta, finner et sted der solen steker og vannet står blikkstille. Isen er bare en meter fra meg - og deretter er temperaturen i vannet. men det er bare deilig å bli ren, og man føler at både kropp og sinn er rensket etter denne deilige dukkerten. 

Dagen etter er det tidlig opp som vanlig. Ulv og jeg ut på en liten morgentur. Jeg benytter noen rolige morgenminutter til å slappe av i hengekøya. Bare være meg - filosofere og bearbeide livet og nytte fuglekvidder, stillhet og alle de små ploppene som kommer fra isen.



Dette blir den siste dagen vår her. Gutta vil ut og padle, og det får de! Med streng beskjed om å holde seg unna isen - nå har det smeltet ganske mye, og det er en bred renne langs hele vannet som de kan padle frem og tilbake i. De syns det er gøy, og får lov å holde på. Jeg må også prøve - det blir med en veldig bekymret Ulv på slep, som må passe på så ikke mor roter seg bort. Han padler ved siden av og får trimmet på den måten. 

Med ett kommer vinden og plutselig sliter jeg med å holde kanoen på rett kjøl, jeg er jo alene i båten. Jeg skynder meg å komme tilbake til hytta - har ikke lyst til å blåse ut på isen og sitte fast der!
Tilbake på hytta løyer vinden igjen og jeg tar med Sigurd en liten tur motsatt vei, der vinden ikke får tak. Ulv er med, oppi vannet!







Så er det på tide med avreise. Været er bare godt og varmt. Barna trasker avgårde, de gleder seg til å komme hjem selv om det har vært fint å være på tur. 



Plutselig ligger det en nydelig gullskimrende stålorm midt i veien. Den er veldig treg. Beveger seg litt i rykk og napp, og blir liggende lenge og vente før den beveger seg igjen. Barna konkluderer med at den er nok fremdeles litt frossen etter vinterdvalen.
Vi kommer oss ikke videre før stålormen har trygt krysset veien og skjult seg i gresset.


Ulv er sliten. Etter flere dager på tur, mange barn, bading, mye inntrykk. Varmen plager han litt, men han får kjølt seg ned i de mange snøhaugene som finnes overalt. Det blir litt kjefting fra meg - han skal jo ikke rulle seg med kløven på!


Omsider kommer vi til Langvann, da vet vi at vi har ca 30-40 minutter igjen. Her blir det en liten rast og Ulv får badet litt..igjen! 


Og vårt fantastiske turfølge som vi har vært på tur med hver vår de siste 4 (?) årene.. Jeg setter så utrolig stor pris på dere! Dere er flotte turfolk, livlige, glade, behagelige, snille og rett og slett fantastisk selskap. Tusen takk for turen!


søndag 13. januar 2019

Fly vilt på ski!

I dag tok jeg bare på meg skiene, spente fast hunden og dro til en random sidevei. Vi fulgte veien litt, og så tok vi strake stien til skogs. 

Man -må- jo ikke gå i løyper alltid. Det å gå i urørt sne i en skog hvor det helst ferdes bare dyr, gir meg en følelse av å komme nærmere naturen. Og når jeg snur meg og ser mine egne spor, kan jeg kjenne et sus av forgangne tiders skiløpere, våre forfedre, der de gikk gjennom skogen. 

Dette her, er for spesielt interesserte! 

Solen skinner og naturen viser seg frem. 

Ulv får gå løs og jeg får fly vilt. Pur lykke! 

Takk for turen, lille store bestevenn 😄❤️


lørdag 12. januar 2019

Is og ild på Tyskerstranda

En vinter med ikke så veldig mye snø, er perfekt for bålturer på stranden. Is som ligger nedover bergene er utmerkede sklier for viltre barn og bikkjer 🐶🏃‍♀️ 

Dessuten kan man jakte Pokémons her!

Vi tok med pølser denne gangen, men husk at bål -må- ikke bety pølser. Det kan like gjerne være suppe, ostesmørbrød, vaffel, muffins, pizza...bare fantasien setter begrensningene! 

Her er vi på den beste bålplassen ved Tyskerstranda. Det ligger innerst i kroken før «fjellturen» begynner. Stedet er også kjent som nakenbadeplass! 


lørdag 5. januar 2019

Lett skitur i Norefjell

Vi er på hyttetur ved Krøderen! Her har min jobbkommune en hytte som de ansatte kan leie svært billig. Hytten ligger nydelig til i vannkanten ved Krøderen, med en diger, egen sandstrand, sandvolleybane og båt hører til. Det er en stor hytte, og vi har vært ti stykker her en gang tidligere, og likevel hatt god plass. Det er hele 7 soverom, 16 sengeplasser! 

Nå er vi bare fire, oss tre, min bror og en glad hund. Vi har kost oss med god mat og hyggelig selskap, og i dag tok vi bilen opp til Norefjell Skisenter. 

Tross en litt kjedelig værmelding stråler solen på en blå bakgrunn i dag. Vi nyter ferden opp fjellsidene, og den nydelige utsikten over Krøderen. Svak dis ligger og danser over dalene og skaper et mystisk slør over det snødekte landskapet. 

Vintersolen står lavt på himmelen og det er en stor fordel å komme så høyt til fjells. Da får vi nyte solen lengre!

For å slippe å parkere langs veien kjører vinslott på nedsiden av senteret og får en diger parkeringsplass for oss selv. En nyfrest løype står og smiler mot oss!

Fjellene hilser oss minst like blidt som løypa, og vi er ikke sene om å spenne på oss skiene og starte på bakkene, opp mot det lokkende fjellet.


Ulv drar ivrig i vei. Det er viktig for meg at han går pent i løypene. Jeg har sett nok av uvettig oppførsel av mennesker med vimsete hund i løypa, men Ulv holder seg fint til høyre og lyder meg. Bortsett fra når det dukker opp en annen hund. Ingen godbiter i verden er mer spennende enn en annen hund, så da er det bare å holde hunden helt i ro til den andre potensielle lekekameraten har passert. 

Men det går supert! Alle andre med hund har fornuften i behold i dag, og vi kan bare nyte turen. 

Fjellet er vakkert. Topp etter topp lyser hvite bortover, og jeg skuer mot høydene, lengter opp og vet at toppturen må vente til en annen gang. 

For minstemann, han er ikke så overvettes begeistret for oppoverbakker. Men med en Melkerull i lomma lokkes han oppover, bit for bit! 

3,5 km tar det, så kommer vi til en haug hvor det er plassert en flott pausehytte, en rund gapahuk. Her er vi halvveis, og vi bestemmer oss for å innta dagens lunsj.

Imens vi spiser, ankommer en dame med en søt ung pike av en flat-coated retriever. Ulv faller naturligvis pladask for henne, og hun er av samme ulla og også interessert. Søtnoser. De får hilse litt, men så er det nok. Flatter leker best når de ikke er i bånd! 

Men møtet passer fint det, siden stedet heter Kjærestehaugen. 


Men hauger er utsatt for vind, og vi som er svette og varme blir fort kalde. Så snart maten er inntatt, får vi på oss votter og sekk. Sigurd gleder seg til hjemveien, for nå er det bare å suse nedover med stil! 

Jeg derimot kan ikke slippe meg fri. Ulv har sååå lyst til å løpe friskt, men med folk i løypa går ikke det. Vi jobber oss pent og rolig nedover, og jeg ser at han bruker mye krefter på å tøyle seg. Det er fint! 

Barna og onkel koser seg på turen, og det tar ikke lange stunden før vi er nede ved bilen igjen. Nå har solen gått ned, vi har vært på tur i nesten fire timer, og er godt fornøyde med innsatsen. 

Takk for turen, Norefjell!