I Mikkjel Fønhus' rike - Fønhusstigen

 Da vi ble med padleklubben til Begna, så jeg min sjanse til endelig å bli litt kjent i et rike jeg kun har blitt kjent med gjennom Mikkjel Fønhus sin penn. Han er en av mine store forbilder. Ikke en verdenskjent mann slik som Helge Ingstad og heller ikke så kjent som Lars Monsen, men Mikkjels penn har en råskap som ingen kan hamle opp med. Han hadde en evne som ingen andre til å se skjønnheten, det nakne, sanne og rå i de ville dyrenes liv, samt også en del mennesker, og en unik evne til å formidle alt dette gjennom å føre det ned på papir.

Jeg har lest mange av Fønhus sine bøker og drømt meg vekk i hans verden. Den gang menn var menn, mennesket måtte overleve på de levevis man kunne, det var ikke rom for barmhjertighet annet enn å drepe et dyr for å forkorte dets pinefulle endelikt. Da bjørn i skogen var vanlig, det fantes ikke elvepadlere, men tømmerfløtere, som er en av de mest imponerende yrker jeg kan tenke meg.

Et av Fønhus' mest kjente verker er historien "Det skriker fra Kverrvilljuvet", en nydelig, tragisk og rå historie om et hønsehaukpar som hekker i det nevnte juv. Da jeg var ferdig med historien måtte jeg e undersøke  - fantes dette juvet? Og det gjør det jo. Siden den gang har jeg visst at hit skulle jeg.

Så bød sjansen seg. Kun fem minutter unna padleklubbens destinasjon, ligger Kverrvillas utløp i Begna, elven som renner gjennom Valdres. Kverrvilla ender like vilt som den starter, den kaster seg utfor i hvite kaskader og det låter slik at man må skrike til hverandre for å høre gjennom elvesangen.

Jeg pakket sjokolade og godis, mat og drikke, badetøy, solkrem... vi pakket ned teltet og alt utstyret vårt, pakket oss inn i bilen slik at vi skulle være klare for returen rett etter vi var ferdig på tur. 

Så kjørte vi kun noen hundre meter opp langs Begna, og inn mot Hølera skole. Skolen ble lagt ned på 60tallet, men likefullt står den her og vitner om da det var litt lenger til naboen, før det kom fine asfaltveier og busser. 

Vi parkerer, og starter turen. Den går rett over brua, og turen er skiltet hele veien. Etter 200 meter tar vi av fra veien og inn på en skogssti. Varmen trykker ned i den trange dalen, og vi tar det rolig. 

Bakken under trærne er dekket av et teppe med gauksyre, denne nydelige lille planten som ligner på kløverblad. De er spiselige, og Sigurd vil at jeg skal smake. Jeg skjønner hvorfor de heter syre, for smaken er syrlig. "Du må smake blomsten også mamma!" Blomsten er derimot ikke så syrlig. Men - ikke gode nok til at jeg vil sanke dette til middag.

Da vi har gått noen minutter og opp en bakke, kommer vi gjennom en skyggefull skog. Foran oss spretter en rådyrbukk frem fra skogen, over stien og inn mellom trærne. Den stanser og ser på oss noen sekunder. Så hopper den videre innover.

Det er som det var Mikkjel selv, som sa "velkommen til mitt rike!"

Det ble juni, og sommerens tusen blomster krydde opp fra marken.

Under treet, der haukereiret var, sto noen gjøkesyrer. Når junikvelden kom som et kjælent strøk over jorden, når det mørknet i skogsnaret, da lyste blomstene som tynne slør, som hvite sommerfugler. Og gjøkesyrene gjorde forskjell på dag og natt. Når det var på sitt mørkeste, da sov gjøkesyren.

Under barken i trærne, ut gjennom krokete grener og kvister, stod sevjen sydende til værs, og treleggene hadde så vidt begynt på en ny årring.

Hele skogen var et mylder av liv, som arbeidet lydløst.

Fra Mikkjel Fønhus "Det skriker fra Kverrvilljuvet".

Stien går oppover og videre oppover. Kverrvilla, som renner til venstre hele veien opp, låter villere og villere jo høyere opp vi kommer. Snart er vi oppe ved ei stor og gammel høyløe, og der ser vi elva kaste seg utfor fjell og steiner, det spruter og dusjer. Det ligger ei lita hytte rett ved elva, og når vi har passert den, kan vi strekke armer ut, lukke øynene og la oss overdrysse med små strålende perler fra elva. Lykke for tre varme sjeler!

Kverrvilla er en elv som begynner inne på fjella, der det levende vannet skiller seg og renner hver sin vei, noe vestover, noe østover.

Kverrvilla er ikke stor i førstningen. Men bekker og elver blander vann med den, og slik vokser den. Over glatt, rundtslitt stein, over mangefarget sandbunn, over gjørmete myrdrag renner elven, og stadig søker den lende der marken heller.

Kverrvilla er vestfjellenes store livåre. Den er et levende vesen, som aldri sover og aldri dør. Åndedragene strømmer over åsene, dag og natt, sommer og vinter. Elvens lange, ormeaktige legeme spiller i farger under sol og måne. Det står stålblå glans fra hølene, det spytter fra strykene, og under fossene koker vannet, som elgens melk.

Fra Mikkjel Fønhus, Det skriker fra Kverrvilljuvet

Etter en god stund til kommer vi til Svaet. Der går elven bred over berget, og store deler av fjellet er blottlagt og tørt, der kan vi bevege oss kloss inntil Kverrvilla og høre dens brøl uten at det er noen fare. Jeg har hørt at det er gode bademuligheter her, men ser ikke annet enn noen små pytter man kan senke seg ned i. 

Barna er sultne, så vi stopper for en rast. På en flott utsiktplass setter vi oss ned, og nyter utsynet oppover og nedover Kverrvilla, og langt der nede ser vi en solglinsende Begna slynge seg gjennom dalen. For en utsikt! For en blå himmel!

Knekkebrød med leverpostei har aldri smakt så godt. Solen steker, og jeg må hele tiden minne barna på å drikke, for jeg kjenner selv at svetten siler og det kan fort bli for hardt.

Jeg har tenkt at jeg skal se an formen til barna, om vi skal gå helt opp til juvet. Men jeg syns de har mye å gå på enda, og så har jeg et par ess i ermet, så jeg proklamerer at vi skal gå helt til juvet. Ved Svaet er vi over halvveis, og nå er de verste stigningene over. Så vi rusler videre!

Etter kun kort tid er vi på den øverste delen av Svaet, og der ser jeg bademulighetene som har vært omtalt. Elven danner en svær flat kulp her. Men...jeg syns ikke den ser så trygg ut. Jeg vet ikke hvor strømmen tar tak, og havner man uti der, er man sjanseløs.

Vi passerer et skilt som forteller om tømmerfløting i Kverrvilla på tidlig 1800tall. Det ble fort gitt opp da tømmeret ble for ødelagt i strykene. Men det fortelles om en tømmerfløter som gled på en av stokkene og havnet i elva. Hodet hans ble funnet i Begna dagen etter, og en kvinne gikk på sine bein med hodet i en kurv hele veien til kirkegården i Bagn...

Etter dette gav de opp tømmerfløting og tømmeret ble fraktet med hest istedet. Her og der syner sporene etter den driften, der stien måtte gjøres fremkommelig for hesten er det bygget opp veier og stier slik at det ble flatt å gå for hesten. Man hektet sammen stokker etter hverandre. Til slutt lå det kanskje en førti meter lang lenke av stokker der, og fremst hesten som måtte dra det hele. 

Han hogg øksa i en stokk og satte seg skrevs over tømmeret, med føttene mot meiene. Så dro han litt i tømmene, og smattet på hesten. Svarten la seg rolig i selen, men ikke med full tyngde, var liksom uviss på hvor tung vendinga var, vile liksom prøve seg frem.

Vendinga rørte seg ikke.

Da seig hesten litt attende i seletøyet. Så la han seg på ny i, nå med hele sin tyngde, med strakte, spente bein, med all sin kraft samlet i daget - det var slik en god tømmergamp tok i.

Og nå gnurket det i stokkene, hele vendinga rørte seg, tok til å sige, smått, så litt fortere, hestehovene lå litt nedbøyd nder taket, messingbjella singlet..

Den lange tømmerormen var kommet på gli...

Fra Mikkjel Fønhus "Halling-Svarten"

Stien er fin å gå på, og jeg kjenner historiens sus rundt meg. Det er vemodig, sterkt og tankesomt å gå slik, i riket til en mann som har gitt meg så mange gode leseropplevelser. 

Vi passerer et skilt til Trøllstugu. Jeg har lest om det også, det er en hule som ligger dypt nede ved elven, men man kan kun gå dit når elven er liten. Derfor går vi ikke ned dit i dag. 

Nå er barna slitne. Jeg drar ut esset mitt - vi skal spise på Peppes i dag! Det får straks ut de siste kreftene, og etter bare fem minutters ivrig springing på sti så er vi ved det juvet jeg har tapt mitt hjerte til.

Lengst nede, der de tverrbratte dalsidene møter hverandre, kysser elven bergveggene. Det er høler her, dype og svarte, med gammel aure som har tatt farve etter vannet og er blitt mørk. Av og til stikker den hodet opp i luften etter en fivril, og så lyner den ned på dypet igjen, der det alltid er natt.

Kverrvilljuvet er ensomt. Midt på dagen står solen rett over, og da skinner det i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig av skygge der nede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet. Her har fugl og dyr lukket øynene. Av det ene års gras er det neste vokst opp, og ingen ljå har plystret gjennom det...

Slik er Kverrvilljuvet.

Fra Mikkjel Fønhus "Det skriker fra Kverrvilljuvet".

Nå får barna belønning! Sjokolade og nøtter blir dratt frem, og så sitter de og koser seg mens jeg knipser i vei, og forsøker å få et glimt av dypet langt der nede. 

Etter en liten stund går vi ned igjen. Og nå stopper vi ved Svaet og bader! Ikke i den digre kulpen, nei....vi kjøler oss ned i en liten sidebekk, og de små pyttene er deilige å kjøle seg ned i. Elven kjøler ned de varme kroppene våre med glitterdusjer, og livet er bare herlig. Barna er venner og leker, og jeg får nyte livet på det flate fjellet. Heldige meg!

Men allting har en ende. Også denne deilige dagen. Der jeg ligger og slikker sol, tenker jeg gang på gang "Jeg vil ikke hjem!" Akkurat som det kan bli virkelig hvis jeg bare tenker det nok. Men - til slutt får faktisk barna nok av sol og bading. Nå er det Peppes som er fokuset. 

Vi pakker sammen, og traver ned ved siden av en mye travlere Kverrvilla. Barna får se et par firfisler på den varme bakken - stor stas! Sigurd fikser et skilt som har ramlet ned, og så er vi plutselig nede ved bilen igjen, ved gamle Hølera skole. Barna er fascinert av den skolen, har folk gått på skole her? De finner ut at skolen ble stengt i 1960, og da blir de om mulig enda mer imponert over at skolen fremdeles finnes..

Jeg kjenner et vemod over å måtte forlate Mikkjels rike, men jeg vet med meg selv at jeg skal opp dit igjen. Kanskje jeg kan finne en vei ned til juvet? Eller videre opp i fjellet? Jeg vil se trollhula og jeg vil sove i den skogen. Livet er kort og eventyret venter.

Takk for turen, Mikkjel!

Vårens vakreste eventyr på Begna

Foto: Paul Barthel

Padling, sol, bading! En ny sommer er på vei, og med det nye muligheter til å bli bedre som elvepadler. Jeg tok nemlig kurs i dette i 2016, og den sommeren padlet jeg mye. Siden ble det dessverre ikke så mye trening hvert år, så mine evner som padler ble aldri noe bedre enn på nybegynnernivå. 

Dessverre er jeg også litt av en pyse. Når det er gått lenge siden sist padletur, blir jeg betenkt og bekymrer meg fælt. For et par uker siden tok jeg årets første padletur på Randselva, og det ble bare svømming, iskalde fingre og atter svømming. Det følte jeg ikke ble vellykket. Jeg måtte jobbe lenge med meg selv før jeg turte å prøve meg i bølgen, og da gikk jeg så klart rundt med en gang. Huff. Jeg har jo gjort dette før, hvorfor får jeg det ikke til nå? Mange ganger måtte jeg svømme, og isnende kaldt var det!

Så hvorfor gjør jeg dette på nytt og på nytt? Hva er det ved denne sporten som trekker, hva er det som lokker og drar?

Svaret er egentlig veldig enkelt - befrielse, mestring, glede, lykke, og en fantastisk naturopplevelse. I elva synker alle bekymringer og dårlige tanker til bunnen, i elva kan du bare jobbe med deg selv og det eneste målet er å ha det gøy. 

Men som sagt, det er aldri for sent å begynne på nytt. Nå har jeg bestemt meg, så får vi se hvor dette leder hen. Etter å ha hørt litt rykter om mer aktivitet og planer for en padlesommer i regi av Oslo Elvepadleklubb, klikker jeg meg inn på siden deres og kikker. Og joda! Først ut er Valdresrunden, hvor man hovedsakelig padler Begna. 

Etter å ha forhørt meg litt får jeg vite at Begna er en ålreit nybegynnerelv. Hurra! Jeg melder meg på og bestemmer meg fort for å ta med barna, da vi skal bo på en ålreit campingplass. 

Værmeldingen er ikke til å tro, og det skal bli enda varmere i Valdres enn hjemme. Jeg gleder meg som en liten unge, og pakker og planlegger til den store gullmedaljen. 

Fredag durer vi avgårde etter jobb. Barna tar bussen til meg slik at vi kommer oss raskt av sted. Først en liten handletur og heldige som vi er, er det ingen rushtrafikk, så vi kommer oss raskt forbi Tyrifjorden og får ladet litt på Hønefoss før vi fortsetter. Der ser vi en bil med en gul kajakk, som vi igjen ser passere oss når vi litt senere lader på Nes i Ådal og tar en ispause. Og jeg tenker at det er nok en i klubben som skal dit vi skal!

Det blir en nydelig biltur forbi Sperillen som bader i sol, og opp gjennom første delen av Valdresdalen, hvor Begna åpenbarer seg. Vi passerer Begnabølgen, der ser vi noen folk ute på broa. Jeg får lyst til å stoppe, men vi er sene allerede og jeg vet det blir mas om mat og mygg når vi kommer frem. 

Endelig er vi fremme. En gjeng elvepadlere er fremme før oss, så de beste plassene er allerede kapret. Vi finner oss likevel en flat fin plass nesten helt nede i vannet, og jeg satser på at elva ikke stiger. Det er jo ikke meldt nedbør. Vi har fin utsikt til den brede elva og jeg bestemmer meg raskt for at dette er en campingplass jeg kan like!

Barna er sultne og slitne, og etter å ha fått opp teltet og det meste av ting og tang på plass, varmer vi vann og så er det Real Turmat til middag. Padlerne samler seg og vi setter oss med dem. Elvepadlemiljøet er et uvanlig inkluderende miljø, alle er hyggelige og man føler seg rett og slett umiddelbart som en av gjengen. Som regel er det noen man ikke har møtt før. Denne gangen var det gøy at Paul, som jeg tok kurs sammen med i 2016, er den som leder turen. Han har padlet mye mer enn meg og har blitt en erfaren elvepadler. Jeg kjenner igjen et par andre, en som jeg også tok kurs med den gangen og et par karer fra Sjoaturen i fjor. 

Men jeg legger meg ikke sent i kveld, barna slukner fort etter maten og jeg leser litt Mikkjel Fønhus. "Sagnet fra Elgevassetra", om en barntung kvinne som ensom på setra må passe på kyrne og om hennes tragiske endelikt da en bjørn slår ned døra til setra...

Dagen etter våkner jeg i halv åtte-tiden, da steker sola på teltet. Natta var litt kjølig, men når teltet blir varmet opp blir det helt bakerovn der inne. Raskt kommer jeg meg opp, får lufta teltet litt og ungene fortsetter å sove. Da skal jeg si det er herlig med en liten time alene for seg selv, og egg og bacon til frokost....

Men jeg må innrømme for meg selv at jeg ble noe betenkt da jeg jeg fikk se Begna og ta elva i nærmere øyensyn. Jeg hadde fått høre at det er en bred elv, og det bet jeg meg merke i. Da vi kjørte oppover Valdresdalen så den mye roligere ut enn jeg nå kan se, tett inn på. Men mine bekymringer som jeg deler med padlekompisene, virker grunnløse. De sier at dette er en enkel elv og enklere enn Sjoa, som jeg jo padlet i fjor. Så etter å ha tenkt litt frem og tilbake, velger jeg å stole på de erfarne padlerne og så klart jeg skal bli med på tur!!

Litt etter frokost pakker folk og gjør seg klare for tur. Barna skal bli igjen på campingplassen, det er også et par damer med i følget som skal bli igjen. Vi skal kjøre oppover dalen, og planen er å ta lunsj når vi padler inn på campingplassen. 

Jeg får sitte på med Arne som jeg også tok kurs med i 2016. Gøy å treffe kjentfolk igjen! Ved et sted der elva renner bred slik at den danner et større vann, svinger vi inn med bilene. Utstyr losses av bilene, og så må jeg og et par av de andre gutta vente mens bilene kjøres ned til Begnabølgen og de kommer opp igjen med en bil eller to. Du kan ikke være redd for å kjøre mye bil når du driver med elvepadling!

Vi benytter sjansen til å komme oss i båtene og tørrtrene på det flate vannet. Det går greit. Jeg har fått en "ny" padleåre av kjæresten, og det er så mye lettere å kontrollere båten med den. Så jeg padler og tørrtrener og har vel et lite håp om at det skal hjelpe nede på elva.

Sola blinker på vannet og steker ned i dalgryta hvor vi padler. Det er kokhett inne i tørrdrakta med tjukk ull og gradestokken som har krøpet over tjuetallet. Jeg dypper hjelmen i vannet, fyller den og tømmer over hodet - det er salig deilig!

Etter en god stund dukker resten av gjengen opp. Alle hopper i båtene, og så kan vi padle i vei. Ikke mange hundre meterne etter kommer det første stryket - omtrent som i Sjoa, her er det bare å kaste seg ut! Store fine myke bølger møter meg blidt. Jeg hiver meg frem og padler gjennom, båten rir lystig på bølgene og jeg freser på. Adrenalinet pumper og jeg tror jeg klarer meg gjennom den første bakevja.

Men i den neste - der må jeg svømme. Klarer meg ut av strømmen og inn i bakevja, og der kommer den skumle strømmen opp under båten. Rullegardina går ned, alt jeg har tørrtrent på er borte og å redde inn balansen er fånyttes, jeg bare kullseiler mens jeg hviner "neineineineinei!"

Jaja, opp igjen, prøv igjen. De andre leker og padler gjennom bølgene. Heldigvis er jeg ikke den eneste som må svømme, men - jeg prøver igjen i bølga, og tror du ikke jeg velter på samme vis en gang til. 

Blir oppgitt over meg selv, men blåser det fort av. Kommer meg ut i strømmen og litt lenger ned i evja. 

Så - er vi på vei igjen!

Et langt strekke er det bare kos. Det er bølger og det er smil, det er fargerike båter og hyggelige mennesker. Jeg husker hva en av padlekompisene sa "det er bare å kose seg, ingenting å være redd for her" - og det er jo ikke det! Jeg nyter det hele. Den blå himmelen, de fantastiske bjørketrærne som har pyntet seg med grønt for maifeiringen, det klukkende, livlige vannet som farer fort over steiner der nede i dypet - de gjemmer på storaure som jeg vet svømmer der nede - tenk å få fanget en av dem!

Vi padler forbi hester, kyr og sauer. Vi padler forbi barn som nysgjerrig kommer løpende til vannkanten for å rope hei og en smilende far som står i bakkant. Vi passerer campingplasser og folk glaner. Vi passerer mange små bakevjer, jeg føler jeg får trent litt på dette i dag. De erfarne gutta trikser det de kan der det finnes strømmer, og vi andre newbies henger med så godt vi kan for å holde kajakkene oppe. 

Snart kommer vi dit hvor elva Kverrvilla renner ut i Begna. Jeg er nysgjerrig, er det vilt i elva her? Hvor mye påvirker Kverrvilla Begnas videre ferd? Men nysgjerrigheten min blir ikke tilfredsstilt enda, for nå svinger turleder inn på en liten strand. Vi går et kort stykke gjennom en skog, så står vi der Kverrvilla brølende kaster seg utfor i to deler mot Begna. Det er fascinerende. 

Etter den lille sightseeingen går vi ned til båtene igjen. Når vi setter ut igjen, padler vi først litt oppover, så inn i strømmen for så å ri på bølgene nedover. Gøy! I love waves! Jeg smiler og plutselig tenker jeg på kjæresten og kjenner et stikk av savn, jeg skulle så gjerne hatt ham med.
Så skal vi inn i en liten bakevje igjen  -  og deer kommer jeg meg ut, men retter opp båten for tidlig - og tipper rundt. Huff! Blir så fortvilt fordi jeg ikke får det til, men vet hvordan jeg skal gjøre dette. Kommer meg raskt ut av båten, hodet opp, beina opp, etter en rask orientering ser jeg at jeg kan svømme rett inn mot land, men båten rekker jeg ikke å få med meg. Den forsvinner kjapt ned i noen større bølger, mens jeg får kilt fingrende fast i en bergsprekk ved vannkanten. Det er sterk strøm og jeg må holde hardt fast, men får dratt meg opp på land. 

Etter en rask kikk i vannet da jeg ser båten min forsvinne nedover strykene med elvepadlekompiser skjønner jeg at det er bare å begynne å gå. Det er bratte fjellvegger der, og båten vil ikke kunne tas inn til land, uansett forsvinner den så raskt. 

Jeg klyver over berg og lyng, og lukten av tørr og varm skog fyller nesa. Snart er jeg høyt oppe - prøver å kikke litt ned i elva, men jeg ser ingen, og syns det er stygglig bratt der nede. Da bestemmer jeg meg for å bare gå på til det ser bedre ut - etter ti-femten minutter med gåing skvetter jeg da turleder plutselig når meg igjen. Han har kløvet opp berget og de andre venter der nede med båten min - hurra! 

Vi klatrer ned og jeg får et hyggelig gjensyn med båten min. Setter meg ned og så padler vi avgårde igjen, på sterke strømmer. Under ei bro - elva flater litt ut, og så kommer noen kjempeartige bølger - yaay! Jeg koser meg selv om jeg må konsentrere meg for å holde båten på rett kjøl, opp og ned, ops der svingte vi litt rundt, jaja, hold balansen, padle deg rundt igjen. Å padle her er bare smil og glede, og snart er vi gjennom de artige bølgene. 

Resten av elva er rolig og det er kun den siste delen som byr på litt fart igjen. 

Når vi seiler inn til bredden på campingplassen har det gått over fem timer. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal padle mer, og heller nyte resten av dagen sammen med barna. De er varme og veldig ivrige etter å bade.

Det er et lite naturlig basseng ved campingen, og etter litt lunsj tar jeg med barnekajakken pluss min egen kajakk, barna kler på seg våtdrakter og så går vi dit. De finner froskeegg som er døden nær der de ligger og tørker inn - vi prøver å redde dem ved å legge dem i vannet. Ungene padler og bader og får kjølt seg ned. Jeg får slappet av på en benk i skyggen og nyter egentlig bare livet, mens jeg holder et godt øye på ungene, men de klarer seg helt fint og leker lenge i vannet. Jeg har oppfordret dem til å prøve å komme opp i kajakkene uten å stå på bunnen - og datteren min klarer det helt fint. Sønnen min padler den vesle elvekajakken i barnestørrelse som om han er den fødte elvepadler, og går ikke rundt i det hele tatt. Det er gøy, men noen elv kan han ikke padle på noen år enda. 

Takk for turen, til alle padlevenner, til Begna, til Valdres. Det gav så mye mersmak og jeg håper i år blir året der jeg skal klare å få til dette litt bedre enn jeg har klart før. 

Det er ganske tydelig hvilke kroppsdeler som fikk mest sol!

Soltilbedelse på Gaustatoppen

Himmelen var blå, luften var varm og sola strålte denne nydelige vårdagen i april, og vi skulle opp på selveste Gaustatoppen på ski - min første topptur på ski! Og det sammen med kjæresten min Martin. Som jeg gledet meg! Grudde meg ikke noe særlig egentlig, var mest spent og glad.

Jo nærmere vi kom Rjukan i den lille elbilen, jo brattere ble fjellene. Jeg har aldri vært på denne kanten før. Jeg sov dårlig sist natt, og forsøker forgjeves å få litt søvn i bilen. Så jeg våkner kvikt når Martin berører armen min. Når jeg våkner får jeg straks øye på den spesielle toppen som ruver i dalen. Uskyldshvit, ren og majestetisk er det som om den inviterer oss til fjells.

Opp den bratte fjellsiden bærer det, hvor rester etter vinterens is fremdeles pryder steinveggene. Sikksakk går veien, og bakken blir dekket med mer og mer snø. Snart ser vi de første skigåerne, randofolket. Som man vel kan si er et eget folkeslag der de i en evig runddans jakter på hvite topper, den ene flottere enn den andre, og det er alltid en kamp om å vise frem bilder med den blåeste himmelen, den reneste snøen, den mykeste nedfarten. Jeg har beundret bilder lenge, men nå skal jeg endelig få en liten smak av denne himmelen. 

Og plutselig er vi der oppe, på et platå nedenfor Gaustatoppen. Så langt veien er brøytet kjører vi. Der står brøytebilen, og det er som den sier "jeg gadd ikke mer, dere får gå herfra!"

Og det er nettopp det vi skal gjøre. Vi går ut av bilen og kjenner en litt kjølig fjellvind stryke kinn, men i dag vinner solen kampen om varmen. Så bruker vi litt tid på å finne frem utstyr. Jeg får på meg skoene lenge før Martin, og blir noe betenkt når jeg kjenner hvor forferdelig trange skoene er. Utstyret har jeg nemlig fått låne av min bror. Det ble prøvd - men det var da ikke -så- trangt da jeg prøvde dette?

Uansett, det skal ikke stoppe meg. Jeg tramper i bakken for å bevare blodgjennomstrømming. Vi får spist og drukket, smørt oss inn med faktor tretti, og beundrer toppen, solen og omgivelsene noen ganger før vi endelig tar skiene på skulderen og kommer oss opp på snøen. 

Så fort jeg har fått på skia, prøver jeg å gå. Broren min sitt råd klinger i bakhodet "skyv, ikke løft!" Jeg prøver, og skyvinga fungerer fint den! Så går vi oppover.....

Opp opp opp sikksakk går den opptråkkede løypa. Det er mange som skal på toppen i dag, men det er langt mellom dem og vi går slett ikke i noen kø. 

Vi ser stadig folk som kommer ned etter å ha vært på toppen, og snart kommer det en liten familie med to barn. Minstejenta kan da ikke være mer enn 4, og det er gøy å se hvor tøffe og flinke ungene er.

Alle er blide til fjells, og vi hilser på den ene etter den andre, og noen veksler man et ord med. 

En kar som har på seg en rød 90-talls jakke, olabukser, caps og solbriller, har tatt på seg langrennskiene og går oppover i fiskebein. Vi kan ikke la vær å bli imponerte over pågangsmotet til denne karen. Han er jo individet, kjerringa mot strømmen, den som beviser at du trenger ikke randoski, goretexjakke og alt mulig slags fancy utstyr for å ha en nydelig dag til fjells. Han er like blid som oss, og viste seg å bruke like lang tid på opp- og nedfart. 

Etter en times tid syns jeg det begynner å bli veldig tungt. Jeg har sett meg ut små mål hele veien, neste sving, liten pause. Neste stein, stopp og puste litt. Og så videre.

Men nå går jeg og ser mer og mer ned og syns veldig synd på meg selv. Begynner å bli på gråten og til slutt må jeg bare si det til Martin. Og han vet råd for Marias meltdown.

Før jeg vet ordet av det har vi tatt av oss ski, funnet frem niste og sjokolade, og nyter utsikten på en liten pauseplass. Og humøret kommer raskt på plass igjen. Etter 15 minutter begir vi oss oppover igjen. Og nå går det med seige, faste skritt, sakte men sikkert mot toppen. Herlig!! Vi passerer noen og blir passert av andre. Vi er sprekere enn enkelte. Og jeg får en skikkelig innvendig boost når vi passerer noen unge spreke jenter som tar seg goood tid mot toppen og tydeligvis trenger mange pust i bakken. 

Jo mer jeg går, jo bedre syns jeg det går. De flotte fjella åpenbarer seg, og det er som om Gaustatoppen spiller en fanfare: Se mitt rike! Jeg blir slått i bakken av utsikten og det blir bare mer og mer gøy å gå oppover jo flottere det blir. 

Varmen blir sterk og intens, og jeg ser damer kaste tøyet og gå i bare bhen. Jeg er også varm, og tilslutt ryker ullgenseren min også. Og jeg kler ikke på meg før jeg er på toppen, så varmt er det. 

Etter to timer til, så sitter vi faktisk på toppen. I det jeg tar av meg skiene får jeg høre "nei, er det Maria!" Og så får jeg hilse på en bekjent som også heter Maria. Senere den dagen får jeg vite at to andre venninner også var på samme topp. Verden er et lite sted!

Martin ordner vaffel og kakao mens jeg ordner sitteplass. Som bestilt finner jeg en ledig plass hvor det er gravd ferdig sitteplasser, og danderer sitteunderlag og jakker så vi bare kan sitte og ta en velfotjent hvil. Jeg får av meg skoene og blir nesten frelst, så deilig er det å få av de trange hylstrene...

Og Martin har gjemt belønning i sekken. Noe betuttet blir jeg innviet i en ny kultur der en fullført topptur belønnes med en toppøl. Eller, toppdrink i mitt tilfelle da jeg ikke er så glad i øl. 

Nå kan vi bare nyte. Solen varmer, åh som solen varmer. 1801 meter, vindstille, utsikten er fantastisk! Litt bak toppen ser vi en annen, langt brattere topp med en spiss egg. Der går det faktisk folk og enkelte har satt utfor fjellveggene som ikke er langt unna loddrette...
 Livet leker og jeg får kysse kjæresten min. Kan en jente ha det bedre?

Etter en god pause på toppen må vi ned igjen. Æsj, jeg har lyst til å være der til solen går ned. Men vi må ned, vi skal hjem og jeg skal hente unger på kvelden og alle disse tingene tar tid. 

Nedfarten går så som så. Jeg har glemt mine trygge kunster fra slalombakken og pyseMaria kommer frem. Litt bratt akkurat første bakken fra toppen, så flater det ut og det går bedre. Jeg koser meg!

Så blir det brattere igjen og de siste hundremeterne har jeg ikke lyst til å fortelle så mye om. Det endte med en ny meltdown ved bilen - men veldig kortvarig - så går turen hjemover, lykkelige og høye på dagens herlige tur!

Rødbykollen i tåkehavet

Kveldene blir lysere, luften blir varmere og bærer bud om vår. Det er dog litt tidlig helt i starten av mars, men livet er til for å nytes. Så to etterlengtede fritimer en onsdag ettermiddag bestemmer jeg meg for å komme meg ut. Det var litt tåkete hjemme, men jeg syntes det så lysere ut lenger oppe.. Fremdeles er det ikke båndtvang, så jeg ville la Ulv få gå løs. Vi tok bilen på den våte og myke Sundbyveien opp til bommen ved Avgrunnsdalen. Jeg kikket inn der, snøen lå og dekket på veien, men tenkte at vi får da prøve. Det var nesten ikke tåkete lenger.

Det ble en slitsom tur, og for hver meter jeg sank ned i snøen tenkte jeg "jaja, vi får se hvor langt vi kommer". 

Men da toppen kom til syne, og jeg så solen sank lenger og lenger ned og himmelen kom med lovord om vakker solnedgang, ble lysten til å fullføre turen bare større og større. 

Ulv hoppet som en kjempepåskehare i den harde skaresnøen og nøt friheten til det fulle. Noen steder fløt jeg greit oppå skaren, andre steder var det banning og sverting hver gang foten sank ned i en halv meter snø. 

Så dukket det opp elgespor. Digre elgespor som hadde gjort snøen hard og god å gå på. Mye liv i Avgrunnsdalen også om vinteren.

Avgrunnsdalen har vært gjenstand for mange avisinnlegg i Røyken og Hurums avis. Her var militært øvingsområde i mange år, og det er et par bygninger og gjerder som vitner om disse tiders aktivitet. Landskapet bærer også preg av det, det er bygd voller og bakker innerst i dalen. 

Noen ildsjeler har ønsket seg motorsport i dalen som et tiltak for barn og unge i bygda, men det har blitt møtt med stor motstand. Dalen er også et fantastisk turområde og huser en del sjeldne planter. 

Varmen i dalen kan være riktig intens, og på tørre og varme sommerdager er det som om gresset kan finne på å antenne seg selv, så knusktørt kan det være.

Siste oppstigningen til toppen er bratt, men det er så deilig å puste og pese og kjenne at man lever. På toppen ble vi belønnet med utsikt mot Klokkarstua, Drammensfjorden, Holmestrand og Oslofjorden.

I dag var det tåken som dominerte utsikten. Men for en tåke....! Vet du at hvis du står stille og betrakter tåken, kan du se den bevege seg som et uendelig stort teppe. Et teppe som dekker landet og pakker det inn, klar til søvn. 

Jeg ble stående åndeløs og betrakte tåkehavet som kom inn fra havet, strakte seg over den brede og vide Oslofjorden, snek seg inn alle små fjordarmer og daler og opp små dalfører og inn i skoglommer. Hemmelighetsfull og trolsk, tåke har alltid blitt forbundet med mystikk der den pakker alt inn i sitt ulne hylster.

Min kjære turkamerat Ulv fant noen leskende vannpytter på toppen, jeg satte meg i et tre og ventet på at sola skulle synke mot horisonten. Vår tålmodighet ble etterhvert rikelig belønnet med en fantastisk solnedgang, og jeg velger faktisk å gå lenge før det er over, fordi jeg vil ned den bratte bakken og tilbake til bilen før det blir mørkt. 

Takk for turen, kjære Ulv!