Sider

fredag 31. juli 2015

Til Skapertjern i Røyken


Nabokommunen Røyken har et stort flott turområde som heter Kjekstadmarka. Det største tjernet her heter Skapertjern, og det er omkranset av flere tett bebodde områder, og er et mye benyttet og lett tilgjengelig friluftsområde.
Før bodde jeg i Spikkestad, og jeg likte godt å dra til Skapertjern på varme sommerkvelder og avslutte dagen med et bad. Siste sommeren jeg besøkte Skapertjern, var da jeg var gravid med Sunniva, det var en varm og deilig sommer, og det var godt å kjøle seg ned med et forfriskende bad, etter en lang og svett dag på jobb. 

Adkomst til Skapertjern enten via Spikkestad eller fra Lier, kjør opp Gullaugkleiva. Fra Spikkestad kommer man inn Teglverksveien, til venstre etter broen, til høyre ved rideskolen, og så rett frem til man ser skiltet til Skapertjern. Parkèr her, og gå innover, rett frem. Et voksent menneske bruker et kvarter på å gå inn til tjernet. Det går også fint å sykle, og trille barnevogn.

Vi har pakket sekken med litt forskjellig godsaker, men ungene ser mest frem til å mate ender, fiske, og bade. 
Og ender ser vi...i hopetall! Da jeg travet rundt Spikkestad for snart ti år siden, syns jeg at jeg var heldig hvis jeg fikk mate èn and. Nå kom de vaggende opp på land mot oss omtrent med en gang jeg hadde satt fra meg sekken, og skulle ha mat. 
"Åååh, de er så søte!" utbryter Sunniva.
"WÆÆÆÆÆÆÆ!" brøler Sigurd og setter i full fart etter et par av dem, som forter seg å flakse ned til vannet igjen. 

Uheldigvis, så hadde jeg glemt smulene endene skulle få. Jeg får ikke så altfor dårlig samvittighet, da jeg vet at smuler egentlig ikke er andemat, og er årsaken til at ender og svaner kan få skader hvis de vokser opp i et område hvor det fôres mye med smuler.
Men...ungene har en pakke kjeks da. De får lov til å gi endene litt kjeks. Det er stor lykke blant de små kvakkerne, og de samler seg fort rundt ungene, som syns det er stas å mate ender som ikke er redde. Vi ser at det er unge ender, kanskje en mor innimellom her, men de fleste er unge. Det ser vi på de uutviklede fargene på fjærdrakten deres, et par av endene begynner å få grønnfarge på hodet, mens jentene har den karakteristiske hvite og lilla stripen bak på vingen.





Så må det fiskes litt også. Vi fisker med både mark og sluk, men det biter ikke. Når skal vi ha fiskelykke?
Ungene bestemmer seg for å gi resten av marken til endene. Det blir populært!! Vi setter oss på benken og nyter vår egen mat, mens Sigurd kaster mark til endene. Når det er tomt, sier vi "beklager..nå er det ikke mer! Nå må dere finne mat på egen hånd."
Men istedenfor å gå ned til vannet, vagger endene videre opp på land. De er tydelig målrettet...hva i all verden skal de for noe, tenker jeg. Og så ser jeg at de plukker blåbær med nebbene sine fra blåbærlyngen...ja, så klart, småfugler liker jo blåbær, så hvorfor ikke ender også!



Sigurd har fått et krigssår og det må vises frem og foreviges, så alle kan få se alt blodet. Vi vil så gjerne bade, men det er en del skygge på odden der vi har valgt å være. Vi ser lengselsfullt over på den andre siden, som bader i sol...vi bruker ikke lang tid på å bestemme oss for at det er der vi vil bade! Fort pakker vi sammen og i løpet av ti minutter er vi der borte. Klærne kommer fort av, og imens ungene vasser rundt og ser på småfisken som svømmer nærme beina deres, legger jeg ut på en kort og forfriskende svømmetur.
Det er ikke særlig varmt, men sommer er sommer, og da skal det bades!
Pluss at det er faktisk ganske deilig, da.

Endene følger raskt etter oss, et par av dem er så ivrige at de sikter rett mot oss i det de går inn for landing, og jeg kan formelig høre flyduren idet de suser inn for landing. Ender er kule dyr!


På vei hjem igjen må vi passere over demningen, og observerer vakre grønne, skinnende øyenstikkere. Et kort skjørt øyeblikk får vi nyte dem der de stanser på et vannliljeblad, før de flyr videre på sin jakt. De er så fine! Og de står aldri stille lenge nok til at man får et bilde.



Skapertjern er et langstrakt tjern, og det går sti rundt hele vannet. Innerst ved vannet var det en husmannsplass i forgangne tider. Det eneste minnet etter denne husmannsplassen er i dag noen grønne enger som ligger her, og som gjør stedet velegnet til telting.
Den beste leirplassen ligger likevel litt bortgjemt. Du skal vite hvor du skal gå når du skal hit. Du skal følge stien helt inntil vannkanten, på den venstre siden av vannet, og du vil komme til en fin og bortgjemt leirplass, med passe dyp badeplass for små barn, og litt lenger borte er det en gedigen "kastesegutivannetmedtau"badeplass for de større barna. Her unngår du den tette trafikken som preger sørenden av vannet.

Det ble en kort tur denne gangen, men ingen tur er for liten. På gjensyn, Skapertjern!



onsdag 29. juli 2015

Med klanen på Langvann

I det jeg plukket opp telefonen for å ringe min svoger og spørre om han og ungene ville være med oss på telttur til Langvann, kom han meg i forkjøpet, ringte og ville låne hengeren for å ta med kano og kajakk opp til Langvann. Vi fortet oss å slenge oss på, og så var det duket for tur igjen!

Turen ble et par dager tidligere enn vi hadde tenkt, så dagen etter ble brukt til pakking og planlegging av mat, og så var det å forte seg avgårde til butikken og kjøpe inn diverse mat. Etter å ha lesset kajakkene på bilen, kjørte vi til Røskestadvann og kunne endelig legge innover. 

Det er litt plassbegrensning i kajakk, så jeg fikk ikke med liggeunderlagene til ungene. Jeg tenkte at de er uansett små og lette, og har ikke samme behovet for beskyttelse som meg.

Klokken har blitt halv syv i det kajakkene er ferdigpakket, og endelig kan vi legge ut på tur. Det går fort inn til demningen, hvor vi bærer kajakkene opp til Langvann og fortsetter innover. Langvann er så dørgende blikkstille som bare Langvann kan være. Jeg lar Sunniva være den første til å bryte den jomfruelige stilla, og foreviger den vesle eventyreren min. 


Vi speider tidlig etter gjengen vi skal være sammen med. Først ser vi en padlende farkost komme oss i møte, og tror det er Torgrim. Men jo nærmere den kommer, jo mørkere ser den ut, og siden vi vet at Torgrims kajakk er knallgul, skjønner vi at dette er noe annet. Snart hilser vi på en kar som har bygget sin egen kano. Med ultralett skjelett av tre, og en grønn duk trædd utenpå, har han laget seg sin egen farkost, helt alene.

Ikke lenge etter, får vi øye på Torgrims gule kajakk på land. Ungene hojer og roper,og blir tydeligvis hørt, for Torgrim har snart sjøsatt kajakken og er på vei mot oss.


Endelig er vi fremme, nokså sent på kvelden. Første prioritet er å få opp teltet, for jeg husker godt knottsommeren i fjor, og vil ha en retrettmulighet dersom hordene viser seg. Jeg får opp teltet på en noenlunde flat plass, og så kan jeg beskue leirplassen. 
Det er et flott sted. Den ligger på en odde som stikker langt ut i vannet midt på Langvann. Det er store, flate svaberg som strekker seg ut i vannet, og på siden av svaene er det dypt ned i vannet, så det er perfekt å ta akrobatiske stup uti, og svømme opp på land. Leirplassen ligger også i le for nordavinden, og teltplassene er i le for det meste av vind.
Jeg kjenner at denne plassen er en het kandidat til leirplass nummer 1!

Etter teltet er slått opp må vi ha litt mat, og det blir....*trommevirvel* .....Pølser! Etter et par fiaskoer på matfronten har mamma lært, så vi må ha pølser på tur. Men kun i kveld. I morgen blir det større kulinariske opplevelser, har jeg bestemt!

Klokka ti er det natta. Torgrim og Marte får være oppe litt til, men jeg kjenner jeg er sliten nok, og jeg ser ungene trenger søvn. Så vi kryper inn i teltet. Den "flate" plassen min har plutselig blitt til rene kulekjøringbanen, og vi bakser litt rundt for å finne en behagelig plass. Men til slutt sover vi alle mann.


Dagen etter er det pannebrød til frokost. Dette har vi ikke prøvd før, men en gang må jo være den første. Jeg har blandet grovt med med masse frø, og hatt med i en pose. Fyller den opp med vann fra Langvann, og blander til en klissete deig. Så klasker jeg kaker sammen av deigen før de får steke seg ferdig i panna.
Med avocado og baconost på ble det et riktig smakfullt måltid. Alle får smake, og alle er enige om at det smaker! Jeg syns deigen var vel klissete, og tenker at jeg må prøve å eksperimentere meg frem til en mer håndterbar deig. Men godt var det.

Etter frokosten vil turkameratene våre bade! Sigurd og Sunniva vil også, men jeg syns ikke det er noe stress så tidlig på morgenen, og setter meg på berget for å se på. Det er nesten like gøy!
Sigurd er litt skeptisk, men kommer frem til at det er ikke noen sak å hoppe uti når man har en dobbelt så gammel fetter som passer på.


Hva er det han her skal da?


Seil? I KANO?? Nå går det for vidt, vel....?
Og joda, onkel Rune har kjøpt seg seil. Det er temmelig nytt, dette med seil til kanoen. Men jeg ser fordelen, så sant du har vind er det stor hjelp i seilet, for eksempel hvis du skal padle langt, eller vil fiske samtidig som du driver. 


Etter lunsjing må vi ut og padle hele gjengen. Vi padler til en øy midt på Langvann og fisker litt, med null hell. Det skal noe til å ha fiskelykke når du har med fire trampende barn. Men gutta har larvelykke, og finner en stor feit sommerfugllarve. Sigurd legger sin elsk på den, og vil helst ikke gi den fra seg. Men det er han pent nødt til, for larven skal få være her og bli en vakker sommerfugl. Og etter at larven har fått kravle fra seg i gutta sine hender legger han den forsiktig tilbake der han fant den.



Vi padler rundt, utforsker små viker der vi ikke har vært før, og fisker litt. Tiden går fort! Vi er snart tilbake på leirplassen. Ungene og onkel Rune skal kaste tau oppi et tre for en eller annen grunn, så jeg benytter sjansen og legger meg ned på svaberget. 
Akkompagnert av lyden av lykkelige unger nyter jeg sval sommerbris og varmende sol og tenker ikke på noen verdens ting, mens blå himmel, furutrær og små hvite skyer titter ned. Jeg syns det er skikkelig deilig å være meg!


Så er det middagstider, og i dag disker mor opp med Real! Det er greit med et realmåltid i løpet av en tur, og Sigurd gleder seg. Han syns det er spennende med mat man kan pakke opp, nesten som en gave!

Resten av dagen nyter vi med fisking, padling og bading, og avslutter med vafler, klatring i trærne og Hurummesterskap i steinkasting. Jeg ser skeptisk opp på de to store gutta som har klatret opp i et tre, og tørt spør jeg: "syns ho mamma Kaja dette er greit da?"
"Nei!" kommer det kontant fra en smilende Torgrim.
Vel, det var jo betryggende....men jeg slår meg til ro med at dette har de nok gjort mange ganger før, og å klatre i trær kan man vel ikke nekte noen, hverken små eller store!


4 badeengler.


Han skal tidlig krøkes, og jammen har han fått til stilen.


Vafler med gomme på var en stor slager.




Så er det tid for soving igjen. Jeg har i løpet av dagen funnet en bedre egnet teltplass, og har flyttet teltet hit. Ungene har funnet ut at de har lyst til å bytte litt på soveplassene, så i natt sover Torgrim sammen med Sigurd og meg i teltet, og jentene sover ute under gapahuken sammen med onkel Rune. De ligger og skravler litt før roen faller over dem, og de sovner.
Den nye teltplassen er flat og fin, men ikke så veldig myk. Øm i siden jeg har ligget på, våkner jeg et par ganger i løpet av natten og må snu meg. Det er ofte bakdelen med flate, fine plasser. Får jeg velge, vil jeg heller ligge på myk blåbærlyng med moseseng under. Det finner man som oftest bare man leter godt nok, noe jeg ikke gjorde i dag.



Jentene våkner morratrøtte opp dagen etterpå. Vi er heldige, og våkner ikke altfor tidlig. 
Turkameratene våre vil dra litt tidlig, og når de har lastet Allyen sin full nok, legger de avgårde. 


Vi følger dem et stykke på ferden før vi tar av mot Rødvann for å utforske vika der. Så returnerer vi atter til leirplassen. Ungene erklærer at de vil bade mere før vi drar, og jeg er ikke vond å be. Siden vi er alene, bryr vi oss ikke om badetøy, og føler oss gærne der vi kaster oss nakne ut i vannet. Jeg må leke hai til Sunniva sin store fryd, mens Sigurd fort får nok. Han er sliten og blir fort kald, så han får varme seg i soveposen mens vi jentene leker i vannet en stund til. 
Så må vi begynne å tenke på å komme oss hjemover, vi har bestilt skyss fra Røskestadvannet klokken fire.
Jeg begynner så smått å pakke sammen, og snart er alt klappet og klart. Vi spiser opp resten av knekkebrødene våre, så legger vi avgårde.
Halvveis gjennom Langvann ser jeg at Sunniva ikke har det helt bra. Hun gråter nesten, og sier hun har vondt i magen. Siden vi har motvind, er det nok ekstra hardt for henne, men vi er bare nødt til å fortsette et lite stykke før vi kan legge oss bak en stein i le for vinden og slappe av. Sigurd klatrer ut av kajakken og ablegøyer seg på steinen, og det hjelper litt for humøret til Sunniva. Etter ti minutters hvile har magen roet seg, og vi fortsetter ferden.
Demningen ved enden av Langvann viser seg ikke lenge etter, og nå velger jeg å dra kajakkene på stien ned til Røskestadvann. Jeg oppdager bittelitt kantarell på stien, og den tomme papirposen etter knekkebrødene får duge som emballasje til kantarellen...det er nok til at ungene kan få smake litt nystekt kantarell når vi har kommet hjem. De tar begge nysgjerrig en bit (de husker jo ikke hva det smakte i fjor), og erklærer fort at dette liker de ikke!

Ser det ikke lekkert ut? Perfekt stekt og krydret kantarell. Skogens gull!


Vel ute på Røskestadvann tar vi det med ro frem til parkeringsplassen, og drar kajakkene opp på land og lar dem ligge der mens vi venter. Det er et voksent par på vei ut i kano med sine to små dachser. De har på seg redningsvester begge to, og gleder seg tydelig til kanotur. Dette syns ungene er moro. Damen illustrerer hvordan redningsvestene har håndtak så hun bare kan løfte hundene opp av vannet, og hun forklarer at den minste hunden liker godt å ta en svømmetur.


Vi ønsker dem god tur idet de padler avgårde, og nå blir vi hentet.
Takk for turen, vakre Langvann. Vi sees snart igjen!

tirsdag 21. juli 2015

Harrytur med en twist!



Helgen midt i juli fant vi ut at vi skulle ta en harrytur. Siden vi lenge har hatt en stående invitasjon til et landsted rett i nærheten av der vi pleier å handle, syns vi det ville være hyggelig å benytte seg av det denne gangen. Vi har hørt rykter om at Sverige har tusen sjøer og en kanal, så vi pakket sammen fiskekajakkene våre, tok en "liten" svipptur innom West System i Oslo, og kjøpte en flunkende ny barnekajakk til Sunniva. Hun har vært utrolig flink og spinket og spart av pengegaver, til sin egen kajakk. Og det har hun klart.

Vi kom frem nokså langt ut på ettermiddagen fredag, og fikk en hjertelig velkomst av Tor og Helene og noen av deres seks voksne barn. Vi ble innlosjert i et utrolig koselig anneks, og ungene var i fyr og flamme over å få sove på en hems. Sigurd åpnet vinduet og ville gjerne ljome utover tunet, men klok av skade fikk jeg avverget utbruddet raskt!

Litt etter skulle vi ned til vannet og prøve å padle. Det er noen meter ned til vannet fra gården, 200 kanskje? Vi var heldige igjen, og fikk skyss med Tor og minitraktoren hans med henger. Sigurd syns det var stor stas å få sitte på. Vi jentene ruslet verdig ned til vannet. Været var nydelig, med varm kveldssol. Svensk klegg er som små fly, men det var jo noe av sjarmen. De var heldigvis ikke altfor plagsomme.

Her er det ikke langgrunt med sandstrender og slikt som vi er vant til. Her må vi greie oss med en brygge. Det var en ny, men nyttig erfaring. Fiskekajakkene våre er så stødige som fjell, så det var grei skuring. Sunniva måtte ha mer hjelp, forståelig nok, men så var hun også på plass.
STORT glis i det hun tok sine første padletak i sin egen kajakk. Det gikk fort! Hun padlet fortere enn meg. Vi padlet bort til en liten sandstrand, og tok et deilig kveldsbad i solas siste stråler.

Vi var raskt tilbake, og siden vi ikke ville plage vertene våre med transport, dro vi likegodt kajakkene oppover på gresset. Litt tungt var det, men til syvende og sist ikke noe problem.







Resten av kvelden ble tilbragt med grilling og prat og masse god mat. Klokken ti var ungene i seng. Er det ferie, så er det ferie!
Så kom lørdag, og vi ville ut på en litt lenger tur. Vi pakket sekken med stormkjøkken, brenner, en pakke kjeks, masse rett i koppen og litt frukt, så la vi avgårde. Tor hadde fortalt oss om kanalen, og da satte vi strake kursen mot den. Planen var å padle til en øy litt forbi kanalen, og raste der.

Vannet var fullt av vannliljer. Mest av de gule, vanlige, som jeg kaller dem inni meg, de som kan dunste enormt av nydelig, tung parfyme...men også mange av de hvite, som er så vakre. Vi måtte beundre dem, og ungene plukket et par, men vi prøver å la dem være. De er vakrest der de står.



Det gikk ikke mange minuttene før vi var inne i den trange kanalen. Trærne sto tett langs vannkanten, og det ble plutselig mye mørkere, uten at det ble skummelt eller utrivelig på noen som helst måte. Fuglene kvitret og sang på sitt muntre vis. Plutselig kommer en båt med motor! Uerfarne som vi er med bølger fra båt, stiller vi kajakkene opp mot bølgene. Det går så fint, og så er Sunnivas første møte med båt overstått.





Så er det kanalbroen som står for tur, og jeg må forklare Sigurd hva den runde tingen under broa er for noe. Jo, for da kan broen svinges utover slik at større båter slipper forbi. Smart, ikke sant?

Vel ute av kanalen vider vannet seg ut igjen, og nå begynner det å blåse. Det blir straks tyngre for Sunniva å padle. Hun begynner å streve litt, men jeg prøver å motivere henne til å fortsette litt til. Det står noen kuer nede ved vannet, de må vi se på!
De ser nokså plaget ut der de står i skyggen av et par store grantrær, med bena til knes i vann. Den ene sjarmerer oss ved å slippe en diger, rennende kuruke rett i vannet....vi kjenner vi ble litt mer skeptiske til å drikke det vannet her!



Så må vi stanse for et par båter til. Båtførerne tar hensyn, de sakner farten da de ser det er padlere på vei, og kjører rolig forbi. Vinker og smiler!

Men nå har Sunniva fått nok. Hun er jo ingen dreven padler, så vi sier det er nok for nå, og bestemmer oss for å snu og heller spise på bryggen. Med vinden i ryggen går det mye lettere på vei tilbake, og snart er vi inne i den stille kanalen igjen. Når vi kommer ut, hilser de blide vannliljene på oss, og jeg knipser i rasende fart mens jeg forsøker å avverge Sigurd fra å dra opp alle sammen. Det går sånn passelig bra!

De vakre plantene får meg til å tenke på Claude Monets mange flotte malerier. Han var en fransk maler som omfavnet impresjonismen, og hans malerier av vannliljer og broer over dammer med sådane, er som å se disse bildene.





Vel tilbake er ungene suuuultne, og stormkjøkken blir fyrt opp samtidig som vi slår etter kleggen. Diverse svensk Värma koppen i forskjellige smaker blir smaktestet, og vi nikker fornøyd i det vi slurper i oss.
Etterpå er det tid for bading! Å hoppe fra en brygge er ny kost for ungene, men man klarer vel alt med redningsvest på? Særlig hvis mamma tar svalestup først. Det blir noen stup for meg før ungene tør. Sigurd tar løpefart og løper hele den ti meter lange brygga før han bråstopper før hoppet. Sunniva får frem motet og våger seg ut på stupebrettet. Hun er tøff og tør hoppe uti! Vannet er ikke veldig varmt, men friskt og deilig! Etter noen forsøk på å få Sigurd uti tør han omsider å hoppe uti, og hviner "jeg greide det! Jeg greide det! Jeg greide det!" mens bena hans går som små trommestikker i vannet. Han klatrer opp og vil hoppe uti igjen med en gang! Det blir mange hopp på ungene før vi finner ut at badekvoten for dagen er nådd, og gir oss.

Det er snart tid for å ta farvel og sette kursen inn mot Töcksfors og harryshoppingen. Sigurd får være med og kjøre traktor sammen med Helene, og noe mer gøy kan vel knapt en femåring tenke seg.
Takk for oss og nok en flott tur!