Harrytur med en twist!

Helgen midt i juli fant vi ut at vi skulle ta en harrytur. Siden vi lenge har hatt en stående invitasjon til et landsted rett i nærheten av der vi pleier å handle, syns vi det ville være hyggelig å benytte seg av det denne gangen. Vi har hørt rykter om at Sverige har tusen sjøer og en kanal, så vi pakket sammen fiskekajakkene våre, tok en "liten" svipptur innom West System i Oslo, og kjøpte en flunkende ny barnekajakk til Sunniva. Hun har vært utrolig flink og spinket og spart av pengegaver, til sin egen kajakk. Og det har hun klart.

Vi kom frem nokså langt ut på ettermiddagen fredag, og fikk en hjertelig velkomst av Tor og Helene og noen av deres seks voksne barn. Vi ble innlosjert i et utrolig koselig anneks, og ungene var i fyr og flamme over å få sove på en hems. Sigurd åpnet vinduet og ville gjerne ljome utover tunet, men klok av skade fikk jeg avverget utbruddet raskt!

Litt etter skulle vi ned til vannet og prøve å padle. Det er noen meter ned til vannet fra gården, 200 kanskje? Vi var heldige igjen, og fikk skyss med Tor og minitraktoren hans med henger. Sigurd syns det var stor stas å få sitte på. Vi jentene ruslet verdig ned til vannet. Været var nydelig, med varm kveldssol. Svensk klegg er som små fly, men det var jo noe av sjarmen. De var heldigvis ikke altfor plagsomme.

Her er det ikke langgrunt med sandstrender og slikt som vi er vant til. Her må vi greie oss med en brygge. Det var en ny, men nyttig erfaring. Fiskekajakkene våre er så stødige som fjell, så det var grei skuring. Sunniva måtte ha mer hjelp, forståelig nok, men så var hun også på plass.
STORT glis i det hun tok sine første padletak i sin egen kajakk. Det gikk fort! Hun padlet fortere enn meg. Vi padlet bort til en liten sandstrand, og tok et deilig kveldsbad i solas siste stråler.

Vi var raskt tilbake, og siden vi ikke ville plage vertene våre med transport, dro vi likegodt kajakkene oppover på gresset. Litt tungt var det, men til syvende og sist ikke noe problem.







Resten av kvelden ble tilbragt med grilling og prat og masse god mat. Klokken ti var ungene i seng. Er det ferie, så er det ferie!
Så kom lørdag, og vi ville ut på en litt lenger tur. Vi pakket sekken med stormkjøkken, brenner, en pakke kjeks, masse rett i koppen og litt frukt, så la vi avgårde. Tor hadde fortalt oss om kanalen, og da satte vi strake kursen mot den. Planen var å padle til en øy litt forbi kanalen, og raste der.

Vannet var fullt av vannliljer. Mest av de gule, vanlige, som jeg kaller dem inni meg, de som kan dunste enormt av nydelig, tung parfyme...men også mange av de hvite, som er så vakre. Vi måtte beundre dem, og ungene plukket et par, men vi prøver å la dem være. De er vakrest der de står.



Det gikk ikke mange minuttene før vi var inne i den trange kanalen. Trærne sto tett langs vannkanten, og det ble plutselig mye mørkere, uten at det ble skummelt eller utrivelig på noen som helst måte. Fuglene kvitret og sang på sitt muntre vis. Plutselig kommer en båt med motor! Uerfarne som vi er med bølger fra båt, stiller vi kajakkene opp mot bølgene. Det går så fint, og så er Sunnivas første møte med båt overstått.





Så er det kanalbroen som står for tur, og jeg må forklare Sigurd hva den runde tingen under broa er for noe. Jo, for da kan broen svinges utover slik at større båter slipper forbi. Smart, ikke sant?

Vel ute av kanalen vider vannet seg ut igjen, og nå begynner det å blåse. Det blir straks tyngre for Sunniva å padle. Hun begynner å streve litt, men jeg prøver å motivere henne til å fortsette litt til. Det står noen kuer nede ved vannet, de må vi se på!
De ser nokså plaget ut der de står i skyggen av et par store grantrær, med bena til knes i vann. Den ene sjarmerer oss ved å slippe en diger, rennende kuruke rett i vannet....vi kjenner vi ble litt mer skeptiske til å drikke det vannet her!



Så må vi stanse for et par båter til. Båtførerne tar hensyn, de sakner farten da de ser det er padlere på vei, og kjører rolig forbi. Vinker og smiler!

Men nå har Sunniva fått nok. Hun er jo ingen dreven padler, så vi sier det er nok for nå, og bestemmer oss for å snu og heller spise på bryggen. Med vinden i ryggen går det mye lettere på vei tilbake, og snart er vi inne i den stille kanalen igjen. Når vi kommer ut, hilser de blide vannliljene på oss, og jeg knipser i rasende fart mens jeg forsøker å avverge Sigurd fra å dra opp alle sammen. Det går sånn passelig bra!

De vakre plantene får meg til å tenke på Claude Monets mange flotte malerier. Han var en fransk maler som omfavnet impresjonismen, og hans malerier av vannliljer og broer over dammer med sådane, er som å se disse bildene.





Vel tilbake er ungene suuuultne, og stormkjøkken blir fyrt opp samtidig som vi slår etter kleggen. Diverse svensk Värma koppen i forskjellige smaker blir smaktestet, og vi nikker fornøyd i det vi slurper i oss.
Etterpå er det tid for bading! Å hoppe fra en brygge er ny kost for ungene, men man klarer vel alt med redningsvest på? Særlig hvis mamma tar svalestup først. Det blir noen stup for meg før ungene tør. Sigurd tar løpefart og løper hele den ti meter lange brygga før han bråstopper før hoppet. Sunniva får frem motet og våger seg ut på stupebrettet. Hun er tøff og tør hoppe uti! Vannet er ikke veldig varmt, men friskt og deilig! Etter noen forsøk på å få Sigurd uti tør han omsider å hoppe uti, og hviner "jeg greide det! Jeg greide det! Jeg greide det!" mens bena hans går som små trommestikker i vannet. Han klatrer opp og vil hoppe uti igjen med en gang! Det blir mange hopp på ungene før vi finner ut at badekvoten for dagen er nådd, og gir oss.

Det er snart tid for å ta farvel og sette kursen inn mot Töcksfors og harryshoppingen. Sigurd får være med og kjøre traktor sammen med Helene, og noe mer gøy kan vel knapt en femåring tenke seg.
Takk for oss og nok en flott tur!