Sider

søndag 18. oktober 2015

Bålkos på Graveråsen


Ikke så langt unna barneskolen ligger en flott bålplass. Den er godt vindskjermet, det er ikke drevet skoghogst der på mange år, så det er åpent og fint mellom store gran og furu. Det er to store bålplasser, og mye tauverk satt opp mellom trestammene som klatre- og balansemoro for ungene.
Denne søndagen hadde vi ikke tid til noen lang tur, men ville ha bål, og ville ha et sted vi ikke hadde vært på lenge. Ungene bestemte Graveråsen!
Vi kjører til skolen og parkerer her. Det er ca 10 minutter å gå på asfalt, før vi kan begi oss inn i skogen.


Sigurd er vanligvis full av futt, men når vi skal labbe på en kjedelig vei, er han ikke den største gåpå-eren jeg har møtt. Vi har likevel tid til pause for de som har korte bein. De må jo gå fortere enn oss og blir oftere slitne.
Like greit å legge seg ned der man er!


Ved inngangen til skogen er det en liten bro. Vi kan ikke passere en bro uten å leke de tre bukkene Bruse. Jeg må spille dobbeltrolle som både den største bukkene Bruse og Trollet.

Skogen er åpen, har god plass mellom trærne og det dufter av kjølig høstluft. Stien er bred og fin å gå på, godt opptråkket av mange skolebarn. Det henger masse store flotte blåbær igjen i lyngen, og jeg er faktisk overrasket over at ingen har plukket her så nærme veien.


Så går vi gjennom en liten del med småskog, og der observerer vi mengder med traktkantarell midt på stien! Jeg bestemmer meg fort for at jeg må bruke sekkene til ungene som erstatning for soppkurv på vei tilbake.
Vel fremme på plassen kommer vi i gang med båltenning. Ungene vil være med, og får spikke flis og tenne på og hjelpe til å legge på små pinner. Sigurd syns spesielt det er kos med bål og liker å ha ansvaret for å holde det i gang.


Tauverket er populært for de to små apekattene her!



Snart knitrer og brenner det godt i bålet vårt, og pølsepinner blir spikket. Bålgrillede pølser er de beste pølsene jeg får i alle fall. Det er noe eget med smaken av bålrøyk.


Det er merkverdig så godt og varmt det var i sola. Bak oss står en høy fjellvegg og tar av for vind. Jeg tar med meg tekoppen og setter meg foran bålet og tar en velfortjent timinutters. Freden varer ikke lenge, har du små barn kjenner du godt til det fenomenet!
Etter et par timers kos og lek på denne plassen pakker vi sammen og tråkker de få meterne ned dit vi så så mye traktkantarell. Det er helt forunderlig så mye det er, bare en liten bit inn i skogen er det mengder! Ungene kjenner godt denne soppen, og plukker villig i vei. Sekken blir fort full, og på de 30 minuttene vi har tid til å plukke før vi skal hjem og gå med bøsse for regnskogen, har vi plukket mye! Det er vi godt fornøyde med!
På kvelden setter jeg på film, og ungene renser soppen sammen med meg. Litt etter putter vi den i fryseren, det ble hele 6,5 liter sopp!



På gjensyn! Vi kommer tilbake om noen dager for å fange mer av verdens beste sopp.



lørdag 10. oktober 2015

Startskuddet for høsten går på Bjørneberget

Høst.
Høst er naturen som eksploderer i sommerens avsluttende fyrverkeri.
Høst er når det treet du aldri legger merker til, trer på seg den flotteste ballkjolen sin og byr seg frem så du blir bergtatt og mister pusten!
Høst er vemod og snatrende gjess i hundrevis som tar med seg sommeren til sør.
Høst er bålkos og røyklukt som parfyme i håret.
Høst er sanking av sopp og frukt og bær.
Høsten har startet, og vi skal være med.


Denne helgen var bilen på verksted og vi var stuck hjemme. Vi hadde arbeid hjemme, så å være i aktivitet var ikke noe problem, for å si det sånn.
Men da et vennepar spurte om vi ville være med på tur, og gjerne ville hente oss da de hørte om strandingen vår, sa vi selvfølgelig ikke nei.
Sekkene blir pakket med pølser og alt som hører med, og te på termos! Jeg har selvfølgelig forsøkt å gjøre kakao til turdrikk for barna, men de er mer glad i te. Derfor blir det te på termos, på engelsk vis selvfølgelig.
Målet for turen var Bjørneberget. Det ligger på Klokkarstua. Kjør til Hovenga, parkèr der og gå over fotballbanen og opp lysløypa. Ta til høyre på toppen, fortsett innover stien. Etter fem-ti minutter er man kommet frem til et oversiktlig område, med store og flate sva, små morsomme furuer og perfekte sitteplasser. Utsikten mot Svelvik og Drammensfjorden er formidabel, og stedet er solrikt!
Gad vite hvorfor det heter Bjørneberget? Stedsnavn fascinerer meg, kanskje det ligger en bjørnehule her fra forgangne tider? Men svaret er nok enklere - det er barnehagen i nærheten som ofte går hit, som har navngitt stedet.



Venneparet vårt har to små jenter, V og S. V var bestevennen til Sigurd før han byttet barnehage, og selv om det nå er lenge siden de har sett hverandre, tar det ikke lang tid før de er som erteris igjen. Minstejenta S på 3 år er grunnen til at turen ikke blir så lang i dag, men du vet hva vi sier - ingen tur er for liten! Det er det å være ute som er viktig. Det gir ro til lek og kos, og ungene aktiviserer seg selv uten behov for oss voksne. De tar med seg sekkene og litt mat, og så drar de på sin egen lille piknik vekk fra oss voksne. Det er spennende for små barn.
Vi fire foreldre får prate masse sammen, og nyter varmen og freden og utsikten.


Vi starter båltenningen. Snart brenner det lystig, og vi er i gang med pølser og marshmallows. Ungene jakter etter kryp, og finner fort søte små larver.




Det blir så varmt at ungene ikke trenger å ha på luer og jakker, selv om dette vanligvis er et område hvor nordavinden kan stå ganske surt på. I dag er vi max heldig, og det viser seg å bli den siste virkelig varme høstdagen i 2015. Heldig er vi som fikk nyte den på dette viset.

Når ungene får øye på den enorme gåseflokken som flakser over fjorden mot nord, fylles jeg som vanlig av et vemod som bringer med seg minner fra sommeren som var og som jeg alltid vil ha med meg. "Der drar sommeren", tenker jeg stille inni meg. Og så sukker jeg litt og gleder meg til å nyte en høst full av farger, så en høst kanskje ikke like full av farger, men desto mer preget av ventetid frem mot jul, og en vinter som forhåpentligvis blir full av snø og lek.


Utsikten mot Drammen og Drammensfjorden er praktfull! 
Sentrum av Klokkarstua ligger på en lang rygg ved Drammensfjorden, og er godt synlig fra mange steder. Det var nok det som var grunnen til at det i sin tid ble bygget et hov her oppe, senere avløst av en kirke, som så vanlig var mange steder i landet.


Ungene har funnet det perfekte klatretreet og storkoser seg. Sigurd er den største apekatten, men de andre trives også som små apekatter, og holder seg pent og pyntelig oppe på grenen. De skal ha servert både frukt og marshmallows, og av og til trengs assistanse når en liten stump har kilt seg litt fast mellom to grener!



Etter noen herlige timer i den varme høstsola må vi begi oss hjemover igjen, til lørdagskveld og film. Vi takker for turen og snakker om at vi ikke må vente så lenge til neste gang. Noen som kjenner seg igjen? Vi har kost oss veldig på tur med gamle venner, takk for turen Bjørneberget!



Holtnesdalen i høstskrud


På Hurum ligger Holtnesdalen, en av Norges få løvskoger, og denne er fredet på grunn av sitt unike område med edellauvskog og planteliv. Her er det ikke lov med tømmerhogst, selv om det blir forvaltet for å ivareta naturen som finnes her. Blant annet blir gran ringbarket.
Om våren er hvitveisblomstringen magisk, men denne gangen skal vi få se Holtnesdalen i høstskrud. Minstemann er i bursdag, så i mellomtiden griper vi jentene muligheten til en tur sammen. Kommunikasjonen blir en helt annen uten en liten klovn med som styrer alt!

Fundamentet til Holtnesdalen ble dannet ved siste istid. Store avleiringer med leire havnet her, og i løpet av 10 000 år har vann laget dype raviner og grøfter i dalen. Det er stripespor i fjellet etter isens skuring. Det finnes en fire meter dyp jettegryte i dalen, den skal vi forsøke å finne ved en annen anledning.

For å komme til Holtnesdalen, kjører du til Holmsbu og utover mot Rødtangen. Det er to innfallsporter, vi valgte å parkere rett ved innkjørselen til veien med det morsomme navnet Isrenna. Her går vi oppover, og i enden av veien tar vi til høyre, 50 meter etter begynner stien inn til Holtnesdalen.

Vi får fort fin utsikt på veien som går bratt opp fra fjorden. Sunniva er i godt humør, det er luksus å få alenetid sammen med mamma.
Etter å ha trådt to meter inn i skogen, blir vi møtt av velkomstkomitèen, Petter Ekorn! Sunniva ser ham først, og blir stående i stum beundring. Petter Ekorn står like bom stille og stum som henne i noen lange sekunder, før han snur seg og gjemmer seg bak greinen han klatret på. Så blir vi hilst av velkomstkomitè nummer 2....hjorteflua!


Det er vått i første delen av dalen, vi følger en liten bekk, og bakken er gjørmete og våt. Det ligger mange store trær på tvers over stien...det er ikke vanlig der vi går at skogen får regenere seg selv! Da blir prosessen mye langsommere, og ikke minst vakrere. 



Vi hopper over gjørmete grøftebekker og så kommer det spennende: oppstigningen til en lang rygg vi skal følge. Her er det masser av glatte røtter og sleip gjørme, men noen lure hoder har festet tau fra tre til tre, og disse klamrer vi oss fast til når vi drar oss oppover. Sunniva har vært her med klassen sin, og forteller entusiastisk om en av guttene som ramlet ned på siden av stien og måtte dras opp av flere klassekamerater.


Her finnes skavgrass, som ikke finnes i granskog. Her vokser den i mengder på skogbunnen, og danner et mørkegrønt teppe. 



Bakken er dekket av høstløv i varme farger, mens på trærne er bladene enda intenst grønne. Vel oppe på ryggen er stien bred og flat, og vi lar bare inntrykkene komme idet vi vandrer videre. Noen hjortefluer plager oss nå og da - det er tydeligvis ikke bare mennesker som liker å gå her! Men de er lette å få tak i og drepe. 



Jeg er ingen tøffing når det kommer til høyder. Sant å si er jeg en skikkelig pyse! Bare det å stå på en gardintrapp er en bøyg for meg. Derfor kiler det godt i magen når stien og ryggen vi går på smalner inn, og plutselig står det en diger eik midt på. Hjelpes. Her skal man holde seg fast i tauet mens man svinger seg rundt. Jaja...det får bare briste eller bære. Sunniva er tøff og går først, og jeg etter. Utrolig nok overlever vi, og så kan vi fortsette!






Etter 3 kvarters vandring er vi ute av skogen, og vi møtes av en 200årseik. En skikkelig stor, flott konge av en eik. Vi må kose litt på den for å vise hvor stor den er!
Herfra går vi ned mot Holtnes gård, hvor det så er en kort snarvei gjennom skogen ned til Isrenna igjen. Hele turen tok halvannen time, med en liten pause for slitne små ben. Jeg har absolutt ikke måttet senke tempoet for hennes skyld. Sunniva er overraskende kjapp uten lillebror på slep.



Nemlig!


På vei tilbake til bilen fant vi en arvtager til tittelen Fyrstikkfurua! Slett ikke nødvendig å bruke flerfoldige kroner på å sette opp igjen den nedsagde...gjort er gjort og spist er spist! 


En fornøyd Sunniva er ferdig på tur. Nå skal vi hente lillebror!


Takk for turen, vakre Holtnesdalen! Vi sees igjen til vår og hvitveisfest!