Holtnesdalen i høstskrud

På Hurum ligger Holtnesdalen, en av Norges få løvskoger, og denne er fredet på grunn av sitt unike område med edellauvskog og planteliv. Her er det ikke lov med tømmerhogst, selv om det blir forvaltet for å ivareta naturen som finnes her. Blant annet blir gran ringbarket.

Om våren er hvitveisblomstringen magisk, men denne gangen skal vi få se Holtnesdalen i høstskrud. Minstemann er i bursdag, så i mellomtiden griper vi jentene muligheten til en tur sammen. Kommunikasjonen blir en helt annen uten en liten klovn med som styrer alt!

Fundamentet til Holtnesdalen ble dannet ved siste istid. Store avleiringer med leire havnet her, og i løpet av 10 000 år har vann laget dype raviner og grøfter i dalen. Det er stripespor i fjellet etter isens skuring. Det finnes en fire meter dyp jettegryte i dalen, den skal vi forsøke å finne ved en annen anledning.

For å komme til Holtnesdalen, kjører du til Holmsbu og utover mot Rødtangen. Det er to innfallsporter, vi valgte å parkere rett ved innkjørselen til veien med det morsomme navnet Isrenna. Her går vi oppover, og i enden av veien tar vi til høyre, 50 meter etter begynner stien inn til Holtnesdalen.

Vi får fort fin utsikt på veien som går bratt opp fra fjorden. Sunniva er i godt humør, det er luksus å få alenetid sammen med mamma.
Etter å ha trådt to meter inn i skogen, blir vi møtt av velkomstkomitèen, Petter Ekorn! Sunniva ser ham først, og blir stående i stum beundring. Petter Ekorn står like bom stille og stum som henne i noen lange sekunder, før han snur seg og gjemmer seg bak greinen han klatret på. Så blir vi hilst av velkomstkomitè nummer 2....hjorteflua!

Det er vått i første delen av dalen, vi følger en liten bekk, og bakken er gjørmete og våt. Det ligger mange store trær på tvers over stien...det er ikke vanlig der vi går at skogen får regenere seg selv! Da blir prosessen mye langsommere, og ikke minst vakrere. 

Vi hopper over gjørmete grøftebekker og så kommer det spennende: oppstigningen til en lang rygg vi skal følge. Her er det masser av glatte røtter og sleip gjørme, men noen lure hoder har festet tau fra tre til tre, og disse klamrer vi oss fast til når vi drar oss oppover. Sunniva har vært her med klassen sin, og forteller entusiastisk om en av guttene som ramlet ned på siden av stien og måtte dras opp av flere klassekamerater.

Her finnes skavgrass, som ikke finnes i granskog. Her vokser den i mengder på skogbunnen, og danner et mørkegrønt teppe. 

Bakken er dekket av høstløv i varme farger, mens på trærne er bladene enda intenst grønne. Vel oppe på ryggen er stien bred og flat, og vi lar bare inntrykkene komme idet vi vandrer videre. Noen hjortefluer plager oss nå og da - det er tydeligvis ikke bare mennesker som liker å gå her! Men de er lette å få tak i og drepe. 

Jeg er ingen tøffing når det kommer til høyder. Sant å si er jeg en skikkelig pyse! Bare det å stå på en gardintrapp er en bøyg for meg. Derfor kiler det godt i magen når stien og ryggen vi går på smalner inn, og plutselig står det en diger eik midt på. Hjelpes. Her skal man holde seg fast i tauet mens man svinger seg rundt. Jaja...det får bare briste eller bære. Sunniva er tøff og går først, og jeg etter. Utrolig nok overlever vi, og så kan vi fortsette!

Etter 3 kvarters vandring er vi ute av skogen, og vi møtes av en 200årseik. En skikkelig stor, flott konge av en eik. Vi må kose litt på den for å vise hvor stor den er!
Herfra går vi ned mot Holtnes gård, hvor det så er en kort snarvei gjennom skogen ned til Isrenna igjen. Hele turen tok halvannen time, med en liten pause for slitne små ben. Jeg har absolutt ikke måttet senke tempoet for hennes skyld. Sunniva er overraskende kjapp uten lillebror på slep.

Nemlig!

På vei tilbake til bilen fant vi en arvtager til tittelen Fyrstikkfurua! Slett ikke nødvendig å bruke flerfoldige kroner på å sette opp igjen den nedsagde...gjort er gjort og spist er spist! 

En fornøyd Sunniva er ferdig på tur. Nå skal vi hente lillebror!

Takk for turen, vakre Holtnesdalen! Vi sees igjen til vår og hvitveisfest!