Milorg i Hurum

Jeg har vært på Fjellforum-treff igjen!

Denne gangen sto faktisk undertegnede som arrangør, og en stund så det faktisk lyst ut med påmeldinger, men i siste lite skremte et durabelig tordenværvarsel vekk halvparten av de påmeldte. Dermed ble det meg, og et hyggelig par fra Nederland som skulle nyte Hurummarka i helgen.

Dette skulle altså bli min andre overnatting alene, helt uten barn, siden jeg ble mor. Jeg så frem til en helg for meg selv, sammen med likesinnede.

Nederlandske Linda og Enno har bodd i Norge i nesten 20 år, og flyttet hit fordi Nederland har et tragisk tilbud til friluftsinteresserte - der er det nemlig ikke lov å gå utenfor stier, og plukker du bær og sopp, kan du risikere å få bøter og bli uglesett av naboen...det høres temmelig banalt ut, men det er forståelig når man vet at det bor 17 millioner mennesker i det lille landet, og man ønsker å bevare det lille som er igjen av natur.

Turkameratene mine har gått til fots til leirplassen jeg har pekt ut, og når jeg kommer padlende i min fiskekajakk, har de allerede slått opp telt og spiser mat. Den obligatoriske hilserunden foretas uten problemer.

Utover kvelden blir det bålkos og jeg blir budt på marsmallows. Det er nam! Friluftsfolk har mye å prate om og det går i fugler og friluftsliv. Klokken tolv er det natta, og jeg legger meg.

Det er merkelig å ha så god plass i tremannsteltet, helt for seg selv. Men jeg finner meg fort til rette, og det er nydelig å krype ned i min varme Tyinpose på et mykt leie, og vite at jeg kan ligge så leenge jeg vil neste dag....

Foto: Enno Swets

Det er en behagelig temperatur i lufta da jeg våkner klokka syv neste morgen. Jeg velger å ligge og dorme litt til - det er så godt å ikke ha dårlig samvittighet for det. Så leser jeg ut resten av boka jeg holder på med - Ravn Blodøye, en ordentlig actionfortelling om vikingene.
Så er det oppstandelse og egg og bacon. De barnløse er faktisk oppe før meg. Morgenen blir langdrøy og rolig. Det er lettskyet, men sola gløtter faktisk frem og lyser opp den vårgrønne naturen rundt oss.

Etterhvert får Linda og Enno prøve kajakken min. De har med seg en hengekøye som jeg får prøve, og den er deilig å ligge i! Jeg må tenke litt på om vi ikke skal skaffe oss en slik.


Foto: Enno Swets

Linda og jeg avgjør at vi skal på tur - vi vil prøve å finne Cellene. Det er en Milorghule som skal ligge i Hurum. Jeg har lett etter den før, men ikke funnet den.

Vi pakker litt å tygge på og regnjakker - det er ikke meldt regn i dag, men trygg kan man aldri være. Så begir vi oss i vei, og går et langt stykke på en grusvei først. Ved enden av grusveien deler stien seg, og her er jeg usikker på hvor vi skal. Jeg -har- lett ved stien til venstre før - derfor prøver vi nå den til høyre, og det er skiløypa til Stikkvannshytta på vinterstid. Der kommer vi ikke langt før hele løypa er et vått myrhull. Vi forsøker litt innover en sti til venstre, men den ender bare på et sva, og så er det full stopp.

Linda foreslår at vi skal prøve igjen der jeg gav opp sist. Jeg har ikke helt trua, men hvorfor ikke prøve? Hva kan man tape, liksom.

Vi kikker litt på kartet. Vi skal rett nord, forbi et lite vann som heter Sæterpytten. Bak det vannet er det en dal som heter Askedalen, der skal det vokse ask. Vi ser at for å nå Sæterpytten kan vi følge noen bratte stup, om det er fremkommelig.

Det tar ikke mange minuttene å gå tilbake til stidelet igjen. Når vi kommer frem til krattet der stien slutter, ser vi etter en høy bergvegg, og den ser vi. Så begir vi oss inn i passe tett granskog. Det blir en vandring preget av endring. Granskogen avviker for åpne lysninger, vi klatrer opp på høydepunkter og ser etter tydelig sti eller annet som kan fortelle oss at vi er på riktig vei. Men det eneste som er et sikkert holdepunkt, er de høye bergveggene. Vi går gjennom to trange raviner, daler fulle av digre steinblokker som ligger hulter til bulter. Er det rart folk i gamle dager trodde at trollene hadde moret seg når de så slikt?

Stolte, eldgamle grantrær og tykk grønn mose, stille sort vann innimellom kampesteinene, fuglekvidder og fjorårets ospeløv ligger på skogbunnen, og alt dette gir vakkert liv og krydrer turen vår.

Så er vi gjennom den siste ravinen, og en skog med plass mellom trærne og blåbærlyng på bakken åpner seg. Vi ser Sæterpytten rett nedenfor, og trasker ned dit. Østre side av Sæterpytten er tilgrodd, det er våt myr og inne på land er det bratt bergvegg. Vi går på land så langt vi kan, men så må vi ut på myra. Det er et puslespill å finne ut hvor vi skal sette føttene, men vi kommer oss tørrskodd over ved å tråkke på gresstuster, små buskvekster og delvis tørre partier.

Det er godt å sette føttene på trygg grunn igjen på nordre side av Sæterpytten, og her er det jammen en tydelig sti! Mon tro hvor den kommer fra? Men det får vi finne ut en annen gang. Nå starter den virkelige jakten, for kartet jeg har tatt med meg, tar slutt her. Men jeg vet at hulen skal befinne seg i dalen vi har foran oss. Vi følger stien, og fort ser vi at stien følger en klukkende og vakker bekk oppover dalen. Vi sjekker ut alle digre steinblokker og tegn til åpninger vi ser, men alt som gjemmer seg i mørket er stille trollvann. Når stien krysser bekken er vi i ferd med å gi opp, vi tenker at hula kan ikke ligge så langt fra vannet. Disse mennene må jo ha hatt god tilgang på vann der de bodde, tenker vi. Men la oss prøve litt til!

Så går vi litt til, da. Og det er bare et par minutter, så ligger det noen riktig digre kampesteiner foran oss. Veggen til venstre er -høy-. Jeg bøyer meg bakover og myser mot toppen høyt der oppe. Tro hvor lenge siden disse steinene ramlet ned? Tro hvordan det dundret og smalt her den gangen, det må ha ristet i grunnen! Tro hvor lenge det er til neste gang...?

Men man lever bare en gang. Og så ser jeg et lite treskilt på et tre; "Celle" står det. "Se der!", sier jeg ivrig og peker. Linda har oppdaget at det er mulige liggeplasser under to kampesteiner, men plass til åtte mann, slik jeg har hørt, er det ikke. Vi går litt til, nærmere dit skiltet peker. Og her er det en tydelig inngang! Det er mørkt i hulen og lyset på mobilen min lyser ikke sterkt nok, men etter en stund venner øynene seg til lyset og vi ser at det er plass, og det er skjermet for vær og vind. Noen har bygget opp med steinblokker for å skjerme mer. Under krigen var det en dør i åpningen her, men den og restene er borte nå.

Det er mektig å kjenne historiens sus på dette stedet. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på hvordan de hadde det, de som satt her og sikkert hadde utfordringer med kulde, snø, mat og vann, mygg og knott, og ikke minst redselen for å bli tatt og hva som kunne skje da, og savnet av familie og venner.

Vi finner oss en åpen plass foran blokkene og spiser litt og tar en halvtimes pause før vi begir oss på tilbakevei. Nå går det så klart mye kjappere, nå vet vi hvor vi skal og det er ingen famling. På 1,5 time er vi tilbake på leirplassen - da har vi vært på tur i 5 timer. Dagens trim!

Foto: Enno Swets

Vel tilbake er det på tide å spise litt. Turfølget mitt plukker granskudd og vil prøve å brygge granskuddte. Jeg får også prøve - og må erkjenne at det er en søtlig, god smak på tevannet. Jeg tenker at jeg må prøve dette med ungene også.

Foto: Enno Swets

 Litt etter begynner jeg å pakke sammen utstyret mitt. Linda og Enno skal være en dag til, og de tar blidt farvel med meg i det jeg padler avgårde.

Foto: Enno Swets

Turen tilbake til p-plassen ved Røskestadvann blir en nydelig, fredfull og avslappende tur. Jeg har ikke dårlig tid. Jeg padler over til den andre siden og sjekker ut en uglekasse jeg vet henger her. Men her er det slutt for ugleklekking - bunnen har nemlig falt ut. Jeg tenker at jeg håper ikke det skjedde under hekking, i så fall kan det ha endt med katastrofe...med det i tankene padler jeg videre. Kikker langs land, kikker på andre folk som også er ute denne vakre dagen. Dagen startet med skyet himmel og litt regndrypp, men nå har skyene veket for blå bakgrunn, og sola titter frem innimellom. Jeg padler inn i en liten vik, tro hva som kan gjemme seg her?

Jeg kikker på steiner under vannet, det -kan- være forræderske steiner som stikker opp og kan skrape under kajakken, men det skal litt til å velte den uansett. 

Plutselig skvetter jeg til - en grågås farer lynraskt og kvekkende ut på vannet, den setter i en rekke høye varselrop. Jeg skjønner at den har rede her, og vet at den kvekker og beveger seg bort fra redet for å avlede fienden - nemlig meg. Jeg tenker jeg vil gjøre som den vil, så jeg følger etter den, i håp om å kunne se redet når jeg padler forbi.

Men så ser jeg at en bitteliten grågåsunge har fulgt etter mammaen sin. og den kan jo ikke fly. Jeg vil ikke risikere å skille mor og barn, så valget er lett - jeg snur kajakken og lar den kvekkende og oppofrende andemoren få ro. Så fort hun skjønner at jeg er på vei vekk, roer hun seg ned. Med ren samvittighet nyter jeg resten av turen langs Langvanns østre kant. Jeg ser en trio i en grønn kano som er ivrig ute på fisketur. På andre siden av vannet, på den mest populære leirplassen ved Langvann, har en familie lagt til med Ally og satt opp et stort telt.

Snart trekker jeg kajakken ned til Røskestadvann, og fortsetter min rolige oppdagelsesferd. Rundt en sving overrasker jeg nok en andefamilie. Det jeg tror er en amerikablesand, en ganske liten and med en lengde jeg vil tippe er ca 15 cm, kanskje litt mer, svømmer hastig langs land med en liten ungeflokk på slep. Herregud noe så søtt. De ungene kan ikke være mer enn fem cm i størrelse. Bittesmå flokker de seg tett inntil moren, som ser etter en gjemmeplass på land. Vuggende svømmer de gjennom sivet, jeg følger rolig etter, men på respektfull avstand. Etter noen titalls meter velger andemor å lede ungene inn i sivet, og hun legger seg flat langs bakken når de kryper opp i vegetasjonen og gjemmer seg blant lyngen. Takk for titten!

En strandsnipe følger meg videre langs kanten rundt Røskestadvann, før den runder meg i jakten på mer mat. Ute på en odde står det en fisker. Han ser ikke ut til å være interessert i videre kontakt, og vil sikkert bare ha meg vekk så jeg ikke skremmer fisken. Det er i alle fall det jeg velger å tro, og fortsetter ferden.

Jeg overrasker enda en andefamilie før jeg er fremme, denne gangen en mor med ti eller elleve unger. Hun har nok å holde styr på! Jeg overveldes igjen av overdosen av søthet, og jeg følger også dem et lite stykke, så passerer jeg dem og de snur og svømmer andre veien igjen.

Sola titter frem og jeg legger meg inntil bergveggen og nyter solvarmen der. Jeg titter på rumpetroll og vannlopper, fiskere og unger. Så kommer vinden og gjør livet bittelitt surere, jeg padler inn til møteplass og drar utstyret opp. Snart er jeg hjemme sammen med barna igjen og tenker smilende at hverdagen har innhentet meg når begge ungene setter på plata med hakk i, den som sier: "mammaaaa?"