Glitter og glimmer med Jørn Hurum

Vi har vært på tur med Jørn Hurum!

For de som ikke vet hvem Jørn Hurum er - han er en kjent paleontolog som arbeider på Naturhistorisk Museum i Oslo. Folk kjenner kanskje til det hvis jeg sier Botanisk Hage. Jørn Hurum er nok mest kjent for lanseringen av fossilet "Ida", som man mener kan være "the missing link" man har letet etter lenge.

Han har gitt ut bøker om "Ida", samt to bøker til om svaneøgler/fiskeøgler funnet på Svalbard og en sjøskorpion funnet i Tyrifjorden. Bøkene er rettet mot barn, men voksne syns også bøkene er interessante og de har svært masse informasjon.

Vi fikk også høre i dag at det nettopp er gitt ut en helt ny bok om geologiske turer som kan foretas i Osloområdet. En bok vi må ha!

Så som dere kanskje skjønner, Jørn Hurum er Sigurds store forbilde. Sigurd har bestemt seg for at han skal bli "dinosaurforsker, og jobbe sammen med Jørn Hurum!"

Da Barnas Turlag Lier satte opp en tur med Jørn Hurum og steinplukking, sjekket vi datoen. Vi var ledige, og vips! Så ble det tur igjen!

Sunniva hadde ikke noe lyst til å være med på tur og plukke stein. Hun fikk komme på besøk til en god venninne, og så fikk Sigurd mamma og pappa heeelt for seg selv. Det kan være godt av og til, det.

Vi kjørte helt til Lier og opp mot Eiksetra. Der har vi ikke vært før, og vi ble imponert over den flotte utsikten. Da vi kom opp i fjellet, lå det masse snø der som enda ikke hadde smeltet bort.

Det ble en del venting før alle hadde kommet. Jeg som selv er turleder i Barnas Turlag Røyken og Hurum, ble overrasket over at så mange familier møtte opp, jeg tror det må ha vært mellom 12-15 familier der. Minst. Men jeg tror nok det hjalp at Jørn var trekkplaster.

Omsider er alle kommet, og Jørn samler alle. Han har plassert tre steiner foran seg, og han gjør en fin jobb med å engasjere barna når han forteller om hva slags steiner dette er. Granitten er litt rosa, og prikkete, noe som forteller oss at dette har vært lava! Alle steiner som er prikkete har engang vært flytende, sier Jørn. Han forteller dramatisk om vulkaner som en gang har ligget her og sprutet opp lava, og lavaen har så størknet og ligger helt fra Hurumlandet og langt opp i Finnemarka. For en vulkan det må ha vært!

Ellers er det en rustfarget stein der, som er gammel havbunn, og en grågrønnaktig. Disse tre ønsker han at barna ser etter, og legger sammen med steinene han har funnet. De som ikke hører hjemme der skal plasseres i en egen haug.

Vi plukker ivrig i vei, og Sigurd legger på plass. Den nærmeste steinen på bildet er granitt. Den haugen Sigurd bygger på, er den rustfarvede.

Når vi har samlet masse stein, kan Jørn fortelle at det i lavaen som rørte seg her for 275 millioner år siden ikke var noe særlig vann, men en god del damp. Når lavaen størknet, ble det hulrom der hvor dampen hadde vært. Dette kaller Jørn for granater. Mineralene som da befant seg i hulrommene, størknet også, og ble til vakre krystaller. Da begynner vi å ane hva vi skal gjøre i dag, nemlig lete etter krystaller!

Vi begir oss over en vårvåt bekk, og de som ikke har skikkelig fottøy i dag, får merke det. Rett over bekken kommer vi til en fjellvegg som er ganske porøs. Der stiller Jørn seg opp og forteller hva vi skal se etter, og vi begynner å hamre og meisle i stein. Sigurd holder seg i nærheten av helten sin, og viser ham den ene steinen etter den andre.

Vi finner et par små steiner med krystaller, og så oppdager vi to digre steiner fulle av kvarts. De er skikkelig flotte, og ytterst på dem er det tydelige krystaller. De er så fine at disse vil vi ikke hamre på, men jeg foreviger dem med kameraet vårt. Her kan dere tydelige se krystallene, både noen bittesmå og litt større.

Vi får hamret litt mer etter krystaller, men så skal vi gå litt videre igjen.

Vi går litt videre på den fine og gresskledde traktorveien, ispedd noen snørester her og der. Plutselig stopper følget, og Jørn peker inn mot en tett krattskog, bratt og steinete, og ikke veldig innbydende.

"Så i lende!" får vi beskjed om. Opp der, og se etter en hule. Forsiktig fordi det er mye hoggorm der. Huffda, tenker jeg, og tenker takknemlig på de tykke turskoene mine med høy ankelstøtte.

Det er ikke lange biten gjennom skogen. Sigurd klyver opp som en fjellgeit og finner hula på null komma niks sammen med noen andre tøffe gutter. Vi finner noen digre steiner med kvarts og hogger i vei.

Vi tar en kikk inn i hula. Den er kanskje 1,7 meter høy og 1,5 meter på det bredeste. I taket kan vi tydelig se noen flate krystaller. Jørn kan fortelle at her har det vært krystaller så store som en potetsekk, men at de har blitt fjernet. Jeg vil gjerne vite hvor man kan se dem, men da får jeg vite at de befinner seg nok i en privat samling i Lier. Det overrasker meg, tenk å ha samvittighet til å ta med slike flotte ting og gjemme dem i stua si istedet for å dele det med alle.

I et hulrom i skogbunnen får jeg se noen hengende kokonger. Så fine de er. Kanskje det er en edderkopp som har noen hundre barn inni dem?

Snart får noen øye på en hoggorm! Rett nedenfor der vi sitter og tar en tekopp har det tittet frem en vårtrøtt hoggorm, og datteren til Jørn Hurum tar jobben som hoggormvakt og passer på så ikke noen skader eller skremmer den.

Vi går snart ned igjen, og det blir lunsj i en sving der snøen er borte, bakken nesten tørr og solen varmer godt. Sigurd drar av seg boblejakka og slenger seg ned på reinsdyrskinnet så lang han er. Så lunsjer vi med pølser fra bursdagsmiddagen som var i går.

Etter maten er fortært og vi har fått en hyggelig prat med turlederen fra Lier, rusler vi ned til den første bergveggen der vi var isted. Jørn sier at det er muligheter for de som ikke har fått nok, og gir folk valget om de vil være med til et annet sted femten meter inn i skogen. Noen velger å dra hjem, men vi er med, så klart!

I en lang rekke følger vi etter Jørn i tett småskog, og snart stopper han et sted hvor det er masse løs stein.

"Det er bare å grave her, og spesielt her", sier han, og peker og viser. Vi snur på steiner, og måper. Det er flotte krystaller på nesten hver stein vi titter på. Små hulrom, og inni hulrommene ser vi krystallene. Så spennende!

Tenk at det kan være så moro å samle på stein!

Sigurd samler og er ivrig etter å få med seg hjem. Han står med fanget fullt av steiner.

"Kan du bære disse for meg mamma?"

Hvem kan si nei til det? Men jeg plukker diskret vekk noen av dem, vi trenger ikke drasse med alt av gråstein hjem heller.

Endelig, så har vi masse kule steiner. Vi går snart tilbake igjen, og der kan Jørn fortelle at nå er det ei jente som har funnet ametyst! Ametyst er vakker, lilla krystall. Det betyr at det er mulig å finne ametyst her. Så kult! Sigurd og jeg springer opp til jenta som har funnet, spør henne hvor hun fant den og minnes stedet, kanskje vi kan dra hit en annen gang og plukke. Vi får ta bilde også, og så vakker den er!

Vi har jo sett ametyst på  museum mange ganger, men det er noe annet når noen finner den helt selv. Kjempekult!

Sigurd er sliten, og turen er egentlig slutt. Vi jumper over bekken på vei tilbake, og i bilen hjemover blir det en stopp for is på Lier. Vel hjemme blir alle steinene lagt på terrassen, men den aller fineste er en ganske liten stein, men med tydelige, glassklare, bittesmå krystaller. Den tar vi med inn!

Vi er alle enige om at det var en kjempeflott, lærerik og spennende tur. Jeg personlig hadde nok ikke trodd at det skulle bli så moro å lete etter steiner. Vi er nå enda større fans av Jørn Hurum, og Sigurd vil veldig gjerne tilbake og finne flere krystaller.

Hjertelig takk for at vi fikk være med på tur!

Bålstemning på Tyskerstranda

Påske.

Barna vil på overnatting. Og de får velge selv.

De er enstemmige, de vil til Tyskerstranda.

Jeg er litt lunken...det ligger jo rett ved parkeringsplassen, er det så artig å sove der da? Med masse folk?

Men joda, det er det. For der kan de finne blåskjell, og fange krabbe! kommer det entusiastisk fra Sigurd.

Jeg liker meg bedre inne i skogen, men har jeg lovet, så har jeg lovet. Det blir Tyskerstranda.

Menyen blir tomatsuppe med pølser og pasta, mor er på diett, så mor tar med burger (ja, du leste riktig!), og grønnsaker. Vi tar med oss masse ved, det er nok ved på stranda, men det har vært vått de siste døgnene, og siden det er et populært område, er nok det meste av ved brent opp.

Småkaldt i været, men østlig vind, forteller meg at vi kommer ikke til å bli så veldig kalde. Det meste av Hurum har fjellvegger som skjermer for vestlig og østlig vind.

Det er bare femti meter fra p-plass og ned til leirplassen foran stranden. Ungene går to runder og jeg går tre, så har vi fått med oss alt av telt, tarp, soveposer, liggeunderlag, mat og en diger bør med ved.

Barna går entusiastiske ned til stranda mens jeg fikser leiren. Det går ganske kjapt, men jeg finner ut at sistemann som pakket ned teltet ikke pakket ned pluggene i posen sammen med teltet. Amatørmessig! Og det er da ikke jeg som gjør slikt, aldri i verden....

Men det ordner seg, ved hjelp av snorer og stenger står teltet støtt og snart er alt på plass.

Mens jeg ordner med telt flyr ungene ned til stranda. De klatrer i trær, finner spennende ting i fjæra, leter etter små dyr og flyr på svabergene.

 Jeg fyrer opp bålet og ordner med mat til ungene. Jeg syns det er herlig å lage mat på bål, kjenne varmen fra det og slippe å dra med seg stormkjøkken og gass, som jeg egentlig syns er litt skummelt.

Barna blir fornøyde med tomatsuppe med pasta og pølser i, og jeg steker mine to burgere og wokgrønnsaker og sopp. Det smaker fortreffelig. Mat smaker utrolig godt når det er gått så lang tid siden siste måltid, og spesielt ute i friluft, så jeg virkelig nyter mine to burgere med wok. Namnam!

Etter maten går jeg en runde i skogen og samler veden jeg finner. Jeg har altså tatt med mye ved, men har lyst til at bålet skal brenne og varme godt utover kvelden. Området er preget av mennesker som tydeligvis ikke vet at man ikke skal hugge ned friske trær til brensel. Jeg tar det tørre og døde jeg finner på stranden, og det er en del som flyter i land der. Selv om det er litt fuktig, gjør det ikke noe. Jeg legger det fuktige litt tett rundt bålet før det legges på, og på den måten får det tørke godt før det skal brenne. Når bålet er blitt skikkelig varmt, og det er fullt av glør, skal det mye våt ved til før det slukker.

Så vil ungene ut og finne blåskjell til krabbejakta. Jeg har forberedt dem på at det nok er litt tidlig å fange krabbe, men prøve må de jo alltids få lov til. Så vi rusler langs stranda bort til skjæra på Tyskerstranda. Der burde det være mulig å finne noen blåskjell. Og det gjør vi, så samarbeider ungene godt om å bære plastdunken med blåskjell tilbake til teltstranda vår. Der blir det funnet frem klyper og hyssing, og knust blåskjell etter alle kunstens regler. Krabbeagnet hives uti, og ungene venter spent. Men det blir ingen krabber. Det var som jeg tenkte, det er nok litt tidlig.

Likevel, fornøyde med å ha fisket litt rusler vi tilbake og nå skal vi ordne kveldsmat, vafler! 

En pose vaffelrøre er utrolig kjekt å ha med seg på tur. Litt tid tar det å blande ut, men i kaffekjelen er det akkurat plass nok, og vi har funnet en type som er perfekt og som ikke svir seg i vaffeljernet.

Et par vafler blir riktignok svidde, og vi sender noen tanker i retning av bestefar, som liker bakst som er svidd. "De skulle bestefar ha hatt!" sier Sigurd.

Men ungene blir knallfornøyd. På tur er det standard med gomme på vafler. Det elsker ungene. Etter vaffelkosen går vi opp på svabergene igjen og nyter de siste restene av sol og prøver oss på litt mer krabbefiske før vi tar kvelden.

Så er det bålkos resten av kvelden. Sigurd leker med glødende pinner og mørket, med Sunniva som streng oppdrager. Jeg ordner med te og klokka blir faktisk ti før jeg proklamerer at nå er det natta, og tannpuss blir unnagjort og vi finner soveposene. Det er alltid deilig å legge seg i teltet, og bli varm og god i posen. Vi spiller noen runder med kort før vi sier natta. Og så sover vi godt.

Jeg sover utrolig godt når vi er ute. Klokka blir hele halv åtte før jeg våkner for første gang, og da har enda ikke ungene våknet. Deilig. Jeg later meg så lenge jeg kan, til ungene våkner, spretter ut for en tur på do og spretter inn igjen. Energinivået blir høyere og høyere, til jeg ikke gidder mer, og står opp for å fikse frokost. Den blir enkel, og det går fort unna å pakke sammen etterpå.

Nærmere elleve er vi hjemme igjen og klar til å fortsette helgen.

Takk for turen, ungene mine. Dere er de beste turkameratene som finnes!

Forelska i ...en bil!

I 2015 ble det første rallyet i Hurum arrangert, og det fikk navnet Hurumsprinten. Vi var tilstede, og vi elsket det. Siden har vi vært like spente hvert år på om det ble nytt rally, og jubelen sto i taket da det ble annonsert på Facebook at, jada, det blir rally i år også!

I dag var den store dagen her. Sunniva på ni som ikke hadde spesielt lyst til å se på biler, fikk være hos sin kusine, og dermed var seks år gamle Sigurd ekstra heldig som fikk mamma for seg selv.

Vi er jo turvante, og i god regi pakker vi med altfor mye mat, soveposer (kald nordavind, det kan bli kjølig, må vite), dunjakke (det kan jo bli kjølig, sa jeg jo!), og masse vann. Og te. En god engelskmann må ha te.

Sigurd vekker meg klokka seks og med et bredt glis i ansiktet proklamerer han "RALLY!!" Jeg klarer så vidt å dra opp øya for å si at vi venter med å stå opp til klokka sju, og han får se på film så lenge. 

Klokka sju er det ikke mulig å ligge lenger. Opp og stå, og mor stresser nok litt med å komme avgårde.

Klokka ni er vi endelig på vei ut døra, og nærmere halv ti passerer vi svingen der veien er stengt. Noen koselige ord med gutta som passer på må vi ha, og så durer vi opp til Kleivene.

Det blåser friskt fra nord, og det er bra for flagget, sier Sigurd!

Vel på plass i Kleivene finner vi oss en fin plass nærme veien og bilene, omtrent der hvor vi har sittet mange ganger før. Sigurd finner fornøyd frem både kjeks og te og nøtter, og koser seg. Han er litt sliten etter gåturen, og det er ikke noe problem å vente den timen som er igjen før de tøffe og kule bilene kommer.

Det er som alltid en god stemning. Folk er på vei, praten går her og der, folk griller og koser seg på morgenen. Noen har holdt det gående om natten, og gjengen i svingen som alltid holder stand er der i år også. Denne gangen med enda større presenning, enda større "ovn" og plenty med flagg.
Flagg har vi også husket i år! Det er viktig å bidra til topp stemning.

Etter hvert kommer to vennepar av oss, og Sigurd får lekekamerater. Da blir det straks mer moro. De leker med det som finnes i skogen av gress og stubber og pinner, og så er det flagging og venting på bilene.

Det blir mer roping og flagging når showet endelig starter!

Endeling kommer de gamle, sjelfulle og fine bilene, og jeg koser meg med gromlyder i skogen, sol og gode venner. Jeg syns dette er en herlig måte å tilbringe dagen ute på, vi er aktive selv om vi bare er på et sted, og nyter sol og fint vær.

Og solkremen er på for første gang i år!

Det er mest Volvoer i løypa i dag, men Escort og Ascona glimrer også med sin tilstedeværelse, og beriker min dag. Det er et herlig gjensyn med bilene fra i fjor.

 

Sigurd blir sliten etter hvert, det er begrenset hvor gøy det er å se 80 biler fare forbi. Han vil slappe av litt på fanget til mamma, og det får han.

 

Litt god mat må man ha, og mamma som er på diett har ordnet seg med masse grønnsaker og selvplukket ramsløk i skogen, mens Sigurd har bestilt pølser. Det er helt greit. Det er ikke hver dag man er på tur i skogen heller.

Etter første heatet og maten vil vi flytte oss litt. Variasjon er greit, spesielt for Sigurd, men også opplevelsens del! Vi går litt lenger ned i terrenget, hvor vi kan få se bilene komme på en liten strekke. Det er litt bratt å gå dit, og vi holder oss fast i trær og blåbærlyng, og så får vi plassert oss på en fin fjellhylle rett overfor veien.

Dette var litt bedre! Det er adrenalinfylt å se bilene kommer i full fart med smell og knitring, og lyden bærer bedre her i fjellskråningen også. Vi knipser ivrig i vei, og her har vi en liten kavalkade til ære for Volvokjørerne:

 

 

Snart rusler vi oppover igjen. Der har reisefølget vårt bestemt seg for å returnere etter heat 2, og det eksempelet følger vi. Selv om jeg mer enn gjerne skulle tilbragt hele dagen med å nyte sol og flotte biler, så kaller hverdagslivet.

I hyggelig lag rusler vi nedover. Når vi er nesten ved huset vårt, starter heat 3, og nå kommer de flotte, gamle bilene rullende. Sigurd vil hjem, så han får nøkkelen til huset, og så stiller jeg meg opp for å kikke litt på bilene. Og jeg vil vente på en spesiell....

Og når -den- kommer rullende, er det som å møte en gammel elsker. Tenk at det går an å bli forelsket i en bil?

Ford Escort, jeg bare elsker deg. Det veller opp i meg av gamle minner og du er så full av sjel, og du er tøff og vakker på samme tid. Du er vakker....vakrere...vakrest! Jeg digger deg! Håper du blir å se neste år også, og enn så lenge må du kose deg og jeg håper du får lufte deg masse!

 

Takk til alle flotte mennesker som bidrar til at rally på Hurum blir en realitet. Løypemannskap, redningsmannskap, publikum (både fulle og edru, men mest de edru!), men mest av alt: Bilene og deres eiere og sjåfører, for det fantastiske showet dere gir oss skal dere ha en stor takk! Jeg håper dere har kost dere like mye i dag som jeg har gjort.

Takk for turen, Hurumsprinten!

"Visst fanden skal der skytes!"

9. april 1940

Norge er under angrep fra Tyskland. 

Landet er mørklagt, alle fyr er slukket. Et stort krigsskip og dens fire følgesskip har blitt tidlig oppdaget, men det er ikke før Filtvedt fyr melder at man har hørt tysk tale om bord, at det blir gitt beskjed til kommandant Birger Eriksen om at tyske krigsskip er på vei innover Oslofjorden, i stummende mørke. Det største krigsskipet, en topp moderne krysser, heter Blücher. Dets mål er å ta den norske kongefamilien til fange.

8. april 2017

En liten familie på to er på vei mot ferga som skal frakte mange glade huringer over til Oscarsborg denne solrike og litt kjølige vårdagen. Det er Maria og seksårige Sigurd. Sigurd er spent og yr over å få bli med ferge, å kjøre båt er ikke akkurat hverdagslig kost for ham. 

Mamma tar det hele med stoisk ro, og hilser blidt på den ene og andre av kjentfolk som finnes på brygga.

Som noen av de siste kommer de om bord, og der får Sigurd tilbudt bolle og saft, og takker pent i det han tar imot. Etter å ha gått kanossagang mellom alle menneskene på den tettpakkede båten, finner Sigurd ut at det er tøft å se stå bakerst og se på bølgene og mønsteret propellene lager, og ikke minst bråket! 

Mamma Maria koser seg også på båtturen, og betrakter naturen rundt seg og ser for seg padleeventyrene som kan utspille seg her ute. Når Oscarsborg nærmer seg, er det de oppstilte kanonene som blir gjenstand for Sigurds oppmerksomhet.

Ferga runder øya på nordsiden, og snur så mot sør igjen på den andre siden. Der får Sigurd øye på Elias! Også kalt Redningsskøyta. Den hilser familien blidt med en durabelig sjøsprøyt, og Sigurd vinker ivrig. Elias svarer med å blinke blått!

Det hører med til historien at det var tvil fra overmakten i Norge om man burde skyte eller ikke. Men kommandanten er en erfaren veteran fra 1. verdenskrig, og utbryter følgende: 

"Visst fanden skal der skytes med skarpt!
Enten blir jeg stilt for krigsrett eller jeg blir behandlet som krigshelt. Fyr!"

På Oscarsborg blir det åpnet ild klokken 0421. To av de store kanonene fyrer av, flere finnes det ikke bemanning til denne dagen. Dessverre virker ikke utstyret som skal måle avstanden til skipet, men kommandant Birger Eriksen klarer å bedømme avstanden uten avstandsmålere. Han anslår den til ca 1200 meter. Ilden står tjue meter ut av munningen idet de uerfarne soldatene fyrer av kanonene, den ene med navnet Moses. Den ene kanonen treffer, og soldatene som opprinnelig var kjøkkengutter, vakler rundt i sjokk. Blüchers kommunikasjonssystemer blir rammet, og ammunisjonslageret tar fyr.

Rolig legger ferga til kai, og alle ombord får gå av. En flott kommandant hilser velkommen, og forteller hva som skal skje. Han peker og viser vei til både museum, kanonstillinger og kommandantbolig. Det er tunnellsafari for barna. Denne dagen er både ferga og alle severdigheter gratis, og Sigurd gleder seg mest til å se kanonene og torpedobatteriet. 

De fleste toger med de små barna sine til hotellet og programoversikten som er satt opp der. Sigurd vil ikke dit riktig enda. og sleper sin mamma over broa, og opp til kommandantboligen. Han vil til torpedoene!

Kommandantboligen er en gammel, stor og flott bygning. Det blir holdt godt i hevd, og står som et ærverdig minnesmerke fra tidligere tider. 

Bak boligen går det en bratt sti nedover, og den tar Sigurd sikte på. Han spretter nedover den steinete stien, mens det går litt roligere med mor, som er mest opptatt av å iaktta naturen rundt seg, og ikke minst de store, flotte blåveisene som vokser på denne øya. Det må være varmen her som gjør at de er så flotte?

Litt etter spretter Sigurd ut på en bredere gangvei, en de ville ha kommet til hvis de hadde fulgt den vanlige gangveien. Men denne familien er ikke som alle andre, og liker å ta spennende sideveier. 

Femti meter etter åpenbares døra i fjellet som fører inn til torpedobatteriet. Den store døra er åpen, og rett innenfor er en kort tunell som fører til en låst dør. Sigurd må skuffet innse at han ikke får se batteriet som ligger der nede i dag, men det gjør ingenting - det står en flott torpedo på utsiden! Han får leke og klatre litt der, og mamma Maria må posere litt, før ferden går videre. 

Klokken 0425 blir Blücher truffet av to torpedoer fra Oscarsborgs torpedobatteri, som ligger under vann. Det ryker kraftig fra skipet, og alt mannskapet som befinner seg om bord, skynder seg opp på dekk. Det er kaldt i lufta og snø på fastlandet, så det å hoppe i vann befinner seg nok ikke som noen fristende badetur. Men hvilket valg har de?

Opp en skikkelig bratt sti, der klyver Sigurd som en annen fjellgeit. Mamma Maria med sin høydeskrekk kikker urolig oppover, men alle foreldre vet at man ikke kan skuffe barna sine. Så hun tar et godt tak i jernstanga som er den eneste støtten opp den bratte fjellveggen, og går på (u)stø ben oppover. 

Oppe på toppen er det fin utsikt over Oslofjorden, og det står et par kanonstillinger/antiluftskyts der. Sigurd er overalt, og vil se og undersøke. Han setter seg på antiluftskytssetet, men å kjenne på hvordan det var å sitte her for 77 år siden har han nok ikke innsikt nok til...enda.

Snart går familien videre, og nå vil Sigurd ha den gratis isen han ble lovet av kommandanten. Den blir raskt innløst, og så er det bort til hotellet og vente på å bli med på tunellsafari. 

Det syns Sigurd er litt skummelt. Da får ikke foreldrene være med, og det er nok ikke så greit når man er seks år og det ikke er noen andre kjente der. 

Men det går fint! Når første pulje med barn som har vært på tunellsafari kommer gående med tøffe hjelmer og uniform, syns Sigurd det ser gøy ut. Og han får ivrig på seg den samme habitten, og må stille opp på rekke med de andre "soldatene". De får en kort instruks av en ung guide, lærer å hilse og "smelle" med foten på soldatvis før de marsjerer, et, to, et, to, et, to, avgårde etter guiden i en lang rekke. 

Mamma Marias hjerte smelter litt av stolthet og vemodighet over den lille, men store gutten sin, før hun forter seg avgårde for å få med seg litt kanonhistorie før barnegjengen er tilbake. På veien treffer de kommandanten, og utveksler noen ord om stedet og krigshistorie før de haster videre. Det blir et interessant syn med de store kanonene som beskjøt det berømte krigsskipet Blücher som nå ligger på havets bunn rett utenfor Oscarsborg. Utsikten mot Oslofjorden er flott, og det er ingen dårlig sikt for de soldatene som må ha stått inne i skyteskåret og siktet ut mot fiendene.

Det er usikkert hvor mange som var ombord. Skipet er bemannet med over 1300 mann, og en tropp på over 800. Det er en blanding av soldater, tysk siviladministrasjon, hele Gestapos ledelse som skulle bistå i å ta kongen til fange, og andre sentrale personer som skulle ta over Norges ledelse.

Mange av dem dør da skipets oljebeholdning tar fyr, og det eksploderer i ammunisjonslageret. Og mange dør i det kalde vannet. Det er et redselsfullt syn for dem som bivåner det hele fra land.

Vel tilbake ved hotellet er barna kommet før de skulle, og Sigurd er litt lei seg og kommer løpende til foreldrene sine. Det går bra, og så er det på tide å komme seg tilbake til fergekaien igjen da ferga snart skal returnere til Sætre. Der treffer Sigurd en kamerat, og aktivitets- og lydnivået stiger straks en god del hakk! 

Sigurd tar med seg kameraten bakerst i båten for å vise ham det kule som skjer der, og det er nok lurt. Guttene er høylytte og mamma strever litt med å få roet gemyttene. Men det går fint, og turen inn til Sætre går rolig for seg. 

Vel inne på land vil Sigurd bli med sin kamerat hjem, og han er så heldig at det får han. Maria takker for en fin tur, og en herlig dag på tur på en flott øy med mye interessant historie er over.

Senkingen av Blücher gjorde at planen til Hitler om å ta kongen til fange, falt i grus. Kongefamilien klarte å flykte, og kom seg til England. 

Men ca 1000 mann klarte ikke å flykte fra Blücher, som sank ubønnhørlig i fjorden. Mennene døde enten i flammehavet eller i det iskalde vannet, hvor det ikke var mulig å svømme særlig langt. 

De var sønner, fedre, ektemenn. Onkler, nevøer, kamerater. Bestefedre og brødre..de døde i troen på en bedre verden for seg og sine nærmeste, og de døde fordi de ikke hadde noe annet valg. La oss minnes dem og alle som falt denne dagen for 77 år siden. La oss aldri glemme.