Sommeren er her - en høytid for Maria!

Lørdag 27. juni opprant det som skulle bli en av mine aller beste sommerdager. Jeg hadde gledet meg lenge til denne helgen. Værmeldingen så bedre og bedre ut, og det endte med å bli 29-30 grader denne dagen..!

Mitt fantastiske turfølge og jeg pakket bilen med utstyr for både den ene og den andre aktiviteten. Først ut var elvekajakk og tilhørende utstyr, tørrtopp, padleåre, tau, vest, hjelm...og så satte vi kursen for herlige Randselva!

Vel fremme var det herlig å se igjen elven jeg padlet mye i for et par år siden. Savnet traff meg med lukten og lyden av friskt vann, sommergrønne bjørketrær og selv myggen som hilste meg velkommen brakte med seg en viss melankoli. Jeg elsker dette stedet..

Så var det å finne seg en kajakk som passer, og uti med seg! En liten stund siden, litt ustødig, men gjenvant raskt balansen. Verre var det med balansen ute i strykene. Det ble en del kullseilinger, men det hører med når man er en nybegynner for å regne. Og min makker er en erfaren elvepadler som kan redde meg og kajakken om nødvendig.

Men du verden som vi koser oss! Etter å ha padlet strykene en stund bestemmer vi oss for å ta rundturen.

Det er en nydelig tur. Over bred flommende elv går turen. Duften er ren og frisk. Det er insekter i millionvis, solskinn flommer og det er bare fryd og glede. Etter en fin tur på denne elven stiger vi i land og bærer kajakkene 2-300 meter over til andre siden - elva danner en C her og vi starter da "på nytt".

Vi setter oss i kajakken og seiler ned en bratt jordskråning 3 meter ned til vannet. Det er skikkelig gøy, full fart og fin og myk landing på vannet. Juhu!

Så er det rolig padling bort til selve "Randsbølgen". Den ligger i en liten sideelv av Randselven. Demningen som holder bølgen er murt opp og laget av elvepadleforeningen og er et lite kunststykke i seg selv. Og jeg glemmer ikke da jeg var her på nybegynnerkurset og ble fælen og redd av synet av den digre bølgen. Da turte jeg faktisk ikke å padle den.

Du kan lese om da jeg tok kurs her. 

Men siden har jeg vært der en gang, da var bølgen bitteliten. Null problem å padle og jeg kullseila ikke. Nå er den en del større, og jeg gleder meg til å prøve!

Min padlemakker instruerer meg om hva jeg bør gjøre. Full fart, og fortsett å padle gjennom bølgen.

OK! Jeg gyver på. Men likevel så har jeg nok en innvendig aversjon mot de kreftene som kommer, for de slår meg ordentlig imot og jeg klarer ikke tenke. Padlemakkeren min tar bilder og jeg ser i etterkant på bildene sammen med ham og får vite at jeg burde ha stått mye kraftigere mot bølgene, får også tips om åretak og fremgangsmåte. Lærerikt, men akkurat der og da padlet jeg bare det jeg var kar, eller kvinne, om, og det hjalp ingenting; jeg gikk rundt. Gikk fint, jeg kom meg opp, det her har jeg jo vært med på mange ganger. Er det noe Maria kan så er det å komme seg i land!

Men jeg ville prøve mer, så vi dro kajakkene i land, bar dem opp og satte utfor bølgen igjen; og gjett! Denne gangen gikk det! Wohooo! I seiersrus rir jeg på bølgene og svinger elegant…nåja, jeg svinger inn mot elvebredden.

En gang til! Roper jeg!

Og vi tar flere runder, men jeg må motvillig innrømme at jeg ikke hadde helt kontroll i denne bølgen her. Vel, gøy er det uansett, og etter jeg har fått plukket med meg en perfekt rundslipt stein som minne fra turen, gir vi oss og begir oss ut på den brede Randselva igjen.

Yrende fugleliv, rislende vann. En mektig kraft som renner under oss. Vi blir så små med naturens store krefter så nære... Jeg følger meg heldig som lever i en tid hvor vi kan leke og ha det gøy ute, som voksen!

Snart kommer vi frem til takeout igjen, der padleklubben har sitt klubbhus og der vi har bilen. Men før vi kommer ned er det noen stryk. Og hjeeelp jeg var så veldig veldig redd første gang jeg padlet her. Jeg var nesten stiv av skrekk. Men jeg kom meg ned ved hjelp av en dyktig instruktør.

Nå…tenker jeg at jeg bare gleder meg, vannet er ubønnhørlig og driver meg fremover. Jeg ser litt usikkert på elven, hvor skal jeg ta veien? Får oppmerksomheten til min padlemakker og han peker i riktig retning. Så stoler jeg på det, og padler ned der. Yaay! Så videre mot det siste stryket og herlighet så fint og mykt båten glir gjennom de skjønne vannfallene. Så er jeg nede og vi kan highfive for en vel gjennomført og veldig gøy tur!

Vi leker litt til i bølgene…kikker på en familie som har med seg noen små barn, de har tatt ut raften til padleklubben. De håpefulle små sitter fremst i raften og jeg kan på mange meters avstand se deres forventningsfulle ansikter, og som de fryder seg når raften humper opp og ned i bølgene så spruten står i ansiktene deres - for en glede! Og jeg oppdager at jeg selv sitter og smiler bredt og deler gleden til barna. 

Så.. pakker vi sammen. Sultne, våte i håret og veldig glade kjører vi innom butikken og spiser litt på et gatekjøkken før vi setter kursen mot Sperillen. Vi er da ikke ferdig med dagen og nå skal vi på fjelltur! Jeg har fått forespeilet at vi skal på tur til en veldig fin foss. Før vi runder Sperillen blir det et ladestopp og en is. Jeg får en liten sightseeing ved en elv som er mye brukt til elvepadling. Den ser flott ut, dog er det nok lenge til jeg er på det nivået. Deretter går ferden inn mot en litt humpete grusvei. I nesten en halvtime kjører vi på den veien, og så parkerer vi ved en bom. Vi er kommet ganske langt opp, og videre oppover bærer det! Vi er nå på sørvestsiden av fjellet på vei opp til Bukollen i Vassfaret.

Fin og jevn grusvei, og taktfast går tempoet. Det er fint å gå slik, i et tempo hvor pusten må jobbe litt, svetten siler bak håret og temperaturen stiger i takt med høydemetrene. Det er meldt varmt denne dagen, opp mot 30 varmegrader.

Men vi har rikelig med vann i flaskene våre, er lett kledd og de høye trærne kaster lange svale skygger over veien der vi går. 14 svinger kan vi telle, med laaange intervaller, før vi er kommet opp dit veien ender. Litt før får vi et glimt av en flott fjellbekk. Det ser nydelig ut! Den breier seg ut og renner bred over store sva. Jeg får bare lyst til å sette meg på rumpen og skli…!

Men forstår jo at det ikke er helt lurt.

Etter veien er slutt, går vi inn på en sti. Den krysser fjellbekken rett etter, og vi må ta av oss på bena for å gå over. Bekken er ikke dyp, så bredt som den breier seg, og svaene er flate og ikke glatte. På andre siden av elven står en gjeng med ungdommer og et par voksenpersoner. De ser mindre glade ut og noen av de kikker rart på meg; jeg har jo på meg kjole. Ikke det at jeg liker å gå fjelltur i kjole, men det var nå det antrekket jeg hadde tatt med meg da jeg ikke regnet med at vi skulle gå på tur. Det er en første gang for alt, også fjelltur i kjole!

Det blir raskt klart at disse har valgt litt feil vei og må gå tilbake, altså forklaringen på de unges sure fjes. De blir ønsket god tur videre.

Nå spretter vi fint videre på sti! Det er så mye mer gøy å gå på sti. Å gå en grusvei er fint det også, man får jobbet på en annen måte. Men sti, det er gøy å sprette på steinene og måtte tenke raskt for å flytte bena.

Det tar kun noen minutter, så er vi oppe ved selveste Trollfossen. Og for et sted!! Her breier den flotte fjellelven seg utover sikkert 50-100 meter brede sva, og renner som et slør nedover. Åh ja, jeg får lyst til å ake. Men jeg skal ikke det altså….

Etter en god lunsj..nei kvelds! Klokken er jo over åtte på kvelden...vil vi gjerne bade og ta litt fler bilder, før vi hutrende kler på oss. Elven har kjølt oss skikkelig ned og nå gleder jeg meg til en lett nedtur. Vi går fort og lettbent ned stien, sikter på steiner og unngår røtter og koser oss. Vi velger en annen vei ned enn opp, og det blir dermed mye mer sti. Gøy! På vei ned stopper vi på et utsiktspunkt og kan bivåne Trollfossen til høyre i bildet....

Bildet yter ikke naturen rettferdighet, for det var mye mer storslagent og vakkert i virkeligheten....

Etter en halvtime sprettende fra sten til sten og over en fin tømmerbru hvor elven rant i en dyp, mørk og fuktig skogsdal, er vi fremme ved grusveien igjen. Vi følger den enda noen minutter til vi er ved bilen. Slitne og glade. 

Nå er dagen nesten over, men enda har vi en god kjøretur foran oss. Vi følger nå veien ned mot Gulsvik. Det er en nydelig vei som går ved siden av en gammel tømmerfløteelv. Det er mange spor etter tømmerfløtingen i form av murer, og slikt syns jeg er gøy og interessant. I 50 minutter kjører vi nedover før vi endelig er på riksvei 7 og kan sette kursen videre langs Krøderen. Klokken tolv på kvelden er vi hjemme og kan endelig innta nattmat og etterhvert også horisontalen. For en deilig dag det ble, full av inntrykk. Jeg sover ekstra godt denne natten. Takk for turen!