Krabbesommer på Sandbukta

Samdbukta er en idyllisk bukt helt ytterst på Hurumhalvøya. Her ligger det to brede sandstrender, atskilt av en kort odde. Vi har bred utsikt mot Oslofjorden, samtidig som stedet har ly for tre vindretninger. Denne gangen er vi heldige, og vinden står rett fra nord. Da vet jeg at på Sandbukta er det stor sjans for varmt og godt vær. Siden ungene lenge har etterlyst den årlige teltturen til Sandbukta, tenker jeg at nå er et godt tidspunkt! Årstiden er god for krabbefangst også. Vi tar en kjapp telefon til onkel Espen og tante Lise, som også er glad i å gå på tur. De er raske med å takke ja til turinvitasjon, og allerede dagen etter kjører vi til destinasjon.   

Man når Sandbukta ved å kjøre mot Tofte fra Klokkarstua. Når man er nesten nede ved fjorden står det skilt "Sandbukta" til høyre. Følg denne, og straks etter p-plass til høyre. Det går to ruter til Sandbukta, den ene stien er bred og fin, og går fra nevnte p-plass. Alternativt kan man kjøre litt lenger og parkere på en gammel fotballbane, og ta en mer kupert rute langs kysten. Denne ruten er populær blant unger, da her er mer klatring og klyving, og dette er noe barn liker godt!

Men i dag tar vi den brede stien, siden jeg har tung sekk og ikke har lyst til å bale med den oppi klyvete fjell. 

Vel fremme er første pri å finne krabbe! Men, det er nokså høy flo. Vi finner ingen blåskjell til agn, og det er for sent på dagen og kaldt til at det frister med noe bading. Vi leter og finner en og annen uoppmerksom bitteliten krabbe, men den store fangsten lar vente på seg. Vi fisker litt, så blir det middag før ungene legger seg. Jeg bruker litt tid på oppdiktede historier i teltet før ungene sovner.

Når de håpefulle små har sovnet, lister jeg meg ut. Det er skumring, helt vindstille, og litt kjølig. Jeg drar på meg fleecejakka, og tusler ned til Espen og Lise som sitter på en trestamme på stranden og nyter en øl. En av singellivets gleder, å kunne nyte en kveld slik!

Jeg blir også tilbudt litt drikke, og setter meg ned på trestammen. Det er godt å kjenne roen synke inn i kroppen. Rolige dønninger fra havet slår jevnt innover stranden. Vi kan se lysene fra Moss-Horten-ferjene langt der ute, og noen få andre båter på sin ferd frem og tilbake. Vi skravler om alt mellom himmel og jord. Slike stunder er det ikke så mange av i en hverdag som travel småbarnsmamma, og jeg nyter hvert øyeblikk.

Neste morgen sover barna helt til åtte. Vi ordner oss frokost, og så proklamerer Sigurd at NÅ er det tid for krabbefiske! Jeg er enig, og væpnet med plastbalje, krabbefangere og håv fyker vi ned i fjæra. NÅ er det fjære sjø, og vi setter i gang. Vi finner raskt blåskjell, og de blir behøring knust og plassert i krabbefangeren, som er en gummiring med garn tredd utenpå, med en kraftig nylonhyssing festet til. Denne sitter krabbene godt fast på. Vi hiver fangeren uti, og det tar ikke mange sekundene før krabbene lukter godsakene og kommer strømmende til. Ungene er fra seg av spenning, og kikker på krabbene oppi plastbaljen. De danderer til med steiner og tang for å gjøre det riktig så hjemmekoselig for dem. De tar dem i hendene og lar dem krabbe sidelengs over håndflaten. 

De hviner av fryd "Mamma, det kiler på huden!!"

Vi har aldri opplevd å få så mye krabber før, det er snart ti,tyve, tretti krabber oppi der, og nå mister vi tellingen. Ungene gir krabbene knuste blåskjell, og da glemmer visst krabbene at de er i fangenskap. De griper begjærlig om hver sin blåskjellhalvdel og krabber sidelengs på sitt komiske vis. "Den er min, kom deg vekk!" formelig lyser det av kroppspråket deres seg i mellom. Det er gøy å se på!

Onkel og tante blir også med på gildet, og jeg finner meg en en lun plass på svaberget og nyter sola med skravlingen til ungene i bakgrunnen mens de har kvalitetstid med familien. Livet er bare herlig!

En pappa med en jente på Sigurd sin alder kommer forbi, og de blir invitert med på leken. Jenta er av den sjenerte typen, men åpenhjertige Sigurd skravler og hun føler seg fort tryggere. Sammen får ungene plastbalja stappfull, og mor må erklære at nå er hotellet overbooket. 

Etter en stund til er det klart for free the crabs, og vi bærer hotellet opp på stranden så alle kan se på showet. Vi tømmer baljen forsiktig tom. De fleste krabbene graver seg ned idet de faller ned på sanden og vannet strømmer over dem, mens noen forter seg ned til vannet. Noen få tar en helt annen retning og vi finner dem igjen flere timer senere, der de  tusler forvirret rundt på stranden. Men vi har det gøy en god stund med å grave opp nedgravde krabber og hjelpe dem på vei ned til stranden. Og vi har nok å gjøre med å passe oss for ikke å bli kløpet i tærne av nærgående krabber!

Etter Free the crabs er ferdig, er det tid for litt avslapning og lunsj i skyggene. Vi har satt opp teltet i vegetasjonen under høye og slanke furutrær, det er svalt i skyggen fra solen. Ungene slapper av i soveposene sine. Jeg har laget blåbærmuffins, de er både glutenfrie og lavkarbo. Alle får!

Så går vi en tur til nabostranden med tante og onkel, for å utforske litt. Det blir litt bading og lek, ungene får prøvd snorkelutstyret sitt og vi finner mengder av strandkål på denne stranden. Jeg tar med meg et par blader, dette må vi smake på! Onkel og tante stanser og fisker, og de får mange fine makrell! Nå er jammen middagen sikret!

Vi returnerer, og nå blir det grillmat! Vi lager oss ildsted ved stranden, og setter oss rundt. Tante og onkel steker den pene fisken, og strandkålen blir oppskåret og stekt i godt smør. Alle vil smake, noen mer skeptisk enn andre! De andre syns ikke kålen fristet til gjentagelse, men jeg syns med meg selv at det var godt og smaken minnet om grønnkål. 

Sigurd er sliten og kryper ned i soveposen mens han venter på maten. Det gjør godt for en sliten liten kropp. 

Etter mat er det på tide å komme seg hjem. Det er sent på dagen, og det er nok egentlig for sent for de små å begi seg på tur nå...men har man sagt A, får man si B. Vi pakker fort sammen. Onkel og tante vil bli på stranden en natt til, men de vil følge ungene et stykke tilbake på klatre- og klyveruta. Jeg tør ikke gå der med den tunge sekken, så jeg hiver den på ryggen og går traust i vei!

Etter en halvtime er jeg på plass i bilen, og kjører den til fotballbanen. Men der er ingen. De har nok brukt lenger tid enn tenkt. Jeg går dem i møte, og treffer dem ikke før etter ti minutters gange. Ungene er kjempeslitne, og jeg tar sekkene deres det siste stykket. Sigurd er fortvilet, for onkel som ikke hadde gått stien før, nølte ved et par anledninger, og han var sikker på at onkel hadde gått seg bort. "Mamma! Jeg vil aldri gå på tur med onkel mer...bare deg!!"

Men det gikk jo fint, og mette på både mat og inntrykk sovner begge ungene sekundet etter at bilen er startet og på vei hjem. Nok en vellykket tur er over.