Sider

onsdag 26. oktober 2016

Et lite stykke villmark i Trøndelag - Øyangen


Tid for å dele flere sommerminner: 
I Lensvik er det mye flott natur. Oppe i fjellene ligger et stort vann, Øyangen. Det er ikke oppdemmet, helt naturlig, vannet er klart, og det er mange kriker og kroker å oppdage, men også åpent og med vind blir det fort bølger her. Vannet er digert, men mulighetene er mange, alt fra en ti minutters padletur over til en liten øy, til å bruke mange timer og padle rundt hele vannet. Det er muligheter for overbæringer til flere andre småvann som ligger som perler på en snor, og er vannføringen i elva Åstelva stor nok, bør det være mulig å padle helt ned til fjorden på andre siden av fjellet. En tur for de riktig eventyrlystne!

Vi har vært på familiehytta i Lensvik flere år på rad, og i år var turen kommet til å oppleve Øyangen. På rådhuset i Lensvik henter vi kanoårer og vest til alle mann, og kanoene står klare på henger ved Øyangen. For 100 kr døgnet får du leie en kano med plass til to voksne og to barn. Det er nok ikke mange steder i Norge som matcher den prisen.



Det er en flott sommerdag, men dog noe kjølig drag i luften. Det stopper da ikke noen vikinger som oss! Vi har pakket med oss god mat, badetøy og ull, og kaver oss oppi kanoen.
Vant til kajakker som vi er, er det veldig uvant å sitte så mye høyere over vannet. Vi må jobbe litt med balansen og finne gode sittestillinger, men så er vi klare, og begir oss bortover. Vi finner det tryggest å padle langs land, og holder oss ti-tjue meter fra land mens vi ror rolig langs nordsiden av vannet.




Etter tre kvarters padling runder vi et bratt nes, og på andre siden kommer vi i le for vinden. Plutselig blir det mye varmere, og ulljakker og fleecegensere kommer av og nordisk hvit hud får nyte litt sol.

Digre steinblokker ligger hulter til bulter i vannkanten, og jeg lar meg alltid fascinere av slike mektige tegn på naturens krefter. Under vannet skjer det også masse, solas lysspill gir steinene liv og jeg begriper ikke hvorfor folk vil til Syden om sommeren. Vi har det jo så fantastisk vakkert i Norge!

Høyt oppe på himmelen kan vi se ørna sirkler, rundt og rundt i digre sirkler, to stykker. Det er nok havørn. På vannet spretter fisken, men har ikke tenkt å fiske i dag. 

En halvtimes padling til, og så kommer vi til en bukt hvor det er noenlunde langgrunt, det er noen forholdsvis flate steiner inne på land, og naturen ser ellers spennende ut å utforske. Vi bestemmer oss for at vi tar lunsj og bader her!

Barna leker på svabergene, jeg får slikket litt sol og smakt på noen modne, gode blåbær - det virker som om bærene blir tidligere modne her i Trøndelag - vi finner en gammel forlatt hytte og titter inn gjennom vinduene. Interiøret ser 70tallsaktig ut, og har nok ikke vært i bruk på veldig lenge. Jeg fantaserer så smått om å kjøpe stedet og lage vårt lille villmarksparadis, men det blir nok bare med fantasiene.
Men et nydelig sted langt fra flytrafikk og biler, hvor man kan føle seg så fri som bare det, det er det!

Sigurd og Sunniva spiser blåbær og finner småkryp og har steinkastekonkurranse...så må vi bade...vi har nettopp badet i fjorden og veit at der var det 15 brrrrkalde grader, men her kjennes det litt varmere ut. Dykkerklokka avslører 19, det er ikke verst!
Her hvor det ikke er en sjel blåser vi i badetøy og hopper uti nakne alle mann. Det er godt å være litt gæren!








Snart føler vi for å flytte på oss. Vinden har nådd oss igjen, og det blir kaldere. Vi pakker sammen og starter på tilbakeveien. Denne gangen følger vi ikke land hele veien, men padler tvers over sundet når vi runder neset igjen. Det betyr at det blir en halvtimes padling i åpent vann, og det er litt vind. Sigurd er bekymret for at vi skal kantre, men vi voksne kjenner oss trygge på at dette skal gå bra. Ti minutter før startstedet ligger et par små øyer, og vi bestemmer oss for å ta middagen der. 

Så heldige vi er! Her løyer vinden igjen, og ungene kan ta av seg alt av klær og bade og utforske igjen. Her er det grunt på store områder, og spennende larver og smådyr å finne under vann. Masse flate steiner plukkes og kastes for å se hvem som kan sprette steiner lengst på vannet. Store øyenstikkere lar oss få et lite glimt av vakre gullvinger og skimrende grønne øyne, før de flyr videre i sin flyvedyktige jakt på mat.

Når vi skal dra får ungene prøve å padle kanoen helt alene. Hvilken spenning for to små å prøve seg i den store verdenen helt alene.

Når vi er tilbake i bilen, er vi dønn slitne alle mann. Utrolig hvordan det tar på å være ute. Men så kjenner man seg også så utrolig levende.

Takk for turen, flotte Øyangen!








lørdag 15. oktober 2016

Vi lager sommerminner i jettegryter


Jada, jeg vet vi er langt ute i oktober nå. Men vi opplevde så mye fint i sommer, og bloggskriving priorterte jeg ikke da. Vi hadde imidlertid et flott besøk i et naturlig badeland som på folkemunne kalles Kulpanj, ved elva Folda, og det må vi fortelle om.

Jeg har lest om Kulpanj før, og da en fin sommerdag åpenbarte seg på ferien vår i Trøndelag, bestemte vi oss for å pakke badetøy og niste og besøke dette flotte stedet. Det tar en drøy time å kjøre til Folldal, og det bærer opp noen riktig bratte kleiver opp mot Trollheimsporten. Etter et par kilometer parkerer vi, og begir oss inn på en bred sti som etter forklaringen skal føre til elven Folda, og badestedet Kulpanj.
Jeg ser et skilt som viser en mann forfulgt av digre vannmasser. Jeg tolker det dithen at man skal være obs for plutselige stigninger i elven. Jeg har sett det selv i Randselva, hvor elva steg mange centimeter på få minutter. Litt skummelt!

Vi går bare i et par minutter, så kommer vi til et elveleie som en gang har vært svært bredt, men som nå er tydelig regulert. Det er lett å se på google maps hvor vannveien går, og hvor den har gått, for de tørre elvebreddene er svært tydelige. Dette må ha vært en vill, voldsom og mektig elv i sin tid!



Allerede litt forelsket i elva, men jettegrytene ser vi ikke noe til enda. Over det brede elveleiet har noen murt en lang og bred betongbru, så vi får gått tørrskodd over til den andre siden. Vi følger en smal sti videre oppover langs siden av elveleiet, og etter et par minutter til ser vi badeplassene. Det er store basseng i forskjellige størrelser og høyder, og små fosser og bekker som renner idyllisk ned i dammene. Det er flere folk her, både familier og par.


Vi må være litt forsiktige med hvor vi går. Det er både tomme og fulle jettegryter her, og noen av de tørre er dype og farlige å ramle i. Her hjelper det ikke med noen redningsvest. Mammahjertet er litt nervøst, spesielt for aktive Sigurd som ikke alltid tenker på konsekvenser, men det går bra..




Vi går oppover og finner en fin badeplass for oss selv. Jeg gleder meg til å bade i jettegryter, det har jeg aldri gjort før.
Vi trenger litt mat etter kjøreturen, så vi hiver i oss litt, og så begynner ungene å utforske. Det er noen små jettegryter rett ved der vi spiste - det tar ikke mange minuttene før barna finner ut at det er plenty med rumpetroll i grytene, og noen av de er så store at de har fått bein. 





Elva er så idyllisk! Det er som en meditasjon å være på en slik plass. Vi kikker på unge par som morer seg med å hoppe ti meter ned i en dyp kulp, og vi bader i bassengene, svømmer bort til fossen og til andre siden, kikker på de naturlige skliene men ingen av oss er tøffe nok til å prøve....kanskje neste gang?

Bunnen i bassengene er ikke akkurat rett, om noen skulle tro det. Der ligger det fullt av rullesteiner hulter til bulter, og det gjelder å enten bevege seg forsiktig fremover, eller svømme i overflaten. 


Da vi kom, skinte sola, det var trykkende varmt og perfekt temperatur for en dukkert i kaldt elvevann. Men mørke skybanker tårner seg opp i den østlige horisonten, og vi bestemmer oss for å pakke sammen og dra når de skygger for sola.
På vei over betongbrua tar vi en liten oppdagelsesferd nedover elva, der er det bare noen centimeter dypt under vann. Elva skråner bredt nedover, før den gjør en krapp sving til høyre gjennom et digert juv, og der stuper den ut i en liten innsjø. Atter en gang overveldes jeg av tankene over hvilken flott elv dette må ha vært i sin tid. Og blir brått litt redd for at elvemassene skal komme styrtende!



Så går vi opp til betongbrua igjen, og akkurat da vi har fått pakket sammen sekkene vi satte fra oss der, setter regnet i gang. Tusen takk for opplevelsen, flotte Kulpanj! Dette stedet skal vi garantert besøke igjen, og da tar vi med teltet!


tirsdag 4. oktober 2016

Høstnatt på Graveråsen


Etter Rondaneturen ble vi gira på flere bålnetter. Så når Yr melder klarvær hele helgen etterpå, pakker vi sekkene våre med pølser og marshmallows og begir oss opp til Graveråsen. Vi dropper telt og tarp, tar kun med soveposer og liggeunderlag, og satser på stjernehimmelen som tak.

For å komme til Graveråsen, kjør til Folkestad skole og parkèr der. Gå langs veien til Tofteveien, kryss veien og fortsett på grusveien som går gjennom gården rett på andre siden. Hold strake kursen mot skogen, og bak søppelbøttene der går stien oppover ei lita ås. Da er det bare 15 minutter å gå for små ben, opp til Graveråsen. Der er det to store og fine leirplasser, det er tau i trærne som ungene kan leke seg i, fjellsider og brei skog å utforske.




Når vi kommer frem lørdag kveld, kommer bålet raskt i gang. Jeg tar med meg kurven og finner litt traktkantarell til frokosten dagen etter. Sunniva blir med meg, og etter bare noen minutter er kurven halvfull. Elsker å plukke traktkantarell! Finner du en, finner du som oftest mange. Og nå når sesongen er nesten slutt, er de som regel størst og flottest. Traktkantarellen gir seg ikke før frostnettene kommer. 


Det er veldig koselig å gå de få meterne tilbake til leirplassen og se at bålet er i full gang. Det lyser godt nå i skumringen.


Sigurd koser seg med bål. Han elsker å stikke pinner borti, men sånt blir det fort mye veiving og ikke helt god brannsikkerhet av. Så han får kun holde på en liten stund, så får han gå over til å kaste tørre barnåler på bålet. Wooosh! Så gnistrer det opp!



Etter pølser og marshmallows er det på tide å innta soveposene. Det er perfekt plass til tre stykker innenfor stokkene som er lagt rundt bålet. Ungene kryper nedi og titter på den flotte stjernehimmelen og stjerneskuddene som åpenbarer seg. De er i hundre. "Mitt første stjerneskudd!" jubler Sunniva. Men de ser flere før Jon Blund kommer og drysser sovepulver over de to små naturbarna.


Jeg legger meg ikke lenge etterpå, og jeg blir også liggende og betrakte himmelen og undre meg over vår eksistens og universets hemmeligheter før jeg sovner.
I løpet av natten har jeg en ekkel drøm, jeg drømmer at vi ligger i telt og jeg våkner av at en ulv prøver å dra med seg Sunniva! Jeg våkner av det, og fort må jeg forsikre meg om at alt er i orden med barna. Jeg må berolige meg selv litt før jeg klarer å sovne igjen.
"Det finnes ikke ulv på Hurum, Maria!"

Morgenstund.


 Vi tenner på bålet igjen, for nå skal det kokes havregrøt og stekes egg og bacon og trompetsopp!


Breakfast is served.


Etter frokost pakker vi sammen og går nedover. Men ikke før ho mor har fått viljen sin og fylt opp kurven sin med all traktkantarellen vi kan finne. Alle må bidra, selv de som ikke syns sopplukking er så stas.
Men fangsten ble bra den!


Takk for turen Graveråsen! Vi sees igjen!

Pakkliste for en båltur til Graveråsen med overnatting under åpen himmel i fint vær:
  • Sekk.
  • Sovepose.
  • Liggeunderlag.
  • Toalettsaker (husk toalettpapir!).
  • Førstehjelpssaker (plaster, paracet og bandasje holder).
  • Stormkjøkken evt. kokekar og stekepanne med avkappet stekespade i tre.
  • Spisesett evt. bolle/kopp/bestikk.
  • Spikkekniv.
  • En dunk med vann. Vi tok med en 5litersdunk, det var rikelig.
  • Mat - I vårt tilfelle: Pølser, lomper, deig til pinnebrød, ketchup, sennep, marshmallows, havregryn ferdigblandet med tørrmelk, kanel og noe søtt, smør, egg, bacon, rett i koppen kakao. En pakke kjeks.
  • Klær til vær! Tips: Ullundertøy, bukse, tykk ullgenser/fleecegenser og en anorakk eller vindtett jakke. Lue og tørre ullsokker til å ha på i soveposen.
  • Ved, øks og noe å tenne med. Det er ved på Graveråsen, men jeg syns at alle skal bidra, så ta med noen pinner.
  • Hodelykt eller annen god lykt.
  • Pose til søppel.


Tips: En flaske med kokt, varmt vann på med en sokk tredd utenpå er en utmerket varmeflaske og kan redde natten dersom du blir kald i soveposen.


fredag 30. september 2016

Med naturen som lekeplass - i Rondane


Vi har vært i Rondane! Mitt barndoms ferieparadis var fantastisk å se igjen, selv om jeg har vært der flere ganger også som voksen. Som barn var vi der hver eneste sommer mange år på rad, og det står for meg som noen av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Derfor gledet jeg meg stort til å ta med ungene til Rondane.

Denne turen ble arrangert i regi av Fjellforum. Vi har vært på tur med Fjellforum før, da var det snøhuletur på Finse. Nå hadde jeg vært med på å bestemme tid og sted. Det ble en gjeng på tre familier og tre barnløse som bega seg vei mot fjellet med Mysuseter og Rondane som turmål.

Vi kom ikke avgårde så tidlig som jeg hadde tenkt, men klokka fire fredag ettermiddag var det endelig klappet og klart, ungene var utstyrt med salt kjeks og potetgull og gode matpakker, godt væpnet til en 4-5 timers biltur!
Vi skulle ha med oss en passasjer fra Oslo, Eirik som vi har truffet på Finse og kjenner fra før. Det gikk fort og smertefritt å plukke opp ham, men så startet sneglekjøringa gjennom Oslo. Det tok sin tid, men etter et par tissepauser og noen kjedelige timer på veien var vi endelig fremme på Mysuseter. Da hadde ungene sovet et par timer, og var oppladet til den korte fjellturen vi hadde foran oss.

Vi kom frfa mange varmegrader til ganske kjølig på fjellet. Ca 6-7 grader, helt tussemørkt og litt vind gjorde at jeg syns det var temmelig kjølig. Men ull er gull, og med tunge sekker og vindtette jakker ble vi fort varme der vi stabbet avgårde i mørten med hodelykt på hodet og Eirik som veiviser.
Langt borte i mørket kunne vi se blinkende hodelykter, og skjønte at det måtte være resten av gjengen som ventet på oss!

Det tok en stund å komme frem til målet. I mørket måtte vi krysse en liten bekk uten bro. Eirik hadde gåstaver, og det var godt for ungene å ha noe å holde seg til, og ikke skli ut i bekken!
Omsider kom vi frem og kunne hilse på resten av gjengen. Elisabeth med sine to gutter var der, samt Espen med sin fire år, nei, fire og et halvt år gamle jente, samt Erik og Simon.  Hilserunde ble foretatt, og så ble førstepri å få opp teltet så fort som mulig. Der er jeg jo durkdreven, og ungene var ganske fornøyde da de kunne dyttes ned i soveposene som jeg vet skal holde til 40 minus. No worries!

Jeg ble selv fort klar for senga, men klokken ble faktisk ett før jeg kunne krype nedi soveposen. Åh salighet. Jeg dro på meg tørre ullsokker, krøp ned i posen med ullundertøy og slokna med en gang, god og varm mellom to barn i glovarme Isbjørnposer..


Dagen etter våkner ungene mellom syv og halv åtte. Det er null stress når det gjelder å komme seg opp, så vi dormer og koser oss til klokka blir nærmere ni.

Jeg titter ut av teltet nærmere ni, og tar Rondane i øyensyn. Så vakkert. Like mye reinlav som sist jeg var her, og Jotunheimens topper står der borte og lokker og drar. Da står vi opp, og smått om senn kommer de andre seg opp også. Først Elisabeth og gutta, så Espen og vesla hans. De tre barnløse lar vente på seg, og jeg titter bort på det gule teltet en meter fra der vi har satt oss i ring og skal lage frokost, og humrer stille for meg selv. Tro om han angrer på at han satte opp teltet der?
Ungene våre er ikke akkurat lavmælte, og vi gjør ikke store forsøk på å dempe dem heller.


Snart brer den liflige duften av egg og bacon seg over plassen, og ungkara kommer seg ut av teltene sine. De danner sin egen frokostklubb, og ungene har fått hilst på hverandre og kommet godt i gang med leken.
 

 
 
Familieflokken avgjør at vi går på en liten tur, så vi pakker sekkene våre med vått og tørt, og begir oss i vei. Sigurd syns straks det er litt kjedelig. Rondane er ganske langstrakt, og ikke slik som Hurum, hvor det er klatreutfordringer rundt hver sving. Men litt motivasjon og puff får han videre.

Her peiles det!


Den første lille rasten tas ved en innbydende gammel bu, kanskje en bu brukt til jakt? En stjålen kikk inn gamle vinduer avslører ikke annet enn en benk og noen planker der inne. Lite spennende. Men unger finner alltids noe å beskjeftige seg med, og en larve under en stein redder dagen!

 
Naturen i Rondane bergtar meg like mye nå som i tidligere år. Det er høst, og det er en eksplosjon av farger i rødt, oransje, brungult og grønt, ja, alle naturens jordfarger.
Da jeg var liten dro vi i flere somre opp til Høvringen, vi leide en hytte der. For meg og brødrene mine var det et eventyr, vi lekte i bekken og fikk lov til å gå langt avgårde og utforske på egen hånd. Vi gikk til de nærmeste toppene, Vardehøj, Anaripigg og Karihaugen, og vi fulgte bekkene innover til vi fant et flott sted vi ville leke på. Pappa tok oss med på (til tider kjedelige) fisketurer i Lågen, og så grillet vi vår egen fisk på kvelden. Broren min ble stanget av en sta sau, og da jeg ble hestegal fikk jeg dra på rideturer i fjellet med rideskolen på Høvringen. Fantastiske barndomsminner fra et utrolig sted, og disse minnene har gjort at Rondane står mitt hjerte nær. 
 

Naturens fargepalett.



 Elisabeth er en av de andre foreldrene som er med på turen. Hun har to gutter hun titt og ofte er på tur med, og vi har møtt dem før, på Finse. En knallkoselig liten familie.
 

 Ingen tur uten litt grimaserier. For en gutt på 6 er det aller mest gøy med tull og fjas, så det blir 50% smilepent-bilder, og 50% fjasebilder. Ok da. 70% fjasebilder. Tror jeg.
 

 Vi vandrer et stykke til, oppover mot Veslesmeden, men det er ikke snakk om å nå foten av fjellet altså. Vi finner litt rødskrubb, og det er en god matsopp, så den tar vi med.
Vi pusher ungene litt til, for de begynner å bli litt lei, og så finner vi en fin rasteplass langs fjellbekken.
Vi ser flere fossekall i bekken. Denne morsomme elvefuglen, som også er Norges nasjonalfugl, står på steiner eller fjell ved vannet, "knikser" med beina og speider etter insekter.
Sigurd har tatt på seg jobben som demningbygger sammen med de andre gutta, og styrer på.
Ungene får spise pølser som Espen har med seg, vi har også med oss polarbrød, sjokolade, kakao og Real turmat. Man skal da kose seg på tur! Og kos er i hvert fall et viktig element når unger er med. Det tror vi er viktig når man skal "lære" seg turglede og håpe at dette er noe våre håpefulle små fortsetter med når de selv kan velge fritidsaktivitet.

 


 Her ses fossekallen ca midt i bildet, som en svart fugl med stort hvitt felt på brystet.
 
 

 

 Vel tilbake på leirplass blir det lek og gøy igjen. Timene har gått fort mens vi var på tur, og det gjør den nå også. Vips så er det middagstider, og vi begynner å ordne oss med taco. Det er lettvint mat, kapp opp salat og ta med hjemmefra, og kjøttdeigen er så klart ferdig stekt og trenger bare å varmes opp. Jeg deler og steker rødskrubben slik at de som vil smake rødskrubbtaco kan få lov til det!
 

 

 Her har vi trekløveret uten barn. Erik, som er eier av det gule teltet her, hadde en tøff tur frem til leirplass dagen før. Han startet ved Bjørnhollia, på den andre siden av Rondane, og har gått OVER fjellet, på 2000meters høyde, hvor det ligger snødryss og er ganske glatt og ekkelt på steinene. Det gikk bra, men han kom sent frem og det ble et par timers gåing i mørket. Tøffing!
Simon er fra Tyskland og syns Norge har mye mer å by på når det gjelder friluftsliv enn hjemlandet har. 
Eirik er støtt og stadig på tur med Fjellforum, en ordentlig gammel traver som er et kunnskapsorakel når det gjelder friluftsliv og bruk av forskjellig utstyr. Det er veldig kjekt å kunne ha noen å spørre.


Elisabeth har tatt med seg ved. Det setter vi jammen pris på når Eirik fyrer opp kveldsbålet og alle benker seg rundt bålet med liggeunderlagene sine. Elisabeth har også sørget for marshmallows, og når alle ungene har fått hver sin pinne, senker kveldsroen seg over leirplassen. Når marshmallowssulten har gitt seg, leker ungene med pinner som gløder i mørket, lager bokstaver og veiver litt for mye med dem. Det blir noen irettesettelser på de ivrige barna! Kanskje aller mest på Sigurd...
Kaffekjelen min får varme vann til kakaoen på bålet, og -endelig- får den den koselige svartsoten som gir den det autentiske utseendet jeg har ønsket meg så lenge! Drømmen er jo en skikkelig gammel kaffekjele, men det blir litt tungt å drasse på. En svart trangiakjele skal duge lenge for meg.
Når klokka blir ti, ligger begge barna mine utstrakt på liggeunderlag foran bålet og øynene glipper tunge....jeg må dra dem opp og inn i teltet. De hadde sovnet der om jeg hadde latt dem, og det minner meg på at vi må på bålovernatting når vi kommer hjem...


Dagen etter er jeg førstemann opp. Jeg tror nok Elisabeth har vært våken før meg, men jeg er i alle fall først ut av teltet. Det fine med det er at du kan gjøre det du trenger på do i ro og fred, uten å være nervøs for at noen skal se deg. Veldig kjekt! 

Det blir nok en rolig morgen. Ungene leker ved bekken mens vi voksne ordner oss frokost. Duften av egg og bacon driver mot teltet til ungkara og får dem opp. Etter frokosten pakkes det sammen, og det betyr at gutta med sitt mikrolettvektsutstyr er ferdig på 1-2-3, mens vi foreldre med alskens ting og tang bruker en god del lenger tid. Ikke stresser vi heller. Men snart er vi klare, til Sigurds store lettelse!


Vi må krysse en liten bekk på vei tilbake. Der er Eirik god å ha, han har staver og de er kjekke å støtte seg til over slike bekkefar. Alle ungene får litt hjelp, og vips, så er hindringen forsert. 
 



Det tar kun en liten time, så er rusleturen slutt og vi er tilbake ved parkeringsplassen på Mysuseter. Det er mye folk på tur i dag, og det hilses i øst og vest. Det er nå koselig med denne hilsekulturen på fjellet!
Utstyret pakkes inn i bilene, og så må alle på en hadet-runde. Vi takker for turen og håper vi ses igjen, og til alle dere som var med: Takk for alle hjelp og råd og utstyr som ble prøvd og diskutert og prat og hygge. Dere er noen supre folk.
Takk for turen Fjellforum!