Sjoa - vill, vakker og våt!

Irrgrønn, myk og hemmelighetsfull møtte Sjoa meg da jeg hadde parkert bilen og kikket spent og forventningsfull ned mot elven.

Jeg falt pladask...

Sist helg tilbragte jeg i Heidal, sammen med en haug hyggelige mennesker. Padleklubben arrangerte tur til Sjoa, noe de gjør noen ganger hver sommer. Som medlem av klubben kan man bli med og for en billig penge bo på fantastiske gamle Kruke gård. Og med klubben er det en brokete forsamling av alle slags mennesker, noenogtyve mennesker med alt fra en bestefar med sitt barnebarn i tenåra, en god del menn i 40-50-åra, noen yngre gutter og hele tre jenter...noen har med seg barna sine, en hund er med, og alle er veldig hyggelige og snille. 

Koronarestriksjoner til tross, det ble en svært koselig helg. Kruke gård er så gammel som tilbake til vikingtiden, og bosetningen er nok enda eldre. Bygningene er digre, laftede, tømmeret vitner om at det må ha vært langt mektigere skoger som kledde dalførene for noen hundre år siden. Nå for tiden blir skog hogd ned når den er 30-40 år gammel, og ingen trær rekker å bli gamle kjemper. 

Kruke har huset mange driftige, dyktige og kunnskapsrike mennesker, noe som synes i gårdens utsmykninger både utvendig og innvendig. Jeg elsker å bivåne slike kunstferdige utskjæringer og pynt. De var ikke så redde for å jåle litt i gamle dager.

Men så var det meg og kajakken da. Jeg begynner å føle meg som en evig nybegynner når det kommer til elvepadlingen. Jeg tok altså kurs i 2016, siden har det vært et opphold på nesten helt til i år. I år har jeg padlet mest i flattvann, da jeg ville øve på rulla..som jeg slett ikke får til. 

Så fikk jeg nyss i Sjoaturen og tenkte at nå kan jeg hive meg med! Særlig siden det sto at det var for nybegynnere..da kan jo -jeg-, tenkte jeg!

Første dagen ble jeg satt sammen med en gruppe på 5-6 padlere, noen veldig erfarne og andre, i alle fall mer erfarne enn meg!

Jeg er fryktelig nervøs. Selv om jeg gleder meg, og fryder meg over skjønnheten vakre Sjoa byr frem for meg, så vet jeg at det er store krefter i sving og jeg er litt redd. Men, oppi kajakken med seg og ut i vannet. Prøve seg litt i bølgene ved takeout.....og så tipper jeg rundt. Dritt!!

Men jeg visste det vel at det ville skje. Har liksom blitt så vant til det der...mange som ser på, jeg blir litt ekstra nervøs, glemmer alt jeg har lært og så bare kløner jeg det til. En av padlerne vil jeg skal prøve på kameratredning. Det vil si at jeg går rundt, og henger opp ned under kajakken mens jeg venter på at en kommer til unnsetning slik at jeg kan dra meg opp etter kajakken hans/hennes. Jeg prøver, men redselen er ikke helt borte enda. Min løsning blir å løse ut spruttrekket og komme meg fri....jaja!

Etter en kullseiling til vil de ansvarlige at vi skal begynne å padle. Man avtaler rekkefølgen, jeg skal padle nest først, og foran og bak meg padler et par som er dyktige og kan redde meg om nødvendig. Noe som blir nødvendig!

Det er lite vannstand i Sjoa denne dagen. Det betyr at bølgene blir nokså krappe og dype, og det er litt steinete i elven. Båten humper og skraper over noen store steiner før stryket bratner til litt. Og så kommer det noen digre bølger. Min skjønne lille røde elvekajakk fører seg fint. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn å holde kajakken stødig, hjertet dunker hardt og fort, og adrenalinet pumper som bare det....

Når stryket flater ut igjen, går vi inn til siden. Jeg får roet ned litt, det gikk jo bra! Følelsen av glede og mestring nytes til det fulle! 

Vi venter der litt før vi begir oss ut på neste etappe, som også går ganske greit. Under en bro med noen morsomme bølger, og så en ny pause.

Men på neste stryk er bølgene litt mer rotete, og jeg mister kontrollen. Det betyr at jeg tipper rundt og må redde meg ut av kajakken og svømme litt. 

Det skjer en gang til, før vi kommer til neste bro. Den broa markerer at turen er slutt for min del. Elva har ulik vanskelighetsgrad, og neste etappe av elven kalles Normalen, og er ikke for nybegynnere. 

Det går fint, jeg er fornøyd og kikker og filmer padlerne idet de fortsetter nedover.

Senere på dagen får jeg tilbud om å være med og rafte! Jeg blir glad og takker ja, selvfølgelig! Jeg har levd lenge nok til å ha lært at man ikke skal la sjanser gå fra seg. 

Det er meg, tre unge jenter og to voksne pappaer som skal rafte. Vi jentene danner fortroppen, og pappaene bakerst, de skal styre raften. Siden jeg har høreapparat og de er selvfølgelig ikke på i båten, får jeg beskjed om å sitte i midten, slik at jeg kan følge bevegelsene til hun som er foran meg. Jeg får litt instruksjoner om padling og egenredning, husker jeg dette da..?

Nå skal vi faktisk padle Normalen, og jeg gleder meg! Jippi! Er nysgjerrig på hva som vil vise seg i den dype dalen. 

Vi setter oss i båten og det er litt styr å komme seg ut på. Syns jeg da, det kan godt hende at det er helt normalt at det er litt styr med raft.

Vi venter litt, for en gjeng med padlere fra klubben skal også være med oss. Det er en gjeng på ca 8 stk.

Men snart kan vi begi oss avgårde! 

Foto: Kristian Jensen

Sjoa sparer ikke på kruttet til tross for lav vannstand. Det går greit nedover det første stykket, elven er ganske lik den jeg padlet tidligere på dagen. Så blir fjellveggene høyere, dalen trangere, vannet blir grønnere og dypere. Et herlig morsomt dypt stryk! Det fosser og drønner og så blir vi små små mennesker i møte med stor natur. Vi kommer inn i et magisk juv, spor etter årtusener med vannslip viser seg i fjellets "årringer" høyt, høyt der oppe i bergveggen. Dypt nede i det grønne vannet skimter jeg store steiner, hvite, grå, hva gjemmer seg?  Den som hadde hatt svømmebriller og kunne dykke under og se..det kan ikke vi, det er ikke trygt, men vi så faktisk en and som var i farta. Det kan ha vært en toppdykker.

Videre ned elven er det flere morsomme stryk. Et sted blir vi sittende fast mellom to store steiner, vannet fosser under oss, shit, hva gjør vi? De to pappaene må ut av båten, og vi jenter blir kommandert til å flytte oss rundt for å flytte vekt. Etter en stund og mye omrokkering, noen av oss må ut på steinene, og så klarer de å løsne båten, og vi må forte oss oppi, nå skal det padles igjen! Frådende vannmasser under oss, adrenalin, jeg kan kjenne at jeg lever! 

Elvepadlerne følger oss, og vi venter på dem og vice versa. Jeg syns det er ordentlig moro å se dem padle uredde ned strykene som for meg ser både vanskelige og farlige ut. Det er noe helt annet å sitte i raften, den er stødig og det skal mye til for at den skal tippe rundt. Noen stryk går bratt ned, men vi må konsentrere oss og padle på etter ordre fra styrmannen bak oss. Og herlighet så kult det er når raften seiler ned et stryk og med et "POFF" treffer bølgene og vannflaten, og vannet spruter over oss. Så gøy!

Jeg syns turen går altfor fort, og plutselig så er vi ferdig. Neei....jeg har lyst til å rope EN GANG TIL, men skjønner jo at det går ikke. Takker for turen og er glad jeg fikk være med. 

Kvelden blir brukt til grill og prat. Det diskuteres planer for dagen etter. Flere skal på kurs og det er litt usikkert om det blir padling. Jeg vil gjerne padle mer, og hurra, det blir bestemt at det blir en ny tur fra bro til bro, den første "snille" turen jeg var med på. Yay!

Sliten legger jeg meg tidlig, og sover som en stein....

Dagen etter er jeg førstemann oppe ved takeout, egentlig for å få tatt litt bilder. Den vakre elven bergtar meg igjen...

Snart ankommer hele ti padlere til, og vi kan entre elven i våre små sukkertøy av noen farkoster. Det er jo det vi ser ut som, en skål med godteri. 

Som nybegynner føler jeg meg ekstremt godt ivaretatt. Men man er også litt var følelsen av å sinke gruppen og være til bry, og jeg prøver å ikke bry meg om det. Jeg prøver å padle litt i bølgene, det går sånn passe. Rundt en gang, en gang til, kjører andungestilen der. 

Så skal vi nedover. Samme stryket som i går, jeg er litt overmodig. Det går greit, men guri....adrenalinet merkes! 

Denne gangen blir det ingen pause på siden, vi fortsetter rett ned mot broen. Jeg har gjennom begge turene fått litt pekefinger for å bruke mye styretak...det driver man ikke med på elv, nemlig. Og det er en uvane jeg har tatt med meg fra flattvannspadlingen....jeg jobber med meg selv for ikke å bruke de styretakene, og heller bruke det jeg har lært. Men blir litt forbannet når det ikke funker allikevel, og båten snur seg slik at jeg får ansiktet mot strømmen, bakover. Æsj! Nervøs snur jeg kajakken tilbake, og ser bekymret på elven nedover. Noen bølger, det går greit. Nå er båten sidelengs av elven, og ups, der er det et lite stryk og det er en valse. Huffda. Jeg har hørt litt om disse valsene, og har klart å unngå å havne i en enda, ved å padle raskt over strykene. Men denne gangen går det galt. Sidelengs seiler jeg sakte ned i valsa, og båten sitter rett og slett fast. Vannet vil ikke slippe. Halvveis nedi vannet oppdager jeg at åra står i spenn mot steinen stryket går over, og prøver å dytte mot og vippe meg opp igjen. Med det resultat at båten heller vippes rundt og jeg ligger opp ned. ET fokus står i hodet mitt og det er å redde meg ut. Da jeg skal bøye meg frem og få fatt i hempen som løser ut spruttrekket, står åren i veien for meg, den står i spenn og jeg rekker ikke helt frem til hempen. Panikkslagen klarer jeg ikke å tenke på at jeg burde bare ha fjernet åren, men kjemper litt, og klarer å få fatt i hempa og løser meg ut. Masse masse vann, og når jeg kommer til overflaten er jeg som en fisk som ikke har fått oksygen på lenge, klarer ikke å tenke og får bare masse vann over hodet hele tiden. Ser panisk etter padlemakkerne mine, og de er der. Jeg griper åra mi og prøver delvis å padle inn til land med den, samt få fatt i en kajakk å hekte seg på. Begge deler funker....

Da oppdager jeg at to andre også har gått rundt og må reddes. Det var jammen godt vi var så mange. Og jeg lurer på om det var min feil at de gikk rundt? Kanskje alle måtte følge så godt med på meg at de ikke fikk med seg farene selv? Hmm....

Og så får jeg litt kjeft da. Huffda. Jeg var visst altfor vinglete oppi der, ikke klarer jeg å svømme og han mente at jeg var sliten etter gårsdagen og at jeg IKKE skulle være med og padle noe mer, for strykene lenger ned var mer vanskelige. Jeg bare nikker fortumlet og sier meg jo enig i det, men det jeg tenker mest på var at det var en skremmende opplevelse. Jeg har jo gått rundt mange mange ganger i Randselva, men dette var noe annet. 

Jeg får videre beskjed om å komme til Randselva slik at jeg kan få hjelp til å øve på det jeg trenger mer trening på. 

Jeg vinker hadet til de andre padlerne, og begynner å dra kajakken opp mot broa. Det er ikke lange biten, og så kommer reaksjonen, tårene presser på og jeg må grine litt. Det var rett og slett skremmende å være under så fossende vann og den lille hindringen før jeg klarte å løse meg ut gjorde at noen skumle tanker meldte seg. 

Men snart går det bedre. Opp på veien med seg. Kajakken og det meste av utstyret og klær lar jeg være, så jogger jeg den lille kilometeren opp til takeout. Er nok litt av et syn med vått hår og tørrbukse og neoprensko, men jeg er neppe den første elvepadleren som har måttet avbryte og farte langs veien slik. 

Det var litt kjipt å måtte avbryte den siste turen, men jeg er ekstremt glad for å ha med en som turte å si fra når det var nok, og slik sørge for tryggheten. Jeg vet det kommer flere sjanser...og da vil vil viiiil jeg være bedre!

På gjensyn, ville, vakre Sjoa!

Spektakulære Asdøljuvet

I sommer tok vi turen til Asdøljuvet. Vi hadde egentlig tenkt å gå det mer kjente Kjøsterudjuvet i Drammen, men på grunn av ras valgte vi å bytte turmål. Det angret vi ikke på!

Det var særs enkelt å parkere og finne starten på turen til juvet. Her finner du en enkel veiforklaring. 

Starten av turen går i veldig snilt terreng. Vi krysser og forlater den trafikkerte veien mellom Lier og Sylling og trer inn i et landskap preget av skygge, grønne farver, fuktighet, mose, steiner. Bladene henger lavt over oss og gir oss et inntrykk av jungel. Her i starten av dagen er bekken i bunnen av juvet bred, det er ikke noe juv å snakke om enda, og bekken er belagt med runde elvesteiner. 

Noen pene og godt bygde broer er lagt over elven her nede og vi krysser den med letthet.

Etter noen minutters gåing går stien bratt oppover og vi ser elven langt der nede til høyre. Plutselig er vi fremme ved et utspring, og foran utspringet kaster elven seg utfor, i Høgfossen. 

Før jeg får sukk for meg har Sigurd satt seg ned der. Snubler han en meter, er det rett ned i fossen, og da er det ikke noe mere Sigurd.....

Jeg roper Sigurd til meg, er nok litt hønemor der. Han syns det er litt kjipt, men det får bare være akkurat nå. 

Vi skal gå videre. Nå må vi gå sidelengs der fossen kaster seg ut, og det er ikke barebare. Man faller ikke langt, men om man faller er det bare et par meter før det potensielt kan gå galt. Og det ønsker vi jo ikke!

Så vi klamrer oss til fjellsiden idet vi går videre innover juvet. 

Fjellsidene ruver over oss. Fjellet blir ikke mykt slitt av tidens tann slik den gjør i for eksempel Rondane, her er steinene skarpe, brå, fjellsidene er kledd med rette og harde steinblokker. Her når nok ikke solen ned i løpet av sommeren. 

Etter å ha krysset elven overfor Høgfossen, treffer vi en gjeng med foreldre og barn. Det er en svær gjeng på 15-20 mennesker. Det er mange små barn, og noen av dem går barbent. De voksne har joggesko! 

Jeg blir litt perpleks, men en samtale får frem at de har vært her tidligere, men da i langt mindre vannførende elv. Nå renner elven ganske stri, og jeg må flere ganger krysse elven med skoene ned i vannet. Jeg holder meg tørr da jeg er så heldig å ha gode turstøvler som er knytt tett rundt ankelen. 

Mange ganger må vi krysse elven. Steinene er glatte, slett ikke lett å trå på, og ligger hulter til bulter. Halvveis plukker jeg opp en lang gren og bruker den som støtte - det hjelper stort, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke tenkte på det før. 

Det er fine detaljer å legge merke til. Et lite naturlig hulrom bergtar Sunniva, og hun knipser i vei. Plutselig er der en skumkake midt i elven. Den virvler rundt og rundt, og har nok brukt laang tid på å bygge seg opp til å bli så stor. Ungene vil "drepe" den med pinner, men det sier jeg nei til. Det er fint å la flere få gleden av å se den fine skumkaken.

Barna, og spesielt Sigurd, må stadig ha litt hjelp og støtte. Et sted hvor elven renner litt dyp og stri, ligger det et nedfallent tre over elven. Dette må vi støtte oss til mens vi går over. Sigurd går først, og så Sunniva. Da de kommer over, er Sigurd litt uvøren og skal oppe ned på en stein. Han bommer, sklir og faller med brystet først oppå en stor og spiss stein. Han får fryktelig vondt og er helt fra seg. Mammahjertet blør i det jeg vet jeg må bruke noen minutter på å komme meg over elven før jeg får kommet til ham.

Men det går bra, selv om han ender opp med et nokså stort blåmerke dagen etterpå. 

Et sted må vi klatre over en trestamme for å komme oss over. Elven er ikke så dyp, men det er kjekt å slippe å bli våt. 

Det er ordentlig gøy å gå i elven! Den er litt dypere lenger inn, mosen ligger tykk på de høye veggene. Følget foran oss begynner å slite litt, og på et tidspunkt faller en av mammaene så lang hun er i elven, og blir søkk våt over hele seg. 

Enda godt det er en varm julidag!

Enda litt til går vi, og helt til slutt må vi balansere på stokker som er både tynne og tykke, over den dype elven. Det går fint, og vi finner oss en flat sten ved et utspring og en dyp kulp. Vi ser at her hadde det vært fint å bade! Og tenker at neste år tar vi med oss badetøy og håndklær også.

Vi spiser en god lunsj her før vi følger stien gjennom skogen ned til veien igjen. Det var en topp tur og en herlig opplevelse. Takk for turen!

Marias viltgryte

 Viltgryte er nok det aller beste jeg kan få på tur! Denne gangen hadde jeg i tillegg fått prima reinsdyrkjøttdeig av en god venn som selv hadde jaktet, skutt og slaktet dyret på Hardangervidda. Slike gaver setter man virkelig pris på. Jeg hadde spart den lenge i fryseren og nå endelig skulle den til pers.
Ingredienser:

• Kjøttdeig av vilt. Har du ikke så fungerer storfe også fint.
• Sjalottløk
• Den beste soppen du kan finne – om du ikke er en sopplukker så plukker du den i butikken
• Litt bacon – kan sløyfes - men fin som smakstilsetning
• Valgfri grønnsaker – jeg brukte poteter og brokkoli. Det er kjekt om du har tilberedt dette hjemme før du drar på tur.
• Creme fraiche
• Enerbær – det er også veldig gøy å finne tyttebær og krekling og ha i. Da får du en veldig god viltsmak på gryten.
• Salt, pepper, timian

 

Kjøttdeigen stekes godt, krydre med salt, pepper og timian. Legg til side, i en kjele. Stek sopp, bacon, løk – ja i den rekkefølgen. Alltid løk til sist. Løk har den egenskapen at det renser stekepannen. Ha alt i gryten etter hvert som det blir ferdig.

Ha i creme fraiche – mengde? 1-2 dl kanskje? Eller alt dersom du vil ha mye saus. Ha i enerbær. Smak og krydre mer hvis du ønsker mer smak på gryten. Del opp poteter og brokkoli og ha i. Bland godt og varm opp mens du rører ofte – mat svir seg fort dersom du lager det i gryte ute. Stekepannen kan du snu opp ned og bruke som lokk slik at varmen ikke taper seg så fort.
Dryss over tyttebær, krekling – kanskje et tyttebærblad eller to. Ta et bilde for skryting – finn deg en fin plass og nyyyyt…


Stekt reinsdyrkjøtt - både lukter og smaker himmelsk!


Slik ble resultatet.

x

Sommerdrømmer på Tyskerstranda

Her er elvekajakken min. 

Den har vært stuet inne i uthuset i nesten 3 år nå. Jeg har ventet og lengtet, og nå, endelig, har vi sommeren foran oss. Klar for nye eventyr! Klar for fare, moro, plask og bask!

Det har vært et par tunge år. Året jeg lærte å elvepadle var fint. Da var jeg i elven nesten hver uke, med lånt kajakk. Slet lenge egentlig, før to snille klubbmedlemmer så betenkt på meg, og sa; Maria, du må ha en annen kajakk!

Så de fant fram en de trodde kunne passe og jeg fikk prøve. Jeg kan ikke sitte her, sa jeg. Dette er jo altfor trangt!

Men det er da du lærer å padle elvekajakk, sa de bestemt til meg.

Og jammen fikk jeg en aha-opplevelse. Kajakken satt som støpt på meg og plutselig var det lettere å få båten til å gå dit jeg ville. Jeg måtte ha en slik! Og letingen etter min egen kajakk startet.

Så kom 2018. Et fint år værmessig, men det ble mindre elvepadling. Jeg fikk fatt i en elvekajakk! Til halv pris sto den og skinte så fint mot meg, og jeg grep sjansen. Den kom med ekspressbud, pent pakket inn. Jeg åpnet pakken spent og glad og kunne med sug i magen prøve for første gang, på plenen i hagen min. Vugget frem og tilbake og hvinet av fryd!

Det ble kun 3 turer i elven  i 2018, samt et par leketurer med barna mine på de lokale vannene i Hurum.

2018 brakte også med seg en hvisken og viten om at en forandring måtte til. Jeg hadde det ikke bra, men det tok lang tid å finne ut hvorfor. Da jeg fant det ut, visste jeg også at det ikke var nytt - behovet for endringen hadde vært der i mange år, og gav seg utslag i angst og andre problemer..

Å bære på disse tingene har ikke vært lett, samt mye annet jeg ikke kan skrive noe om her.

2018 ble et år hvor jeg tok med barna veldig mye på tur - en naturlig konsekvens og som en nødvendig egenbehandling.

2019 var forandringen et faktum, jeg var blitt alene. Det tok lang tid, mye lenger tid enn jeg hadde trodd, å lande, å venne seg til å være alene. Å skulle takle alt og forstå at nå har jeg ikke lenger tid til å gjøre så mye - hverdagen inneholdt kun tid til det mest nødvendige, og helgene måtte planlegges nøye dersom vi skulle finne på noe annet enn det hverdagslige - noe jeg anså, og fremdeles anser, som viktig for å gi livet innhold, tid sammen med barna og ikke minst å gi barna og meg selv mange gode minner. 

Nå er vi langt inn i 2020 og jeg har det så bra som jeg aldri har hatt det. Lykkefølelsen har aldri vært så konstant, og jeg føler meg egentlig veldig heldig - er det egentlig mulig? Og i bakhodet mitt tenker jeg at det vil nok ikke vare - en vakker dag slår bomben ned og da er det slutt på lykken.

Men det er alltid lov å håpe at neste dag blir like bra som denne. Jeg vet at man kommer langt med en positiv innstilling og å møte mennesker med glede og forståelse -  da er sjansen for at dagen blir bra så mye større. 

Så kajakken min og jeg -  vi hadde det så gøy i bølgene på Tyskerstranda i går - jeg var egentlig ganske redd, det var skummelt å padle ut gjennom frådende, skummende masser av saltvann - men da vi kom litt lenger ut så red vi så fint på bølgene, og vi danset ned i daler og seilte opp på fjell. Det var herlig! Og da vi gikk inn til land igjen klarte vi å surfe litt på en bølge - gøy!! Før jeg mistet kontrollen og vi kullseilte nesegrus i sanden. Fnisende dro jeg oss opp og kikket rundt meg - de tre nakenbaderne som var på stranden da jeg kom hadde forduftet og ingen hadde fått med seg min lille fadese.

Jeg ble sittende på kajakken, kjenne vinden tørke saltvannet i ansiktet til fine saltkorn...og betrakte bølgene en stund før vi dro hjem. Takk for en fin kveld. 

Sommeren er her - en høytid for Maria!

Lørdag 27. juni opprant det som skulle bli en av mine aller beste sommerdager. Jeg hadde gledet meg lenge til denne helgen. Værmeldingen så bedre og bedre ut, og det endte med å bli 29-30 grader denne dagen..!

Mitt fantastiske turfølge og jeg pakket bilen med utstyr for både den ene og den andre aktiviteten. Først ut var elvekajakk og tilhørende utstyr, tørrtopp, padleåre, tau, vest, hjelm...og så satte vi kursen for herlige Randselva!

Vel fremme var det herlig å se igjen elven jeg padlet mye i for et par år siden. Savnet traff meg med lukten og lyden av friskt vann, sommergrønne bjørketrær og selv myggen som hilste meg velkommen brakte med seg en viss melankoli. Jeg elsker dette stedet..

Så var det å finne seg en kajakk som passer, og uti med seg! En liten stund siden, litt ustødig, men gjenvant raskt balansen. Verre var det med balansen ute i strykene. Det ble en del kullseilinger, men det hører med når man er en nybegynner for å regne. Og min makker er en erfaren elvepadler som kan redde meg og kajakken om nødvendig.

Men du verden som vi koser oss! Etter å ha padlet strykene en stund bestemmer vi oss for å ta rundturen.

Det er en nydelig tur. Over bred flommende elv går turen. Duften er ren og frisk. Det er insekter i millionvis, solskinn flommer og det er bare fryd og glede. Etter en fin tur på denne elven stiger vi i land og bærer kajakkene 2-300 meter over til andre siden - elva danner en C her og vi starter da "på nytt".

Vi setter oss i kajakken og seiler ned en bratt jordskråning 3 meter ned til vannet. Det er skikkelig gøy, full fart og fin og myk landing på vannet. Juhu!

Så er det rolig padling bort til selve "Randsbølgen". Den ligger i en liten sideelv av Randselven. Demningen som holder bølgen er murt opp og laget av elvepadleforeningen og er et lite kunststykke i seg selv. Og jeg glemmer ikke da jeg var her på nybegynnerkurset og ble fælen og redd av synet av den digre bølgen. Da turte jeg faktisk ikke å padle den.

Du kan lese om da jeg tok kurs her. 

Men siden har jeg vært der en gang, da var bølgen bitteliten. Null problem å padle og jeg kullseila ikke. Nå er den en del større, og jeg gleder meg til å prøve!

Min padlemakker instruerer meg om hva jeg bør gjøre. Full fart, og fortsett å padle gjennom bølgen.

OK! Jeg gyver på. Men likevel så har jeg nok en innvendig aversjon mot de kreftene som kommer, for de slår meg ordentlig imot og jeg klarer ikke tenke. Padlemakkeren min tar bilder og jeg ser i etterkant på bildene sammen med ham og får vite at jeg burde ha stått mye kraftigere mot bølgene, får også tips om åretak og fremgangsmåte. Lærerikt, men akkurat der og da padlet jeg bare det jeg var kar, eller kvinne, om, og det hjalp ingenting; jeg gikk rundt. Gikk fint, jeg kom meg opp, det her har jeg jo vært med på mange ganger. Er det noe Maria kan så er det å komme seg i land!

Men jeg ville prøve mer, så vi dro kajakkene i land, bar dem opp og satte utfor bølgen igjen; og gjett! Denne gangen gikk det! Wohooo! I seiersrus rir jeg på bølgene og svinger elegant…nåja, jeg svinger inn mot elvebredden.

En gang til! Roper jeg!

Og vi tar flere runder, men jeg må motvillig innrømme at jeg ikke hadde helt kontroll i denne bølgen her. Vel, gøy er det uansett, og etter jeg har fått plukket med meg en perfekt rundslipt stein som minne fra turen, gir vi oss og begir oss ut på den brede Randselva igjen.

Yrende fugleliv, rislende vann. En mektig kraft som renner under oss. Vi blir så små med naturens store krefter så nære... Jeg følger meg heldig som lever i en tid hvor vi kan leke og ha det gøy ute, som voksen!

Snart kommer vi frem til takeout igjen, der padleklubben har sitt klubbhus og der vi har bilen. Men før vi kommer ned er det noen stryk. Og hjeeelp jeg var så veldig veldig redd første gang jeg padlet her. Jeg var nesten stiv av skrekk. Men jeg kom meg ned ved hjelp av en dyktig instruktør.

Nå…tenker jeg at jeg bare gleder meg, vannet er ubønnhørlig og driver meg fremover. Jeg ser litt usikkert på elven, hvor skal jeg ta veien? Får oppmerksomheten til min padlemakker og han peker i riktig retning. Så stoler jeg på det, og padler ned der. Yaay! Så videre mot det siste stryket og herlighet så fint og mykt båten glir gjennom de skjønne vannfallene. Så er jeg nede og vi kan highfive for en vel gjennomført og veldig gøy tur!

Vi leker litt til i bølgene…kikker på en familie som har med seg noen små barn, de har tatt ut raften til padleklubben. De håpefulle små sitter fremst i raften og jeg kan på mange meters avstand se deres forventningsfulle ansikter, og som de fryder seg når raften humper opp og ned i bølgene så spruten står i ansiktene deres - for en glede! Og jeg oppdager at jeg selv sitter og smiler bredt og deler gleden til barna. 

Så.. pakker vi sammen. Sultne, våte i håret og veldig glade kjører vi innom butikken og spiser litt på et gatekjøkken før vi setter kursen mot Sperillen. Vi er da ikke ferdig med dagen og nå skal vi på fjelltur! Jeg har fått forespeilet at vi skal på tur til en veldig fin foss. Før vi runder Sperillen blir det et ladestopp og en is. Jeg får en liten sightseeing ved en elv som er mye brukt til elvepadling. Den ser flott ut, dog er det nok lenge til jeg er på det nivået. Deretter går ferden inn mot en litt humpete grusvei. I nesten en halvtime kjører vi på den veien, og så parkerer vi ved en bom. Vi er kommet ganske langt opp, og videre oppover bærer det! Vi er nå på sørvestsiden av fjellet på vei opp til Bukollen i Vassfaret.

Fin og jevn grusvei, og taktfast går tempoet. Det er fint å gå slik, i et tempo hvor pusten må jobbe litt, svetten siler bak håret og temperaturen stiger i takt med høydemetrene. Det er meldt varmt denne dagen, opp mot 30 varmegrader.

Men vi har rikelig med vann i flaskene våre, er lett kledd og de høye trærne kaster lange svale skygger over veien der vi går. 14 svinger kan vi telle, med laaange intervaller, før vi er kommet opp dit veien ender. Litt før får vi et glimt av en flott fjellbekk. Det ser nydelig ut! Den breier seg ut og renner bred over store sva. Jeg får bare lyst til å sette meg på rumpen og skli…!

Men forstår jo at det ikke er helt lurt.

Etter veien er slutt, går vi inn på en sti. Den krysser fjellbekken rett etter, og vi må ta av oss på bena for å gå over. Bekken er ikke dyp, så bredt som den breier seg, og svaene er flate og ikke glatte. På andre siden av elven står en gjeng med ungdommer og et par voksenpersoner. De ser mindre glade ut og noen av de kikker rart på meg; jeg har jo på meg kjole. Ikke det at jeg liker å gå fjelltur i kjole, men det var nå det antrekket jeg hadde tatt med meg da jeg ikke regnet med at vi skulle gå på tur. Det er en første gang for alt, også fjelltur i kjole!

Det blir raskt klart at disse har valgt litt feil vei og må gå tilbake, altså forklaringen på de unges sure fjes. De blir ønsket god tur videre.

Nå spretter vi fint videre på sti! Det er så mye mer gøy å gå på sti. Å gå en grusvei er fint det også, man får jobbet på en annen måte. Men sti, det er gøy å sprette på steinene og måtte tenke raskt for å flytte bena.

Det tar kun noen minutter, så er vi oppe ved selveste Trollfossen. Og for et sted!! Her breier den flotte fjellelven seg utover sikkert 50-100 meter brede sva, og renner som et slør nedover. Åh ja, jeg får lyst til å ake. Men jeg skal ikke det altså….

Etter en god lunsj..nei kvelds! Klokken er jo over åtte på kvelden...vil vi gjerne bade og ta litt fler bilder, før vi hutrende kler på oss. Elven har kjølt oss skikkelig ned og nå gleder jeg meg til en lett nedtur. Vi går fort og lettbent ned stien, sikter på steiner og unngår røtter og koser oss. Vi velger en annen vei ned enn opp, og det blir dermed mye mer sti. Gøy! På vei ned stopper vi på et utsiktspunkt og kan bivåne Trollfossen til høyre i bildet....

Bildet yter ikke naturen rettferdighet, for det var mye mer storslagent og vakkert i virkeligheten....

Etter en halvtime sprettende fra sten til sten og over en fin tømmerbru hvor elven rant i en dyp, mørk og fuktig skogsdal, er vi fremme ved grusveien igjen. Vi følger den enda noen minutter til vi er ved bilen. Slitne og glade. 

Nå er dagen nesten over, men enda har vi en god kjøretur foran oss. Vi følger nå veien ned mot Gulsvik. Det er en nydelig vei som går ved siden av en gammel tømmerfløteelv. Det er mange spor etter tømmerfløtingen i form av murer, og slikt syns jeg er gøy og interessant. I 50 minutter kjører vi nedover før vi endelig er på riksvei 7 og kan sette kursen videre langs Krøderen. Klokken tolv på kvelden er vi hjemme og kan endelig innta nattmat og etterhvert også horisontalen. For en deilig dag det ble, full av inntrykk. Jeg sover ekstra godt denne natten. Takk for turen!

Bakveien til Langvann

Det var en gang, nå i disse koronatider.... 

Marka vår bugner av folk og det er vel og bra det. Men for oss ensomme ulver som liker skogens magiske stillhet og ro, må vi nå benytte oss av de mer ukjente stier, kun for innvidde. Første kilometer av denne stien går gjennom hogstfelt, og det er derfor ikke så mange som tar denne veien lenger. Heldige oss! 

Min venninne Ragnhild og jeg bruker ikke lange tiden, men nyter turen i fulle åndedrag. Skogen lukter solbrent etter all det tørre og varme været. Det er en herlig berusende lukt av sommer, men med et snev av fare - en skogbrann kan gjøre stor skade. 

Vi har en misjon med turen, men den er litt hemmelig. Vi kommer frem til Langvann, der Ragnhild og hennes gemal eier skog. Ulv, vår firbente turkompis får bade og kjøle seg ned og vi knipser i vei! 

På hjemveien stikker vi innom Ragnhild og Hans Erik sin hytte. Den ligger idyllisk til ved et lite vann. Her hersker freden, og solvarmen får godt tak i den lille vindskjermede dalen. Mobildekning er det heller ikke. Bedre hytte kan man vel knapt ha?

Det våres i den vakre Hurummarka vår. Bruk den med andektighet. La dyra være i fred, og plukk nøye med deg søppel hjem. Ikke bruk ild under bålforbud, og vis respekt for grunneiere ved å forlate skogen slik den var da du kom. Møtes vi? Ta en prat! 

God tur!