Oslo Elvesportsklubb 50 år - jubileumshelg del 3 - Normalen

 Så er vi kommet til siste dag og vi skal hjem. Men først skal de spreke ned Normalen en tur. Jeg er mørbanket, støl og sliten etter lørdagen, og Normalen kan jeg ikke padle uansett, så jeg bestemmer meg for å være tilskuer. Og shuttle bunny! (Den som skysser padlere og kajakker frem og tilbake, på padlefagspråket.)

Jeg har jo lært meg at når man er tilskuer, fotograf, whatever, så har man på seg redningsvest og man har med seg et tau. Nå gjør jeg skikkelige forberedelser i tilfelle noen kommer svømmende, så jeg sikrer tauet i en tykk gren langs elven. Når de kommer padlende, er det langt på andre siden av elven, så jeg ville neppe klart å kaste så langt uansett. Pyttsann! Jeg får i alle fall noen blinkskudd.

Wout bryter eksplosivt gjennom bølgene

Snart er alle forbi, og jeg pakker sammen og kjører til neste utkikkspunkt, som ligger i en stor sving. Der er jeg ikke særlig nærme elven, og det er bratt ned, men til gjengjeld har jeg flott utsikt over Heidal og Sjoa. 

Heidal

Det tar ikke så lang tid før det dukker opp noe langt der fremme. Det er en grønn kajakk, som ligger opp ned. Jeg vrir hodet for å prøve å huske hvem det var som padlet grønn kajakk, men kommer inte i håg. Med oppned-kajakken følger det et par padlere. De sliter litt med å få kajakken med seg ser jeg, men snart forsvinner de innunder buskaset i svingen og da skjønner jeg at de har fått kajakken inn dit og venter der.

Litt etter kommer en bil med to av padlegutta som ikke er med gjengen i Normalen. Og de har med seg et stykk Maria i bagasjerommet, det var nemlig hun som måtte ut på svømmetur. Jaja! Hun og jeg går langs veien og finner et sted langs bredden hvor det ser ut som hun kan komme seg ned til kajakken. Det skal holde hardt, det er skikkelig bratt og mye løse masser og stener. Men vi Mariaer gir oss ikke, så hun firer seg ned, uredd som bare det. 

Jeg går opp igjen og venter leeenge. Til slutt hører jeg noen høye rop og ser at padlerne fortsetter, men uten Maria, og ingen grønn kajakk å se. Når jeg går bort der vi gikk ned, er hun på vei opp igjen, da kajakken allerede var blitt båret opp langs veien. Så turen måtte avbrytes, og slik er det av og til. Better safe than sorry.

Vi putter kajakken hennes på taket og så kjører vi til takeout (som er fagspråket på stedet der padleturen avsluttes). Det blir skravlet om dagens opplevelser, nye vennskapsbånd knyttes og vi tar farvel og håper det ikke blir lenge til neste gang. 

Martin og jeg bestemmer oss for å ta turen over fjellet for å slippe å stå og stampe i kø nedover Gudbrandsdalen. På Bessheim inntar vi en bedre middag, og sjelden har viltkarbonader smakt så godt. 

Det blir en fin kjøretur over fjellet og ned Bagn. Ved Begnabølgen stanser vi og tar en titt. Hjeeelp for en stor bølge! Kan jo hende jeg padler den en dag :-)

Hjemme hos Martin pakker vi om og så skal jeg komme meg inn i bilen og kjøre den siste timen hjem. Martin sier smilende at jeg ser ut som en padleboms, og det tar jeg som et stort kompliment!