Stikkvannstrimmen 2015

Søndag 14. februar arrangerte Hurum Turistforening årets Stikkvannstrim. Vi liker å være med på dette, for vi er glade i Stikkvannshytta, og det er så koselig å få lov til å komme inn i den. Hytta er åpen på disse arrangerte turene. Tre ganger i året er det turer hit i regi av Hurum Turistforening, i februar er det Stikkvannsrennet, juni Stikkvannstrim og september Stikkvannsmarsj. Man kan registrere seg, og samle merker som viser hvor mange ganger man har vært der. Sånt syns vi er moro!

I år har vi invitert med barnas tante og onkel og deres barn. Barna er gode venner, og Sigurds fetter Torgrim er hans store helt. Hånd i hånd rusler de friskt i vei fra parkeringsplassen ved Semsporten.

Det er kortest å gå til hytta fra Semsporten, og, synes jeg, den mest spennende ruta ligger også her. Her kan man ta avstikker til Stikkvannskollen, noe de store gutta velger å gjøre, og stien er variert med noen få hundre meter på grusvei, før man går over til en bred, velgått sti som er mange hundre år gammel. Dette er en av de to ferdselsveiene over Hurum fra gammel tid. For riktig lenge siden, da de hadde kun en kirke i Hurum (Hurum kirke), måtte man gå likferd over her.

I dag slipper vi heldigvis det, og kan nyte naturen i all sin helhet.

Vi fant til og med doen til Stikkvannstrollet på veien!

Marte og Sunniva poserer med pene smil, men å prøve doen er de ikke videre interessert i.

Snart går stien over til å bli en smal og steinete klyvesti, det er litt slitsomt, men her syns også ungene det er spennende å gå.

Endelig fremme! Gjett hvem som er først fremme ved vannet?

Det er kaldt, men badetøyet kommer frem, og til og med jeg må ha meg en dukkert. Endelig!Det er ikke så kaldt som jeg hadde tenkt meg, men friskt og deilig. Årets første bad!

Ungene leker masse ved vannet, hojer og skriker, og gutta undersøker vannkanten nøye for levende organismer. Funnet i dag ble en bitteliten babyigle. Iiiik!

Omsider kommer endelig guttene. De har fått seg en fin og luftig tur opp på Stikkvannskollen. Det er Hurums høyeste punkt, og der står et branntårn som ikke lenger er i bruk. Tårnet er på tre etasjer og det er ulovlig å bevege seg opp der...men lover er jo til for å brytes, ikke sant? Så gutta vågde seg opp i 2. etasje. Rune og Torgrim har fin utsikt ned mot Stikkvann.

Formidabel utsikt 360 grader oppe på kollen. Her i bildet ser vi Drammensfjorden med Drammen helt til venstre. Den lille stripen med vann litt til høyre for Drammensfjorden er Sandungen. Videre ses åsene mot Røyken. De tre små vannflekkene er fra venstre Bjørvann og Mørkvann. Så ser vi Oslofjorden med Oslo i hele sin prakt. Vi fikk ikke bilde av det denne gangen, men man ser også mot Østfold, Vestfold og ut Oslofjorden. Det sies at man på klare dager skal kunne se til syv fylker herfra! 

Når alle er vel fremme på hytta er vi klare for lunsj. Tante Kaja har bakt en nydelig sjokoladekake, og hvorfor det? Jo, fordi undertegnede har nettopp hatt bursdag! Helt herlig å bli overrasket av det beste jeg vet, en saftig og myk sjokoladekake. Namnam!

Og som dere ser, er jeg ikke den eneste som gleder meg. 

Hvor er det vi er hen på kartet, tro?

Hytta er åpen under de arrangerte turene, men også hver helg så lenge det er skisesong, og de selger vafler, varme drikker og sjokolade. Det er fyr i peisen, og med de solide, tykke tømmerstokkene og det grove, laftede treverket føler man seg som hensatt til en svunnen tid. 

Stikkvannshytta ble bygget rett etter krigen som et tiltak for å få folk ut i skog og mark, men byggestilen kan minne om langt eldre tider.

Det er tid for å ta farvel med Stikkvann for denne gang. Sigurd legger igjen en liten hilsen.

Det er lov å bli sliten når man er 5 år. Sigurd er sliten etter all lek og litt for mye kaker, og får sitte litt på skuldrene. Det hjelper stort både på lysten til å gå, og humøret. Snart er han i full fart igjen, og hopper ivrig over de farlige krokodillene i bekken!

Kanskje vi sees en gang på Stikkvann? Det er et populært turmål hele sesongen, men likevel råder stillheten og roen, og det er et sted å finne sjelefred. Ta en pause fra hverdagens stress og jag, og unn deg litt egentid.

Endelig sommer på Preusserstranda

Ingen tur er for liten!

Noe av det beste som er, er når fredagen kommer og sola skinner. Da pakker vi bare ned mat, putter barna i bilen og fyker av sted til Preusserstranda, også kalt Tyskerstranda på folkemunne. 

Tyskerstranda ligger ytterst på Hurum, ved Tofte. Når man kjører ned dalen mot Tofte, tar man til høyre rett før man kommer til  kystlinjen ved Tofte, skilt "Sandbukta". Kjør ca 2-300 meter til en gammel fotballbane, og parkèr der. Så har man bare et par hundre meter igjen til fots, før man er på stranden.
Vi begir oss glade av sted!

Litt mye stein og tjafs og rot etter en lang vinter hvor bølgene har herjet, men det blir ikke lenge til den pene pyntelige sanden har dekket over det hele. Tyskerstranda er langstrakt og med lange grunner.

Tyskerstranda har fått sitt navn angivelig etter tyskerne som svømte i land etter at Blücher ble senket. Meeen det er et godt stykke fra Drøbaksundet og hit, så jeg tviler på at denne påstanden holder mål. Disse tyskerne svømte dessuten i land ved Frogn..noen har kanskje skrønet litt her?

Her er små øyer å utforske både for liten og stor.

Lysets nyanser i vannet er bare helt magisk å se på. Jeg kan betrakte det i timesvis! Pluss denne vakre snuppa her selvsagt!

Liten gutt, stort hav. "Se mamma! Andefamilien!"

Å kjenne sand og saltvann mellom tærne...underbart..

Ikke veldig varmt, men hvem bryr seg?

Holde klærne tørre sa du? GLEM DET.

Treet som gav skygge på stranda har omsider måttet gi etter. Det er vel ikke så greit når du må drikke saltvann. Så har det blitt klatrestativ for ivrige små barn istedet.

En riktig god helg ønskes alle!

Min egen oase ved Sandungen

Fridag! Jeg har jobbet meg opp noen timer, og siden sjansene til avspasering ikke alltid er tilstede, må jeg gripe de mulighetene jeg har. Og da ville jeg tilbake til Sandungen. Her har jeg vært i kajakk flere ganger før, og badet og kost meg. Det er lite folk her, og noen ganger passer det fint. Jeg vil finne stedet vårt igjen, den flotte, herlige badeplassen, men nå til fots. Det går ingen synlig sti dit på kartet, så her blir det å lese kart for å finne frem.

Og jeg vil se igjen minivillmarka mi, som jeg var i for at par uker siden, og kjenne på den spesielle følelsen når man står i et sånt landskap. Så jeg pakker sekken med mat og termos og fiskestang, og hiver sykkelen på biltaket. Parkerer ved Mørkvann og tråkker ivrig på vei innover i marka.

Litt kjedelig skogsvei å gå på. Derfor: sykkel! Fart og moro!

Ved T-Junction, som det så fint heter i England, skal jeg ta av den siste biten mot Sandungen før jeg må begi meg inn i skogen. Her er det en laaang bratt bakke. Jeg bestemmer meg for ikke å drasse med meg sykkelen opp dit, og får på meg turskoene og turbuksa.



 Opp den siste bakken, og der syns jeg at jeg ser en gapahuk. Så jeg må undersøke litt. Men det er ingen gapahuk, det er en fôringstasjon for rådyr!

Rådyra liker løvetann også.

Og så, dere....er jeg kommet til veis ende.Jeg fortsetter innover lyngen i et gammelt spor etter skoghogst, som er nesten usynlig. Her og der må jeg lete for å finne ut hvor veien går videre. 

Jeg har ikke med meg kart og kompass, slik jeg tenkte at jeg skulle sist jeg var her. Mest fordi jeg ikke har skaffet meg kartet (har rotet bort de 3 jeg hadde!), og kompasset fant jeg ikke...så jeg tok en sjans. Jeg har god erfaring med å lese kart og så lenge det ikke er tåke og mørkt, syns jeg det er lett å se hvor jeg er i terrenget.

Jeg stopper litt, og må snuse inn duften av varm og tørr skog. Det lukter så godt!

Store steiner, flyttet på av is og vann for tusener av år siden, da landet Norge ble til.

Denne gangen har jeg studert kartet grundig i forkant, og det er enkelt å finne veien ned til vannet. Når jeg kommer dit, i en åpen lysning ved vannet, kikker jeg meg litt rundt. Og forbløffet blir jeg, da jeg ser at plassen "min" er bare noen meter unna! Jeg ser jeg må litt tilbake og inn i skogen, og må gå litt lenger nord. Men da er jeg der!

Det er så deilig med gjensynet med denne herlige badeplassen vi fant i fjor. Den flate steinen som er perfekt å ligge og sole seg på, de flotte naturlige trappene under vann, perfekte å klatre opp på etter bading og langgrunne flate steiner, perfekte for små barn som vil bade og leke. Det er så vidt det er litt krusninger på vannet når jeg kommer, og jeg nyter varmen de få minuttene det varer.
7 år på Hurum har lært meg at vinden kommer fort!

Jeg fisker en del, men det er ikke noe bett å få. Jeg har sant og si aldri sett noe vak eller hopp i dette vannet, og begynner å tvile på om det er noe fisk her i det hele tatt. Men vannet er digert....de gjemmer seg nok et annet sted.

Jeg tar meg god tid, og utforsker området. Det finnes gode teltplasser. Jeg har lekt med tanken på å lage en enkel gapahuk her, men det er litt langt å gå for barna, jeg tviler på at de blir glade for å gå så langt.

Det er et godt område for sopplukking ser jeg, og jeg finner faktisk ei hytte som ligger rett ved. Det går ingen særlig sti dit...hytta er laftet og ser skikkelig koselig ut. Jeg tenker at jeg må finne ut hvem som eier den, kanskje den kan leies?

Så er det på tide å begi seg hjemover. Unger skal hentes og middag skal lages. Det er fredag, så jeg ser frem til en rolig kveld med barna.

Det er mengder av sommerfugler i skogen denne dagen! Bittesmå og mange store, lysegrønngule. I sin vakre paringsdans svirrer de rundt hverandre så fort de får øye på en artsfelle. Men her skjedde det noe annet. En stor gul sommerfugl "plaget" en mindre grønnlig art. Eller kanskje det var herremannen? Den lille lå stille på bakken, på rygg, mens den gule svirret rundt og så nesten ut som den spiste opp den minste. Men plutselig var de i oppe og fløy igjen, før det samme ritualet på bakken gjentok seg.



Da jeg kommer tilbake til sykkelen bestemmer jeg meg for å la sykkelbukse være sykkelbukse, og bare sykle i turbuksa, men den gang ei. Bakhjulet er flatt...så her er det bare å ta beina fatt. Det blir ca tredobbel så lang tid som jeg hadde tenkt, men det gjør lite. Jeg har god tid.

Et lite stykke etter treffer jeg faktisk en nabo og hans digre, men snille beist av en schäfer. De har tatt seg en tur ut for å nyte den tidlige, varme sommersola.

Hunden er så stor at jeg kvier meg litt for å hilse, men den er veloppdragen, snill og rolig og lar seg tillitsfull klappe.

Sliten, men fornøyd med dagen, setter jeg meg ned i fem minutter på Mørkvann og "avslutter" dagen før jeg setter meg i bilen. Jeg registrerer at vannet er fullt av rumpetroll og tenker at jeg må ta med barna hit om noen dager. Rumpetroll betyr at unger aktiviserer seg selv i timesvis!