Vårens tøffeste eventyr - Hurumsprinten!

Rally er kanskje ikke det folk flest forbinder med friluftsliv. Men det er en ypperlig anledning til å komme seg ut, og hvorfor ikke slå to fluer i en smekk? Sov ute om natten og opplev rally dagen etter.

I fjor ble det første rallyet i Hurum arrangert; Hurumsprinten. Vi var til stede, og vi ble frelst! Og siden den dagen har vi gledet oss et helt år til ende, og nå , e n d e l i g var dagen her.
Sunniva hadde ikke så lyst til å bli med, så hun fikk overnatte hos en venninne. Dermed spurte jeg Sigurd om han ville invitere med en kamerat, og hvem det da skulle være. Svaret kom uten betenkningstid: Fetter Torgrim! Torgrim er Sigurds store helt, og han takket ja til invitasjonen.

I fjor tok jeg med begge ungene og lå oppe i skogen, og vi forflyttet oss ned til veien om morgenen. Det var litt styrete, så i år vil jeg prøve å sove i lavvo rett ved utsiktsplassen vi har sett oss ut. Vi vet at det blir litt folk og fyll utover kvelden - men det fikser vi.

Utpå ettermiddagen på fredag kommer vi oss avgårde. Da vi går oppi skogen, finner vi faktisk en fin plass uten masse kvist, og teltet blir satt opp. 
Snart er alt utstyret på plass, liggeunderlag og soveposer er rullet ut og gutta kryper nedi og koser seg med Donaldblader og fjas. Sigurd syns store fetter Torgrim er toppen av kulhet, og maser nok litt for mye - Torgrim trenger hjelp til å få roet ham ned litt. Det fungerer sånn passelig.
 Jeg fyrer opp brenneren, pølser er kjekt på tur og da blir det slik.



I svingen 100 meter bortenfor oss har en gjeng som visstnok kalles "Vaffelgjengen" slått seg ned, under en diger presenning og med bålpanne og, etter lyden å dømme, rikelig med alkohol. Rallyvettregelen "Alkohol og rally hører ikke sammen" gjelder visst ikke her. Men rallyet starter riktignok ikke før neste dag, og selv om jeg har mine tvil om at festen er slutt til i morgen, får vi la det fare.

Når mørket siger på klokken 21, har både smågutter og Vaffelgjengen roet seg ned, og det er mulig å få en blund på øynene. Guttene sovner fort, mens jeg ligger og leser til jeg kjenner øyelokkene blir tunge og jeg sovner med boka i handa. I en siste krampetrekning får jeg lagt den fra meg og slokket hodelykta, så er det natta.
Midt på natta våkner jeg av lyden av bilrusing og smell, og skjønner at festen ikke er helt slutt enda. De får bare holde på, tenker jeg, og sover videre.
Klokka fem er Sigurd våken, og må ut på do. Han gjør det han skal, og sovner fort igjen. Men da er natta over for min del, det blir lysere og vanskeligere å dorme lenger. Det blir å slappe av i posen, åpne en flik av duken på lavvoen og nyte frisk morgenluft og forsiktig fuglekvidder. Jeg elsker dette, å kikke ut på naturen, høre stillheten og følge med på morgenlyset som sakte, men sikkert overvinner mørket. Jeg kan ligge slik i evigheter, og drømmer meg til en tur alene....men jeg blir snart tatt med tilbake til virkeligheten, da Sigurd proklamerer klokka sju "mammaaaa? Jeg er sulten."

Den første rallybilen skal ikke komme før ca 11:30, så vi har noen timers venting foran oss. Likevel er det mange som er tidlig ute for å sikre seg en god plass langs løypa, og det blir ikke kjedelig.
På den andre siden av dalen har en annen gjeng satt opp presenning, og snart kommer de - lastet oppi en traktorhenger sitter ca 15 personer. Noen tvil om at vi befinner oss på landet?
Våre naboer er blant dem, og de har med seg sofa og bord og tønnegrill, og har virkelig tenkt å nyte dagen. Utover dagen bøller de med et instrument som lager en vanvittig lyd som kan minne om en flyalarm - la oss bare kalle dem Tutegjengen.

Masse biler og folk fortsetter å ankomme, noen skal være her vi er, men de fleste fortsetter innover. Det er flere gode plasser langs løypa, og den mest populære er nok Showkulen, et sted bilene hopper. Vi  blir enige om at vi må nok prøve å stå der neste år.

Snart kommer venner som har kjørt helt fra Moelv tidlig om morgenen for å være med på begivenheten. Noen venner ankommer også i løpet av dagen, det er to av Sigurd sine venner fra barnehagen, og ungene finner fort hverandre. 

Så er det bare å vente. Gutter har sjelden noe problem med å underholde seg selv, de flyr i skogen, spikker pinner, finner dammer å lete etter mygglarver og mark i, kaster steiner og klatrer i berget.
Sola viser seg, og jeg blir glad. Det var meldt gråvær, men hver minste lille flik av sol er hjertelig velkommen.

Endelig er timen slagen. Etter 6 timers ventetid, kommer den første klareringsbilen. Det er tre biler som kjører for å klarere løypa før den første bilen kommer. De første bilene er gjerne de raskeste, men etter min mening ikke de med mest sjel. Subaru og Impreza er de dominerende her. But who cares! Det går fort, det er lyd, det er smell, det er gøy! Vi lar oss fenge, adrenalinet farer til værs og det filmes og knipses bilder i et sett.

For meg er det nostalgisk å se mange gamle modeller. Når den første vakre Ford Escorten, en lys lysblå modell med noe orangemønster sladder sinna inn i Kleivene, knatrer det høyt og lyden gjaller mellom dalsidene. Den er så vakker!
Jeg bringes tilbake til en tid da jeg gikk på ungdomsskolen i Mysen i 1995. De peneste jentene på skolen hadde kjærester fra videregående, og de gutta kom kjørende i sine kule Ascona, Manta, Escort og Volvo for å besøke jentene, og var en naturlig del av skolehverdagen.
 Jeg har selv eid Escort og var glad i den. Fra en avdød kjær tante arvet jeg faktisk en Manta - men jeg klarte ikke å ta vare på den, og solgte den til en som brenner for Mantaer, og der har den det godt i dag.

Men ingen rally uten litt action! Bil nummer 25, en Subaru Impreza, kløner det til i svingen og ender i fjellveggen. De har rukket å sakke farten kraftig ned før de nådde veggen, så det blir ikke noe hardt smell. Likevel, de må komme seg fort vekk, rallyet stopper ikke opp fordi noen kløner det til. Raskt strømmer det til av hjelpere fra både Vaffelgjengen og Tutegjengen, det ryker fra panseret av bilen, og plutselig kommer neste bil. Både vakter og frivillige står ute i veien og signaliserer at de må ta det rolig, og alt går fint og ingen blir kjørt ned. Et par biler til passerer Subaruen før de får den på veien og kjører den opp til en liten lomme hvor den må stå til løpet er ferdig.

En time og et kvarter går det før alle bilene har kjørt gjennom sin første etappe. Da er det en ganske lang pause før neste etappe, og det utnytter vi ved å sette i gang pølsegrilling (igjen!), og røre litt på oss. I den siste etappen flytter vi oss opp til svingen, og får kjenne på adrenalinet når bilene farer rett mot oss før de svinger- det er skikkelig kult!

En smakebit fra fart og lyd:

https://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10153405559262064&id=521937063&notif_t=like&notif_id=1460837622194878

Og vinneren? Det ble Frank Tore Larsen med sin Ford Fiesta, 0,8 sekunder foran sin rival.

Det ble også dramatikk med utforkjøringer og nesten-ulykker.

http://drm24.no/sportkultur/larsen-vant-i-dramatisk-rally-1641639

Vi sees igjen neste år, alle mann!

Hurums egen Prekestol

Noen ganger lar jeg nysgjerrigheten ta meg på tur. Forrige tur gikk vi til Svartvannskollen, og derfra kan man se til ganske mange topper i Hurum. Jeg vil til dem alle! En av dem er veldig synlig, med en ca tjue meter høy loddrett vegg mot sør formelig lyser den når kveldsola skinner på den røde Hurumgranitten. Opp dit skal jeg i dag, har jeg bestemt meg for.

Men kartet har jeg ikke studert. Det har jeg jo ikke tid til. Dermed parkerer jeg bare bilen og begir meg inn i skogen. Sånn ca der jeg tror det kan være lurt å gå.

Men jeg må snart snu. Den tette skogen nederst i dalen gjemmer på snø som er halvmeteren dyp, og hvem vet hva for våte gjørmehull og bekker den gjemmer på. 

Jeg gjør et nytt forsøk. Kjører inn til samme stedet jeg parkerte da vi gikk til Svartvannskollen sist. Men denne gangen begir jeg meg inn i skogen på andre siden. Her er terrenget mye lettere å bevege seg i. Flate sva, jeg tenker at her må det være fint å gjemme seg bort en varm sommerdag og sole seg...
Snart passerer jeg en bålplass, og så reiser den seg foran meg. Veggen. Jeg har ikke helt begrep om hvor høy den kan være, men 15-20 meter kan ikke være langt unna. Loddrett går den til værs, og jeg skjønner jo at her kommer jeg ikke opp!

Jeg bestemmer meg for å fortsette inntil veggen og finne en annen vei opp. Terrenget blir snart mer kupert, og etter ti minutter tar jeg noen skritt tilbake, myser oppover og ser at det kan være mulig å krabbe oppover på mose og stein og holde seg fast i tynne furuer. Først må jeg nedi en ravine, og det er en utfordring i seg selv. Men snart er den forsert, og jeg kan starte klatringa.

Jeg er velsignet med høydeskrekk. Men er det ikke rart -hvis man utfordrer sine fobier, så blir man plutselig tøffere? Har du merket det noen gang? Jeg er fryktelig pysete sammen med andre mennesker, men alene...og sammen med ungene...er det mye lettere å vinne over noe så trivielt som høyder.

Det går ganske radig oppover mosebakken, og så står jeg på den flate fine toppen. Mange flate sva brer seg utover, lyng og mose pynter svaene og her og der vokser en furu som får breie seg fornøyd.

Utsikten kan jeg glemme i dag, det er tåkete, fuktig og vått i luften. Men jeg nyter fargene som blir så mye mer intense i all fuktigheten, og det at en vår er i emning - det er som alt sitrer og bare venter på at våren skal starte sitt kappløp mot sommeren.

Jeg tar meg en runde på toppen for å sondere terrenget. Her er det ikke mye spor etter mennesker, likevel har jammen O-laget satt opp en post her, og således får jeg vite at toppen heter Prekestolåsen. Et treffende navn med tanke på den loddrette granittveggen!

Jeg finner ut at jeg vil ta en annen vei ned, og motsatt side av åsen som jeg kom opp, trasker jeg nedover. Det er enda ingen stier, så jeg følger bare magefølelsen og retningen. Det skal noe til å gå seg vill på Hurum.

Jeg roter litt, stopper ved noen stup hvor det er umulig å komme seg ned, men tilslutt får jeg lirket meg gjennom en ravine full av digre kampesteiner dekket av grønn mose og våte ospeblader fra i fjor. Så blir det lett å bevege seg i flate skogen, og jeg peiler ut retningen sånn ca hvor jeg tror veien går. Mye snarere enn jeg hadde forventet skimter jeg den mellom trærne, men når jeg kommer ut på den oppdager jeg at jeg er mye lenger fra Rødbysetra enn jeg trodde. Da blir det noen minutters trasking langs grusveien. Snart er jeg tilbake ved bilen, etter en herlig tur.

Ingen mygg, ingen flått, ingen knott, ingen hjorteflue...

Nå er den beste tiden for å gå ute dere, så det er ingen unnskyldning - kom dere ut!

Hu

Våt og vindfull natt i Svartvannskollen

Det er vår!!

Kroppen jubler og blodet bruser og hodet mitt vil bare ut, ut, ut om dagen. Denne årstiden står for beruselse, forventning, lykke!

Jeg blåser i at det er meldt vind og regn i løpet av natta. Denne helgen skal vi sove under tarpen på Svartvannskollen. Det er en fin topp ikke så langt hjemmefra, faktisk så er det en passe joggetur. Bak kollen er det noen fine hyller med fin utsikt utover Oslofjorden, Bastøy, Holmestrand, og innover Drammensfjorden. Der tenker jeg at vi skal tilbringe natten.

Sekkene pakkes med de alltid så spennende pølsene, brødmat til frokost neste dag, og en liten overraskelse. Så kjører vi mot Rødbysetra. På brua over Rødbyvannet ser vi ei trane! Det har jeg aldri sett på Hurum før, vi har bare sett masse hegre. Traner er store og elegante. Vi stopper på brua og iakttar den vakre fuglen, men den lar seg ikke beskue i mange sekundene før den velger å ta til vingene.

Vi parkerer bare noen meter før vi ankommer Rødbysetra, i ei lomme til høyre. Derfra er det kort vei opp på kollen. Tjue meter inn i skogen, og så begynner klatringa. Det er ganske bratt opp, men vi krøker oss sammen i lia og skoene våre klorer seg fast i steinen. Mosen som vokser på steinen kan virke som et bra fotfeste, men den er forrædersk, våt som den er løsner den lett. Ungene skjønner fort hvor de bør gå og hva de bør passe seg for.

Sigurd har stoppet ved et tilsynelatende ikke så stort furutre. Men når vi tar en titt på rota! Bildet yter ikke rota rettferdighet. Innerst er rota enorm, nesten 1 meter i diameter. Tro hvor gammel denne kjempen kan være? 

Etter bare en kort halvtime er vi oppe på toppen. Vi sneier over kollen og tar en sving til høyre, så er vi på hylla jeg har sett meg ut. Her er det fint, med utsikt over fjorder og blåner. 

Ungene får av seg sekkene og er fort borte i bakkene for å leke. Jeg vil sette leir før jeg kan tenke på matlaginga. Jeg knoter litt med å få tarpen slik jeg vil ha den, jeg hadde tenkt å sette den opp som gapahuk, men det blir ikke stramt nok. Dermed blir jeg nødt til å feste den høyere opp, og når jeg ser resultatet er jeg skeptisk til hvor godt det kommer til å holde. I mitt stille sinn ber jeg om en vindstille natt.

Så er det tid for lek, mat, samling av ved til et bål. Vi nyter kveldssola og får nytt de siste strålene oppe på toppen før vi går ned for å spise pølser og brenne bål.

 I mørket er det godt med et bål som lyser opp. All den tørre furukvisten vi har funnet brenner opp på et blunk, det knitrer og spraker og sender fine gnister høyt til himmels. Ungene ser fjetret på, og Sigurd dasker til bålet så gnistene mangedobler seg.

Og så, klokka ti, er det natta. Da er det mørkt for lenge siden, men vi holdt det gående til all kvisten var utbrent. Da slokker jeg bålet godt før vi legger oss. Vel nede i soveposene har ungene bestilt fortelling av historie, og i dag blir det eventyret om pannekaka som kunne trille. Og når jeg har fortalt ferdig, har begge to sovnet.

I løpet av natta våkner jeg, uvisst av hvilken grunn, men straks etter at jeg har våknet, løsner tarpen og jeg må ut og feste den. Bare to av festene løsner, og etter å ha fortøyd dem godt kryper jeg nedi igjen. Litt etter ser jeg at Sigurd har havnet ute i lyngen i soveposen sin, og jeg står opp igjen for å få ham på plass. Han våkner, kvepper til litt, men roer seg fort igjen.

Klokken blir hele syv før de to er våkne. Da både regner og blåser det, men tarpen sitter godt, og vi er tørre og varme under den. Ingen har noe lyst til å stå opp...jeg får utsatt oppstanden noe med marshmallowsene som er igjen fra i går, men så melder sulten seg for alvor, og vi må opp. Heldigvis er frokosten ferdigsmurt i dag.

Etter frokost er det showoffselfie!

Ungene er klare for hjemreise, og mens de får på seg varmt tøy og regntøy, pakker jeg sammen poser, mat og klær i sekkene våre. Morgenen er regntung og våt, og det er i grunn godt at det er kort vei ned til bilen og hjem.

Vel hjemme er det tørketid. Tarpen henges opp i taket i stua, liggeunderlagene rulles ut og soveposene henges opp. Yttertøyet vårt er fullt av lyng, mose og gjørme, og slenges i vaskemaskinen. Så fyres det i ovnen, og i løpet av kvelden er alt utstyret tørket, pakket sammen og stuet bort til neste tur.

Herlige våren.
Herlige Svartvannskollen.

Herlige ungene mine, som elsker å være på tur like mye som meg!