Irrgrønn, myk og hemmelighetsfull møtte Sjoa meg da jeg hadde parkert bilen og kikket spent og forventningsfull ned mot elven.
Jeg falt pladask...
Sist helg tilbragte jeg i Heidal, sammen med en haug hyggelige mennesker. Padleklubben arrangerte tur til Sjoa, noe de gjør noen ganger hver sommer. Som medlem av klubben kan man bli med og for en billig penge bo på fantastiske gamle Kruke gård. Og med klubben er det en brokete forsamling av alle slags mennesker, noenogtyve mennesker med alt fra en bestefar med sitt barnebarn i tenåra, en god del menn i 40-50-åra, noen yngre gutter og hele tre jenter...noen har med seg barna sine, en hund er med, og alle er veldig hyggelige og snille.
Koronarestriksjoner til tross, det ble en svært koselig helg. Kruke gård er så gammel som tilbake til vikingtiden, og bosetningen er nok enda eldre. Bygningene er digre, laftede, tømmeret vitner om at det må ha vært langt mektigere skoger som kledde dalførene for noen hundre år siden. Nå for tiden blir skog hogd ned når den er 30-40 år gammel, og ingen trær rekker å bli gamle kjemper.
Kruke har huset mange driftige, dyktige og kunnskapsrike mennesker, noe som synes i gårdens utsmykninger både utvendig og innvendig. Jeg elsker å bivåne slike kunstferdige utskjæringer og pynt. De var ikke så redde for å jåle litt i gamle dager.
Men så var det meg og kajakken da. Jeg begynner å føle meg som en evig nybegynner når det kommer til elvepadlingen. Jeg tok altså kurs i 2016, siden har det vært et opphold på nesten helt til i år. I år har jeg padlet mest i flattvann, da jeg ville øve på rulla..som jeg slett ikke får til.
Så fikk jeg nyss i Sjoaturen og tenkte at nå kan jeg hive meg med! Særlig siden det sto at det var for nybegynnere..da kan jo -jeg-, tenkte jeg!
Første dagen ble jeg satt sammen med en gruppe på 5-6 padlere, noen veldig erfarne og andre, i alle fall mer erfarne enn meg!
Jeg er fryktelig nervøs. Selv om jeg gleder meg, og fryder meg over skjønnheten vakre Sjoa byr frem for meg, så vet jeg at det er store krefter i sving og jeg er litt redd. Men, oppi kajakken med seg og ut i vannet. Prøve seg litt i bølgene ved takeout.....og så tipper jeg rundt. Dritt!!
Men jeg visste det vel at det ville skje. Har liksom blitt så vant til det der...mange som ser på, jeg blir litt ekstra nervøs, glemmer alt jeg har lært og så bare kløner jeg det til. En av padlerne vil jeg skal prøve på kameratredning. Det vil si at jeg går rundt, og henger opp ned under kajakken mens jeg venter på at en kommer til unnsetning slik at jeg kan dra meg opp etter kajakken hans/hennes. Jeg prøver, men redselen er ikke helt borte enda. Min løsning blir å løse ut spruttrekket og komme meg fri....jaja!
Etter en kullseiling til vil de ansvarlige at vi skal begynne å padle. Man avtaler rekkefølgen, jeg skal padle nest først, og foran og bak meg padler et par som er dyktige og kan redde meg om nødvendig. Noe som blir nødvendig!
Det er lite vannstand i Sjoa denne dagen. Det betyr at bølgene blir nokså krappe og dype, og det er litt steinete i elven. Båten humper og skraper over noen store steiner før stryket bratner til litt. Og så kommer det noen digre bølger. Min skjønne lille røde elvekajakk fører seg fint. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn å holde kajakken stødig, hjertet dunker hardt og fort, og adrenalinet pumper som bare det....
Når stryket flater ut igjen, går vi inn til siden. Jeg får roet ned litt, det gikk jo bra! Følelsen av glede og mestring nytes til det fulle!
Vi venter der litt før vi begir oss ut på neste etappe, som også går ganske greit. Under en bro med noen morsomme bølger, og så en ny pause.
Men på neste stryk er bølgene litt mer rotete, og jeg mister kontrollen. Det betyr at jeg tipper rundt og må redde meg ut av kajakken og svømme litt.
Det skjer en gang til, før vi kommer til neste bro. Den broa markerer at turen er slutt for min del. Elva har ulik vanskelighetsgrad, og neste etappe av elven kalles Normalen, og er ikke for nybegynnere.
Det går fint, jeg er fornøyd og kikker og filmer padlerne idet de fortsetter nedover.
Senere på dagen får jeg tilbud om å være med og rafte! Jeg blir glad og takker ja, selvfølgelig! Jeg har levd lenge nok til å ha lært at man ikke skal la sjanser gå fra seg.
Det er meg, tre unge jenter og to voksne pappaer som skal rafte. Vi jentene danner fortroppen, og pappaene bakerst, de skal styre raften. Siden jeg har høreapparat og de er selvfølgelig ikke på i båten, får jeg beskjed om å sitte i midten, slik at jeg kan følge bevegelsene til hun som er foran meg. Jeg får litt instruksjoner om padling og egenredning, husker jeg dette da..?
Nå skal vi faktisk padle Normalen, og jeg gleder meg! Jippi! Er nysgjerrig på hva som vil vise seg i den dype dalen.
Vi setter oss i båten og det er litt styr å komme seg ut på. Syns jeg da, det kan godt hende at det er helt normalt at det er litt styr med raft.
Vi venter litt, for en gjeng med padlere fra klubben skal også være med oss. Det er en gjeng på ca 8 stk.
Men snart kan vi begi oss avgårde!
| Foto: Kristian Jensen |
Sjoa sparer ikke på kruttet til tross for lav vannstand. Det går greit nedover det første stykket, elven er ganske lik den jeg padlet tidligere på dagen. Så blir fjellveggene høyere, dalen trangere, vannet blir grønnere og dypere. Et herlig morsomt dypt stryk! Det fosser og drønner og så blir vi små små mennesker i møte med stor natur. Vi kommer inn i et magisk juv, spor etter årtusener med vannslip viser seg i fjellets "årringer" høyt, høyt der oppe i bergveggen. Dypt nede i det grønne vannet skimter jeg store steiner, hvite, grå, hva gjemmer seg? Den som hadde hatt svømmebriller og kunne dykke under og se..det kan ikke vi, det er ikke trygt, men vi så faktisk en and som var i farta. Det kan ha vært en toppdykker.
Videre ned elven er det flere morsomme stryk. Et sted blir vi sittende fast mellom to store steiner, vannet fosser under oss, shit, hva gjør vi? De to pappaene må ut av båten, og vi jenter blir kommandert til å flytte oss rundt for å flytte vekt. Etter en stund og mye omrokkering, noen av oss må ut på steinene, og så klarer de å løsne båten, og vi må forte oss oppi, nå skal det padles igjen! Frådende vannmasser under oss, adrenalin, jeg kan kjenne at jeg lever!
Elvepadlerne følger oss, og vi venter på dem og vice versa. Jeg syns det er ordentlig moro å se dem padle uredde ned strykene som for meg ser både vanskelige og farlige ut. Det er noe helt annet å sitte i raften, den er stødig og det skal mye til for at den skal tippe rundt. Noen stryk går bratt ned, men vi må konsentrere oss og padle på etter ordre fra styrmannen bak oss. Og herlighet så kult det er når raften seiler ned et stryk og med et "POFF" treffer bølgene og vannflaten, og vannet spruter over oss. Så gøy!
Jeg syns turen går altfor fort, og plutselig så er vi ferdig. Neei....jeg har lyst til å rope EN GANG TIL, men skjønner jo at det går ikke. Takker for turen og er glad jeg fikk være med.
Kvelden blir brukt til grill og prat. Det diskuteres planer for dagen etter. Flere skal på kurs og det er litt usikkert om det blir padling. Jeg vil gjerne padle mer, og hurra, det blir bestemt at det blir en ny tur fra bro til bro, den første "snille" turen jeg var med på. Yay!
Sliten legger jeg meg tidlig, og sover som en stein....
Dagen etter er jeg førstemann oppe ved takeout, egentlig for å få tatt litt bilder. Den vakre elven bergtar meg igjen...
Snart ankommer hele ti padlere til, og vi kan entre elven i våre små sukkertøy av noen farkoster. Det er jo det vi ser ut som, en skål med godteri.
Som nybegynner føler jeg meg ekstremt godt ivaretatt. Men man er også litt var følelsen av å sinke gruppen og være til bry, og jeg prøver å ikke bry meg om det. Jeg prøver å padle litt i bølgene, det går sånn passe. Rundt en gang, en gang til, kjører andungestilen der.
Så skal vi nedover. Samme stryket som i går, jeg er litt overmodig. Det går greit, men guri....adrenalinet merkes!
Denne gangen blir det ingen pause på siden, vi fortsetter rett ned mot broen. Jeg har gjennom begge turene fått litt pekefinger for å bruke mye styretak...det driver man ikke med på elv, nemlig. Og det er en uvane jeg har tatt med meg fra flattvannspadlingen....jeg jobber med meg selv for ikke å bruke de styretakene, og heller bruke det jeg har lært. Men blir litt forbannet når det ikke funker allikevel, og båten snur seg slik at jeg får ansiktet mot strømmen, bakover. Æsj! Nervøs snur jeg kajakken tilbake, og ser bekymret på elven nedover. Noen bølger, det går greit. Nå er båten sidelengs av elven, og ups, der er det et lite stryk og det er en valse. Huffda. Jeg har hørt litt om disse valsene, og har klart å unngå å havne i en enda, ved å padle raskt over strykene. Men denne gangen går det galt. Sidelengs seiler jeg sakte ned i valsa, og båten sitter rett og slett fast. Vannet vil ikke slippe. Halvveis nedi vannet oppdager jeg at åra står i spenn mot steinen stryket går over, og prøver å dytte mot og vippe meg opp igjen. Med det resultat at båten heller vippes rundt og jeg ligger opp ned. ET fokus står i hodet mitt og det er å redde meg ut. Da jeg skal bøye meg frem og få fatt i hempen som løser ut spruttrekket, står åren i veien for meg, den står i spenn og jeg rekker ikke helt frem til hempen. Panikkslagen klarer jeg ikke å tenke på at jeg burde bare ha fjernet åren, men kjemper litt, og klarer å få fatt i hempa og løser meg ut. Masse masse vann, og når jeg kommer til overflaten er jeg som en fisk som ikke har fått oksygen på lenge, klarer ikke å tenke og får bare masse vann over hodet hele tiden. Ser panisk etter padlemakkerne mine, og de er der. Jeg griper åra mi og prøver delvis å padle inn til land med den, samt få fatt i en kajakk å hekte seg på. Begge deler funker....
Da oppdager jeg at to andre også har gått rundt og må reddes. Det var jammen godt vi var så mange. Og jeg lurer på om det var min feil at de gikk rundt? Kanskje alle måtte følge så godt med på meg at de ikke fikk med seg farene selv? Hmm....
Og så får jeg litt kjeft da. Huffda. Jeg var visst altfor vinglete oppi der, ikke klarer jeg å svømme og han mente at jeg var sliten etter gårsdagen og at jeg IKKE skulle være med og padle noe mer, for strykene lenger ned var mer vanskelige. Jeg bare nikker fortumlet og sier meg jo enig i det, men det jeg tenker mest på var at det var en skremmende opplevelse. Jeg har jo gått rundt mange mange ganger i Randselva, men dette var noe annet.
Jeg får videre beskjed om å komme til Randselva slik at jeg kan få hjelp til å øve på det jeg trenger mer trening på.
Jeg vinker hadet til de andre padlerne, og begynner å dra kajakken opp mot broa. Det er ikke lange biten, og så kommer reaksjonen, tårene presser på og jeg må grine litt. Det var rett og slett skremmende å være under så fossende vann og den lille hindringen før jeg klarte å løse meg ut gjorde at noen skumle tanker meldte seg.
Men snart går det bedre. Opp på veien med seg. Kajakken og det meste av utstyret og klær lar jeg være, så jogger jeg den lille kilometeren opp til takeout. Er nok litt av et syn med vått hår og tørrbukse og neoprensko, men jeg er neppe den første elvepadleren som har måttet avbryte og farte langs veien slik.
Det var litt kjipt å måtte avbryte den siste turen, men jeg er ekstremt glad for å ha med en som turte å si fra når det var nok, og slik sørge for tryggheten. Jeg vet det kommer flere sjanser...og da vil vil viiiil jeg være bedre!
På gjensyn, ville, vakre Sjoa!
