Huringer på glattisen

 

Når snøen har vært fraværende, er det mange huringer som har vært glade for at skøyteforholdene på vannene i kommunen har vært fantastiske de siste ukene. Vi fikk også ånden over oss, så vi duret inn på Hurum Sport og raidet lageret til Tord for skøyter til halv pris, og forsvant ut på isen med pølser på termos. Det ble en nydelig dag.

Det er nesten ikke til å tro så blank og ren og glatt isen er når vi kommer til Mørkvann. Etter litt nerver og startproblemer når mor går gjennom isen ved land (bare to cm, ikke så rart), kommer vi oss utpå. Vi kan raskt konstatere at isen må være minst 40 cm tykk, og det er betryggende!

Vi var tidlig ute, men mange mennesker fant etter hvert veien ut til Mørkvann denne nydelige dagen. Mange blide mennesker! Jeg var litt ustø etter femten år uten skøytetrening, så jeg måtte be en herremann om litt hjelp til å komme utpå. Det gikk fint, og siden var det som å stå på ski - har man lært det en gang, så glemmer man det ikke!

De to flotte ungene mine storkoser seg! For et år siden var Sunniva uheldig på isen. På en skøytedag på skolen falt hun og brakk armen. Men hun følte at hun hadde lært å stå på skøyter før dette, og gledet seg til å prøve igjen. Det gikk flott! Hun hadde langt mer suksess enn sin lillebror, som har mest futt og fart.

 

Sigurd finner etter hvert en medsammensvoren, en noe eldre gutt som har med seg bil på isen! Det er lite kult, eller! Den farer bortover isen og Sigurd er opptatt resten av dagen med gutten, som også er så snill at han lar Sigurd får kjøre litt.

 

Vi får ikke brukt hele denne solfylte flotte dagen på isen da Sigurd skal i et bursdagsselskap, men for en herlig dag vi hadde likevel. Is er en god erstatning for snøen som aldri kommer!

Takk for turen, Mørkvann!

 

Mørkt og stormfullt i Trollskogen

Jeg hadde lenge lovt Sigurd at vi skulle på en tur, bare ham og meg. Den første helgen i desember holdt jeg av med tanke på det. Begge ungene hadde fått hver sin vintersovepose i kombinert jule/bursdagsgave, og hadde lengtet etter å få prøve dem. Sigurd er førstemann ut!

Men hvor skal vi dra? Vi har begge lyst til å ligge i en gapahuk. Sigurd syns det høres spennende ut, og da slipper jeg å dra med meg telt i tillegg til de to store posene våre.
Etter litt research, fikk vi tips om at det skulle ligge noen DNT-gapahuker ved Vansjø i Moss. Der har vi jo ikke vært, så dit måtte vi!

Værmeldingen ble riktig så spennende. Stormen Synne skulle rase over Rogaland, og ved kysten i fjorden var det meldt liten storm. Det ville vi nok merke, tenkte jeg, men hvorfor avlyse turen av den grunn? Vi har varme poser, mat og gapahuk. Så det ble ut på tur, aldri sur!

Vi kom litt sent avgårde på lørdag, og med tanke på at det skulle mørkne i 4tiden, hadde vi litt knapt med tid. Men 14.20 hadde vi parkert på en rasteplass rett ved E6. Vi spente raskt på oss tursekkene og begav oss i vei innover i skogen.

Ikke mange meterne etter kommer vi til det første av mange stoppesteder. Bekker er alltid fint å se på, og denne lagde et virvelmønster i en liten kulp. Verdt å stoppe og se på.

En diger helle må Sigurd undersøke nærmere. Denne er flat og fin under, og ser ut som et fint sted å ligge og sove. Men vi vil ikke ligge rett ved stien, og dessuten skal vi mye lenger.

Stien er skikkelig bred og velbrukt. Det er tydelig at det ligger en storby rett i nærheten - Moss. Men selv om det virker velbrukt, kjenner ikke de vi møter til noen gapahuk. Det gir jo grunnlag til litt tvil, men jeg vet at den er der, så vi fortsetter!

Været er surt! Men skogen er grønn og vakker, trærne er -digre- og Sigurd har døpt skogen for Trollskogen. Snart kommer vi til en rasteplass og vi får se hvor digert Vansjø er. Dette er bare en "liten" arm av den store innsjøen. Vansjø er stort med mange kriker og kroker og avstikkere. Helt sikkert perfekt om man er padlefrelst. 

Det er vått i skogen, og stiene er tidvis temmelig gjørmete. Sigurd digger det, han tramper oppi gjørma og vannpyttene.

Plutselig ser vi noe rart på skogbunnen. Det er en sopp, nærmere bestemt en blomkålsopp. Den er visstnok en god matsopp, men jeg har ingen planer om å være kulinarisk på denne turen. Vi lar soppen stå, og fortsetter. Nå har det begynt å mørkne, og Sigurd begynner å bli litt bekymret. Han lurer på hva vi skal gjøre hvis vi ikke finner gapahuken. Han vil helst holde meg i hånden, og det får han.

Vi passerer et par viker, og etter å ha rundet den siste vika, vet jeg at gapahuken skal ligge på neste odde. Vi tar av fra den brede hovedstien, og følger en smalere sti. Etter bare ti meter åpenbarer taket på gapahuken seg! Det er godt å kjenne lettelsen synke inn, nå har vi tak over hodet i natt.
Vi har ikke merket mye til Synne på turen, selv om det har blåst godt så har det ikke tatt skikkelig inne i trollskogen. Men her på odden merker vi det godt. Det skikkelig suser og bråker i trærne!

Etter å ha sondert terrenget litt, ser vi at det er et flott toalett på stedet. Vi donerer den ene dorullen vi har med, til toalettet, og så er det tid for å slå leir. Vi får lagt på plass liggeunderlag og soveposer, og så må vi ha litt mat. Jeg har gjort det enkelt, og i dag består menyen av rett i koppen og real. Etterpå kryper vi ned i soveposene, mette og gode. Nå er det mørkt, og det riktig suser og bruser i de digre furutrærne utenfor. Sant å si tenker jeg litt på om de kan dette ned, men det er litt sent å bekymre seg for det nå. Og gapahuken er solid!

Jeg leser Donald for Sigurd og vi koser oss med litt godteri. Vi har utsikt til flyene som tar av på Rygge flyplass, og det drønner og rister i bakken når lyden når oss. Heldigvis varer det ikke hele natten, det går mest fly om morgenen og kvelden virker det som. Når klokken er halv åtte, er vi kjempetrøtte begge to. Vi finner frem tannbørster og spurter ut for å pusse tenner. Det klarer vi på rekordtid, løper på do og spurter tilbake til den lokkende soveposen igjen. 

Sigurd sovner ganske fort, mens jeg ligger og nyter å ikke måtte tenke på noenting. Bare være. Klokken ti er jeg også klar for natten. Selv uten høreapparat hører jeg vinden og lyden fra flyene, og det er en riktig god stormstemning i gapahuken vår. Men jeg er god og varm i posen min, og Sigurd sin skal tåle 40 minusgrader, så den vet jeg holder mål. Så er det natta.

Neste morgen sover vi lenge, jeg våkner overraskende nok ikke før åtte! Da blåser det fremdeles og det er mørkt som i graven. Vi har nesten ikke lys igjen på lommelykta, så jeg sier til Sigurd at vi må vente med å stå opp og spise til det er nok dagslys til å kunne se bra. Så vi springer på do og så springer vi tilbake. Jeg har kjeks igjen fra i går og de får Sigurd nå. Det blir en lang lat morgen, men når klokken nærmer seg ti er det omsider behagelig dagslys og vi kan starte med en god frokost. 

Vi venter ikke med å pakke sammen. Erfaringen min tilsier at barn har mest energi midt på dagen, å skulle dra hjem fra turer på ettermiddagen har tidligere ført til slitne og utålmodige barn. Derfor pakker vi sammen etter frokost og belager oss på å gå tilbake til bilen.

Men først må vi skrive i gapahukboken, og Sigurd må julepynte. Det gjør han med kongler og granbar.

Mor og sønn! Et av få normale bilder av oss to sammen.Sigurd er for tiden i "gjøre-seg-til-for-kamera-alderen", og det byr på visse utfordringer.

Så begir vi oss på hjemvei igjen. Inne i vika ved odden vi lå på har sivet visnet og brukket og dannet et fascinerende mønster på vannflaten. Sigurd syns at jeg må forevige det og vise det frem.
Det er Storebaug vi skal til, og selv om det ikke er lange biten, tok det litt over en time å gå til gapahuken, så jeg regner med samme tid tilbake. Ting tar litt tid når man har med en femåring som skal plukke kongler, stoppe og betrakte digre nedfalne trær og leke med skummet i de små bekkene.

Det er en grønn og magisk skog! Det er tydelig at det ikke er drevet skoghogst på mange år, for mosen ligger tykk overalt. Trestammene er tykke og digre, og svære nedfalne trær ligger overalt. Det er et tydelig tegn på skog i naturlig livsomløp.

Noen steder ser vi tydelige spor etter Petter Ekorn. En haug med oppspiste kongler under et grantre avslører ham. Sigurd vil gjerne ha med seg alle konglene hjem, så han får plukke så mange han får plass til i den lille posen sin. 

Så er vi snart tilbake ved bilen. Det er som å trå fra en verden til en annen, der vi kommer ut fra storskogen ut på rasteplassen hvor vi hører trafikken på travle E6 og ser den grå asfalten. Men det skal bli godt å komme hjem også, mette på frisk luft og nye inntrykk.

Takk for turen Vansjø. Vansjø har tre gapahuker til, hvorav to av dem ligger på hver sin øy, og det innbyr til nye turer med kajakk. Vi kommer plutselig tilbake!

I hjortefluas rike

I Hurummarka finnes en hule, kalt cellene. Her ble våpen og motstandsfolk gjemt under krigen. Jeg vil gjerne finne denne hulen, og denne søndagen spikret jeg med det som formål. 

Vi inviterte onkel Espen og tante Lise med, og de stilte opp på kort varsel. Ut på tur, aldri sur!

Det er langt å gå, og det er på grusvei mesteparten av veien. Det kan bli kjedelig og trettsomt for små føtter, så jeg har noen triks, og de er som følger:

• ikke la dem bære sekker
• noe som får blodsukkeret raskt opp og gå
• godt med drikke, masse mat
• varme klær å ta på i tilfelle rask nedkjøling
• sykler
• to stykk kul tante og onkel

Vi kjører opp til Røskestadvann og parkerer ved den store p-plassen ved enden av vannet. Derfra går det radig på grusveien inn mot hjertet av Hurummarka. Sigurd nektet å ta på seg lettere jakke, så med tykk boblejakke à la Kenny fra South Park gyver han løs på den første lange bakken. Det varer ca tjue meter, så setter han seg ned og nekter å gå mer. Onkel får lurt ham med seg noen meter til, men så er det bom stopp.

Da er det tid for å dra frem det første hemmelige våpenet. I sekken har jeg den nystrikkede monstergenseren hans, så når jeg spør han om vi ikke skal bytte til den, nikker han enig, og så er vi endelig godt i gang. Vi går opp bakkene, ungene får hjelp til å trille sykler, og i flatene og nedoverbakkene sykler de. Turen er som turer flest på Hurum - det er mye opp og ned!

Det tar ikke mange minuttene før den første hjorteflua lander på oss. Nå om høsten er virkelig hjortefluas tid. Mange syns den er ekkel, og det er den jo, men hvis man sammenligner med mygg og knott, er den langt mindre plagsom, og med flått; ikke minst mindre farlig. Den lander på deg, og ja, den kravler rundt på klær og kropp uten at du kjenner det, men det er sjelden den biter. Vi passer på og får tatt de fleste med en gang de lander, sikkert 30 stk hver. Jeg oppdager et par stykker på kroppen når vi er kommet hjem, det er bare å fjerne dem.

Det meste av høstprakten er falt ned på bakken, men enda oppdager vi fargesterkt løv. Fargen på det visne gresset, og grønn gran og furu og mose kommer til sin rett, og er det fremtredende nå. Det trenger ikke være mindre vakkert enn rødt høstløv.




Vi passerer snart Langvann, veien går langs hele Langvann før den deler seg. Til høyre går stien til Stikkvannshytta, men det er ikke dit vi skal i dag. Vi tar til venstre, og etter en lang og drøy bakke er vi kommet til toppen av en ås, og kan se tårnet på Stikkvannskollen på en høyde langt unna, som er et branntårn fra mange år tilbake.

Tante Lise oppdater masse moden røyksopp, og vi er ikke mer voksne enn at vi holder hemmeligheten for oss selv, kniser og tramper og lager masse gule røykskyer mens ungene sykler ned en lang bakke.
Når vi kommer ned bakken er ungene plutselig borte. Hvor kan de ha blitt av? De er da ikke såå kjappe, de pleier å vente på oss. Men snart oppdager jeg en liten luring innimellom noen trær....

Etter nesten 2 timers trasking og sykling syns jeg ungene har vært utrolig flinke, og de fortjener litt drivstoff. Jeg har pakket litt kake i sekken, rester etter dagen i går da vi feiret bursdagen til svigermor. Alle får et stykke med sjokoladekake hver og litt vann, bortsett fra mamma som er på lavkarbo. Og på lavkarbo kan kroppen gå leeenge!

Så går vi videre, ser imponert på noen digre kampesteiner som har løsnet fra fjellet for gudene vet hvor mange år siden...noen minutter etter skimter vi Rødvann langt nede i en dal. Rødvann er omkranset av bratte skråninger og stup, og blankt og mørkt ligger det dypt der nede under oss. Vi går ut på et utsiktspunkt for å se litt.





Så hiver ungene seg på syklene og med hyl og skrik bærer det utfor den neste bratte og lange bakken. Ti minutter etter kommer vi til et sted der veien deler seg, og jeg aner ikke hvor vi skal. Siden jeg vet at stedet vi skal til ligger til venstre for enden av Rødvann, satser vi på å ta stien som går til venstre. Det betyr at ungene må legge fra seg syklene, men det skal i følge kartet ikke være langt igjen. Vi gjemmer syklene inni trærne, og går innover på en smal sti.

Vi går snart gjennom en ravine, opp en liten bakke og vips! Så er stien borte. Hvor ble den av??
Men vi kan se Rødvann igjen, og vi innser at det var galt veivalg. Men pytt. Vi orker ikke snu og finne riktig vei, nå har ungene virkelig stått på. Og imens vi står og titter etter en plass å sette seg ned, klatrer Sigurd på en morsom liten dverg av en eik. Under den oppdager tante Lise kantarell! O lykke! Sigurd påtar seg ivrig oppdraget med å plukke den, da det ikke er hvem som helst som kommer til under den eika. Kantarellene er virkelig store og flotte, og har holdt seg fint. Vi kan være glade for at vi enda ikke har hatt noen skikkelig nattefrost, for det tar knekken på soppen.





Vi voksne oppdager masse traktkantarell på det samme stedet, og da kan vi ikke la sjansen gå fra oss. Onkel og tante har med seg en diger tøypose, og den får duge som erstatning for soppkurv. Vi plukker det vi kan finne. Maken til effektivitet, vi er seks stk som plukker og det går unna! På null komma niks har vi støvsugd skogbunnen for sopp.

Vi går opp på en liten høyde ved vannet, hvor det er romslig og hvor vi kan sitte og spise. Det er noe flatt fjell, der brer vi ut sitteunderlag og drar frem termos med pølser på. Vi oppdager snart et fantastisk ekko! Et sekund etter ropet er ferdig, gjaller det tilbake. Det er moro, vi skriker og hojer og ler til hverandre, og vi irriterer sikkert rådyrjegere i mils omkrets!

Snart er klokken slagen tre, og vi må gjøre vendereis. Det blir mørkt tidlig, og jeg er i grunn litt spent på hvordan hjemreisen vil gå nå når ungene allerede har gått og syklet så langt.

Men det er ingen grunn til bekymring. Turen tilbake går like lett som frem, og midtveis blir det en ny kakepause hvor ungene får dele det siste stykket med kake. 

Det mørkner sakte men sikkert, og det ligger an til å bli en flott solnedgang. De antagelsene får vi rett i, det blir en solnedgang som riktig tar pusten fra oss! På et åpent strekke viser skyene seg frem i gulldrakt. Når vi går videre blir det dypere og dypere fargekontraster, og til slutt ser det ut som det brenner bak trærne. Det tar rett og slett pusten fra meg, og er en fantastisk slutt på turen. Jeg er storlig imponert over ungene som har gått og syklet så lenge uten noen som helst klaging, og tenker at slike utfordringer må vi ta flere av. 

Men cellene fant vi altså ikke. Mislykket ble turen likevel ikke, så bedre lykke neste gang!