Med klanen på Langvann

I det jeg plukket opp telefonen for å ringe min svoger og spørre om han og ungene ville være med oss på telttur til Langvann, kom han meg i forkjøpet, ringte og ville låne hengeren for å ta med kano og kajakk opp til Langvann. Vi fortet oss å slenge oss på, og så var det duket for tur igjen!

Turen ble et par dager tidligere enn vi hadde tenkt, så dagen etter ble brukt til pakking og planlegging av mat, og så var det å forte seg avgårde til butikken og kjøpe inn diverse mat. Etter å ha lesset kajakkene på bilen, kjørte vi til Røskestadvann og kunne endelig legge innover. 

Det er litt plassbegrensning i kajakk, så jeg fikk ikke med liggeunderlagene til ungene. Jeg tenkte at de er uansett små og lette, og har ikke samme behovet for beskyttelse som meg.

Klokken har blitt halv syv i det kajakkene er ferdigpakket, og endelig kan vi legge ut på tur. Det går fort inn til demningen, hvor vi bærer kajakkene opp til Langvann og fortsetter innover. Langvann er så dørgende blikkstille som bare Langvann kan være. Jeg lar Sunniva være den første til å bryte den jomfruelige stilla, og foreviger den vesle eventyreren min. 

Vi speider tidlig etter gjengen vi skal være sammen med. Først ser vi en padlende farkost komme oss i møte, og tror det er Torgrim. Men jo nærmere den kommer, jo mørkere ser den ut, og siden vi vet at Torgrims kajakk er knallgul, skjønner vi at dette er noe annet. Snart hilser vi på en kar som har bygget sin egen kano. Med ultralett skjelett av tre, og en grønn duk trædd utenpå, har han laget seg sin egen farkost, helt alene.

Ikke lenge etter, får vi øye på Torgrims gule kajakk på land. Ungene hojer og roper,og blir tydeligvis hørt, for Torgrim har snart sjøsatt kajakken og er på vei mot oss.

Endelig er vi fremme, nokså sent på kvelden. Første prioritet er å få opp teltet, for jeg husker godt knottsommeren i fjor, og vil ha en retrettmulighet dersom hordene viser seg. Jeg får opp teltet på en noenlunde flat plass, og så kan jeg beskue leirplassen. 

Det er et flott sted. Den ligger på en odde som stikker langt ut i vannet midt på Langvann. Det er store, flate svaberg som strekker seg ut i vannet, og på siden av svaene er det dypt ned i vannet, så det er perfekt å ta akrobatiske stup uti, og svømme opp på land. Leirplassen ligger også i le for nordavinden, og teltplassene er i le for det meste av vind.

Jeg kjenner at denne plassen er en het kandidat til leirplass nummer 1!

Etter teltet er slått opp må vi ha litt mat, og det blir....*trommevirvel* .....Pølser! Etter et par fiaskoer på matfronten har mamma lært, så vi må ha pølser på tur. Men kun i kveld. I morgen blir det større kulinariske opplevelser, har jeg bestemt!

Klokka ti er det natta. Torgrim og Marte får være oppe litt til, men jeg kjenner jeg er sliten nok, og jeg ser ungene trenger søvn. Så vi kryper inn i teltet. Den "flate" plassen min har plutselig blitt til rene kulekjøringbanen, og vi bakser litt rundt for å finne en behagelig plass. Men til slutt sover vi alle mann.

Dagen etter er det pannebrød til frokost. Dette har vi ikke prøvd før, men en gang må jo være den første. Jeg har blandet grovt med med masse frø, og hatt med i en pose. Fyller den opp med vann fra Langvann, og blander til en klissete deig. Så klasker jeg kaker sammen av deigen før de får steke seg ferdig i panna.
Med avocado og baconost på ble det et riktig smakfullt måltid. Alle får smake, og alle er enige om at det smaker! Jeg syns deigen var vel klissete, og tenker at jeg må prøve å eksperimentere meg frem til en mer håndterbar deig. Men godt var det.

Etter frokosten vil turkameratene våre bade! Sigurd og Sunniva vil også, men jeg syns ikke det er noe stress så tidlig på morgenen, og setter meg på berget for å se på. Det er nesten like gøy!

Sigurd er litt skeptisk, men kommer frem til at det er ikke noen sak å hoppe uti når man har en dobbelt så gammel fetter som passer på.

Hva er det han her skal da?

Seil? I KANO?? Nå går det for vidt, vel....?

Og joda, onkel Rune har kjøpt seg seil. Det er temmelig nytt, dette med seil til kanoen. Men jeg ser fordelen, så sant du har vind er det stor hjelp i seilet, for eksempel hvis du skal padle langt, eller vil fiske samtidig som du driver. 

Etter lunsjing må vi ut og padle hele gjengen. Vi padler til en øy midt på Langvann og fisker litt, med null hell. Det skal noe til å ha fiskelykke når du har med fire trampende barn. Men gutta har larvelykke, og finner en stor feit sommerfugllarve. Sigurd legger sin elsk på den, og vil helst ikke gi den fra seg. Men det er han pent nødt til, for larven skal få være her og bli en vakker sommerfugl. Og etter at larven har fått kravle fra seg i gutta sine hender legger han den forsiktig tilbake der han fant den.

Vi padler rundt, utforsker små viker der vi ikke har vært før, og fisker litt. Tiden går fort! Vi er snart tilbake på leirplassen. Ungene og onkel Rune skal kaste tau oppi et tre for en eller annen grunn, så jeg benytter sjansen og legger meg ned på svaberget. 

Akkompagnert av lyden av lykkelige unger nyter jeg sval sommerbris og varmende sol og tenker ikke på noen verdens ting, mens blå himmel, furutrær og små hvite skyer titter ned. Jeg syns det er skikkelig deilig å være meg!

Så er det middagstider, og i dag disker mor opp med Real! Det er greit med et realmåltid i løpet av en tur, og Sigurd gleder seg. Han syns det er spennende med mat man kan pakke opp, nesten som en gave!

Resten av dagen nyter vi med fisking, padling og bading, og avslutter med vafler, klatring i trærne og Hurummesterskap i steinkasting. Jeg ser skeptisk opp på de to store gutta som har klatret opp i et tre, og tørt spør jeg: "syns ho mamma Kaja dette er greit da?"

"Nei!" kommer det kontant fra en smilende Torgrim.

Vel, det var jo betryggende....men jeg slår meg til ro med at dette har de nok gjort mange ganger før, og å klatre i trær kan man vel ikke nekte noen, hverken små eller store!

4 badeengler.

Han skal tidlig krøkes, og jammen har han fått til stilen.

Vafler med gomme på var en stor slager.

Så er det tid for soving igjen. Jeg har i løpet av dagen funnet en bedre egnet teltplass, og har flyttet teltet hit. Ungene har funnet ut at de har lyst til å bytte litt på soveplassene, så i natt sover Torgrim sammen med Sigurd og meg i teltet, og jentene sover ute under gapahuken sammen med onkel Rune. De ligger og skravler litt før roen faller over dem, og de sovner.

Den nye teltplassen er flat og fin, men ikke så veldig myk. Øm i siden jeg har ligget på, våkner jeg et par ganger i løpet av natten og må snu meg. Det er ofte bakdelen med flate, fine plasser. Får jeg velge, vil jeg heller ligge på myk blåbærlyng med moseseng under. Det finner man som oftest bare man leter godt nok, noe jeg ikke gjorde i dag.

Jentene våkner morratrøtte opp dagen etterpå. Vi er heldige, og våkner ikke altfor tidlig. 

Turkameratene våre vil dra litt tidlig, og når de har lastet Allyen sin full nok, legger de avgårde. 

Vi følger dem et stykke på ferden før vi tar av mot Rødvann for å utforske vika der. Så returnerer vi atter til leirplassen. Ungene erklærer at de vil bade mere før vi drar, og jeg er ikke vond å be. Siden vi er alene, bryr vi oss ikke om badetøy, og føler oss gærne der vi kaster oss nakne ut i vannet. Jeg må leke hai til Sunniva sin store fryd, mens Sigurd fort får nok. Han er sliten og blir fort kald, så han får varme seg i soveposen mens vi jentene leker i vannet en stund til. 

Så må vi begynne å tenke på å komme oss hjemover, vi har bestilt skyss fra Røskestadvannet klokken fire.

Jeg begynner så smått å pakke sammen, og snart er alt klappet og klart. Vi spiser opp resten av knekkebrødene våre, så legger vi avgårde.

Halvveis gjennom Langvann ser jeg at Sunniva ikke har det helt bra. Hun gråter nesten, og sier hun har vondt i magen. Siden vi har motvind, er det nok ekstra hardt for henne, men vi er bare nødt til å fortsette et lite stykke før vi kan legge oss bak en stein i le for vinden og slappe av. Sigurd klatrer ut av kajakken og ablegøyer seg på steinen, og det hjelper litt for humøret til Sunniva. Etter ti minutters hvile har magen roet seg, og vi fortsetter ferden.

Demningen ved enden av Langvann viser seg ikke lenge etter, og nå velger jeg å dra kajakkene på stien ned til Røskestadvann. Jeg oppdager bittelitt kantarell på stien, og den tomme papirposen etter knekkebrødene får duge som emballasje til kantarellen...det er nok til at ungene kan få smake litt nystekt kantarell når vi har kommet hjem. De tar begge nysgjerrig en bit (de husker jo ikke hva det smakte i fjor), og erklærer fort at dette liker de ikke!

Ser det ikke lekkert ut? Perfekt stekt og krydret kantarell. Skogens gull!

Vel ute på Røskestadvann tar vi det med ro frem til parkeringsplassen, og drar kajakkene opp på land og lar dem ligge der mens vi venter. Det er et voksent par på vei ut i kano med sine to små dachser. De har på seg redningsvester begge to, og gleder seg tydelig til kanotur. Dette syns ungene er moro. Damen illustrerer hvordan redningsvestene har håndtak så hun bare kan løfte hundene opp av vannet, og hun forklarer at den minste hunden liker godt å ta en svømmetur.

Vi ønsker dem god tur idet de padler avgårde, og nå blir vi hentet.

Takk for turen, vakre Langvann. Vi sees snart igjen!