Hurums egen Prekestol

Noen ganger lar jeg nysgjerrigheten ta meg på tur. Forrige tur gikk vi til Svartvannskollen, og derfra kan man se til ganske mange topper i Hurum. Jeg vil til dem alle! En av dem er veldig synlig, med en ca tjue meter høy loddrett vegg mot sør formelig lyser den når kveldsola skinner på den røde Hurumgranitten. Opp dit skal jeg i dag, har jeg bestemt meg for.

Men kartet har jeg ikke studert. Det har jeg jo ikke tid til. Dermed parkerer jeg bare bilen og begir meg inn i skogen. Sånn ca der jeg tror det kan være lurt å gå.

Men jeg må snart snu. Den tette skogen nederst i dalen gjemmer på snø som er halvmeteren dyp, og hvem vet hva for våte gjørmehull og bekker den gjemmer på. 

Jeg gjør et nytt forsøk. Kjører inn til samme stedet jeg parkerte da vi gikk til Svartvannskollen sist. Men denne gangen begir jeg meg inn i skogen på andre siden. Her er terrenget mye lettere å bevege seg i. Flate sva, jeg tenker at her må det være fint å gjemme seg bort en varm sommerdag og sole seg...
Snart passerer jeg en bålplass, og så reiser den seg foran meg. Veggen. Jeg har ikke helt begrep om hvor høy den kan være, men 15-20 meter kan ikke være langt unna. Loddrett går den til værs, og jeg skjønner jo at her kommer jeg ikke opp!

Jeg bestemmer meg for å fortsette inntil veggen og finne en annen vei opp. Terrenget blir snart mer kupert, og etter ti minutter tar jeg noen skritt tilbake, myser oppover og ser at det kan være mulig å krabbe oppover på mose og stein og holde seg fast i tynne furuer. Først må jeg nedi en ravine, og det er en utfordring i seg selv. Men snart er den forsert, og jeg kan starte klatringa.

Jeg er velsignet med høydeskrekk. Men er det ikke rart -hvis man utfordrer sine fobier, så blir man plutselig tøffere? Har du merket det noen gang? Jeg er fryktelig pysete sammen med andre mennesker, men alene...og sammen med ungene...er det mye lettere å vinne over noe så trivielt som høyder.

Det går ganske radig oppover mosebakken, og så står jeg på den flate fine toppen. Mange flate sva brer seg utover, lyng og mose pynter svaene og her og der vokser en furu som får breie seg fornøyd.

Utsikten kan jeg glemme i dag, det er tåkete, fuktig og vått i luften. Men jeg nyter fargene som blir så mye mer intense i all fuktigheten, og det at en vår er i emning - det er som alt sitrer og bare venter på at våren skal starte sitt kappløp mot sommeren.

Jeg tar meg en runde på toppen for å sondere terrenget. Her er det ikke mye spor etter mennesker, likevel har jammen O-laget satt opp en post her, og således får jeg vite at toppen heter Prekestolåsen. Et treffende navn med tanke på den loddrette granittveggen!

Jeg finner ut at jeg vil ta en annen vei ned, og motsatt side av åsen som jeg kom opp, trasker jeg nedover. Det er enda ingen stier, så jeg følger bare magefølelsen og retningen. Det skal noe til å gå seg vill på Hurum.

Jeg roter litt, stopper ved noen stup hvor det er umulig å komme seg ned, men tilslutt får jeg lirket meg gjennom en ravine full av digre kampesteiner dekket av grønn mose og våte ospeblader fra i fjor. Så blir det lett å bevege seg i flate skogen, og jeg peiler ut retningen sånn ca hvor jeg tror veien går. Mye snarere enn jeg hadde forventet skimter jeg den mellom trærne, men når jeg kommer ut på den oppdager jeg at jeg er mye lenger fra Rødbysetra enn jeg trodde. Da blir det noen minutters trasking langs grusveien. Snart er jeg tilbake ved bilen, etter en herlig tur.

Ingen mygg, ingen flått, ingen knott, ingen hjorteflue...

Nå er den beste tiden for å gå ute dere, så det er ingen unnskyldning - kom dere ut!

Hu