17.mai - feiring i vår vakre natur

Hvorhen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld
med fjord og fossevell,
fra eng og mo med furutrær
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær,
møter du landet i trefarvet drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt.
Se, en hvitstammet bjerk oppi heien,
rammer stripen med blåklokker inn
mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldssolen fått,
og det blå ga sin farve til breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

 

Ja, dette er sangen som får nasjonalfølelsen til å banke stolt i brystet mitt! Det er virkelig sjela i Norge sangdikteren fanget her, og jeg har elsket den siden jeg var ungdom. Og aldri har det føltes så riktig å synge den, som da vi feiret 17. mai ute i vakker norsk natur.

Så dette året, da Sigurd gikk siste året i barnehagen, hadde vi lyst til å invitere tante Lise og onkel Espen på en 17. mai-feiring helt i vår ånd - ute i den vakre naturen vår! Og da vi spurte Sunniva hva hun ville - feiring på skolen eller padletur? Hun var ikke i tvil. Padletur!

Onkel og tante har kjøpt seg ny Ally kano, og dette blir deres første prøvetur med Allyen.

Sunniva padler i sin Haslebarnekajakk, og jeg har hver min fiskekajakk. Sigurd får sitte i Allyen med tante og onkel, og det syns han er stor stas!

Vi padler opp mot demningen til Langvann, hvor vi skal bære farkostene våre opp ca 50 meter.

 

Det padles videre på Langvann. Å padle nå på våren er herlig. Luften er kjølig, ren og klar som glass. Vannet er kaldt, men så klukkende rent og deilig. Våren er tiden for fornyelse, fuglesang og forventning. Jeg elsker å ha hele sommeren foran meg, en sommer full av turer, bading, naturopplevelser og masse tid sammen med ungene.

Tante Lise og Sigurd.

Sunniva er allerede en dreven padler!

Så er vi fremme på leirplassen vår. Ikke et menneske møter vi denne dagen! Jeg syns det er rart jeg, langhelg som det er og med dette flotte været!
At ikke flere velger å droppe bunadstryking og kakestress, forundrer meg. Men - desto mer hyggelig for oss, vi har masse tumleplass!

Sigurd får prøve Sunnivas kajakk for første gang. Han har spart til sin egen kajakk en stund, men vi har sagt at han må kunne svømme før han kan få kjøpe en. Han padler flott i Sunnivas Hasle, og er en uredd bajas! Padler og kræsjer i fjellveggene og oss så vi må be ham roe seg litt. Men det er veldig moro å se at han mestrer det så godt. Det blir nok kajakk på ham denne sommeren!



Hva i all verden ser vi her?

Det er paddeegg! Vannet er fullt av dem. De ligger i lenker, som oftest rundt sivet litt nede i vannet. Med de første du får øye på dem ser de ut som et stykke plast eller annet søppel, eller slim. Så ser du hva de egentlig er, og kan ikke annet enn å forundres over livet som skapes på nytt og på nytt, år etter år....

 

Så kommer kvelden, og teltene er oppe. Ungene har lagt seg, og tante Lise vil gjerne passe på barna mens broren min Espen og jeg tar en tur med kanoen. Espen vil fiske, og jeg får padle.
Å padle Ally for første gang er en artig opplevelse. Den lar seg lett styre, og jeg trenger kun å padle på den ene siden. Nå har jeg jo lette forhold da...hverken vind eller bølger..

Og 16. mai går til sengs med trollmåne og gjøkesang..


Når neste dag rinner, er det 17. mai! Opp med flagget og opp i trærne!

Vi synger naturligvis Norge i rødt, hvitt og blått, som nok er den mest nasjonalromantiske sangen vi vet om.

Denne dagen har vi lyst til å utforske Rødvann. Det er enda en demning vi kan padle til, og da kan vi bære kajakkene våre opp til Rødvann, som det heter. Her har vi aldri padlet før, så vi gleder oss!

 

Oppe på Rødvann er det mange flyteøyer. Disse morsomme øyene er det noen få av på Røskestadvann, mens på Langvann har jeg ikke sett noen. Rødvann har derimot mange, og vi må padle litt rundt dem før vi kommer oss skikkelig ut på vannet. Det ligger ei hytte her ved utoset, og på en av flyteøyene har hyttefolket satt opp ei sittegruppe.

Rødvann skal visstnok inneha stor ørret, og onkel Espen må prøve stanga!

Etter en tur på halve av det lange Rødvannet har ungene begynt å bli litt slitne, og vil tilbake. Onkel og tante vil fiske litt mer, så vi avtaler at de kommer etter. Så begir jeg og ungene oss på vei tilbake til demningen og bæringen.

Omsider ble det ørret på onkel!

Vel tilbake og etter en stund er det på tide å returnere hjem. Sunniva og Sigurd er flinke pakkehjelpere, og snart er vi på vei hjem igjen. Jeg vil padle over vannet, og sjekke ut uglekassa jeg har sett henger i ei furu på den andre siden av vannet.

Men der er det ikke noe liv. Bunnen er falt ut og her blir det ikke noe mer uglehekking. Trist, men slikt skjer når folk ikke vedlikeholder kassene de har satt opp.

 



 

Det er alltid fantastisk å være på tur, men det er også godt å være på vei hjem igjen, selv om man vet at det venter en gigajobb med utpakking, rydding og vasking av tøy. Men turminnene er der for alltid, og det vi vet, er at en 17. mai ute i naturen skal gjentas!

Takk for turen!