Rødbykollen i tåkehavet

Kveldene blir lysere, luften blir varmere og bærer bud om vår. Det er dog litt tidlig helt i starten av mars, men livet er til for å nytes. Så to etterlengtede fritimer en onsdag ettermiddag bestemmer jeg meg for å komme meg ut. Det var litt tåkete hjemme, men jeg syntes det så lysere ut lenger oppe.. Fremdeles er det ikke båndtvang, så jeg ville la Ulv få gå løs. Vi tok bilen på den våte og myke Sundbyveien opp til bommen ved Avgrunnsdalen. Jeg kikket inn der, snøen lå og dekket på veien, men tenkte at vi får da prøve. Det var nesten ikke tåkete lenger.

Det ble en slitsom tur, og for hver meter jeg sank ned i snøen tenkte jeg "jaja, vi får se hvor langt vi kommer". 

Men da toppen kom til syne, og jeg så solen sank lenger og lenger ned og himmelen kom med lovord om vakker solnedgang, ble lysten til å fullføre turen bare større og større. 

Ulv hoppet som en kjempepåskehare i den harde skaresnøen og nøt friheten til det fulle. Noen steder fløt jeg greit oppå skaren, andre steder var det banning og sverting hver gang foten sank ned i en halv meter snø. 

Så dukket det opp elgespor. Digre elgespor som hadde gjort snøen hard og god å gå på. Mye liv i Avgrunnsdalen også om vinteren.

Avgrunnsdalen har vært gjenstand for mange avisinnlegg i Røyken og Hurums avis. Her var militært øvingsområde i mange år, og det er et par bygninger og gjerder som vitner om disse tiders aktivitet. Landskapet bærer også preg av det, det er bygd voller og bakker innerst i dalen. 

Noen ildsjeler har ønsket seg motorsport i dalen som et tiltak for barn og unge i bygda, men det har blitt møtt med stor motstand. Dalen er også et fantastisk turområde og huser en del sjeldne planter. 

Varmen i dalen kan være riktig intens, og på tørre og varme sommerdager er det som om gresset kan finne på å antenne seg selv, så knusktørt kan det være.

Siste oppstigningen til toppen er bratt, men det er så deilig å puste og pese og kjenne at man lever. På toppen ble vi belønnet med utsikt mot Klokkarstua, Drammensfjorden, Holmestrand og Oslofjorden.

I dag var det tåken som dominerte utsikten. Men for en tåke....! Vet du at hvis du står stille og betrakter tåken, kan du se den bevege seg som et uendelig stort teppe. Et teppe som dekker landet og pakker det inn, klar til søvn. 

Jeg ble stående åndeløs og betrakte tåkehavet som kom inn fra havet, strakte seg over den brede og vide Oslofjorden, snek seg inn alle små fjordarmer og daler og opp små dalfører og inn i skoglommer. Hemmelighetsfull og trolsk, tåke har alltid blitt forbundet med mystikk der den pakker alt inn i sitt ulne hylster.

Min kjære turkamerat Ulv fant noen leskende vannpytter på toppen, jeg satte meg i et tre og ventet på at sola skulle synke mot horisonten. Vår tålmodighet ble etterhvert rikelig belønnet med en fantastisk solnedgang, og jeg velger faktisk å gå lenge før det er over, fordi jeg vil ned den bratte bakken og tilbake til bilen før det blir mørkt. 

Takk for turen, kjære Ulv!