I Mikkjel Fønhus' rike - Fønhusstigen

 Da vi ble med padleklubben til Begna, så jeg min sjanse til endelig å bli litt kjent i et rike jeg kun har blitt kjent med gjennom Mikkjel Fønhus sin penn. Han er en av mine store forbilder. Ikke en verdenskjent mann slik som Helge Ingstad og heller ikke så kjent som Lars Monsen, men Mikkjels penn har en råskap som ingen kan hamle opp med. Han hadde en evne som ingen andre til å se skjønnheten, det nakne, sanne og rå i de ville dyrenes liv, samt også en del mennesker, og en unik evne til å formidle alt dette gjennom å føre det ned på papir.

Jeg har lest mange av Fønhus sine bøker og drømt meg vekk i hans verden. Den gang menn var menn, mennesket måtte overleve på de levevis man kunne, det var ikke rom for barmhjertighet annet enn å drepe et dyr for å forkorte dets pinefulle endelikt. Da bjørn i skogen var vanlig, det fantes ikke elvepadlere, men tømmerfløtere, som er en av de mest imponerende yrker jeg kan tenke meg.

Et av Fønhus' mest kjente verker er historien "Det skriker fra Kverrvilljuvet", en nydelig, tragisk og rå historie om et hønsehaukpar som hekker i det nevnte juv. Da jeg var ferdig med historien måtte jeg e undersøke  - fantes dette juvet? Og det gjør det jo. Siden den gang har jeg visst at hit skulle jeg.

Så bød sjansen seg. Kun fem minutter unna padleklubbens destinasjon, ligger Kverrvillas utløp i Begna, elven som renner gjennom Valdres. Kverrvilla ender like vilt som den starter, den kaster seg utfor i hvite kaskader og det låter slik at man må skrike til hverandre for å høre gjennom elvesangen.

Jeg pakket sjokolade og godis, mat og drikke, badetøy, solkrem... vi pakket ned teltet og alt utstyret vårt, pakket oss inn i bilen slik at vi skulle være klare for returen rett etter vi var ferdig på tur. 

Så kjørte vi kun noen hundre meter opp langs Begna, og inn mot Hølera skole. Skolen ble lagt ned på 60tallet, men likefullt står den her og vitner om da det var litt lenger til naboen, før det kom fine asfaltveier og busser. 

Vi parkerer, og starter turen. Den går rett over brua, og turen er skiltet hele veien. Etter 200 meter tar vi av fra veien og inn på en skogssti. Varmen trykker ned i den trange dalen, og vi tar det rolig. 

Bakken under trærne er dekket av et teppe med gauksyre, denne nydelige lille planten som ligner på kløverblad. De er spiselige, og Sigurd vil at jeg skal smake. Jeg skjønner hvorfor de heter syre, for smaken er syrlig. "Du må smake blomsten også mamma!" Blomsten er derimot ikke så syrlig. Men - ikke gode nok til at jeg vil sanke dette til middag.

Da vi har gått noen minutter og opp en bakke, kommer vi gjennom en skyggefull skog. Foran oss spretter en rådyrbukk frem fra skogen, over stien og inn mellom trærne. Den stanser og ser på oss noen sekunder. Så hopper den videre innover.

Det er som det var Mikkjel selv, som sa "velkommen til mitt rike!"

Det ble juni, og sommerens tusen blomster krydde opp fra marken.

Under treet, der haukereiret var, sto noen gjøkesyrer. Når junikvelden kom som et kjælent strøk over jorden, når det mørknet i skogsnaret, da lyste blomstene som tynne slør, som hvite sommerfugler. Og gjøkesyrene gjorde forskjell på dag og natt. Når det var på sitt mørkeste, da sov gjøkesyren.

Under barken i trærne, ut gjennom krokete grener og kvister, stod sevjen sydende til værs, og treleggene hadde så vidt begynt på en ny årring.

Hele skogen var et mylder av liv, som arbeidet lydløst.

Fra Mikkjel Fønhus "Det skriker fra Kverrvilljuvet".

Stien går oppover og videre oppover. Kverrvilla, som renner til venstre hele veien opp, låter villere og villere jo høyere opp vi kommer. Snart er vi oppe ved ei stor og gammel høyløe, og der ser vi elva kaste seg utfor fjell og steiner, det spruter og dusjer. Det ligger ei lita hytte rett ved elva, og når vi har passert den, kan vi strekke armer ut, lukke øynene og la oss overdrysse med små strålende perler fra elva. Lykke for tre varme sjeler!

Kverrvilla er en elv som begynner inne på fjella, der det levende vannet skiller seg og renner hver sin vei, noe vestover, noe østover.

Kverrvilla er ikke stor i førstningen. Men bekker og elver blander vann med den, og slik vokser den. Over glatt, rundtslitt stein, over mangefarget sandbunn, over gjørmete myrdrag renner elven, og stadig søker den lende der marken heller.

Kverrvilla er vestfjellenes store livåre. Den er et levende vesen, som aldri sover og aldri dør. Åndedragene strømmer over åsene, dag og natt, sommer og vinter. Elvens lange, ormeaktige legeme spiller i farger under sol og måne. Det står stålblå glans fra hølene, det spytter fra strykene, og under fossene koker vannet, som elgens melk.

Fra Mikkjel Fønhus, Det skriker fra Kverrvilljuvet

Etter en god stund til kommer vi til Svaet. Der går elven bred over berget, og store deler av fjellet er blottlagt og tørt, der kan vi bevege oss kloss inntil Kverrvilla og høre dens brøl uten at det er noen fare. Jeg har hørt at det er gode bademuligheter her, men ser ikke annet enn noen små pytter man kan senke seg ned i. 

Barna er sultne, så vi stopper for en rast. På en flott utsiktplass setter vi oss ned, og nyter utsynet oppover og nedover Kverrvilla, og langt der nede ser vi en solglinsende Begna slynge seg gjennom dalen. For en utsikt! For en blå himmel!

Knekkebrød med leverpostei har aldri smakt så godt. Solen steker, og jeg må hele tiden minne barna på å drikke, for jeg kjenner selv at svetten siler og det kan fort bli for hardt.

Jeg har tenkt at jeg skal se an formen til barna, om vi skal gå helt opp til juvet. Men jeg syns de har mye å gå på enda, og så har jeg et par ess i ermet, så jeg proklamerer at vi skal gå helt til juvet. Ved Svaet er vi over halvveis, og nå er de verste stigningene over. Så vi rusler videre!

Etter kun kort tid er vi på den øverste delen av Svaet, og der ser jeg bademulighetene som har vært omtalt. Elven danner en svær flat kulp her. Men...jeg syns ikke den ser så trygg ut. Jeg vet ikke hvor strømmen tar tak, og havner man uti der, er man sjanseløs.

Vi passerer et skilt som forteller om tømmerfløting i Kverrvilla på tidlig 1800tall. Det ble fort gitt opp da tømmeret ble for ødelagt i strykene. Men det fortelles om en tømmerfløter som gled på en av stokkene og havnet i elva. Hodet hans ble funnet i Begna dagen etter, og en kvinne gikk på sine bein med hodet i en kurv hele veien til kirkegården i Bagn...

Etter dette gav de opp tømmerfløting og tømmeret ble fraktet med hest istedet. Her og der syner sporene etter den driften, der stien måtte gjøres fremkommelig for hesten er det bygget opp veier og stier slik at det ble flatt å gå for hesten. Man hektet sammen stokker etter hverandre. Til slutt lå det kanskje en førti meter lang lenke av stokker der, og fremst hesten som måtte dra det hele. 

Han hogg øksa i en stokk og satte seg skrevs over tømmeret, med føttene mot meiene. Så dro han litt i tømmene, og smattet på hesten. Svarten la seg rolig i selen, men ikke med full tyngde, var liksom uviss på hvor tung vendinga var, vile liksom prøve seg frem.

Vendinga rørte seg ikke.

Da seig hesten litt attende i seletøyet. Så la han seg på ny i, nå med hele sin tyngde, med strakte, spente bein, med all sin kraft samlet i daget - det var slik en god tømmergamp tok i.

Og nå gnurket det i stokkene, hele vendinga rørte seg, tok til å sige, smått, så litt fortere, hestehovene lå litt nedbøyd nder taket, messingbjella singlet..

Den lange tømmerormen var kommet på gli...

Fra Mikkjel Fønhus "Halling-Svarten"

Stien er fin å gå på, og jeg kjenner historiens sus rundt meg. Det er vemodig, sterkt og tankesomt å gå slik, i riket til en mann som har gitt meg så mange gode leseropplevelser. 

Vi passerer et skilt til Trøllstugu. Jeg har lest om det også, det er en hule som ligger dypt nede ved elven, men man kan kun gå dit når elven er liten. Derfor går vi ikke ned dit i dag. 

Nå er barna slitne. Jeg drar ut esset mitt - vi skal spise på Peppes i dag! Det får straks ut de siste kreftene, og etter bare fem minutters ivrig springing på sti så er vi ved det juvet jeg har tapt mitt hjerte til.

Lengst nede, der de tverrbratte dalsidene møter hverandre, kysser elven bergveggene. Det er høler her, dype og svarte, med gammel aure som har tatt farve etter vannet og er blitt mørk. Av og til stikker den hodet opp i luften etter en fivril, og så lyner den ned på dypet igjen, der det alltid er natt.

Kverrvilljuvet er ensomt. Midt på dagen står solen rett over, og da skinner det i knudrete berg. Men oftest er det mørkt og kjølig av skygge der nede. All skogens forlatthet og tungsinn, all dens villskap har strømmet sammen i Kverrvilljuvet. Her har fugl og dyr lukket øynene. Av det ene års gras er det neste vokst opp, og ingen ljå har plystret gjennom det...

Slik er Kverrvilljuvet.

Fra Mikkjel Fønhus "Det skriker fra Kverrvilljuvet".

Nå får barna belønning! Sjokolade og nøtter blir dratt frem, og så sitter de og koser seg mens jeg knipser i vei, og forsøker å få et glimt av dypet langt der nede. 

Etter en liten stund går vi ned igjen. Og nå stopper vi ved Svaet og bader! Ikke i den digre kulpen, nei....vi kjøler oss ned i en liten sidebekk, og de små pyttene er deilige å kjøle seg ned i. Elven kjøler ned de varme kroppene våre med glitterdusjer, og livet er bare herlig. Barna er venner og leker, og jeg får nyte livet på det flate fjellet. Heldige meg!

Men allting har en ende. Også denne deilige dagen. Der jeg ligger og slikker sol, tenker jeg gang på gang "Jeg vil ikke hjem!" Akkurat som det kan bli virkelig hvis jeg bare tenker det nok. Men - til slutt får faktisk barna nok av sol og bading. Nå er det Peppes som er fokuset. 

Vi pakker sammen, og traver ned ved siden av en mye travlere Kverrvilla. Barna får se et par firfisler på den varme bakken - stor stas! Sigurd fikser et skilt som har ramlet ned, og så er vi plutselig nede ved bilen igjen, ved gamle Hølera skole. Barna er fascinert av den skolen, har folk gått på skole her? De finner ut at skolen ble stengt i 1960, og da blir de om mulig enda mer imponert over at skolen fremdeles finnes..

Jeg kjenner et vemod over å måtte forlate Mikkjels rike, men jeg vet med meg selv at jeg skal opp dit igjen. Kanskje jeg kan finne en vei ned til juvet? Eller videre opp i fjellet? Jeg vil se trollhula og jeg vil sove i den skogen. Livet er kort og eventyret venter.

Takk for turen, Mikkjel!