I Hurummarka finnes en hule, kalt cellene. Her ble våpen og motstandsfolk gjemt under krigen. Jeg vil gjerne finne denne hulen, og denne søndagen spikret jeg med det som formål.
Vi inviterte onkel Espen og tante Lise med, og de stilte opp på kort varsel. Ut på tur, aldri sur!
Det er langt å gå, og det er på grusvei mesteparten av veien. Det kan bli kjedelig og trettsomt for små føtter, så jeg har noen triks, og de er som følger:
- ikke la dem bære sekker
- noe som får blodsukkeret raskt opp og gå
- godt med drikke, masse mat
- varme klær å ta på i tilfelle rask nedkjøling
- sykler
- to stykk kul tante og onkel
Vi kjører opp til Røskestadvann og parkerer ved den store p-plassen ved enden av vannet. Derfra går det radig på grusveien inn mot hjertet av Hurummarka. Sigurd nektet å ta på seg lettere jakke, så med tykk boblejakke à la Kenny fra South Park gyver han løs på den første lange bakken. Det varer ca tjue meter, så setter han seg ned og nekter å gå mer. Onkel får lurt ham med seg noen meter til, men så er det bom stopp.
Da er det tid for å dra frem det første hemmelige våpenet. I sekken har jeg den nystrikkede monstergenseren hans, så når jeg spør han om vi ikke skal bytte til den, nikker han enig, og så er vi endelig godt i gang. Vi går opp bakkene, ungene får hjelp til å trille sykler, og i flatene og nedoverbakkene sykler de. Turen er som turer flest på Hurum - det er mye opp og ned!
Det tar ikke mange minuttene før den første hjorteflua lander på oss. Nå om høsten er virkelig hjortefluas tid. Mange syns den er ekkel, og det er den jo, men hvis man sammenligner med mygg og knott, er den langt mindre plagsom, og med flått; ikke minst mindre farlig. Den lander på deg, og ja, den kravler rundt på klær og kropp uten at du kjenner det, men det er sjelden den biter. Vi passer på og får tatt de fleste med en gang de lander, sikkert 30 stk hver. Jeg oppdager et par stykker på kroppen når vi er kommet hjem, det er bare å fjerne dem.
Det meste av høstprakten er falt ned på bakken, men enda oppdager vi fargesterkt løv. Fargen på det visne gresset, og grønn gran og furu og mose kommer til sin rett, og er det fremtredende nå. Det trenger ikke være mindre vakkert enn rødt høstløv.
Vi passerer snart Langvann, veien går langs hele Langvann før den deler seg. Til høyre går stien til Stikkvannshytta, men det er ikke dit vi skal i dag. Vi tar til venstre, og etter en lang og drøy bakke er vi kommet til toppen av en ås, og kan se tårnet på Stikkvannskollen på en høyde langt unna, som er et branntårn fra mange år tilbake.
Tante Lise oppdater masse moden røyksopp, og vi er ikke mer voksne enn at vi holder hemmeligheten for oss selv, kniser og tramper og lager masse gule røykskyer mens ungene sykler ned en lang bakke.
Når vi kommer ned bakken er ungene plutselig borte. Hvor kan de ha blitt av? De er da ikke såå kjappe, de pleier å vente på oss. Men snart oppdager jeg en liten luring innimellom noen trær....
Det tar ikke mange minuttene før den første hjorteflua lander på oss. Nå om høsten er virkelig hjortefluas tid. Mange syns den er ekkel, og det er den jo, men hvis man sammenligner med mygg og knott, er den langt mindre plagsom, og med flått; ikke minst mindre farlig. Den lander på deg, og ja, den kravler rundt på klær og kropp uten at du kjenner det, men det er sjelden den biter. Vi passer på og får tatt de fleste med en gang de lander, sikkert 30 stk hver. Jeg oppdager et par stykker på kroppen når vi er kommet hjem, det er bare å fjerne dem.
Det meste av høstprakten er falt ned på bakken, men enda oppdager vi fargesterkt løv. Fargen på det visne gresset, og grønn gran og furu og mose kommer til sin rett, og er det fremtredende nå. Det trenger ikke være mindre vakkert enn rødt høstløv.
Vi passerer snart Langvann, veien går langs hele Langvann før den deler seg. Til høyre går stien til Stikkvannshytta, men det er ikke dit vi skal i dag. Vi tar til venstre, og etter en lang og drøy bakke er vi kommet til toppen av en ås, og kan se tårnet på Stikkvannskollen på en høyde langt unna, som er et branntårn fra mange år tilbake.
Tante Lise oppdater masse moden røyksopp, og vi er ikke mer voksne enn at vi holder hemmeligheten for oss selv, kniser og tramper og lager masse gule røykskyer mens ungene sykler ned en lang bakke.
Når vi kommer ned bakken er ungene plutselig borte. Hvor kan de ha blitt av? De er da ikke såå kjappe, de pleier å vente på oss. Men snart oppdager jeg en liten luring innimellom noen trær....
Etter nesten 2 timers trasking og sykling syns jeg ungene har vært utrolig flinke, og de fortjener litt drivstoff. Jeg har pakket litt kake i sekken, rester etter dagen i går da vi feiret bursdagen til svigermor. Alle får et stykke med sjokoladekake hver og litt vann, bortsett fra mamma som er på lavkarbo. Og på lavkarbo kan kroppen gå leeenge!
Så går vi videre, ser imponert på noen digre kampesteiner som har løsnet fra fjellet for gudene vet hvor mange år siden...noen minutter etter skimter vi Rødvann langt nede i en dal. Rødvann er omkranset av bratte skråninger og stup, og blankt og mørkt ligger det dypt der nede under oss. Vi går ut på et utsiktspunkt for å se litt.
Så hiver ungene seg på syklene og med hyl og skrik bærer det utfor den neste bratte og lange bakken. Ti minutter etter kommer vi til et sted der veien deler seg, og jeg aner ikke hvor vi skal. Siden jeg vet at stedet vi skal til ligger til venstre for enden av Rødvann, satser vi på å ta stien som går til venstre. Det betyr at ungene må legge fra seg syklene, men det skal i følge kartet ikke være langt igjen. Vi gjemmer syklene inni trærne, og går innover på en smal sti.
Vi går snart gjennom en ravine, opp en liten bakke og vips! Så er stien borte. Hvor ble den av??
Men vi kan se Rødvann igjen, og vi innser at det var galt veivalg. Men pytt. Vi orker ikke snu og finne riktig vei, nå har ungene virkelig stått på. Og imens vi står og titter etter en plass å sette seg ned, klatrer Sigurd på en morsom liten dverg av en eik. Under den oppdager tante Lise kantarell! O lykke! Sigurd påtar seg ivrig oppdraget med å plukke den, da det ikke er hvem som helst som kommer til under den eika. Kantarellene er virkelig store og flotte, og har holdt seg fint. Vi kan være glade for at vi enda ikke har hatt noen skikkelig nattefrost, for det tar knekken på soppen.
Vi voksne oppdager masse traktkantarell på det samme stedet, og da kan vi ikke la sjansen gå fra oss. Onkel og tante har med seg en diger tøypose, og den får duge som erstatning for soppkurv. Vi plukker det vi kan finne. Maken til effektivitet, vi er seks stk som plukker og det går unna! På null komma niks har vi støvsugd skogbunnen for sopp.
Vi går opp på en liten høyde ved vannet, hvor det er romslig og hvor vi kan sitte og spise. Det er noe flatt fjell, der brer vi ut sitteunderlag og drar frem termos med pølser på. Vi oppdager snart et fantastisk ekko! Et sekund etter ropet er ferdig, gjaller det tilbake. Det er moro, vi skriker og hojer og ler til hverandre, og vi irriterer sikkert rådyrjegere i mils omkrets!
Så hiver ungene seg på syklene og med hyl og skrik bærer det utfor den neste bratte og lange bakken. Ti minutter etter kommer vi til et sted der veien deler seg, og jeg aner ikke hvor vi skal. Siden jeg vet at stedet vi skal til ligger til venstre for enden av Rødvann, satser vi på å ta stien som går til venstre. Det betyr at ungene må legge fra seg syklene, men det skal i følge kartet ikke være langt igjen. Vi gjemmer syklene inni trærne, og går innover på en smal sti.
Vi går snart gjennom en ravine, opp en liten bakke og vips! Så er stien borte. Hvor ble den av??
Men vi kan se Rødvann igjen, og vi innser at det var galt veivalg. Men pytt. Vi orker ikke snu og finne riktig vei, nå har ungene virkelig stått på. Og imens vi står og titter etter en plass å sette seg ned, klatrer Sigurd på en morsom liten dverg av en eik. Under den oppdager tante Lise kantarell! O lykke! Sigurd påtar seg ivrig oppdraget med å plukke den, da det ikke er hvem som helst som kommer til under den eika. Kantarellene er virkelig store og flotte, og har holdt seg fint. Vi kan være glade for at vi enda ikke har hatt noen skikkelig nattefrost, for det tar knekken på soppen.
Vi voksne oppdager masse traktkantarell på det samme stedet, og da kan vi ikke la sjansen gå fra oss. Onkel og tante har med seg en diger tøypose, og den får duge som erstatning for soppkurv. Vi plukker det vi kan finne. Maken til effektivitet, vi er seks stk som plukker og det går unna! På null komma niks har vi støvsugd skogbunnen for sopp.
Vi går opp på en liten høyde ved vannet, hvor det er romslig og hvor vi kan sitte og spise. Det er noe flatt fjell, der brer vi ut sitteunderlag og drar frem termos med pølser på. Vi oppdager snart et fantastisk ekko! Et sekund etter ropet er ferdig, gjaller det tilbake. Det er moro, vi skriker og hojer og ler til hverandre, og vi irriterer sikkert rådyrjegere i mils omkrets!
Snart er klokken slagen tre, og vi må gjøre vendereis. Det blir mørkt tidlig, og jeg er i grunn litt spent på hvordan hjemreisen vil gå nå når ungene allerede har gått og syklet så langt.
Men det er ingen grunn til bekymring. Turen tilbake går like lett som frem, og midtveis blir det en ny kakepause hvor ungene får dele det siste stykket med kake.
Det mørkner sakte men sikkert, og det ligger an til å bli en flott solnedgang. De antagelsene får vi rett i, det blir en solnedgang som riktig tar pusten fra oss! På et åpent strekke viser skyene seg frem i gulldrakt. Når vi går videre blir det dypere og dypere fargekontraster, og til slutt ser det ut som det brenner bak trærne. Det tar rett og slett pusten fra meg, og er en fantastisk slutt på turen. Jeg er storlig imponert over ungene som har gått og syklet så lenge uten noen som helst klaging, og tenker at slike utfordringer må vi ta flere av.
Men cellene fant vi altså ikke. Mislykket ble turen likevel ikke, så bedre lykke neste gang!
