mandag 31. august 2015

Til Ertsvika med klassekamerater

Vi hadde egentlig planlagt en rolig helg denne siste helgen i august. Huset ser ikke ut, det skulle vært vasket og støvsuget for ørten uker siden, og gresset når oss snart til knærne.
Men på facebooksiden til klassetrinnets foreldre har det tikket inn en invitasjon til å bli med på telttur til Ertsvika. Klarer jeg å dy meg? Neida....husarbeidet stikker jo ikke noe sted, men det kan det fine været fort gjøre. Og da er det lagt opp til enda en helg ute!

 Sunniva invitere med seg en venninne på tur, og vil da gjerne ha med seg Emilie som går i samme klasse, og hun er med!

Etter litt koordinering og slikt på facebooksiden, blir det klart at vi kan dele telt med familien som inviterte til tur, og vi slipper å bære telt selv. 

Værmeldingen ser bra ut når lørdagen er oppstanden, men noen byger kommer det. Vi tar med paraply på tur, det er mye mer lettvint enn regntøy, når det er meldt en skur. Vi parkerer i skogen bak Tronstad gård, og lastet med bøtter og paraplyer og lørdagsgodt legger vi i vei i løvskogen. Ned til Ertsvika går det bred, fin grusvei helt frem.
Vi finner en stor, fin kantarell på veien, den tar vi med oss!


Vi møter en familie som er på vei opp, og som kan fortelle at en gjeng med to voksne og to gutter nettopp syklet nedover. Det er nok selskapet vårt, tenker vi. Og ganske riktig. Når vi kommer frem, er Torgeir, pappaen i familien, allerede i gang med å sette opp lavvo, og gutta er på vei ned i fjæra. Etterhvert kommer en pappa og en gutt til, Magnus og Lars. De skal også sove over, men de har med seg sitt eget telt.
Hilserunden blir gjennomført, og så skal alle barna sjekke ut stranda.

 Når lavvoen er oppe, rigger vi oss til. Det er en diger lavvo, kunne sikkert fått plass til 5-6 til bortsett fra oss 7 som allerede har tatt plass. Emilie oppviser stor organisatorisk nøyaktighet. Hun har sirlig pakket ut av sekken, brettet pent sammen og lagt ved siden av sin soveplass. Det er viktig å ha orden i sakene!


Ungene prøver seg på litt krabbefangst, men de finner ikke helt ut av det med det første, så bøtta blir brukt til larvefisking istedet. Emilie er helt rå på å finne vakre larver, og danderer de fint oppå soveposen sin. Der ligger de jo så godt! Men, dessverre så må larvene fort tilbake i lyngen. Det er noen som ikke er så begeistret for tanken på kravlende larver i teltet om natten....

Etterhvert må vi bade. Det blåser ganske friskt, men vinden er ikke kald, og nesten alle får på seg badetøy. Jentene er noen tøffinger. Det er litt høye bølger, og Kirsti og jeg går uti som gode forbilder (det er jo viktig å kunne hive seg uredd ut i kaldt vann når man er viking), men vi er ikke bedre enn at vi hyyyler til når en ekstra høy bølge slår over ryggen bakfra. Jentene syns det er moro, og hiver seg ut i bølgene før gutta. Det blir masse skrik og hyl og fjesene er ikke bare blide, de syns nok det er litt kaldt. Men tøffe er de! Gutta kommer også etter til slutt. Bading i bølger er jo moro!


Ertsvika er en av flere strender som ligger ytterst på Hurumhalvøya. Det ligger 4 øyer av forskjellig størrelse rett utenfor kystlinjen, og dette er Ertsvikskjæret. Alle øyene er fredet pga mangfoldet av fuglearter. Det kan også være interessant å merke seg at verdens eneste veps av arten Dracula er funnet på en av disse øyene. Gad vite hvor den kom fra....


Endelig skjønte ungene hva krabba vil ha....nemlig yndlingsretten blåskjell! Det er mengder krabbe i fjæra, og her er et lite utvalg:


Himmelen viser seg frem, og har pyntet seg i blågrått og rosa fjærskyer....
Her ser vi mot Vestfoldsiden av fjorden.
Det er deilig å kjenne saltlukta vinden har med seg, den bærer bud om kraftigere vinder og saltere sjø lenger der ute....


Til middag har vi tatt med pølser, alle mann. Etter at pølsene er kokt og fortært, er det kantarellen som skal til pers. Den stekes godt i masse smør, og så går Sunniva og Emilie rundt og deler ut smakebiter. Det er så godt med nystekt kantarell!

Vi legger oss klokken halv ti. Da er det nesten bekmørkt ute, og alle ungene har spilt kort sammen med Kirsti, mamma til Sivert og Heine. Jentene har ordnet seg selv med tannpuss og Sunniva vil bare ha en nattakos før hun kan sove.

Jeg er stup trøtt selv, og sovner nesten med en gang jeg legger hodet på puta. Som forresten er soveposeposen min, med alle klærne mine i. Jeg våkner et par ganger for å snu meg i løpet av natta, men sovner igjen, som en stein.
Morgenen etter våkner jeg sju, og bruker noen minutter på å bli ordentlig våken. De andre er oppe allerede, men jentene sover fremdeles dypt. Jeg leser bok en halvtimes tid, før det begynner å skje noe i soveposene ved siden av meg.
Her er to morgentrøtte jenter...


Ertsvika er vakkert i morgensol.


En positiv ting her på Ertsvika, er den søte utedoen. Med hjerter i dørene, og ikkenoen utedolukt. Og dopapir! Vi skjønner at her er det noen med hjerte for stranden, som vil ha det rent og pent og gjøre det hyggelig for strandens gjester. 


Etter frokost byr Torgeir og Kirsti på kakao, og det blir litt køkjøring før alle har fått fylt koppen sin. Vi sitter i fleecetøy alle mann og venter på at sola skal komme og varme oss opp ordentlig. Det er så godt når morgensola endelig er på plass.


Etter frokosten vil ungene ned i fjæra igjen. Vi voksne pakker sammen telt, soveposer, liggeunderlag og pikkpakk, og når alt ligger klart er det tid for morgenbadet. Stemningen er ikke helt på topp blant ungene for enda et bad, så det blir de tøffe mammaene som må til pers igjen.
Det er godt med et morgenbad, man blir så frisk etterpå!

Ikke lenge etter tar vi farvel med turselskapet vårt. Vi er enige om at det var en vellykket og hyggelig tur, og at det må gjentas. Så legger vi i vei hjemover. Jentene går på raske føtter, men blir slitne i den lange oppoverbakken. Men mamma har løsningen...i sekken har vi nemlig...sjokolade! Det blir redningen, og etter ti minutters sjokoladepause er vi klare for den siste strekka.
Vi finner også bjørnebær på denne turen! Jeg visste ikke at man kunne finne bjørnebær vilt i Norge. Men de var nokså sure, så noe annet enn smakemat blir dette ikke.

Nede ved Ertsvika ligger dette idylliske sommerhuset. Det er lett å se at huset er eldre, kanskje det var en fiskerfamilie som holdt til her i opprinnelig tid...


Kanskje var dette sommeren siste badetur? På gjensyn Ertsvika!

søndag 30. august 2015

Den store sommerhelgen



Så var det ut på tur igjen! Siden det kom for mitt øre at vår venninne og datter som er nærmest kjendiser i friluftsnorge for å regne, kommer til Hurum, planla vi å ta turen til Langvann samtidig som dem. Vi har møtt dem før, veldig koselig liten familie. Dina er like gammel som Sunniva, men hun har over 233 utenetter! Moren bestemte seg tidlig for å opparbeide et aktivt friluftsliv sammen med datteren, og det har de virkelig klart. De har vært på Galdhøpiggen, gått på Svalbard, i Canada, vært ute i 6 mnd i strekk, og mye, mye mer. De har også vært gjenstand for medias oppmerksomhet på grunn av denne aktiviteten. Moren til Dina, Elisabeth, skriver blogg, og den kan dere lese her:
http://utejenter.blogspot.no
Men, vi treffer dem fordi vi liker dem så godt, og fordi vi faktisk ikke kjenner så mange friluftsinteresserte mennesker med barn.

Etter en uke med fantastisk vær, rinner fredagen og værmeldingen er det reneste mirakel: Sol, sol, sol, og mer skal det bli. Jeg gleder meg som en liten unge, og maser om hvor mye vi skal bade og om vi ikke kan sove under åpen himmel. Vi får se hvor mye mygg og knott det blir, og pakker ned myggteltene.

Pakklisten vår, den er som følger:
Tarp
2 myggtelt
4 soveposer 
4  liggeunderlag 
3 kajakker/årer/redningsvester
2 fiskestenger/slukbokser/mark
2 skift til hver av barna
Bukse/genser til hver av oss voksne + sommerlig antrekk
Badetøy
Håndklær
Toalettsaker (tannbørste, tannkrem,toalettpapir, bodylotion, solkrem, litt førstehjelpsaker)
Myggmiddel og myggspiral
Lesestoff
Mat til 3 dager: Knekkebrød med diverse pålegg, smør, egg, bacon, boksetomat, makaroni, pølse, krydder, flere pakker rett i koppen, glutenfri vaffelblanding, melblanding til pannebrød, litt frukt, litt kjeks og så det viktigste da: Lørdagsgodteri!
Kniv
Vaffeljern!
Stormkjøkken m/ brenner, gassbokser, fyrstikker og litt zalo.
Spisesett
Sporker
Crocs (fine leirsko!)
Sigurd sin blåbærplukker

Fredag på jobb er hektisk, men jeg får til å avspasere et par timer. Vi raser hjem og får pakket litt, før det bærer avgårde til barnehagen hvor selveste ordføreren skal komme og erklære det nyoppussede uteområdet for åpnet. Vi hygger oss der med god mat og trivelig selskap, så setter vi hjemover, pakker siste rest og får hevet oss inn i bilen og kjører opp til Røskestadvann. Det er bare 15 minutters kjøretur hjemmefra opp i skogen, på en til tider humpete grusvei. 

Med en gang vi ankommer p-plass, ser vi at turvennene våre er på plass, og mamma Elisabeth monterer en Ally med nøye presisjon. Dina har med seg en venninne, og sammen banker de løs på Allyen. Vi får losset kajakker av bilen og lastet dem igjen, og siden det er så sent, avtaler vi med Elisabeth at vi tar kvelden for oss selv, og møtes igjen dagen etterpå. 
Turen kan begynne, og vi padler inn i solnedgangen, mot Langvann.....

Nærmere åtte er vi fremme på leirplassen som er målet for denne helgen. Ungene får en yoghurt hver mens vi diskuterer litt hvorvidt vi trenger å spenne opp tarpen eller ikke. Mannen mener vi trenger å spenne opp tarpen til beskyttelse mot doggen, jeg tror det har lite å si, men kanskje tarpen kan beskytte litt mot lyset, sola står jo opp tidlig. Så vi blir begge fornøyde da vi bestemmer oss for å sette den opp. Vi rigger til soveposer og liggeunderlag, så må vi ordne litt kvelds. Det blir rett i koppen tomatsuppe med knekkebrød med smør på, og det er rett og slett nam! Vet dere at mat smaker så mye bedre når vi er ute?

Morgenen etter er jeg den første som våkner. Stemningen er stille, magisk, og trolsk. Tåkeskyer driver bortover den blikkstille vannflaten. Jeg ligger i soveposen min og betrakter solen fra den treffer de første tretoppene, til den sniker seg ned mot oss og får tåkeskyene til å fordufte. Alt er vått av dogg, selv om vi er tørre i soveposene våre har det dryppet litt fra tarpen. Det tørker fort i sola.





Klokka er ikke mer enn ni før ungene syns det er på tide å bade! Sigurd gleder seg som en....ja, en liten unge!


Vi bader og fisker, spiser frokost og slapper av. Så må vi padle bort til Dina og gjengen. De har også allerede badet. Dina har fått ny kajakk og de har trent på å velte i den. Sigurd er en bajas og barna finner fort tonen. Etter en stund vil de gjerne være med oss til plassen vår, og bade der.





Lyngblomstringen er helt fantastisk, og det formelig LYSER lilla borti liene. Det er utrolig fint å se på. 




Vel ankommet til vår leirplass er barna ivrige etter å bade, og vi koser oss lenge i vannet. Det er skikkelig deilig! Både store og små syns det er gøy å hoppe uti fra svaene.

Etterhvert byr vi gjestene våre på vafler med gomme, det er begynt å bli et fast innslag på turene våre.
Så blir det mer bading. Sigurd blir kald selv om vannet ikke har så verst temperatur, og noe av det beste han vet etter bading, er å legge seg i min sovepose. Det får han, og det tar ikke mange minuttene før han har sovnet. Det er godt med en middagslur for den som er liten.


Snart drar gjestene våre tilbake til sin leirplass. Sunniva vil gjerne bade igjen, og vi koser oss lenge i vannet, Sigurd sover hele tiden. Når vi er ferdigbadet og tørket, får Sunniva vekke Sigurd og de koser seg med lørdagsgodteriet mens vi gjør i stand middagen.
Vi liker godt tomatsuppe på tur, men jeg er lei av posesuppen. Derfor blir det i dag hjemmelaget tomatsuppe, og det smaker så mye bedre!

Denne kvelden er barna slitne, og vi legger oss tidligere. Ungene er i seng allerede klokken åtte. Sunniva sovner fort, mens Sigurd sitter oppe og leser Donald. Vi er overraskende lite plaget av mygg og knott på denne turen, og det er så deilig! Vi bruker myggmiddel, og det holder borte det lille som er av mygg.


Klokken ti har jeg sovnet, og vi sover leenge morgenen etter. Vi har så godt sovehjerte, alle mann, når vi er på tur. Jeg koser meg med bok om morgenen, og ungene får sjokkerende nok, spise opp lørdagsgodtet de har igjen.

Etter frokost pakker vi sammen og vender nesa hjemover. Vi skal på Åpen gård, det har ungene gledet seg til lenge. Vi passerer Dina & co. på veien, og stopper for en prat før vi fortsetter. Takker for turen, og vi sees igjen!










torsdag 20. august 2015

3 turer til Hemmeligvann



Jeg liker å dele turene mine og spre turglede, og forteller som oftest nøye hvor turene mine går. Men Hemmeligvann ligger bortgjemt og er så stille og urørt at den er kun for innvidde. Det er en nydelig perle for de som setter pris på stillhet og sjelefred. Jeg tar deg gjerne med dit, men kun på en betingelse: Bevar hemmeligheten.

Første turen tok jeg i ren nysgjerrighet, i et område jeg ikke har ferdes noe særlig i før. Kun en liten sopptur for mange år siden, så jeg har kun "luktet" på området. Men nå hadde jeg hørt rykter om et Hemmeligvann her, hvor det bor stor ørret, og det ville jeg gjerne stifte nærmere bekjentskap med.

Skogen lever intenst den dagen jeg tar den første turen til Hemmeligvann. Fluene surrer lykkelige rundt hodet mitt, glade for litt svette de kan spise, og det lukter av varm, tørr skog. Det er sopp, det er fuglelåt, vannet renner ivrig i bekken og jeg stopper mange ganger og spiser villbringebær på veien.
Det går bred og fin traktorvei innover, og jeg følger den som anvist på kartet. Hemmeligvann er ikke veldig synlig fra traktorveien. Man skal myse godt innover mellom trærne for å få øye på det, og selv da ser det bare ut som et bittelite skogsøye.
Litt etter må man følge med for å få øye på en bortgjemt sti som leder til Hemmeligvann. Og du må ha øynene med deg. Stien fortsetter nemlig tilsynelatende ved siden av en bred, rennende bekk, men i virkeligheten må du hoppe over tufter av mose og gress og nedlagte grener over bekken, før så den virkelige stien fortsetter på den andre siden. Etter en nedoverstigning er stien nede ved bredden, og fortsetter bortover venstresiden av vannet.


Det er nok noen innvidde fiskere som kjenner til Hemmeligvann, det forteller jo stien. Jeg lar meg bergta av det stille vannet...vannliljene...jeg stopper mange ganger på min ferd bortover vannkanten, bare for å se utover. Det er ikke et veldig stort vann, men siden det er omgitt av to høye fjellskråninger, ser det ut til at det kan være nokså dypt på midten. 
Plutselig hører jeg hese fugleskrik, og en hegrefamilie på fem letter fra sumplandskapet i nordenden av vannet. De ser ut som de flyr i sakte film, med de tunge, late bevegelsene. Hegre er en sky fugl som helst holder seg unna mennesker, men jeg er langt unna, og de ikke bryr seg om meg. Jeg betrakter dem andektig til de har landet igjen, og fortsetter bortover.

Det er et vilt landskap. Bakken er dekket av tykk mose, og under mosen er det stein, hulter til bulter. Fra vannkanten skråner bakken bratt opp til venstre, jeg ser opp mot nakne knauser hvor svære biter av fjellet en gang har rast ut med bulder og brak.

Jeg bestemmer meg for å følge stien så langt jeg kan, selv om jeg ser den er lite tydelig. Kanskje det går an å følge hele vannet rundt?
Etter å ha gått halve vannet på langs, begynner det å dukke opp blåbærlyng. Og for en blåbærlyng!! Bærene sitter så tett så tett, og jeg observerer ikke mange buskene før jeg bestemmer meg for at jeg skal tilbake ved første og beste sjanse. Ettersom jeg går bortover, blir det bare mer og mer av lyngen, og jeg fryder meg og gleder meg til jeg skal ha med bøtter og spann og skramle og fylle dem med de herlige små bærene. 



Jeg begynner å nærme meg enden av vannet, det blir mer grunt og mye vekster og små øyer. Jeg stopper en siste gang for å nyte utsikten. Plutselig hører jeg noe pusting og pesing og lyder. Jeg myser inn mellom trærne der jeg kom fra, og der kommer det en elghund med sin eier på slep. Hunden kommer med korte bjeff idet den oppdager meg, og jeg flytter meg til siden slik at de skal få komme forbi. De har det travelt, og ser ikke ut til å ville være så sosiale, men jeg spør likevel om muligheten for å gå rundt vannet. Nei, det går visst ikke, det er for bratt på andre siden, men hvis jeg følger dalføret fremme, kommer jeg frem til veien igjen, sier mannen idet han haster forbi. Så fint, tenker jeg, da gjør jeg det.
Ti minutter etter har jeg peset meg opp et dalføre opp fra vannet, og er på vei gjennom tett og høy bregneskog. Jeg ser veien der oppe, men må lete litt for å finne en trygg måte å komme meg opp dit, da det er mye ruglete og ustabile steiner der. 

Så er jeg ute av utfordrende, ujevnt terreng,og oppe på flat vei igjen.
I ren nysgjerrighet følger jeg veien litt videre, motsatt av den veien jeg egentlig skal, og finner at den ender i en rundkjøring hvor en mer utydelig skogsvei fortsetter innover. Jeg bestemmer meg for å utforske den en annen dag, før jeg snur og trasker fornøyd tilbake til bilen. Stormarimjelle og nydelig lilla lyng har pyntet skogen nå på sensommeren.


Noen dager etter er jeg tilbake, bevæpnet med blåbærplukker og to tilitersspann. Jeg føler meg optimistisk med tanke på å skulle fylle de to spannene, og setter i gang straks jeg har kommet til den første tua med blått i blått.
Det tar bare en time, og så har jeg fylt den første bøtta. Jeg har puttet bøttene oppi hverandre, så det er bare å ta den andre av, tenker jeg. Lettere sagt enn gjort. Jeg vasket bøttene før jeg dro, og tørket dem ikke skikkelig, så det har blitt et ordentlig vakuum og bøtta vil rett og slett ikke la seg rikke! Jeg haler og sliter, bruker redskap for å bende opp kanten og slippe inn luft, og bruker alle triksene jeg kommer på, men nei....tilslutt må jeg bare bite i det sure eplet, ser lengselsfullt mot de lekre bærene som står der og frister, før jeg begir meg på hjemvei.

Men en viking gir seg ikke så lett. To dager etter er en lørdagkveld, og jeg begir meg på ny ut, med nyvaskede, grundig tørkede bøtter som jeg på forhånd har testet nøye at ikke er limt fast i hverandre...fremme ved Hemmeligvann tar jeg innover meg sinnsroen, sjelefreden og stillheten, før jeg drar frem blåbærplukkeren og freser meg vei i lyngen. I en bratt bakke hvor grunnen gjemmer løs stein skjult av mose og blåbærlyng plukker jeg en hel bøtte full på en drøy time, før jeg fortsetter videre bortover vannet og plukker den andre bøtta full. Jeg ser stolt og fornøyd på de fulle bøttene og nyter noen håndfuller med de smakfulle herlighetene. Med denne fangsten har jeg plukket totalt 30 liter på to dager. De skal puttes i fryseren og noe skal bli syltetøy, men det meste skal nytes med fløte på, utover vinteren.



Nå er jeg skikkelig svett, varm, full av blåbærsaft, rundt meg svirrer mygg, knott, fluer og flått og hjorteflue har jeg også plukket av meg i dag...hendene er knall lilla og blå, og jeg lurer på hvordan jeg skal klare å få dem rene igjen....det frister så veldig med et bad, og jeg bestemmer meg for å la det stå til. Klokken er over ni, så sent på kvelden er det ikke folk langt ute i skogen. Jeg blåser i alt som heter etikette, og hiver meg naken uti det friske, klare og rene vannet. Det er noe magisk ved det å legge på svøm i et blikkstille vann, og se bølgene spre seg til hele vannet lever. Det er herlig å kjenne det kalde vannet vekke både kropp og sinn, og jeg legger meg på rygg, flyter og bare nyyyyter....


På vei hjem observerer jeg denne store vakre blomsten som har frøet seg og er klar til å sende ut "barna" som skal bli nye vakre blomster neste år...jeg aner ikke hvilken blomst dette kan være, men jeg syns frøene er uendelig vakre og skjøre.


På gjensyn, Hemmeligvann. Neste gang jeg kommer er det ikke blåbærene som må passe seg, men ørreten!