Vi har vært i Rondane! Mitt barndoms ferieparadis var fantastisk å se igjen, selv om jeg har vært der flere ganger også som voksen. Som barn var vi der hver eneste sommer mange år på rad, og det står for meg som noen av de fineste naturopplevelsene jeg har hatt. Derfor gledet jeg meg stort til å ta med ungene til Rondane.
Denne turen ble arrangert i regi av Fjellforum. Vi har vært på tur med Fjellforum før, da var det snøhuletur på Finse. Nå hadde jeg vært med på å bestemme tid og sted. Det ble en gjeng på tre familier og tre barnløse som bega seg vei mot fjellet med Mysuseter og Rondane som turmål.
Vi kom ikke avgårde så tidlig som jeg hadde tenkt, men klokka fire fredag ettermiddag var det endelig klappet og klart, ungene var utstyrt med salt kjeks og potetgull og gode matpakker, godt væpnet til en 4-5 timers biltur!
Vi skulle ha med oss en passasjer fra Oslo, Eirik som vi har truffet på Finse og kjenner fra før. Det gikk fort og smertefritt å plukke opp ham, men så startet sneglekjøringa gjennom Oslo. Det tok sin tid, men etter et par tissepauser og noen kjedelige timer på veien var vi endelig fremme på Mysuseter. Da hadde ungene sovet et par timer, og var oppladet til den korte fjellturen vi hadde foran oss.
Vi kom frfa mange varmegrader til ganske kjølig på fjellet. Ca 6-7 grader, helt tussemørkt og litt vind gjorde at jeg syns det var temmelig kjølig. Men ull er gull, og med tunge sekker og vindtette jakker ble vi fort varme der vi stabbet avgårde i mørten med hodelykt på hodet og Eirik som veiviser.
Langt borte i mørket kunne vi se blinkende hodelykter, og skjønte at det måtte være resten av gjengen som ventet på oss!
Det tok en stund å komme frem til målet. I mørket måtte vi krysse en liten bekk uten bro. Eirik hadde gåstaver, og det var godt for ungene å ha noe å holde seg til, og ikke skli ut i bekken!
Omsider kom vi frem og kunne hilse på resten av gjengen. Elisabeth med sine to gutter var der, samt Espen med sin fire år, nei, fire og et halvt år gamle jente, samt Erik og Simon. Hilserunde ble foretatt, og så ble førstepri å få opp teltet så fort som mulig. Der er jeg jo durkdreven, og ungene var ganske fornøyde da de kunne dyttes ned i soveposene som jeg vet skal holde til 40 minus. No worries!
Jeg ble selv fort klar for senga, men klokken ble faktisk ett før jeg kunne krype nedi soveposen. Åh salighet. Jeg dro på meg tørre ullsokker, krøp ned i posen med ullundertøy og slokna med en gang, god og varm mellom to barn i glovarme Isbjørnposer..
Dagen etter våkner ungene mellom syv og halv åtte. Det er null stress når det gjelder å komme seg opp, så vi dormer og koser oss til klokka blir nærmere ni.
Jeg titter ut av teltet nærmere ni, og tar Rondane i øyensyn. Så vakkert. Like mye reinlav som sist jeg var her, og Jotunheimens topper står der borte og lokker og drar. Da står vi opp, og smått om senn kommer de andre seg opp også. Først Elisabeth og gutta, så Espen og vesla hans. De tre barnløse lar vente på seg, og jeg titter bort på det gule teltet en meter fra der vi har satt oss i ring og skal lage frokost, og humrer stille for meg selv. Tro om han angrer på at han satte opp teltet der?
Ungene våre er ikke akkurat lavmælte, og vi gjør ikke store forsøk på å dempe dem heller.
Snart brer den liflige duften av egg og bacon seg over plassen, og ungkara kommer seg ut av teltene sine. De danner sin egen frokostklubb, og ungene har fått hilst på hverandre og kommet godt i gang med leken.
Familieflokken avgjør at vi går på en liten tur, så vi pakker sekkene våre med vått og tørt, og begir oss i vei. Sigurd syns straks det er litt kjedelig. Rondane er ganske langstrakt, og ikke slik som Hurum, hvor det er klatreutfordringer rundt hver sving. Men litt motivasjon og puff får han videre.
Her peiles det!
Den første lille rasten tas ved en innbydende gammel bu, kanskje en bu brukt til jakt? En stjålen kikk inn gamle vinduer avslører ikke annet enn en benk og noen planker der inne. Lite spennende. Men unger finner alltids noe å beskjeftige seg med, og en larve under en stein redder dagen!
Naturen i Rondane bergtar meg like mye nå som i tidligere år. Det er høst, og det er en eksplosjon av farger i rødt, oransje, brungult og grønt, ja, alle naturens jordfarger.
Da jeg var liten dro vi i flere somre opp til Høvringen, vi leide en hytte der. For meg og brødrene mine var det et eventyr, vi lekte i bekken og fikk lov til å gå langt avgårde og utforske på egen hånd. Vi gikk til de nærmeste toppene, Vardehøj, Anaripigg og Karihaugen, og vi fulgte bekkene innover til vi fant et flott sted vi ville leke på. Pappa tok oss med på (til tider kjedelige) fisketurer i Lågen, og så grillet vi vår egen fisk på kvelden. Broren min ble stanget av en sta sau, og da jeg ble hestegal fikk jeg dra på rideturer i fjellet med rideskolen på Høvringen. Fantastiske barndomsminner fra et utrolig sted, og disse minnene har gjort at Rondane står mitt hjerte nær.
Naturens fargepalett.
Elisabeth er en av de andre foreldrene som er med på turen. Hun har to gutter hun titt og ofte er på tur med, og vi har møtt dem før, på Finse. En knallkoselig liten familie.
Ingen tur uten litt grimaserier. For en gutt på 6 er det aller mest gøy med tull og fjas, så det blir 50% smilepent-bilder, og 50% fjasebilder. Ok da. 70% fjasebilder. Tror jeg.
Vi vandrer et stykke til, oppover mot Veslesmeden, men det er ikke snakk om å nå foten av fjellet altså. Vi finner litt rødskrubb, og det er en god matsopp, så den tar vi med.
Vi pusher ungene litt til, for de begynner å bli litt lei, og så finner vi en fin rasteplass langs fjellbekken.
Vi ser flere fossekall i bekken. Denne morsomme elvefuglen, som også er Norges nasjonalfugl, står på steiner eller fjell ved vannet, "knikser" med beina og speider etter insekter.
Sigurd har tatt på seg jobben som demningbygger sammen med de andre gutta, og styrer på.
Ungene får spise pølser som Espen har med seg, vi har også med oss polarbrød, sjokolade, kakao og Real turmat. Man skal da kose seg på tur! Og kos er i hvert fall et viktig element når unger er med. Det tror vi er viktig når man skal "lære" seg turglede og håpe at dette er noe våre håpefulle små fortsetter med når de selv kan velge fritidsaktivitet.
Vel tilbake på leirplass blir det lek og gøy igjen. Timene har gått fort mens vi var på tur, og det gjør den nå også. Vips så er det middagstider, og vi begynner å ordne oss med taco. Det er lettvint mat, kapp opp salat og ta med hjemmefra, og kjøttdeigen er så klart ferdig stekt og trenger bare å varmes opp. Jeg deler og steker rødskrubben slik at de som vil smake rødskrubbtaco kan få lov til det!
Her har vi trekløveret uten barn. Erik, som er eier av det gule teltet her, hadde en tøff tur frem til leirplass dagen før. Han startet ved Bjørnhollia, på den andre siden av Rondane, og har gått OVER fjellet, på 2000meters høyde, hvor det ligger snødryss og er ganske glatt og ekkelt på steinene. Det gikk bra, men han kom sent frem og det ble et par timers gåing i mørket. Tøffing!
Simon er fra Tyskland og syns Norge har mye mer å by på når det gjelder friluftsliv enn hjemlandet har.
Eirik er støtt og stadig på tur med Fjellforum, en ordentlig gammel traver som er et kunnskapsorakel når det gjelder friluftsliv og bruk av forskjellig utstyr. Det er veldig kjekt å kunne ha noen å spørre.
Elisabeth har tatt med seg ved. Det setter vi jammen pris på når Eirik fyrer opp kveldsbålet og alle benker seg rundt bålet med liggeunderlagene sine. Elisabeth har også sørget for marshmallows, og når alle ungene har fått hver sin pinne, senker kveldsroen seg over leirplassen. Når marshmallowssulten har gitt seg, leker ungene med pinner som gløder i mørket, lager bokstaver og veiver litt for mye med dem. Det blir noen irettesettelser på de ivrige barna! Kanskje aller mest på Sigurd...
Kaffekjelen min får varme vann til kakaoen på bålet, og -endelig- får den den koselige svartsoten som gir den det autentiske utseendet jeg har ønsket meg så lenge! Drømmen er jo en skikkelig gammel kaffekjele, men det blir litt tungt å drasse på. En svart trangiakjele skal duge lenge for meg.
Når klokka blir ti, ligger begge barna mine utstrakt på liggeunderlag foran bålet og øynene glipper tunge....jeg må dra dem opp og inn i teltet. De hadde sovnet der om jeg hadde latt dem, og det minner meg på at vi må på bålovernatting når vi kommer hjem...
Dagen etter er jeg førstemann opp. Jeg tror nok Elisabeth har vært våken før meg, men jeg er i alle fall først ut av teltet. Det fine med det er at du kan gjøre det du trenger på do i ro og fred, uten å være nervøs for at noen skal se deg. Veldig kjekt!
Det blir nok en rolig morgen. Ungene leker ved bekken mens vi voksne ordner oss frokost. Duften av egg og bacon driver mot teltet til ungkara og får dem opp. Etter frokosten pakkes det sammen, og det betyr at gutta med sitt mikrolettvektsutstyr er ferdig på 1-2-3, mens vi foreldre med alskens ting og tang bruker en god del lenger tid. Ikke stresser vi heller. Men snart er vi klare, til Sigurds store lettelse!
Vi må krysse en liten bekk på vei tilbake. Der er Eirik god å ha, han har staver og de er kjekke å støtte seg til over slike bekkefar. Alle ungene får litt hjelp, og vips, så er hindringen forsert.
Det tar kun en liten time, så er rusleturen slutt og vi er tilbake ved parkeringsplassen på Mysuseter. Det er mye folk på tur i dag, og det hilses i øst og vest. Det er nå koselig med denne hilsekulturen på fjellet!
Utstyret pakkes inn i bilene, og så må alle på en hadet-runde. Vi takker for turen og håper vi ses igjen, og til alle dere som var med: Takk for alle hjelp og råd og utstyr som ble prøvd og diskutert og prat og hygge. Dere er noen supre folk.
Takk for turen Fjellforum!
