søndag 29. mai 2016

Milorg i Hurum


Jeg har vært på Fjellforum-treff igjen!
Denne gangen sto faktisk undertegnede som arrangør, og en stund så det faktisk lyst ut med påmeldinger, men i siste lite skremte et durabelig tordenværvarsel vekk halvparten av de påmeldte. Dermed ble det meg, og et hyggelig par fra Nederland som skulle nyte Hurummarka i helgen.

Dette skulle altså bli min andre overnatting alene, helt uten barn, siden jeg ble mor. Jeg så frem til en helg for meg selv, sammen med likesinnede.

Nederlandske Linda og Enno har bodd i Norge i nesten 20 år, og flyttet hit fordi Nederland har et tragisk tilbud til friluftsinteresserte - der er det nemlig ikke lov å gå utenfor stier, og plukker du bær og sopp, kan du risikere å få bøter og bli uglesett av naboen...det høres temmelig banalt ut, men det er forståelig når man vet at det bor 17 millioner mennesker i det lille landet, og man ønsker å bevare det lille som er igjen av natur.

Turkameratene mine har gått til fots til leirplassen jeg har pekt ut, og når jeg kommer padlende i min fiskekajakk, har de allerede slått opp telt og spiser mat. Den obligatoriske hilserunden foretas uten problemer.

Utover kvelden blir det bålkos og jeg blir budt på marsmallows. Det er nam! Friluftsfolk har mye å prate om og det går i fugler og friluftsliv. Klokken tolv er det natta, og jeg legger meg.
Det er merkelig å ha så god plass i tremannsteltet, helt for seg selv. Men jeg finner meg fort til rette, og det er nydelig å krype ned i min varme Tyinpose på et mykt leie, og vite at jeg kan ligge så leenge jeg vil neste dag....



Foto: Enno Swets

Det er en behagelig temperatur i lufta da jeg våkner klokka syv neste morgen. Jeg velger å ligge og dorme litt til - det er så godt å ikke ha dårlig samvittighet for det. Så leser jeg ut resten av boka jeg holder på med - Ravn Blodøye, en ordentlig actionfortelling om vikingene.
Så er det oppstandelse og egg og bacon. De barnløse er faktisk oppe før meg. Morgenen blir langdrøy og rolig. Det er lettskyet, men sola gløtter faktisk frem og lyser opp den vårgrønne naturen rundt oss.

Etterhvert får Linda og Enno prøve kajakken min. De har med seg en hengekøye som jeg får prøve, og den er deilig å ligge i! Jeg må tenke litt på om vi ikke skal skaffe oss en slik.


Foto: Enno Swets

Linda og jeg avgjør at vi skal på tur - vi vil prøve å finne Cellene. Det er en Milorghule som skal ligge i Hurum. Jeg har lett etter den før, men ikke funnet den.

Vi pakker litt å tygge på og regnjakker - det er ikke meldt regn i dag, men trygg kan man aldri være. Så begir vi oss i vei, og går et langt stykke på en grusvei først. Ved enden av grusveien deler stien seg, og her er jeg usikker på hvor vi skal. Jeg -har- lett ved stien til venstre før - derfor prøver vi nå den til høyre, og det er skiløypa til Stikkvannshytta på vinterstid. Der kommer vi ikke langt før hele løypa er et vått myrhull. Vi forsøker litt innover en sti til venstre, men den ender bare på et sva, og så er det full stopp.

Linda foreslår at vi skal prøve igjen der jeg gav opp sist. Jeg har ikke helt trua, men hvorfor ikke prøve? Hva kan man tape, liksom.

Vi kikker litt på kartet. Vi skal rett nord, forbi et lite vann som heter Sæterpytten. Bak det vannet er det en dal som heter Askedalen, der skal det vokse ask. Vi ser at for å nå Sæterpytten kan vi følge noen bratte stup, om det er fremkommelig.

Det tar ikke mange minuttene å gå tilbake til stidelet igjen. Når vi kommer frem til krattet der stien slutter, ser vi etter en høy bergvegg, og den ser vi. Så begir vi oss inn i passe tett granskog. Det blir en vandring preget av endring. Granskogen avviker for åpne lysninger, vi klatrer opp på høydepunkter og ser etter tydelig sti eller annet som kan fortelle oss at vi er på riktig vei. Men det eneste som er et sikkert holdepunkt, er de høye bergveggene. Vi går gjennom to trange raviner, daler fulle av digre steinblokker som ligger hulter til bulter. Er det rart folk i gamle dager trodde at trollene hadde moret seg når de så slikt?

Stolte, eldgamle grantrær og tykk grønn mose, stille sort vann innimellom kampesteinene, fuglekvidder og fjorårets ospeløv ligger på skogbunnen, og alt dette gir vakkert liv og krydrer turen vår.

Så er vi gjennom den siste ravinen, og en skog med plass mellom trærne og blåbærlyng på bakken åpner seg. Vi ser Sæterpytten rett nedenfor, og trasker ned dit. Østre side av Sæterpytten er tilgrodd, det er våt myr og inne på land er det bratt bergvegg. Vi går på land så langt vi kan, men så må vi ut på myra. Det er et puslespill å finne ut hvor vi skal sette føttene, men vi kommer oss tørrskodd over ved å tråkke på gresstuster, små buskvekster og delvis tørre partier.

Det er godt å sette føttene på trygg grunn igjen på nordre side av Sæterpytten, og her er det jammen en tydelig sti! Mon tro hvor den kommer fra? Men det får vi finne ut en annen gang. Nå starter den virkelige jakten, for kartet jeg har tatt med meg, tar slutt her. Men jeg vet at hulen skal befinne seg i dalen vi har foran oss. Vi følger stien, og fort ser vi at stien følger en klukkende og vakker bekk oppover dalen. Vi sjekker ut alle digre steinblokker og tegn til åpninger vi ser, men alt som gjemmer seg i mørket er stille trollvann. Når stien krysser bekken er vi i ferd med å gi opp, vi tenker at hula kan ikke ligge så langt fra vannet. Disse mennene må jo ha hatt god tilgang på vann der de bodde, tenker vi. Men la oss prøve litt til!

Så går vi litt til, da. Og det er bare et par minutter, så ligger det noen riktig digre kampesteiner foran oss. Veggen til venstre er -høy-. Jeg bøyer meg bakover og myser mot toppen høyt der oppe. Tro hvor lenge siden disse steinene ramlet ned? Tro hvordan det dundret og smalt her den gangen, det må ha ristet i grunnen! Tro hvor lenge det er til neste gang...?

Men man lever bare en gang. Og så ser jeg et lite treskilt på et tre; "Celle" står det. "Se der!", sier jeg ivrig og peker. Linda har oppdaget at det er mulige liggeplasser under to kampesteiner, men plass til åtte mann, slik jeg har hørt, er det ikke. Vi går litt til, nærmere dit skiltet peker. Og her er det en tydelig inngang! Det er mørkt i hulen og lyset på mobilen min lyser ikke sterkt nok, men etter en stund venner øynene seg til lyset og vi ser at det er plass, og det er skjermet for vær og vind. Noen har bygget opp med steinblokker for å skjerme mer. Under krigen var det en dør i åpningen her, men den og restene er borte nå.


Det er mektig å kjenne historiens sus på dette stedet. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på hvordan de hadde det, de som satt her og sikkert hadde utfordringer med kulde, snø, mat og vann, mygg og knott, og ikke minst redselen for å bli tatt og hva som kunne skje da, og savnet av familie og venner.

Vi finner oss en åpen plass foran blokkene og spiser litt og tar en halvtimes pause før vi begir oss på tilbakevei. Nå går det så klart mye kjappere, nå vet vi hvor vi skal og det er ingen famling. På 1,5 time er vi tilbake på leirplassen - da har vi vært på tur i 5 timer. Dagens trim!

Foto: Enno Swets

Vel tilbake er det på tide å spise litt. Turfølget mitt plukker granskudd og vil prøve å brygge granskuddte. Jeg får også prøve - og må erkjenne at det er en søtlig, god smak på tevannet. Jeg tenker at jeg må prøve dette med ungene også.

Foto: Enno Swets

 Litt etter begynner jeg å pakke sammen utstyret mitt. Linda og Enno skal være en dag til, og de tar blidt farvel med meg i det jeg padler avgårde.

Foto: Enno Swets

Turen tilbake til p-plassen ved Røskestadvann blir en nydelig, fredfull og avslappende tur. Jeg har ikke dårlig tid. Jeg padler over til den andre siden og sjekker ut en uglekasse jeg vet henger her. Men her er det slutt for ugleklekking - bunnen har nemlig falt ut. Jeg tenker at jeg håper ikke det skjedde under hekking, i så fall kan det ha endt med katastrofe...med det i tankene padler jeg videre. Kikker langs land, kikker på andre folk som også er ute denne vakre dagen. Dagen startet med skyet himmel og litt regndrypp, men nå har skyene veket for blå bakgrunn, og sola titter frem innimellom. Jeg padler inn i en liten vik, tro hva som kan gjemme seg her?

Jeg kikker på steiner under vannet, det -kan- være forræderske steiner som stikker opp og kan skrape under kajakken, men det skal litt til å velte den uansett. 
Plutselig skvetter jeg til - en grågås farer lynraskt og kvekkende ut på vannet, den setter i en rekke høye varselrop. Jeg skjønner at den har rede her, og vet at den kvekker og beveger seg bort fra redet for å avlede fienden - nemlig meg. Jeg tenker jeg vil gjøre som den vil, så jeg følger etter den, i håp om å kunne se redet når jeg padler forbi.

Men så ser jeg at en bitteliten grågåsunge har fulgt etter mammaen sin. og den kan jo ikke fly. Jeg vil ikke risikere å skille mor og barn, så valget er lett - jeg snur kajakken og lar den kvekkende og oppofrende andemoren få ro. Så fort hun skjønner at jeg er på vei vekk, roer hun seg ned. Med ren samvittighet nyter jeg resten av turen langs Langvanns østre kant. Jeg ser en trio i en grønn kano som er ivrig ute på fisketur. På andre siden av vannet, på den mest populære leirplassen ved Langvann, har en familie lagt til med Ally og satt opp et stort telt.

Snart trekker jeg kajakken ned til Røskestadvann, og fortsetter min rolige oppdagelsesferd. Rundt en sving overrasker jeg nok en andefamilie. Det jeg tror er en amerikablesand, en ganske liten and med en lengde jeg vil tippe er ca 15 cm, kanskje litt mer, svømmer hastig langs land med en liten ungeflokk på slep. Herregud noe så søtt. De ungene kan ikke være mer enn fem cm i størrelse. Bittesmå flokker de seg tett inntil moren, som ser etter en gjemmeplass på land. Vuggende svømmer de gjennom sivet, jeg følger rolig etter, men på respektfull avstand. Etter noen titalls meter velger andemor å lede ungene inn i sivet, og hun legger seg flat langs bakken når de kryper opp i vegetasjonen og gjemmer seg blant lyngen. Takk for titten!

En strandsnipe følger meg videre langs kanten rundt Røskestadvann, før den runder meg i jakten på mer mat. Ute på en odde står det en fisker. Han ser ikke ut til å være interessert i videre kontakt, og vil sikkert bare ha meg vekk så jeg ikke skremmer fisken. Det er i alle fall det jeg velger å tro, og fortsetter ferden.

Jeg overrasker enda en andefamilie før jeg er fremme, denne gangen en mor med ti eller elleve unger. Hun har nok å holde styr på! Jeg overveldes igjen av overdosen av søthet, og jeg følger også dem et lite stykke, så passerer jeg dem og de snur og svømmer andre veien igjen.

Sola titter frem og jeg legger meg inntil bergveggen og nyter solvarmen der. Jeg titter på rumpetroll og vannlopper, fiskere og unger. Så kommer vinden og gjør livet bittelitt surere, jeg padler inn til møteplass og drar utstyret opp. Snart er jeg hjemme sammen med barna igjen og tenker smilende at hverdagen har innhentet meg når begge ungene setter på plata med hakk i, den som sier: "mammaaaa?"

mandag 9. mai 2016

Til Rødbykollen med Røde Kors og O-laget



For det meste trives vi på tur for oss selv eller sammen med noen få gode venner. Men av og til er det hyggelig å utvide horisontene. Det lokale orienteringslaget pleier å ha et åpningsarrangement hver vår, med en tur som går til en av toppene i Hurum. Denne gangen slo de seg sammen med Røde Kors, og det dannet rammen for en tur med en brokete forsamlig med alt fra små babyer i bæremeis til ganske gamle mennesker som går sakte fordi det har livet lært dem. 

Turmålet var Rødbykollen, et sted vi ikke har vært. Nye steder er alltid forlokkende, så da slang vi oss med!

Oppmøtestedet er Rødbysetra, et aktivitetssenter en times gåtur inn i marka fra der vi bor. Barna blir fraktet opp i bil, mens jeg henter hunden Herman. Han er en flatcoated retriever som eies av venner av oss, og vi får lov å låne ham på tur. Han er en ordentlig gladhund, snill og livlig og god. I lomma har jeg godbiter og i handa har jeg klikkeren. Jeg har fått sansen for klikkertrening etter å ha lest om det, og lært litt i praksis. Herman kan det fra før, og er en god læremester.

Vi får en kjapp og hyggelig tur opp til Rødbysetra, og -mange- biler passerer oss! Et par biler stopper og spør om de er på rett vei. Det ser ut som denne turen blir populær, og jada...jeg får rett. Rødbysetra er spekket med folk på denne flotte dagen. En hel haug med folk er til stede, folk som er godt turvante, folk som ikke pleier å gå så mye, flyktninger er også til stede i regi av Røde Kors, og vi ser både kjente og ukjente.

Snart samles gruppa av turlederne, en skal gå fremst og en er dedikert til å danne baktroppen. Så begir vi oss i vei, og turen går gjennom skogen bak Rødbysetra, før vi følger Sundbyveien et stykke og tar av inn i Avgrunnsdalen.

Avgrunnsdalen er en vakker, trang, liten dal som både rommer historie og har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i media. Stedet har vært i bruk av det militære til skytetrening, det er nå avsluttet og brukes ikke lenger av forsvaret. 

Engasjementet for videre bruk av Avgrunnsdalen er stort. Her vil noen ha motorsportsenter, andre vil ha skytetrening, mens andre igjen vil bevare den vakre naturen og særegenheten ved dalen. At det er vakkert her, er det ingen tvil om. Det blåser heftig denne dagen, men i den trange Avgrunnsdalen får ikke vinden tak. Vi skuer høyt opp mot Rødbykollen og Prekestolåsen mens vi rusler på en idyllisk kjerrevei. Det er tydelig at det har vært aktivitet her, med mange åpne, oppbygde områder og voller. Snart er vi i enden av dalen, på en flat voll, og hele følget stopper opp. Hvor mange mennesker som er med, er ikke godt å si, men 50-60 stk er nok ikke noen dårlig gjetning. Kanskje det er enda flere.


Fra vollen ved enden av Avgrunnsdalen er det plutselig en bratt stigning opp til Rødbykollen. Vi blir stående i kø en god stund, før vi som en av de siste starter stigningen. Jeg holder god avstand til Sunniva foran, så hun ikke blir rent ned av Herman, som er ivrig etter å komme seg oppover. Selv om det er mange, tar ikke stigningen lang tid, og snart er vi oppe! Masse lyng og flate sva møter oss, og utsikten blir bare flottere og flottere for hver høydemeter vi erobrer. Det er litt disig i horisonten, så helt klar luft er det ikke - men det er vanlig på vårparten. Vi kan se Oslofjorden, Bastøy og Mølen, men vi kan ikke skimte horisontlinja på havet. Vi kan så vidt se hjemmet vårt bak alle trærne i hagen, vi kan se Rødbyvannet, kirken på Hovenga, og blokkene på Åssiden i Drammen. Det er nydelig utsikt!

Vi setter oss ned og får i oss en matbit og får fri fra vinden. Solen varmer godt, og bærer med seg løfter om snarlige dager med mer sol og varme. For en herlig tid dette er!



Sigurd viser frem den flotte bygda! Her ser vi så vidt Rødbyvannet. Bygningene ved vannet og mot høyre er Klokkarstua, bygda vår.


Til venstre er Svartvannskollen, toppen vi overnattet på i tåke og gråvær under tarpen, for noen få uker siden. Denne toppen har vi vært på mange ganger! Ved de nakne feltene under toppen skimtes Sundbyveien, som går fra Klokkarstua til Filtvedt. Åsen bak her igjen, som strekker seg til høyre i bildet, er Knivsfjell. Her finnes det graver fra bronsealderen! 


Her ser vi mot Prekestolåsen, som jeg gikk til for ikke lenge siden.


Utsikten denne dagen er så herlig, selv om det er noe disig i horisonten og vi ser ikke like langt som på de klareste høstdagene.


Siden vi kom opp som en av de siste, er det snart folk som begynner å bevege seg nedover. Vi stresser ikke, og sitter fremdeles som sistemann da turlederen spør om vi skal følge med eller ønsker å gå for oss selv. Vi klarer oss fint alene, så vi vinker ham avgårde, men begynner å pakke sammen like etter.

Det er i grunn best å gå alene. Ingen som må vente eller skynde på for å holde følge, bare oss selv å ta hensyn til. Sigurd og Sunniva kan ta de pausene de ønsker, og vi kan ta de bildene vi vil. Sigurd finner et hull i veien. Da har vi straks en unnskyldning til å leke gjemsel!


Når vi er tilbake, takker vi for turen og kommer oss hjemover. Til og med Herman er sliten, han er ikke så full av pepp lenger, og stilen er ikke så ivrig i det vi går opp den lille bratte bakken dit vi har parkert bilen. Vi bestemmer oss for å ta ham med i bilen.

På vei hjem stopper vi for å ta med noe sopp jeg så da vi gikk på vei til Rødbysetra. Sandmorkel, fant jeg ut at det var da jeg kom hjem. Ansett som spiselig etter korrekt behandling, men ikke anbefalt som matsopp på grunn av forgiftningene store inntak kan føre til. Så den soppen kaster vi ut, og legger en ny erfaring på minnet.

Det blir en stopp på brua over Rødbyvannet for å se på beverens herjinger. At vi hadde bever her visste vi ikke! Den har gnagd på en ganske stor stamme, men ikke holdt på lenge nok til å felle treet. Vi blir enige om at vi må ta med kajakkene opp elva en annen dag og se om vi ser mer beverspor. Så spennende!


Så kjører vi Herman hjem, hvor eier Hans Erik er på plass og vi blir invitert inn på saft og prat. Det blir en hyggelig avslutning på en herlig dag, til Sunnivas tålmodighet tøyes mer og mer og tilslutt orker hun ikke mer. "Jeg vil hjem NÅÅÅÅÅ!" proklamerer hun trampende, og vi får bare føye oss, og durer den lille veien hjem til vårt eget.

Takk for turen!