mandag 29. februar 2016

Stikkvannshytta i vinterdrakt



Vinteren har virkelig vært vakker i år, men våre muligheter til å dra ut på tur har vært færre, fordi vi har vært invadert av forkjølelser, runder med omgangssyke og bursdagsfeiringer. Derfor er takknemligheten stor når en helg med fint vær og friske unger melder seg. Planen er klar; vi skal på tur!

I dag kan det virke som det er på tampen av skisesongen for Hurum. Det ligger kun et lite lag snø på bakken i skogen, men på flata er såla tykkere. Den lokale turistforeningen annonserte rett før helgen med nykjørte skiløyper, og med den strålende værmeldingen på YR sine sider, tok jeg sikte på en tur til Stikkvannshytta med ungene, siden vi enda ikke har vært der i år. Vi er veldig glade i den hytta og må besøke den noen ganger i året.

Jeg tar ungene med på planleggingen, og det blir bestemt at vi skal gå fra Slingrebekk på Sætre. Det har vi prøvd en gang før, med pulk, men da var det så glatt og isete at vi kom aldri frem, og rasten ble tatt inne i skogen.

Vi blir kjørt til Slingrebekk barnehage der løypa starter, og med avtale om å hente oss ved Semsporten tar vi farvel.
Ferden starter på is og stein og veldig lite snø. Ikke før vi har passert under riksvei 23 og forsert den første lange bakken, kommer vi opp på et godt løypespor og føret er bare nydelig.



Det er ei strekke på 5 kilometer inn til Stikkvannshytta, og det er mye oppoverbakker i starten. Sigurd er en ordentlig friskus og setter i vei. Men har man søsken, vet man hvordan det er - det blir krangling. Det er to spor, og Sunniva vil gjerne ha et spor for seg selv. Det er ikke Sigurd med på, så mor må til med mekling og problemløsning før vi kan sette kursen videre.

Det er mye skygge i starten, siden vi har jo startet på skyggesiden av Hurum. Men snart åpenbarer sola seg i de lange strekkene, og vi kan riktig nyte varmen. Sigurd må stoppe og ta av seg ullgenseren han har på.



Til høyre har vi en mektig fjellvegg som tar følge et stykke, og der henger det mange digre istapper. Sunniva syns de er pene og spennende å se på, men for Sigurd holder det ikke å se - han spenner av seg skiene og begir seg inn i skogen på istapp-jakt. (Heldigvis) overmanner fjellet ham, og han må molefonken tusle ned. Jeg forsikrer ham om at vi går helt sikkert forbi flere istapper senere.
Og ganske riktig, kort etter henger det mange fine istapper på en liten fjellvegg, og Sigurd får velge ut akkurat den han vil ha!



En halv kilometer før vi kommer frem begynner Sigurd å bli lei. Han legger seg ned og spiser snø og har slett ikke lyst til å gå mer. Vi pauser litt, men jeg vet at vi blir fort kalde, så jeg prøver å skynde på ham. Sunniva venter ikke, hun bare fortsetter forbi neste sving, og jeg syns det er flott at hun er så trygg.
En mann suser forbi i full fart mens han hojer "nå er det ikke lange stykket igjen!"
Det blir kicket Sigurd trenger, og mens jeg sender den hojende mannen en stille takk, lover jeg Sigurd en sjokoladebelønning på Stikkvannshytta. Han setter fart etter storesøster, og snart er han foran henne igjen.



Snart runder vi den siste svingen og vi kan skimte hytta mellom trærne. Da går det fort til vi er fremme, og begge ungene suser elegant ned den siste lille bakken til hytta. Skiene spennes fra og settes opp mot veggen ved siden av alle de andre turgåerne sine ski, og så må vi finne oss en ledig plass i sola.
Den fineste benken er ledig, så den tar vi!





Det blir kjøpt sjokolade, og mor drar frem termos og rett i koppen-tomatsuppe som vi har tatt med. Enkelt og lettvint. Når maten er fortært vil ungene ned på isen. Jeg blir med dem ned. Det går et løypespor på langs over isen, og før jeg veit ordet av det er Sigurd på den andre siden, med Sunniva hakk i hæl. Det er herlig dette, å føle på det å ha fått så store unger, som stikker av gårde på den måten. Jeg vet at de kommer tilbake.




Og det gjør de. Vi skriver oss inn i hytteboka, og så pakkes det sammen. Vi skal bli hentet på Semsporten. Det er den korteste veien, bare 2.9 kilometer, med veldig mye nedoverbakker. Og siden føret var veldig fint til Stikkvannshytta, tenker jeg at det burde være bra til Semsporten også.



Det starter fint, og de første bakkene er det bare å kjenne vinden stryke kaldt over kinnene der vi suser nedover. Så kommer de mer bratte bakkene, og for første gang slipper jeg å ploge med minsten. Han setter seg på huk og seiler elegant ned. Sunniva klarer brasene selv hun også.

Men så kommer "kleivene". Det er bratt, og det er svingete. Her syns jeg det er ille nok når det er godt dekke. Men her har sola steiket, og bakken er isete og enkelte steder er det bar jord. Jeg bestemmer meg for at jeg ikke er i det dødsangssøkende hjørnet i dag, og spenner fra meg skia og går nedover. Sigurd griper sjansen til mer moro, og lar skiene seile nedover selv, mens han løper etter.

Jeg nyter naturen rundt meg, og det at en vår er i emning. Det er ikke mange tegnene enda..men barskogen som er så grønn så grønn, det er som den tørster etter sollys og varme og stråler om kapp for å få fatt i mest mulig sol. Det ligger is i bekken, men de avrundede kantene og den blanke overflaten vitner om at den er i ferd med å smelte.
I små daler der sola ikke har fått ordentlig tak, henger det enda snø og rimfrost på trærne. Der har vinteren enda ikke sluppet grepet sitt, men riktig satt seg til rette med sin skjønnhet. Det er nydelig å suse gjennom disse oasene av eventyrskog imellom all den grønne vårskogen.




Snart er vi nede på mer trygg og bred grunn. Nå fortsetter løypa langs en traktorvei, og vi kan seile behagelig nedover. Midt i bakken møter vi et par med et lite barn i pulk. De har stoppet for å smøre klister på skiene. Jeg beundrer dem ikke som er på vei opp de bakkene vi nettopp har gått ned...og hvordan har de tenkt å komme ned der med den pulken, tenker jeg...

Vi bruker litt tid på de siste flatene rett og slett fordi ungene er slitne. Sunniva meddeler at skiskoene er trange og hun har vondt i føttene. Det er ikke annet å gjøre med det enn å vise medlidenhet og forsikre henne om at nye skisko skal erverves så fort som råd. Sigurd er sliten og får henge etter staven til mor et stykke.

Sigurd må ta den siste stoppen ved bikubene vi pleier å se på om sommeren, og jammen er det ikke en bie som har våget seg ut altfor tidlig. Tro om den finner veien inn i kuba og overlever?

Når vi er vel fremme ved bilen, kommer paret med pulken. De valgte å snu på grunn av de vanskelige bakkene, og godt var det. Barnet de hadde med seg har sovet søtt gjennom strabasene!

Det var årets første tur til yndlingshytta vår. Sjekk stilen til de flinkeste ungene! På gjensyn!