mandag 9. mai 2016

Til Rødbykollen med Røde Kors og O-laget



For det meste trives vi på tur for oss selv eller sammen med noen få gode venner. Men av og til er det hyggelig å utvide horisontene. Det lokale orienteringslaget pleier å ha et åpningsarrangement hver vår, med en tur som går til en av toppene i Hurum. Denne gangen slo de seg sammen med Røde Kors, og det dannet rammen for en tur med en brokete forsamlig med alt fra små babyer i bæremeis til ganske gamle mennesker som går sakte fordi det har livet lært dem. 

Turmålet var Rødbykollen, et sted vi ikke har vært. Nye steder er alltid forlokkende, så da slang vi oss med!

Oppmøtestedet er Rødbysetra, et aktivitetssenter en times gåtur inn i marka fra der vi bor. Barna blir fraktet opp i bil, mens jeg henter hunden Herman. Han er en flatcoated retriever som eies av venner av oss, og vi får lov å låne ham på tur. Han er en ordentlig gladhund, snill og livlig og god. I lomma har jeg godbiter og i handa har jeg klikkeren. Jeg har fått sansen for klikkertrening etter å ha lest om det, og lært litt i praksis. Herman kan det fra før, og er en god læremester.

Vi får en kjapp og hyggelig tur opp til Rødbysetra, og -mange- biler passerer oss! Et par biler stopper og spør om de er på rett vei. Det ser ut som denne turen blir populær, og jada...jeg får rett. Rødbysetra er spekket med folk på denne flotte dagen. En hel haug med folk er til stede, folk som er godt turvante, folk som ikke pleier å gå så mye, flyktninger er også til stede i regi av Røde Kors, og vi ser både kjente og ukjente.

Snart samles gruppa av turlederne, en skal gå fremst og en er dedikert til å danne baktroppen. Så begir vi oss i vei, og turen går gjennom skogen bak Rødbysetra, før vi følger Sundbyveien et stykke og tar av inn i Avgrunnsdalen.

Avgrunnsdalen er en vakker, trang, liten dal som både rommer historie og har vært gjenstand for mye oppmerksomhet i media. Stedet har vært i bruk av det militære til skytetrening, det er nå avsluttet og brukes ikke lenger av forsvaret. 

Engasjementet for videre bruk av Avgrunnsdalen er stort. Her vil noen ha motorsportsenter, andre vil ha skytetrening, mens andre igjen vil bevare den vakre naturen og særegenheten ved dalen. At det er vakkert her, er det ingen tvil om. Det blåser heftig denne dagen, men i den trange Avgrunnsdalen får ikke vinden tak. Vi skuer høyt opp mot Rødbykollen og Prekestolåsen mens vi rusler på en idyllisk kjerrevei. Det er tydelig at det har vært aktivitet her, med mange åpne, oppbygde områder og voller. Snart er vi i enden av dalen, på en flat voll, og hele følget stopper opp. Hvor mange mennesker som er med, er ikke godt å si, men 50-60 stk er nok ikke noen dårlig gjetning. Kanskje det er enda flere.


Fra vollen ved enden av Avgrunnsdalen er det plutselig en bratt stigning opp til Rødbykollen. Vi blir stående i kø en god stund, før vi som en av de siste starter stigningen. Jeg holder god avstand til Sunniva foran, så hun ikke blir rent ned av Herman, som er ivrig etter å komme seg oppover. Selv om det er mange, tar ikke stigningen lang tid, og snart er vi oppe! Masse lyng og flate sva møter oss, og utsikten blir bare flottere og flottere for hver høydemeter vi erobrer. Det er litt disig i horisonten, så helt klar luft er det ikke - men det er vanlig på vårparten. Vi kan se Oslofjorden, Bastøy og Mølen, men vi kan ikke skimte horisontlinja på havet. Vi kan så vidt se hjemmet vårt bak alle trærne i hagen, vi kan se Rødbyvannet, kirken på Hovenga, og blokkene på Åssiden i Drammen. Det er nydelig utsikt!

Vi setter oss ned og får i oss en matbit og får fri fra vinden. Solen varmer godt, og bærer med seg løfter om snarlige dager med mer sol og varme. For en herlig tid dette er!



Sigurd viser frem den flotte bygda! Her ser vi så vidt Rødbyvannet. Bygningene ved vannet og mot høyre er Klokkarstua, bygda vår.


Til venstre er Svartvannskollen, toppen vi overnattet på i tåke og gråvær under tarpen, for noen få uker siden. Denne toppen har vi vært på mange ganger! Ved de nakne feltene under toppen skimtes Sundbyveien, som går fra Klokkarstua til Filtvedt. Åsen bak her igjen, som strekker seg til høyre i bildet, er Knivsfjell. Her finnes det graver fra bronsealderen! 


Her ser vi mot Prekestolåsen, som jeg gikk til for ikke lenge siden.


Utsikten denne dagen er så herlig, selv om det er noe disig i horisonten og vi ser ikke like langt som på de klareste høstdagene.


Siden vi kom opp som en av de siste, er det snart folk som begynner å bevege seg nedover. Vi stresser ikke, og sitter fremdeles som sistemann da turlederen spør om vi skal følge med eller ønsker å gå for oss selv. Vi klarer oss fint alene, så vi vinker ham avgårde, men begynner å pakke sammen like etter.

Det er i grunn best å gå alene. Ingen som må vente eller skynde på for å holde følge, bare oss selv å ta hensyn til. Sigurd og Sunniva kan ta de pausene de ønsker, og vi kan ta de bildene vi vil. Sigurd finner et hull i veien. Da har vi straks en unnskyldning til å leke gjemsel!


Når vi er tilbake, takker vi for turen og kommer oss hjemover. Til og med Herman er sliten, han er ikke så full av pepp lenger, og stilen er ikke så ivrig i det vi går opp den lille bratte bakken dit vi har parkert bilen. Vi bestemmer oss for å ta ham med i bilen.

På vei hjem stopper vi for å ta med noe sopp jeg så da vi gikk på vei til Rødbysetra. Sandmorkel, fant jeg ut at det var da jeg kom hjem. Ansett som spiselig etter korrekt behandling, men ikke anbefalt som matsopp på grunn av forgiftningene store inntak kan føre til. Så den soppen kaster vi ut, og legger en ny erfaring på minnet.

Det blir en stopp på brua over Rødbyvannet for å se på beverens herjinger. At vi hadde bever her visste vi ikke! Den har gnagd på en ganske stor stamme, men ikke holdt på lenge nok til å felle treet. Vi blir enige om at vi må ta med kajakkene opp elva en annen dag og se om vi ser mer beverspor. Så spennende!


Så kjører vi Herman hjem, hvor eier Hans Erik er på plass og vi blir invitert inn på saft og prat. Det blir en hyggelig avslutning på en herlig dag, til Sunnivas tålmodighet tøyes mer og mer og tilslutt orker hun ikke mer. "Jeg vil hjem NÅÅÅÅÅ!" proklamerer hun trampende, og vi får bare føye oss, og durer den lille veien hjem til vårt eget.

Takk for turen!

1 kommentar:

  1. Er det skilting til rødbykollen fra setra? Jeg vil gjerne gå turen, men er ikke kjent i området

    SvarSlett