3 turer til Hemmeligvann

Jeg liker å dele turene mine og spre turglede, og forteller som oftest nøye hvor turene mine går. Men Hemmeligvann ligger bortgjemt og er så stille og urørt at den er kun for innvidde. Det er en nydelig perle for de som setter pris på stillhet og sjelefred. Jeg tar deg gjerne med dit, men kun på en betingelse: Bevar hemmeligheten.

Første turen tok jeg i ren nysgjerrighet, i et område jeg ikke har ferdes noe særlig i før. Kun en liten sopptur for mange år siden, så jeg har kun "luktet" på området. Men nå hadde jeg hørt rykter om et Hemmeligvann her, hvor det bor stor ørret, og det ville jeg gjerne stifte nærmere bekjentskap med.

Skogen lever intenst den dagen jeg tar den første turen til Hemmeligvann. Fluene surrer lykkelige rundt hodet mitt, glade for litt svette de kan spise, og det lukter av varm, tørr skog. Det er sopp, det er fuglelåt, vannet renner ivrig i bekken og jeg stopper mange ganger og spiser villbringebær på veien.
Det går bred og fin traktorvei innover, og jeg følger den som anvist på kartet. Hemmeligvann er ikke veldig synlig fra traktorveien. Man skal myse godt innover mellom trærne for å få øye på det, og selv da ser det bare ut som et bittelite skogsøye.

Litt etter må man følge med for å få øye på en bortgjemt sti som leder til Hemmeligvann. Og du må ha øynene med deg. Stien fortsetter nemlig tilsynelatende ved siden av en bred, rennende bekk, men i virkeligheten må du hoppe over tufter av mose og gress og nedlagte grener over bekken, før så den virkelige stien fortsetter på den andre siden. Etter en nedoverstigning er stien nede ved bredden, og fortsetter bortover venstresiden av vannet.

Det er nok noen innvidde fiskere som kjenner til Hemmeligvann, det forteller jo stien. Jeg lar meg bergta av det stille vannet...vannliljene...jeg stopper mange ganger på min ferd bortover vannkanten, bare for å se utover. Det er ikke et veldig stort vann, men siden det er omgitt av to høye fjellskråninger, ser det ut til at det kan være nokså dypt på midten. 

Plutselig hører jeg hese fugleskrik, og en hegrefamilie på fem letter fra sumplandskapet i nordenden av vannet. De ser ut som de flyr i sakte film, med de tunge, late bevegelsene. Hegre er en sky fugl som helst holder seg unna mennesker, men jeg er langt unna, og de ikke bryr seg om meg. Jeg betrakter dem andektig til de har landet igjen, og fortsetter bortover.

Det er et vilt landskap. Bakken er dekket av tykk mose, og under mosen er det stein, hulter til bulter. Fra vannkanten skråner bakken bratt opp til venstre, jeg ser opp mot nakne knauser hvor svære biter av fjellet en gang har rast ut med bulder og brak.

Jeg bestemmer meg for å følge stien så langt jeg kan, selv om jeg ser den er lite tydelig. Kanskje det går an å følge hele vannet rundt?

Etter å ha gått halve vannet på langs, begynner det å dukke opp blåbærlyng. Og for en blåbærlyng!! Bærene sitter så tett så tett, og jeg observerer ikke mange buskene før jeg bestemmer meg for at jeg skal tilbake ved første og beste sjanse. Ettersom jeg går bortover, blir det bare mer og mer av lyngen, og jeg fryder meg og gleder meg til jeg skal ha med bøtter og spann og skramle og fylle dem med de herlige små bærene. 

Jeg begynner å nærme meg enden av vannet, det blir mer grunt og mye vekster og små øyer. Jeg stopper en siste gang for å nyte utsikten. Plutselig hører jeg noe pusting og pesing og lyder. Jeg myser inn mellom trærne der jeg kom fra, og der kommer det en elghund med sin eier på slep. Hunden kommer med korte bjeff idet den oppdager meg, og jeg flytter meg til siden slik at de skal få komme forbi. De har det travelt, og ser ikke ut til å ville være så sosiale, men jeg spør likevel om muligheten for å gå rundt vannet. Nei, det går visst ikke, det er for bratt på andre siden, men hvis jeg følger dalføret fremme, kommer jeg frem til veien igjen, sier mannen idet han haster forbi. Så fint, tenker jeg, da gjør jeg det.
Ti minutter etter har jeg peset meg opp et dalføre opp fra vannet, og er på vei gjennom tett og høy bregneskog. Jeg ser veien der oppe, men må lete litt for å finne en trygg måte å komme meg opp dit, da det er mye ruglete og ustabile steiner der. 

Så er jeg ute av utfordrende, ujevnt terreng,og oppe på flat vei igjen.
I ren nysgjerrighet følger jeg veien litt videre, motsatt av den veien jeg egentlig skal, og finner at den ender i en rundkjøring hvor en mer utydelig skogsvei fortsetter innover. Jeg bestemmer meg for å utforske den en annen dag, før jeg snur og trasker fornøyd tilbake til bilen. Stormarimjelle og nydelig lilla lyng har pyntet skogen nå på sensommeren.

Noen dager etter er jeg tilbake, bevæpnet med blåbærplukker og to tilitersspann. Jeg føler meg optimistisk med tanke på å skulle fylle de to spannene, og setter i gang straks jeg har kommet til den første tua med blått i blått.
Det tar bare en time, og så har jeg fylt den første bøtta. Jeg har puttet bøttene oppi hverandre, så det er bare å ta den andre av, tenker jeg. Lettere sagt enn gjort. Jeg vasket bøttene før jeg dro, og tørket dem ikke skikkelig, så det har blitt et ordentlig vakuum og bøtta vil rett og slett ikke la seg rikke! Jeg haler og sliter, bruker redskap for å bende opp kanten og slippe inn luft, og bruker alle triksene jeg kommer på, men nei....tilslutt må jeg bare bite i det sure eplet, ser lengselsfullt mot de lekre bærene som står der og frister, før jeg begir meg på hjemvei.

Men en viking gir seg ikke så lett. To dager etter er en lørdagkveld, og jeg begir meg på ny ut, med nyvaskede, grundig tørkede bøtter som jeg på forhånd har testet nøye at ikke er limt fast i hverandre...fremme ved Hemmeligvann tar jeg innover meg sinnsroen, sjelefreden og stillheten, før jeg drar frem blåbærplukkeren og freser meg vei i lyngen. I en bratt bakke hvor grunnen gjemmer løs stein skjult av mose og blåbærlyng plukker jeg en hel bøtte full på en drøy time, før jeg fortsetter videre bortover vannet og plukker den andre bøtta full. Jeg ser stolt og fornøyd på de fulle bøttene og nyter noen håndfuller med de smakfulle herlighetene. Med denne fangsten har jeg plukket totalt 30 liter på to dager. De skal puttes i fryseren og noe skal bli syltetøy, men det meste skal nytes med fløte på, utover vinteren.

Nå er jeg skikkelig svett, varm, full av blåbærsaft, rundt meg svirrer mygg, knott, fluer og flått og hjorteflue har jeg også plukket av meg i dag...hendene er knall lilla og blå, og jeg lurer på hvordan jeg skal klare å få dem rene igjen....det frister så veldig med et bad, og jeg bestemmer meg for å la det stå til. Klokken er over ni, så sent på kvelden er det ikke folk langt ute i skogen. Jeg blåser i alt som heter etikette, og hiver meg naken uti det friske, klare og rene vannet. Det er noe magisk ved det å legge på svøm i et blikkstille vann, og se bølgene spre seg til hele vannet lever. Det er herlig å kjenne det kalde vannet vekke både kropp og sinn, og jeg legger meg på rygg, flyter og bare nyyyyter....

På vei hjem observerer jeg denne store vakre blomsten som har frøet seg og er klar til å sende ut "barna" som skal bli nye vakre blomster neste år...jeg aner ikke hvilken blomst dette kan være, men jeg syns frøene er uendelig vakre og skjøre.

På gjensyn, Hemmeligvann. Neste gang jeg kommer er det ikke blåbærene som må passe seg, men ørreten!