Soltilbedelse på Gaustatoppen

Himmelen var blå, luften var varm og sola strålte denne nydelige vårdagen i april, og vi skulle opp på selveste Gaustatoppen på ski - min første topptur på ski! Og det sammen med kjæresten min Martin. Som jeg gledet meg! Grudde meg ikke noe særlig egentlig, var mest spent og glad.

Jo nærmere vi kom Rjukan i den lille elbilen, jo brattere ble fjellene. Jeg har aldri vært på denne kanten før. Jeg sov dårlig sist natt, og forsøker forgjeves å få litt søvn i bilen. Så jeg våkner kvikt når Martin berører armen min. Når jeg våkner får jeg straks øye på den spesielle toppen som ruver i dalen. Uskyldshvit, ren og majestetisk er det som om den inviterer oss til fjells.

Opp den bratte fjellsiden bærer det, hvor rester etter vinterens is fremdeles pryder steinveggene. Sikksakk går veien, og bakken blir dekket med mer og mer snø. Snart ser vi de første skigåerne, randofolket. Som man vel kan si er et eget folkeslag der de i en evig runddans jakter på hvite topper, den ene flottere enn den andre, og det er alltid en kamp om å vise frem bilder med den blåeste himmelen, den reneste snøen, den mykeste nedfarten. Jeg har beundret bilder lenge, men nå skal jeg endelig få en liten smak av denne himmelen. 

Og plutselig er vi der oppe, på et platå nedenfor Gaustatoppen. Så langt veien er brøytet kjører vi. Der står brøytebilen, og det er som den sier "jeg gadd ikke mer, dere får gå herfra!"

Og det er nettopp det vi skal gjøre. Vi går ut av bilen og kjenner en litt kjølig fjellvind stryke kinn, men i dag vinner solen kampen om varmen. Så bruker vi litt tid på å finne frem utstyr. Jeg får på meg skoene lenge før Martin, og blir noe betenkt når jeg kjenner hvor forferdelig trange skoene er. Utstyret har jeg nemlig fått låne av min bror. Det ble prøvd - men det var da ikke -så- trangt da jeg prøvde dette?

Uansett, det skal ikke stoppe meg. Jeg tramper i bakken for å bevare blodgjennomstrømming. Vi får spist og drukket, smørt oss inn med faktor tretti, og beundrer toppen, solen og omgivelsene noen ganger før vi endelig tar skiene på skulderen og kommer oss opp på snøen. 

Så fort jeg har fått på skia, prøver jeg å gå. Broren min sitt råd klinger i bakhodet "skyv, ikke løft!" Jeg prøver, og skyvinga fungerer fint den! Så går vi oppover.....

Opp opp opp sikksakk går den opptråkkede løypa. Det er mange som skal på toppen i dag, men det er langt mellom dem og vi går slett ikke i noen kø. 

Vi ser stadig folk som kommer ned etter å ha vært på toppen, og snart kommer det en liten familie med to barn. Minstejenta kan da ikke være mer enn 4, og det er gøy å se hvor tøffe og flinke ungene er.

Alle er blide til fjells, og vi hilser på den ene etter den andre, og noen veksler man et ord med. 

En kar som har på seg en rød 90-talls jakke, olabukser, caps og solbriller, har tatt på seg langrennskiene og går oppover i fiskebein. Vi kan ikke la vær å bli imponerte over pågangsmotet til denne karen. Han er jo individet, kjerringa mot strømmen, den som beviser at du trenger ikke randoski, goretexjakke og alt mulig slags fancy utstyr for å ha en nydelig dag til fjells. Han er like blid som oss, og viste seg å bruke like lang tid på opp- og nedfart. 

Etter en times tid syns jeg det begynner å bli veldig tungt. Jeg har sett meg ut små mål hele veien, neste sving, liten pause. Neste stein, stopp og puste litt. Og så videre.

Men nå går jeg og ser mer og mer ned og syns veldig synd på meg selv. Begynner å bli på gråten og til slutt må jeg bare si det til Martin. Og han vet råd for Marias meltdown.

Før jeg vet ordet av det har vi tatt av oss ski, funnet frem niste og sjokolade, og nyter utsikten på en liten pauseplass. Og humøret kommer raskt på plass igjen. Etter 15 minutter begir vi oss oppover igjen. Og nå går det med seige, faste skritt, sakte men sikkert mot toppen. Herlig!! Vi passerer noen og blir passert av andre. Vi er sprekere enn enkelte. Og jeg får en skikkelig innvendig boost når vi passerer noen unge spreke jenter som tar seg goood tid mot toppen og tydeligvis trenger mange pust i bakken. 

Jo mer jeg går, jo bedre syns jeg det går. De flotte fjella åpenbarer seg, og det er som om Gaustatoppen spiller en fanfare: Se mitt rike! Jeg blir slått i bakken av utsikten og det blir bare mer og mer gøy å gå oppover jo flottere det blir. 

Varmen blir sterk og intens, og jeg ser damer kaste tøyet og gå i bare bhen. Jeg er også varm, og tilslutt ryker ullgenseren min også. Og jeg kler ikke på meg før jeg er på toppen, så varmt er det. 

Etter to timer til, så sitter vi faktisk på toppen. I det jeg tar av meg skiene får jeg høre "nei, er det Maria!" Og så får jeg hilse på en bekjent som også heter Maria. Senere den dagen får jeg vite at to andre venninner også var på samme topp. Verden er et lite sted!

Martin ordner vaffel og kakao mens jeg ordner sitteplass. Som bestilt finner jeg en ledig plass hvor det er gravd ferdig sitteplasser, og danderer sitteunderlag og jakker så vi bare kan sitte og ta en velfotjent hvil. Jeg får av meg skoene og blir nesten frelst, så deilig er det å få av de trange hylstrene...

Og Martin har gjemt belønning i sekken. Noe betuttet blir jeg innviet i en ny kultur der en fullført topptur belønnes med en toppøl. Eller, toppdrink i mitt tilfelle da jeg ikke er så glad i øl. 

Nå kan vi bare nyte. Solen varmer, åh som solen varmer. 1801 meter, vindstille, utsikten er fantastisk! Litt bak toppen ser vi en annen, langt brattere topp med en spiss egg. Der går det faktisk folk og enkelte har satt utfor fjellveggene som ikke er langt unna loddrette...
 Livet leker og jeg får kysse kjæresten min. Kan en jente ha det bedre?

Etter en god pause på toppen må vi ned igjen. Æsj, jeg har lyst til å være der til solen går ned. Men vi må ned, vi skal hjem og jeg skal hente unger på kvelden og alle disse tingene tar tid. 

Nedfarten går så som så. Jeg har glemt mine trygge kunster fra slalombakken og pyseMaria kommer frem. Litt bratt akkurat første bakken fra toppen, så flater det ut og det går bedre. Jeg koser meg!

Så blir det brattere igjen og de siste hundremeterne har jeg ikke lyst til å fortelle så mye om. Det endte med en ny meltdown ved bilen - men veldig kortvarig - så går turen hjemover, lykkelige og høye på dagens herlige tur!