Min egen oase ved Sandungen

Fridag! Jeg har jobbet meg opp noen timer, og siden sjansene til avspasering ikke alltid er tilstede, må jeg gripe de mulighetene jeg har. Og da ville jeg tilbake til Sandungen. Her har jeg vært i kajakk flere ganger før, og badet og kost meg. Det er lite folk her, og noen ganger passer det fint. Jeg vil finne stedet vårt igjen, den flotte, herlige badeplassen, men nå til fots. Det går ingen synlig sti dit på kartet, så her blir det å lese kart for å finne frem.

Og jeg vil se igjen minivillmarka mi, som jeg var i for at par uker siden, og kjenne på den spesielle følelsen når man står i et sånt landskap. Så jeg pakker sekken med mat og termos og fiskestang, og hiver sykkelen på biltaket. Parkerer ved Mørkvann og tråkker ivrig på vei innover i marka.

Litt kjedelig skogsvei å gå på. Derfor: sykkel! Fart og moro!

Ved T-Junction, som det så fint heter i England, skal jeg ta av den siste biten mot Sandungen før jeg må begi meg inn i skogen. Her er det en laaang bratt bakke. Jeg bestemmer meg for ikke å drasse med meg sykkelen opp dit, og får på meg turskoene og turbuksa.



 Opp den siste bakken, og der syns jeg at jeg ser en gapahuk. Så jeg må undersøke litt. Men det er ingen gapahuk, det er en fôringstasjon for rådyr!

Rådyra liker løvetann også.

Og så, dere....er jeg kommet til veis ende.Jeg fortsetter innover lyngen i et gammelt spor etter skoghogst, som er nesten usynlig. Her og der må jeg lete for å finne ut hvor veien går videre. 

Jeg har ikke med meg kart og kompass, slik jeg tenkte at jeg skulle sist jeg var her. Mest fordi jeg ikke har skaffet meg kartet (har rotet bort de 3 jeg hadde!), og kompasset fant jeg ikke...så jeg tok en sjans. Jeg har god erfaring med å lese kart og så lenge det ikke er tåke og mørkt, syns jeg det er lett å se hvor jeg er i terrenget.

Jeg stopper litt, og må snuse inn duften av varm og tørr skog. Det lukter så godt!

Store steiner, flyttet på av is og vann for tusener av år siden, da landet Norge ble til.

Denne gangen har jeg studert kartet grundig i forkant, og det er enkelt å finne veien ned til vannet. Når jeg kommer dit, i en åpen lysning ved vannet, kikker jeg meg litt rundt. Og forbløffet blir jeg, da jeg ser at plassen "min" er bare noen meter unna! Jeg ser jeg må litt tilbake og inn i skogen, og må gå litt lenger nord. Men da er jeg der!

Det er så deilig med gjensynet med denne herlige badeplassen vi fant i fjor. Den flate steinen som er perfekt å ligge og sole seg på, de flotte naturlige trappene under vann, perfekte å klatre opp på etter bading og langgrunne flate steiner, perfekte for små barn som vil bade og leke. Det er så vidt det er litt krusninger på vannet når jeg kommer, og jeg nyter varmen de få minuttene det varer.
7 år på Hurum har lært meg at vinden kommer fort!

Jeg fisker en del, men det er ikke noe bett å få. Jeg har sant og si aldri sett noe vak eller hopp i dette vannet, og begynner å tvile på om det er noe fisk her i det hele tatt. Men vannet er digert....de gjemmer seg nok et annet sted.

Jeg tar meg god tid, og utforsker området. Det finnes gode teltplasser. Jeg har lekt med tanken på å lage en enkel gapahuk her, men det er litt langt å gå for barna, jeg tviler på at de blir glade for å gå så langt.

Det er et godt område for sopplukking ser jeg, og jeg finner faktisk ei hytte som ligger rett ved. Det går ingen særlig sti dit...hytta er laftet og ser skikkelig koselig ut. Jeg tenker at jeg må finne ut hvem som eier den, kanskje den kan leies?

Så er det på tide å begi seg hjemover. Unger skal hentes og middag skal lages. Det er fredag, så jeg ser frem til en rolig kveld med barna.

Det er mengder av sommerfugler i skogen denne dagen! Bittesmå og mange store, lysegrønngule. I sin vakre paringsdans svirrer de rundt hverandre så fort de får øye på en artsfelle. Men her skjedde det noe annet. En stor gul sommerfugl "plaget" en mindre grønnlig art. Eller kanskje det var herremannen? Den lille lå stille på bakken, på rygg, mens den gule svirret rundt og så nesten ut som den spiste opp den minste. Men plutselig var de i oppe og fløy igjen, før det samme ritualet på bakken gjentok seg.



Da jeg kommer tilbake til sykkelen bestemmer jeg meg for å la sykkelbukse være sykkelbukse, og bare sykle i turbuksa, men den gang ei. Bakhjulet er flatt...så her er det bare å ta beina fatt. Det blir ca tredobbel så lang tid som jeg hadde tenkt, men det gjør lite. Jeg har god tid.

Et lite stykke etter treffer jeg faktisk en nabo og hans digre, men snille beist av en schäfer. De har tatt seg en tur ut for å nyte den tidlige, varme sommersola.

Hunden er så stor at jeg kvier meg litt for å hilse, men den er veloppdragen, snill og rolig og lar seg tillitsfull klappe.

Sliten, men fornøyd med dagen, setter jeg meg ned i fem minutter på Mørkvann og "avslutter" dagen før jeg setter meg i bilen. Jeg registrerer at vannet er fullt av rumpetroll og tenker at jeg må ta med barna hit om noen dager. Rumpetroll betyr at unger aktiviserer seg selv i timesvis!