På historisk grunn ved Fjølåsen i Trøndelag

Vi har vært på ferie i Trøndelag. Barna har en bestefar som er fra fra selveste jordbærbygda (de jordbærene altså...anbefales!), og der har vi vært i en hytte rett ved hans barndomshjem.

Det har begynt å bli en tradisjon at vi går til Fjølåsen når vi er der. Fjølåsen er virkelig et sted etter mitt hjerte, med sin vakre beliggenhet og interessante historie.

Vi har med oss familie som vi syns det er veldig koselig å treffe. Vi ser hverandre altfor sjelden da vi bor på hver vår kant av landet, men barna er jevngamle og de finner fort tonen.

Det viser seg å bli den fineste dagen den uka vi er der,og gradestokken kryper opp mot 25tallet idet vi parkerer bilen og begir oss oppover på en fin traktorvei.

Etterhvert får vi selskap av sånn ca hundretusen millioner fluer, akkurat som i sangen. Hver av oss er så heldige at vi får vår egen lille sky av fluer surrende rundt hodet. Jeg priser meg lykkelig for at det ikke er mygg og knott vi plages av, og brekker av en bjørkekvist og vifter fluene vekk med den. Effektivt! Ungene tar etter meg, og gutta går snart med hver sin bjørkekvist og vifter. 

Det tar ca en time med barn opp til Fjølåsen, det er en rolig rusletur. På veien opp passerer vi denne søte lille bekken, med en gammel steinbru over. Fjølåsen var en av de første plassene i Trøndelag som ble bosatt, og her har det ligget mange gårder gjennom tidene. Denne bruen er nok en levning etter en av disse gårdene. 

Vi kan lese på informasjonsskilt på stien at Fjølås ble på 1100tallet eid av høvding Sigurd Ullstreng. Han gav Fjølås til klosteret som jordegods, og det ble den værende frem til 1600tallet, da stedet ble pantsatt til en hollender fordi kongen fikk det litt trangt økonomisk. På slutten av 1600tallet ble stedet solgt, og eid av flere godseiere, før Fjølås igjen kom i hendene til lokalbefolkningen, da Lars Larsen Tøndel kjøpte Fjølås. Det syns jo vi er litt artig! Tenk om han var en forfader?

Man tror at Fjølås var en av de første stedene som ble bebodd i Trøndelag. Her er det store vide beitemarker, velegnet til å ha dyr. Det var nok ikke på grunn av den fine utsikten at de valgte å bosette seg her, og det hadde også sine utfordringer.

Fjølåsfolket var mye plaget av bjørn. Vi får vite at Anne Jonsdatter Fjølås skjøt en bjørn som hadde en sau i kjeften, i 1782. Sauen overlevde, men bjørnen måtte bøte med livet. Det står at bjørn slo seg gjennom taket på et lavt sauefjøs, og forsynte seg. 

I senere tid ble det funnet et stort bjørnehi i nærheten av Fjølås, og dette ble under 2. verdenskrig brukt som gjemmested for ulovlige våpen og radioer.

Og streifdyr av bjørn, de ferdes fremdeles på Fjølås, som et gufs fra fortiden. Sauene som nyter sommeren her, kan nok ikke være helt trygge!

Omsider er vi fremme. Det tar sin tid med barn som skal ha drikkepauser, hoppe over alle pytter og ha med seg alt som skjer i den lille miniatyrdyreverdenen som inkluderer maur og biller og diverse spennende kryp. 

Her har Fjølåsens Venner, en skikkelig flink dugnadsgjeng, brettet opp ermene og bygget en flott gapahuk. Her har vi grillmuligheter både ute og inne, og inne under taket er det langbord med mange sitteplasser. Vi velger å sitte ute denne vakre dagen, men er glade for den flotte muligheten. Slike ting gjør at man får lyst til å komme tilbake.

Vi stiller opp de søte små til et pent bilde på utsikten. Det blir et flott bilde, både på den ene og den andre måten. Tullebilder er mest gøy! Vi ser innover Trondheimsfjorden, med Trondheim innerst til høyre. Rett bak barna ses halvøya Fosen.

Utegrillen fyres opp, og Sigurd fem år er med på å tenne opp bålet. Man skal jo tidlig krøkes!

Pølser på tur er obligatorisk, har mor skjønt nå, men jeg har sneket med meg hvitløksbåter pakket inn i folie.. Smørstekte hvitløksbåter over grill er noe av det beste jeg vet!

Det er til og med en hyttebok på Fjølåsen. Jeg elsker å skrive i hyttebøker, og innlemmer Sunniva i kunsten, og hun går inn for oppgaven med stor innlevelse. Hennes kusine Ingeborg og fetter Ola er også med på skrivingen. Sigurd er ikke videre interessert i å utfolde seg skriftlig, så jeg signerer som seg hør og bør for resten av gjengen.

 

Høy fnisefaktor med to 2. klassejenter på tur. Gutta kjører tullefaktor. På bildet til høyre ser jentene på utsikten. Det er skikkelig bratt ned fra Sjåpynten, som utsikten heter, men man skal ta løpefart og hoppe utfor for at det skal gå skikkelig galt. 

Etter at vi har tilbragt et par timer med kos og hygge og altfor mye mat, må vi pakke sammen og rusle hjemover. Ungene syns det er mer gøy å klatre over saueporten enn å åpne grinda slik vi kjedelige voksne gjør.

Det var en koselig tur, og både store og små har hatt det trivelig.

Vi sees neste år, Fjølåsen!