Til Skapertjern i Røyken

Nabokommunen Røyken har et stort flott turområde som heter Kjekstadmarka. Det største tjernet her heter Skapertjern, og det er omkranset av flere tett bebodde områder, og er et mye benyttet og lett tilgjengelig friluftsområde.
Før bodde jeg i Spikkestad, og jeg likte godt å dra til Skapertjern på varme sommerkvelder og avslutte dagen med et bad. Siste sommeren jeg besøkte Skapertjern, var da jeg var gravid med Sunniva, det var en varm og deilig sommer, og det var godt å kjøle seg ned med et forfriskende bad, etter en lang og svett dag på jobb. 

Adkomst til Skapertjern enten via Spikkestad eller fra Lier, kjør opp Gullaugkleiva. Fra Spikkestad kommer man inn Teglverksveien, til venstre etter broen, til høyre ved rideskolen, og så rett frem til man ser skiltet til Skapertjern. Parkèr her, og gå innover, rett frem. Et voksent menneske bruker et kvarter på å gå inn til tjernet. Det går også fint å sykle, og trille barnevogn.

Vi har pakket sekken med litt forskjellig godsaker, men ungene ser mest frem til å mate ender, fiske, og bade. 

Og ender ser vi...i hopetall! Da jeg travet rundt Spikkestad for snart ti år siden, syns jeg at jeg var heldig hvis jeg fikk mate èn and. Nå kom de vaggende opp på land mot oss omtrent med en gang jeg hadde satt fra meg sekken, og skulle ha mat. 

"Åååh, de er så søte!" utbryter Sunniva.

"WÆÆÆÆÆÆÆ!" brøler Sigurd og setter i full fart etter et par av dem, som forter seg å flakse ned til vannet igjen. 

Uheldigvis, så hadde jeg glemt smulene endene skulle få. Jeg får ikke så altfor dårlig samvittighet, da jeg vet at smuler egentlig ikke er andemat, og er årsaken til at ender og svaner kan få skader hvis de vokser opp i et område hvor det fôres mye med smuler.
Men...ungene har en pakke kjeks da. De får lov til å gi endene litt kjeks. Det er stor lykke blant de små kvakkerne, og de samler seg fort rundt ungene, som syns det er stas å mate ender som ikke er redde. Vi ser at det er unge ender, kanskje en mor innimellom her, men de fleste er unge. Det ser vi på de uutviklede fargene på fjærdrakten deres, et par av endene begynner å få grønnfarge på hodet, mens jentene har den karakteristiske hvite og lilla stripen bak på vingen.

Så må det fiskes litt også. Vi fisker med både mark og sluk, men det biter ikke. Når skal vi ha fiskelykke?
Ungene bestemmer seg for å gi resten av marken til endene. Det blir populært!! Vi setter oss på benken og nyter vår egen mat, mens Sigurd kaster mark til endene. Når det er tomt, sier vi "beklager..nå er det ikke mer! Nå må dere finne mat på egen hånd."
Men istedenfor å gå ned til vannet, vagger endene videre opp på land. De er tydelig målrettet...hva i all verden skal de for noe, tenker jeg. Og så ser jeg at de plukker blåbær med nebbene sine fra blåbærlyngen...ja, så klart, småfugler liker jo blåbær, så hvorfor ikke ender også!

Sigurd har fått et krigssår og det må vises frem og foreviges, så alle kan få se alt blodet. Vi vil så gjerne bade, men det er en del skygge på odden der vi har valgt å være. Vi ser lengselsfullt over på den andre siden, som bader i sol...vi bruker ikke lang tid på å bestemme oss for at det er der vi vil bade! Fort pakker vi sammen og i løpet av ti minutter er vi der borte. Klærne kommer fort av, og imens ungene vasser rundt og ser på småfisken som svømmer nærme beina deres, legger jeg ut på en kort og forfriskende svømmetur.

Det er ikke særlig varmt, men sommer er sommer, og da skal det bades!

Pluss at det er faktisk ganske deilig, da.

Endene følger raskt etter oss, et par av dem er så ivrige at de sikter rett mot oss i det de går inn for landing, og jeg kan formelig høre flyduren idet de suser inn for landing. Ender er kule dyr!

På vei hjem igjen må vi passere over demningen, og observerer vakre grønne, skinnende øyenstikkere. Et kort skjørt øyeblikk får vi nyte dem der de stanser på et vannliljeblad, før de flyr videre på sin jakt. De er så fine! Og de står aldri stille lenge nok til at man får et bilde.

Skapertjern er et langstrakt tjern, og det går sti rundt hele vannet. Innerst ved vannet var det en husmannsplass i forgangne tider. Det eneste minnet etter denne husmannsplassen er i dag noen grønne enger som ligger her, og som gjør stedet velegnet til telting.

Den beste leirplassen ligger likevel litt bortgjemt. Du skal vite hvor du skal gå når du skal hit. Du skal følge stien helt inntil vannkanten, på den venstre siden av vannet, og du vil komme til en fin og bortgjemt leirplass, med passe dyp badeplass for små barn, og litt lenger borte er det en gedigen "kastesegutivannetmedtau"badeplass for de større barna. Her unngår du den tette trafikken som preger sørenden av vannet.

Det ble en kort tur denne gangen, men ingen tur er for liten. På gjensyn, Skapertjern!