Et snøhuleeventyr på Finse

Jeg er medlem av et forum på nett med en haug turglade mennesker. Her arrangeres det av og til fellesturer, og det koster ingenting annet enn tiden og pengene man selv bruker på transport, mat, utstyr og eventuelt overnatting. Det er en fin sjanse til å bli kjent med nye mennesker, nye steder, og litt trygghet med på kjøpet om man er ukjent med tur eller stedet man skal til.

Da noen tok initiativet til en snøhuletur til Finse, tenkte jeg at her må vi slå til. Jeg er skikkelig grønn på vinterturer på fjellet - den eneste erfaringen jeg har med det er at jeg har kjørt over fjellet vinterstid.

Okei da...jeg har jo -bodd- på fjellet i fem år nærmest. Men likevel fikk jeg aldri karret meg ut på ski, og der ligger bøygen. Hvordan bruker man egentlig fjellet på ski om vinteren?

Så - litt bekymret for alt utstyret man muligens trengte, men jeg satset på at langrennski var godt nok, og ungene har jo klær til vinterbruk. Det eneste vi måtte gå til anskaffelse av, var gamasjer til alle sammen, og de var gull verdt.

Jeg bestemte meg for å kjøre bil. De fleste skulle ta tog, men hovedsakelig på grunn av pris, pluss at det var kjente veier vi kunne kjøre på, valgte vi bil. Etter en noe slitsom tur som gikk oppover Numedal og over fjellet ved Dagali, kom vi omsider frem til Haugastøl. Det var isete veier over fjellet - sporete og jeg slet litt med å holde bilen på plass. Dermed gikk det saakte - men vi kom frem til slutt, og da hadde vi en halvtime på oss før toget skulle komme.
Jeg skjønte også at solbriller ville være lurt...så vi rakk innom et turistsenter på Haugastøl, og der hadde de solbriller i bøtter og spann. Vi fant et pent par til hver av oss.

Så var det bare å stille seg opp og vente. To spente barn har humøret på topp!

Etter bare 20 minutter var det avgang på Finse. Der fant vi fort turfølget, to andre familier, Svingen og Magne med hver sin kvote med to gutter. Hilserunde ble foretatt, og så var det å få på seg skiutstyr, sekker og spenne på pulker, før vi kunne begi oss opp til hytta. En liten familie til skulle også være med, men de skulle ankomme senere på kvelden.

Jeg må innrømme at jeg dro til dette treffet med en viss skepsis. På forumet syns jeg nemlig det er et høyt utstyrsfokus, og det diskuteres i det brede og det vide hva som er det beste på alle mulige måter. Jeg liker å bruke det man har, og kjøper ikke alt det dyreste og beste. Så der jeg kommer med min fillete skibukse og skisko kjøpt på bruktmarked til en hundrelapp, føler jeg meg sånn passe shabby. Men jeg trenger ikke det. Det er en uhøytidelig og hyggelig gjeng vi har slengt oss sammen med.

Vi krysser toglinja og forlater Finse stasjon.

Hytta som initiativtaker til turen, Svingen, hadde leid heter Finsebu og ligger bare 700 meter fra togstasjonen - det er kjekt når man har små barn og masse bagasje å drasse på. Det tok likevel sin tid, på grunn av to bakker opp til hytta, ungene brukte lang tid med de små beina sine, og tissepauser ble foretatt både her og der. Omsider kom vi opp, og jeg fikk knipset et bilde av fjellet akkurat i det sola forsvant bak fjelltoppene.

Jeg har som sagt liten erfaring med fjellet vinterstid. Jeg har kjørt over vinterfjellet mange ganger, men aldri tatt meg tid til å stoppe opp og se. Og når du går sakte på ski, får inntrykkene tid til å synke inn, på en annen måte enn når du sitter bak rattet og er mest opptatt av å komme fort frem til målet.

Og jeg syns det er magisk. Så uendelig vakkert det er, denne uskyldshvite snøen som ligger som et mykt teppe over fjelltoppene. Sporene etter skigåere overalt vitner om et yrende liv på fjellet, og det er gøy å se hvor de har gått.

Sunniva syns også det er fint. Hun stopper og ser, mange ganger. "Ta bilde av de fjelltoppene der mamma, de er så fine!" sier hun.

Vel fremme på hytta sender jeg ungene inn, mens jeg selv fyker ned på stasjonen igjen. Jeg fikk nemlig ikke med meg alt utstyret i tre sekker, men måtte ta med en ekstra, og den henter jeg nå. Nå går det fort, uten to barn på slep, så jeg er tilbake snart.
Da har ungene funnet seg til rette og begynt å finne tonen med de andre barna. Det er ei koselig hytte, med tre soverom, kjøkken, stue, toalett, bad og gang. Vi har fått en køyeseng, det betyr at ungene må dele plass oppe, men det har de gjort før.

En av de andre voksne hadde tatt initiativ til pølseaften den første kvelden, og da kunne ikke vi være noe dårligere heller. Svingen fylte en diger kjele med snø, smeltet pølsevann og så kunne pølsefesten starte. Ungene hadde tødd bra opp etterhvert, og støynivået var høyere enn mor likte, men hva kan man gjøre...? Unger må få leke fra seg litt. 

Etterhvert kom den siste lille familien på en mamma, Elisabeth og to gutter, også, og så var vi fulltallige. Deres plan var å sove ute i telt, og det syns vi var tøft.

Omsider var pølser fortært og energien oppbrukt, og det var på tide å tenke på senga. Mine to pleier ikke å legge seg sent, men i kveld ble klokka nærmere ti før de sovnet, på et blunk.

Neste dag opprant med sol og lovende vær. Vi var tidlig oppe. Den som tror at unger som legger seg sent sover lenge, kan tro om igjen! Klokka 6.30 var det en femåring som snakket i øret mitt:

 "Mammaaaa?"
"Mmm."

"Kan jeg få spille på telefonen?"

En trøtt mamma er ikke vanskelig å be tidlig om morgenen. Så de fikk det, og så fikk jeg fred en liten stund til. Men vi sto snart opp, fikk i oss mat og drikke, og så bar det ut i snøen og solen.

Rett bak hytta lå en lang og høy snøskavl. Jeg tenkte med meg selv at det er nok for godt til å være sant om den skal være egnet til snøhulegravingen vår.
Men det var den. Svingen testet litt med sin 3 meter lange søkestang, og fant ikke ende verken innover eller nedover. Han testet litt andre steder rundt hytta også, men fant ingen bedre plasser. Kunne det bli bedre da? Her graver vi!

Det ble fort klart for meg at dette kommer til å ta tid. Svingen, Magne og jeg grov hver vår hule. Da Elisabeth og gutta kom, ble vi enige om at vi skulle dele hule. Altså, klart vi superwomans kan grave en hule hver, men hvorfor kaste bort mer energi enn man behøver? ;)

Vi grov, var arkitekter og planla utførelsen av hula, og etterhvert ble klærne kastet, for i sola stekte det. Det var herlig. Slitsomt, ja, men så deilig å kjenne på følelsen av vår, og så høyt til fjells!

Intens snøhulegraving på gang!

Utsikten fra Finsebu. Finsehytta midt i bildet, litt til høyre. På andre siden av vannet bak lå Fjellforumgjengen uten barn i telt den første natta.

Blid dame får sol!

Fin lekebakke for ungene rett ved hytta, og en passe liten fjelltopp for sånne smårollinger som vi hadde med oss. Alderen på barna som var med spente fra 3-9 år. Det var åtte barn, derav syv gutter og en jente. Sunniva syns likevel ikke det var kjedelig, hun fikk nok å bryne seg på, og kom overens med et par av de andre rolige guttene.

Vi grov i to timer før vi tok oss en velfortjent lunsjpause. Da kjente vi at det var godt å slappe av. Etterpå var det bare å gyve på'an igjen, men veien til mål var lang...så vi satte inn spurten, og ble ferdig i tide! Da hadde vi nok gravd i 5-6 timer.

Utover dagen kom gjengen fra Fjellforum uten barn. Det ble nemlig arrangert to turer på Finse denne helgen, den ene var med oss familiene og smårollingene, og så en gjeng voksne uten barn. Det ble ikke så mye sosialt liv allikevel, fordi ungene krevde sitt og vi var ganske fokusert på å bli ferdig med snøhulegravingen. Det var likevel hyggelig å hilse på kjentfolk fra forumet.

Sunniva hadde bestemt seg for at hun ikke ville sove i snøhule. Dermed ble planen at hun og jeg skulle ligge i hytta, men Sigurd, tøffingen, ville likevel sove ute. Han var komfortabel med tanken på å sove i hulen sammen med Elisabeth og hennes to gutter, og spent var han da jeg fikset soveplassen hans og gjorde det klart.

Her skal Sigurd sove!

I denne koselige hulen er det Elisabeth og gutta som har bestilt rom.

Ungene i ivrig skilek mens de voksne graver på seg brokk!

Noen hadde litt mer stilig design på hula si enn andre. Her er snøhula til MagneJ med familie. Med buegang og sittebenk i gangen.

Svingen og kona hadde startet ambisiøst med to innganger, med en plan om å møtes på midten. Det tror jeg ble mer graving enn de hadde regnet med, men de fikk en flott hule. Legg merke til bildet til høyre, det er tatt om morgenen og da hadde inngangen til snøhulen deres føyket nesten helt igjen.

Det blir tidlig kvelden denne kvelden også. Ungene får sitt lørdagsgodt, og Magne kokkelerer med spaghetti og kjøttsaus mens vi andre graver og stresser på for å bli ferdig.
Når Sigurd legger seg, har han med seg hodelykta og skravler og prater med gutta til Elisabeth. Hans sovepose skal tåle 40 minus, så jeg er ikke bekymret for om han holder seg varm.
En liten stund senere får jeg en melding fra Elisabeth som forteller at alle gutta har sovnet, og det syns jeg er koselig å høre. Sigurds første natt i snøhule, sammen med folk han nesten ikke kjenner. For en stor og selvstendig gutt jeg har! Det er ikke fritt for at hønemor må tørke en tåre.

Sunniva og jeg sitter oppe en liten stund etter at alle har forsvunnet ut til sine respektive huler, men vi orker ikke lenge - vi er stuptrøtte og slitne etter en lang dag ute i sola - den ene etter snøhulegraving, den andre etter leking og baksing.

Dagen etter er vi oppe klokka sju, og da er Elisabeth allerede inne og har fyrt opp i ovnen. De skal tidlig avgårde med toget, og må ordne seg. Familien til Magne har fått et sykt barn inne i snøhulen, og det er virkelig ikke noe jeg misunner dem...omgangssyke i snøhule frister ikke.
Etter frokost fyker jeg ut med ungene en liten stund, og de får leke seg litt på ski og leker gjemsel i alle snøhulene. Men det blir ikke lenge før vi må inn, og begynner å pakke sammen, rydde, vaske, støvsuge. Alle bidrar. Det er en flott gjeng vi har vært på tur med, med hyggelig og avslappet stemning og ingen sure miner.

Det blåser -godt- idet vi begir oss ned til togstasjonen, med fullpakkede pulker og sekker. Sigurd vil ikke gå på ski, og han prøver å bakse seg opp skavlen med skiene i hendene. Det går dårlig. Kona til Magne hjelper ham opp, og så er han så heldig at han får sitte sammen med deres minste lille gutt oppi pulken. Det blir en ordentlig kosetur for Sigurd, og jeg fryder meg når jeg ser gliset hans.

På togstasjonen blir det tid til lek og tøys i snøen mens vi venter på toget. Vi tar farvel med turfølget og håper vi kanskje kan få gjentatt det en annen gang. 

Pitstop på Flå. Du får altså ikke lov å stå og tisse som en hund. Eller fiske i do. Bare så det er klart.

Oppsummeringen blir som følger: Til Finse og snøhuler vil vi igjen!