Dragene kommer

På søndag var vi på tur med Barnas Turlag. Det var tjue barn med, med sine respektive foreldre og besteforeldre, og på kvelden den dagen kjente jeg et intenst behov for å være alene. Jeg tok bilen! Opp i marka med meg og så siktet jeg meg inn på Svartvannskollen. Fineste toppen i hele Hurum. Og antakelig den lettest tilgjengelige. Og plassen i mitt hjerte.

Det er flere veier opp til kollen, men jeg tar den bratteste. Det er også den kjappeste, i alle fall om du ikke er redd for å bli litt andpusten. Etter ti minutter er jeg der, og kan nyte en aldeles fantastisk utsikt.

Kollen er ganske flat på toppen, med lite vegetasjon og mye granitt, som jo er den bergarten det er mest av i Hurum. Det gir vid utsikt ut Oslofjorden, mot Holmestrand, Drammen og Oslo.

Og det er fint for fotografering hvis du liker å gjøre en egotripp!

 

 

Etter at jeg har fått dekket behovet for selveksponering, setter jeg meg ned ytterst på kollen. Der er et stup på ti-tjue meter ned mot det bittelille Svartvann, og jeg, pysa med høydeskrekk, føler meg som en råtass når jeg setter meg og åmer meg ut mot kanten. Det er heftig for pysete dame det!

Og så legger jeg meg ned og nyter...

Mobilen får ligge i fred. Dette er ikke tiden for å sjekke Facebook.

Armene ut til siden...beina får slappe av...sola varmer, den herlige sola som endelig har tatt grep og fått vinteren til å slippe taket...

Jeg lukker øynene og formelig kjennet at kroppen og sinnet blir som nytt.

Oslofjorden ser jeg ikke i dag. Den ligger skjult under en skybanke. Eller nei...det er ikke en skybanke. Det er tåkebanker som driver inn fra havet.

Fascinert betrakter jeg tåken. Den kommer fort. Den ruller innover dalene, stiger ikke opp i skogen, men holder seg i lavlandet.

Godt hjulpet av vinden blåser tåken innover. Jeg tenker på Saltkråkan, dimma og Båtsmann og tvillingene som ble borte i tåken. Tåka er et lumsk dyr som kan innhylle så mangt på et blunk.

Og det er da jeg ser det. En veldig rygg som stikker opp av tåka. En diger bølge, som tydelig viser at noe befinner seg under. En drage!

 Dragen beveger seg rolig, sakte, men fort innover dalen...den bølger seg og kaskader av tåke blir kastet opp i luften, som små eksplosjoner, og jeg vet det er pusten til dragen som sender opp tåkedusjene.

Lenger bak den første dragen får jeg se en til! Like stille og lumsk som den første glir de innover dalen, og gad vite hvor de har tenkt seg hen?

Lenge betrakter jeg tåken og dragene, helt til tåka og dragepusten omfavner meg og jeg vil ned til bilen. Sola er snart borte, og jeg er fornøyd med denne dagens lille energiinput.

Snart er alt innhyllet i tåkas mysterium, og jeg takker moder jord for atter en flott naturopplevelse før jeg begir meg i vei ned den bratte bakken, gjennom blåbærlyngen før jeg finner den så vidt synlige stien som nok er brukt av Rødbysetra en del.

Takk for turen, Svartvannskollen og Trollfurua!