Glitter og glimmer med Jørn Hurum

Vi har vært på tur med Jørn Hurum!

For de som ikke vet hvem Jørn Hurum er - han er en kjent paleontolog som arbeider på Naturhistorisk Museum i Oslo. Folk kjenner kanskje til det hvis jeg sier Botanisk Hage. Jørn Hurum er nok mest kjent for lanseringen av fossilet "Ida", som man mener kan være "the missing link" man har letet etter lenge.

Han har gitt ut bøker om "Ida", samt to bøker til om svaneøgler/fiskeøgler funnet på Svalbard og en sjøskorpion funnet i Tyrifjorden. Bøkene er rettet mot barn, men voksne syns også bøkene er interessante og de har svært masse informasjon.

Vi fikk også høre i dag at det nettopp er gitt ut en helt ny bok om geologiske turer som kan foretas i Osloområdet. En bok vi må ha!

Så som dere kanskje skjønner, Jørn Hurum er Sigurds store forbilde. Sigurd har bestemt seg for at han skal bli "dinosaurforsker, og jobbe sammen med Jørn Hurum!"

Da Barnas Turlag Lier satte opp en tur med Jørn Hurum og steinplukking, sjekket vi datoen. Vi var ledige, og vips! Så ble det tur igjen!

Sunniva hadde ikke noe lyst til å være med på tur og plukke stein. Hun fikk komme på besøk til en god venninne, og så fikk Sigurd mamma og pappa heeelt for seg selv. Det kan være godt av og til, det.

Vi kjørte helt til Lier og opp mot Eiksetra. Der har vi ikke vært før, og vi ble imponert over den flotte utsikten. Da vi kom opp i fjellet, lå det masse snø der som enda ikke hadde smeltet bort.

Det ble en del venting før alle hadde kommet. Jeg som selv er turleder i Barnas Turlag Røyken og Hurum, ble overrasket over at så mange familier møtte opp, jeg tror det må ha vært mellom 12-15 familier der. Minst. Men jeg tror nok det hjalp at Jørn var trekkplaster.

Omsider er alle kommet, og Jørn samler alle. Han har plassert tre steiner foran seg, og han gjør en fin jobb med å engasjere barna når han forteller om hva slags steiner dette er. Granitten er litt rosa, og prikkete, noe som forteller oss at dette har vært lava! Alle steiner som er prikkete har engang vært flytende, sier Jørn. Han forteller dramatisk om vulkaner som en gang har ligget her og sprutet opp lava, og lavaen har så størknet og ligger helt fra Hurumlandet og langt opp i Finnemarka. For en vulkan det må ha vært!

Ellers er det en rustfarget stein der, som er gammel havbunn, og en grågrønnaktig. Disse tre ønsker han at barna ser etter, og legger sammen med steinene han har funnet. De som ikke hører hjemme der skal plasseres i en egen haug.

Vi plukker ivrig i vei, og Sigurd legger på plass. Den nærmeste steinen på bildet er granitt. Den haugen Sigurd bygger på, er den rustfarvede.

Når vi har samlet masse stein, kan Jørn fortelle at det i lavaen som rørte seg her for 275 millioner år siden ikke var noe særlig vann, men en god del damp. Når lavaen størknet, ble det hulrom der hvor dampen hadde vært. Dette kaller Jørn for granater. Mineralene som da befant seg i hulrommene, størknet også, og ble til vakre krystaller. Da begynner vi å ane hva vi skal gjøre i dag, nemlig lete etter krystaller!

Vi begir oss over en vårvåt bekk, og de som ikke har skikkelig fottøy i dag, får merke det. Rett over bekken kommer vi til en fjellvegg som er ganske porøs. Der stiller Jørn seg opp og forteller hva vi skal se etter, og vi begynner å hamre og meisle i stein. Sigurd holder seg i nærheten av helten sin, og viser ham den ene steinen etter den andre.

Vi finner et par små steiner med krystaller, og så oppdager vi to digre steiner fulle av kvarts. De er skikkelig flotte, og ytterst på dem er det tydelige krystaller. De er så fine at disse vil vi ikke hamre på, men jeg foreviger dem med kameraet vårt. Her kan dere tydelige se krystallene, både noen bittesmå og litt større.

Vi får hamret litt mer etter krystaller, men så skal vi gå litt videre igjen.

Vi går litt videre på den fine og gresskledde traktorveien, ispedd noen snørester her og der. Plutselig stopper følget, og Jørn peker inn mot en tett krattskog, bratt og steinete, og ikke veldig innbydende.

"Så i lende!" får vi beskjed om. Opp der, og se etter en hule. Forsiktig fordi det er mye hoggorm der. Huffda, tenker jeg, og tenker takknemlig på de tykke turskoene mine med høy ankelstøtte.

Det er ikke lange biten gjennom skogen. Sigurd klyver opp som en fjellgeit og finner hula på null komma niks sammen med noen andre tøffe gutter. Vi finner noen digre steiner med kvarts og hogger i vei.

Vi tar en kikk inn i hula. Den er kanskje 1,7 meter høy og 1,5 meter på det bredeste. I taket kan vi tydelig se noen flate krystaller. Jørn kan fortelle at her har det vært krystaller så store som en potetsekk, men at de har blitt fjernet. Jeg vil gjerne vite hvor man kan se dem, men da får jeg vite at de befinner seg nok i en privat samling i Lier. Det overrasker meg, tenk å ha samvittighet til å ta med slike flotte ting og gjemme dem i stua si istedet for å dele det med alle.

I et hulrom i skogbunnen får jeg se noen hengende kokonger. Så fine de er. Kanskje det er en edderkopp som har noen hundre barn inni dem?

Snart får noen øye på en hoggorm! Rett nedenfor der vi sitter og tar en tekopp har det tittet frem en vårtrøtt hoggorm, og datteren til Jørn Hurum tar jobben som hoggormvakt og passer på så ikke noen skader eller skremmer den.

Vi går snart ned igjen, og det blir lunsj i en sving der snøen er borte, bakken nesten tørr og solen varmer godt. Sigurd drar av seg boblejakka og slenger seg ned på reinsdyrskinnet så lang han er. Så lunsjer vi med pølser fra bursdagsmiddagen som var i går.

Etter maten er fortært og vi har fått en hyggelig prat med turlederen fra Lier, rusler vi ned til den første bergveggen der vi var isted. Jørn sier at det er muligheter for de som ikke har fått nok, og gir folk valget om de vil være med til et annet sted femten meter inn i skogen. Noen velger å dra hjem, men vi er med, så klart!

I en lang rekke følger vi etter Jørn i tett småskog, og snart stopper han et sted hvor det er masse løs stein.

"Det er bare å grave her, og spesielt her", sier han, og peker og viser. Vi snur på steiner, og måper. Det er flotte krystaller på nesten hver stein vi titter på. Små hulrom, og inni hulrommene ser vi krystallene. Så spennende!

Tenk at det kan være så moro å samle på stein!

Sigurd samler og er ivrig etter å få med seg hjem. Han står med fanget fullt av steiner.

"Kan du bære disse for meg mamma?"

Hvem kan si nei til det? Men jeg plukker diskret vekk noen av dem, vi trenger ikke drasse med alt av gråstein hjem heller.

Endelig, så har vi masse kule steiner. Vi går snart tilbake igjen, og der kan Jørn fortelle at nå er det ei jente som har funnet ametyst! Ametyst er vakker, lilla krystall. Det betyr at det er mulig å finne ametyst her. Så kult! Sigurd og jeg springer opp til jenta som har funnet, spør henne hvor hun fant den og minnes stedet, kanskje vi kan dra hit en annen gang og plukke. Vi får ta bilde også, og så vakker den er!

Vi har jo sett ametyst på  museum mange ganger, men det er noe annet når noen finner den helt selv. Kjempekult!

Sigurd er sliten, og turen er egentlig slutt. Vi jumper over bekken på vei tilbake, og i bilen hjemover blir det en stopp for is på Lier. Vel hjemme blir alle steinene lagt på terrassen, men den aller fineste er en ganske liten stein, men med tydelige, glassklare, bittesmå krystaller. Den tar vi med inn!

Vi er alle enige om at det var en kjempeflott, lærerik og spennende tur. Jeg personlig hadde nok ikke trodd at det skulle bli så moro å lete etter steiner. Vi er nå enda større fans av Jørn Hurum, og Sigurd vil veldig gjerne tilbake og finne flere krystaller.

Hjertelig takk for at vi fikk være med på tur!