Sommerdrømmer på Tyskerstranda

Her er elvekajakken min. 

Den har vært stuet inne i uthuset i nesten 3 år nå. Jeg har ventet og lengtet, og nå, endelig, har vi sommeren foran oss. Klar for nye eventyr! Klar for fare, moro, plask og bask!

Det har vært et par tunge år. Året jeg lærte å elvepadle var fint. Da var jeg i elven nesten hver uke, med lånt kajakk. Slet lenge egentlig, før to snille klubbmedlemmer så betenkt på meg, og sa; Maria, du må ha en annen kajakk!

Så de fant fram en de trodde kunne passe og jeg fikk prøve. Jeg kan ikke sitte her, sa jeg. Dette er jo altfor trangt!

Men det er da du lærer å padle elvekajakk, sa de bestemt til meg.

Og jammen fikk jeg en aha-opplevelse. Kajakken satt som støpt på meg og plutselig var det lettere å få båten til å gå dit jeg ville. Jeg måtte ha en slik! Og letingen etter min egen kajakk startet.

Så kom 2018. Et fint år værmessig, men det ble mindre elvepadling. Jeg fikk fatt i en elvekajakk! Til halv pris sto den og skinte så fint mot meg, og jeg grep sjansen. Den kom med ekspressbud, pent pakket inn. Jeg åpnet pakken spent og glad og kunne med sug i magen prøve for første gang, på plenen i hagen min. Vugget frem og tilbake og hvinet av fryd!

Det ble kun 3 turer i elven  i 2018, samt et par leketurer med barna mine på de lokale vannene i Hurum.

2018 brakte også med seg en hvisken og viten om at en forandring måtte til. Jeg hadde det ikke bra, men det tok lang tid å finne ut hvorfor. Da jeg fant det ut, visste jeg også at det ikke var nytt - behovet for endringen hadde vært der i mange år, og gav seg utslag i angst og andre problemer..

Å bære på disse tingene har ikke vært lett, samt mye annet jeg ikke kan skrive noe om her.

2018 ble et år hvor jeg tok med barna veldig mye på tur - en naturlig konsekvens og som en nødvendig egenbehandling.

2019 var forandringen et faktum, jeg var blitt alene. Det tok lang tid, mye lenger tid enn jeg hadde trodd, å lande, å venne seg til å være alene. Å skulle takle alt og forstå at nå har jeg ikke lenger tid til å gjøre så mye - hverdagen inneholdt kun tid til det mest nødvendige, og helgene måtte planlegges nøye dersom vi skulle finne på noe annet enn det hverdagslige - noe jeg anså, og fremdeles anser, som viktig for å gi livet innhold, tid sammen med barna og ikke minst å gi barna og meg selv mange gode minner. 

Nå er vi langt inn i 2020 og jeg har det så bra som jeg aldri har hatt det. Lykkefølelsen har aldri vært så konstant, og jeg føler meg egentlig veldig heldig - er det egentlig mulig? Og i bakhodet mitt tenker jeg at det vil nok ikke vare - en vakker dag slår bomben ned og da er det slutt på lykken.

Men det er alltid lov å håpe at neste dag blir like bra som denne. Jeg vet at man kommer langt med en positiv innstilling og å møte mennesker med glede og forståelse -  da er sjansen for at dagen blir bra så mye større. 

Så kajakken min og jeg -  vi hadde det så gøy i bølgene på Tyskerstranda i går - jeg var egentlig ganske redd, det var skummelt å padle ut gjennom frådende, skummende masser av saltvann - men da vi kom litt lenger ut så red vi så fint på bølgene, og vi danset ned i daler og seilte opp på fjell. Det var herlig! Og da vi gikk inn til land igjen klarte vi å surfe litt på en bølge - gøy!! Før jeg mistet kontrollen og vi kullseilte nesegrus i sanden. Fnisende dro jeg oss opp og kikket rundt meg - de tre nakenbaderne som var på stranden da jeg kom hadde forduftet og ingen hadde fått med seg min lille fadese.

Jeg ble sittende på kajakken, kjenne vinden tørke saltvannet i ansiktet til fine saltkorn...og betrakte bølgene en stund før vi dro hjem. Takk for en fin kveld.