Vårens vakreste eventyr på Begna

Foto: Paul Barthel

Padling, sol, bading! En ny sommer er på vei, og med det nye muligheter til å bli bedre som elvepadler. Jeg tok nemlig kurs i dette i 2016, og den sommeren padlet jeg mye. Siden ble det dessverre ikke så mye trening hvert år, så mine evner som padler ble aldri noe bedre enn på nybegynnernivå. 

Dessverre er jeg også litt av en pyse. Når det er gått lenge siden sist padletur, blir jeg betenkt og bekymrer meg fælt. For et par uker siden tok jeg årets første padletur på Randselva, og det ble bare svømming, iskalde fingre og atter svømming. Det følte jeg ikke ble vellykket. Jeg måtte jobbe lenge med meg selv før jeg turte å prøve meg i bølgen, og da gikk jeg så klart rundt med en gang. Huff. Jeg har jo gjort dette før, hvorfor får jeg det ikke til nå? Mange ganger måtte jeg svømme, og isnende kaldt var det!

Så hvorfor gjør jeg dette på nytt og på nytt? Hva er det ved denne sporten som trekker, hva er det som lokker og drar?

Svaret er egentlig veldig enkelt - befrielse, mestring, glede, lykke, og en fantastisk naturopplevelse. I elva synker alle bekymringer og dårlige tanker til bunnen, i elva kan du bare jobbe med deg selv og det eneste målet er å ha det gøy. 

Men som sagt, det er aldri for sent å begynne på nytt. Nå har jeg bestemt meg, så får vi se hvor dette leder hen. Etter å ha hørt litt rykter om mer aktivitet og planer for en padlesommer i regi av Oslo Elvepadleklubb, klikker jeg meg inn på siden deres og kikker. Og joda! Først ut er Valdresrunden, hvor man hovedsakelig padler Begna. 

Etter å ha forhørt meg litt får jeg vite at Begna er en ålreit nybegynnerelv. Hurra! Jeg melder meg på og bestemmer meg fort for å ta med barna, da vi skal bo på en ålreit campingplass. 

Værmeldingen er ikke til å tro, og det skal bli enda varmere i Valdres enn hjemme. Jeg gleder meg som en liten unge, og pakker og planlegger til den store gullmedaljen. 

Fredag durer vi avgårde etter jobb. Barna tar bussen til meg slik at vi kommer oss raskt av sted. Først en liten handletur og heldige som vi er, er det ingen rushtrafikk, så vi kommer oss raskt forbi Tyrifjorden og får ladet litt på Hønefoss før vi fortsetter. Der ser vi en bil med en gul kajakk, som vi igjen ser passere oss når vi litt senere lader på Nes i Ådal og tar en ispause. Og jeg tenker at det er nok en i klubben som skal dit vi skal!

Det blir en nydelig biltur forbi Sperillen som bader i sol, og opp gjennom første delen av Valdresdalen, hvor Begna åpenbarer seg. Vi passerer Begnabølgen, der ser vi noen folk ute på broa. Jeg får lyst til å stoppe, men vi er sene allerede og jeg vet det blir mas om mat og mygg når vi kommer frem. 

Endelig er vi fremme. En gjeng elvepadlere er fremme før oss, så de beste plassene er allerede kapret. Vi finner oss likevel en flat fin plass nesten helt nede i vannet, og jeg satser på at elva ikke stiger. Det er jo ikke meldt nedbør. Vi har fin utsikt til den brede elva og jeg bestemmer meg raskt for at dette er en campingplass jeg kan like!

Barna er sultne og slitne, og etter å ha fått opp teltet og det meste av ting og tang på plass, varmer vi vann og så er det Real Turmat til middag. Padlerne samler seg og vi setter oss med dem. Elvepadlemiljøet er et uvanlig inkluderende miljø, alle er hyggelige og man føler seg rett og slett umiddelbart som en av gjengen. Som regel er det noen man ikke har møtt før. Denne gangen var det gøy at Paul, som jeg tok kurs sammen med i 2016, er den som leder turen. Han har padlet mye mer enn meg og har blitt en erfaren elvepadler. Jeg kjenner igjen et par andre, en som jeg også tok kurs med den gangen og et par karer fra Sjoaturen i fjor. 

Men jeg legger meg ikke sent i kveld, barna slukner fort etter maten og jeg leser litt Mikkjel Fønhus. "Sagnet fra Elgevassetra", om en barntung kvinne som ensom på setra må passe på kyrne og om hennes tragiske endelikt da en bjørn slår ned døra til setra...

Dagen etter våkner jeg i halv åtte-tiden, da steker sola på teltet. Natta var litt kjølig, men når teltet blir varmet opp blir det helt bakerovn der inne. Raskt kommer jeg meg opp, får lufta teltet litt og ungene fortsetter å sove. Da skal jeg si det er herlig med en liten time alene for seg selv, og egg og bacon til frokost....

Men jeg må innrømme for meg selv at jeg ble noe betenkt da jeg jeg fikk se Begna og ta elva i nærmere øyensyn. Jeg hadde fått høre at det er en bred elv, og det bet jeg meg merke i. Da vi kjørte oppover Valdresdalen så den mye roligere ut enn jeg nå kan se, tett inn på. Men mine bekymringer som jeg deler med padlekompisene, virker grunnløse. De sier at dette er en enkel elv og enklere enn Sjoa, som jeg jo padlet i fjor. Så etter å ha tenkt litt frem og tilbake, velger jeg å stole på de erfarne padlerne og så klart jeg skal bli med på tur!!

Litt etter frokost pakker folk og gjør seg klare for tur. Barna skal bli igjen på campingplassen, det er også et par damer med i følget som skal bli igjen. Vi skal kjøre oppover dalen, og planen er å ta lunsj når vi padler inn på campingplassen. 

Jeg får sitte på med Arne som jeg også tok kurs med i 2016. Gøy å treffe kjentfolk igjen! Ved et sted der elva renner bred slik at den danner et større vann, svinger vi inn med bilene. Utstyr losses av bilene, og så må jeg og et par av de andre gutta vente mens bilene kjøres ned til Begnabølgen og de kommer opp igjen med en bil eller to. Du kan ikke være redd for å kjøre mye bil når du driver med elvepadling!

Vi benytter sjansen til å komme oss i båtene og tørrtrene på det flate vannet. Det går greit. Jeg har fått en "ny" padleåre av kjæresten, og det er så mye lettere å kontrollere båten med den. Så jeg padler og tørrtrener og har vel et lite håp om at det skal hjelpe nede på elva.

Sola blinker på vannet og steker ned i dalgryta hvor vi padler. Det er kokhett inne i tørrdrakta med tjukk ull og gradestokken som har krøpet over tjuetallet. Jeg dypper hjelmen i vannet, fyller den og tømmer over hodet - det er salig deilig!

Etter en god stund dukker resten av gjengen opp. Alle hopper i båtene, og så kan vi padle i vei. Ikke mange hundre meterne etter kommer det første stryket - omtrent som i Sjoa, her er det bare å kaste seg ut! Store fine myke bølger møter meg blidt. Jeg hiver meg frem og padler gjennom, båten rir lystig på bølgene og jeg freser på. Adrenalinet pumper og jeg tror jeg klarer meg gjennom den første bakevja.

Men i den neste - der må jeg svømme. Klarer meg ut av strømmen og inn i bakevja, og der kommer den skumle strømmen opp under båten. Rullegardina går ned, alt jeg har tørrtrent på er borte og å redde inn balansen er fånyttes, jeg bare kullseiler mens jeg hviner "neineineineinei!"

Jaja, opp igjen, prøv igjen. De andre leker og padler gjennom bølgene. Heldigvis er jeg ikke den eneste som må svømme, men - jeg prøver igjen i bølga, og tror du ikke jeg velter på samme vis en gang til. 

Blir oppgitt over meg selv, men blåser det fort av. Kommer meg ut i strømmen og litt lenger ned i evja. 

Så - er vi på vei igjen!

Et langt strekke er det bare kos. Det er bølger og det er smil, det er fargerike båter og hyggelige mennesker. Jeg husker hva en av padlekompisene sa "det er bare å kose seg, ingenting å være redd for her" - og det er jo ikke det! Jeg nyter det hele. Den blå himmelen, de fantastiske bjørketrærne som har pyntet seg med grønt for maifeiringen, det klukkende, livlige vannet som farer fort over steiner der nede i dypet - de gjemmer på storaure som jeg vet svømmer der nede - tenk å få fanget en av dem!

Vi padler forbi hester, kyr og sauer. Vi padler forbi barn som nysgjerrig kommer løpende til vannkanten for å rope hei og en smilende far som står i bakkant. Vi passerer campingplasser og folk glaner. Vi passerer mange små bakevjer, jeg føler jeg får trent litt på dette i dag. De erfarne gutta trikser det de kan der det finnes strømmer, og vi andre newbies henger med så godt vi kan for å holde kajakkene oppe. 

Snart kommer vi dit hvor elva Kverrvilla renner ut i Begna. Jeg er nysgjerrig, er det vilt i elva her? Hvor mye påvirker Kverrvilla Begnas videre ferd? Men nysgjerrigheten min blir ikke tilfredsstilt enda, for nå svinger turleder inn på en liten strand. Vi går et kort stykke gjennom en skog, så står vi der Kverrvilla brølende kaster seg utfor i to deler mot Begna. Det er fascinerende. 

Etter den lille sightseeingen går vi ned til båtene igjen. Når vi setter ut igjen, padler vi først litt oppover, så inn i strømmen for så å ri på bølgene nedover. Gøy! I love waves! Jeg smiler og plutselig tenker jeg på kjæresten og kjenner et stikk av savn, jeg skulle så gjerne hatt ham med.
Så skal vi inn i en liten bakevje igjen  -  og deer kommer jeg meg ut, men retter opp båten for tidlig - og tipper rundt. Huff! Blir så fortvilt fordi jeg ikke får det til, men vet hvordan jeg skal gjøre dette. Kommer meg raskt ut av båten, hodet opp, beina opp, etter en rask orientering ser jeg at jeg kan svømme rett inn mot land, men båten rekker jeg ikke å få med meg. Den forsvinner kjapt ned i noen større bølger, mens jeg får kilt fingrende fast i en bergsprekk ved vannkanten. Det er sterk strøm og jeg må holde hardt fast, men får dratt meg opp på land. 

Etter en rask kikk i vannet da jeg ser båten min forsvinne nedover strykene med elvepadlekompiser skjønner jeg at det er bare å begynne å gå. Det er bratte fjellvegger der, og båten vil ikke kunne tas inn til land, uansett forsvinner den så raskt. 

Jeg klyver over berg og lyng, og lukten av tørr og varm skog fyller nesa. Snart er jeg høyt oppe - prøver å kikke litt ned i elva, men jeg ser ingen, og syns det er stygglig bratt der nede. Da bestemmer jeg meg for å bare gå på til det ser bedre ut - etter ti-femten minutter med gåing skvetter jeg da turleder plutselig når meg igjen. Han har kløvet opp berget og de andre venter der nede med båten min - hurra! 

Vi klatrer ned og jeg får et hyggelig gjensyn med båten min. Setter meg ned og så padler vi avgårde igjen, på sterke strømmer. Under ei bro - elva flater litt ut, og så kommer noen kjempeartige bølger - yaay! Jeg koser meg selv om jeg må konsentrere meg for å holde båten på rett kjøl, opp og ned, ops der svingte vi litt rundt, jaja, hold balansen, padle deg rundt igjen. Å padle her er bare smil og glede, og snart er vi gjennom de artige bølgene. 

Resten av elva er rolig og det er kun den siste delen som byr på litt fart igjen. 

Når vi seiler inn til bredden på campingplassen har det gått over fem timer. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal padle mer, og heller nyte resten av dagen sammen med barna. De er varme og veldig ivrige etter å bade.

Det er et lite naturlig basseng ved campingen, og etter litt lunsj tar jeg med barnekajakken pluss min egen kajakk, barna kler på seg våtdrakter og så går vi dit. De finner froskeegg som er døden nær der de ligger og tørker inn - vi prøver å redde dem ved å legge dem i vannet. Ungene padler og bader og får kjølt seg ned. Jeg får slappet av på en benk i skyggen og nyter egentlig bare livet, mens jeg holder et godt øye på ungene, men de klarer seg helt fint og leker lenge i vannet. Jeg har oppfordret dem til å prøve å komme opp i kajakkene uten å stå på bunnen - og datteren min klarer det helt fint. Sønnen min padler den vesle elvekajakken i barnestørrelse som om han er den fødte elvepadler, og går ikke rundt i det hele tatt. Det er gøy, men noen elv kan han ikke padle på noen år enda. 

Takk for turen, til alle padlevenner, til Begna, til Valdres. Det gav så mye mersmak og jeg håper i år blir året der jeg skal klare å få til dette litt bedre enn jeg har klart før. 

Det er ganske tydelig hvilke kroppsdeler som fikk mest sol!

Soltilbedelse på Gaustatoppen

Himmelen var blå, luften var varm og sola strålte denne nydelige vårdagen i april, og vi skulle opp på selveste Gaustatoppen på ski - min første topptur på ski! Og det sammen med kjæresten min Martin. Som jeg gledet meg! Grudde meg ikke noe særlig egentlig, var mest spent og glad.

Jo nærmere vi kom Rjukan i den lille elbilen, jo brattere ble fjellene. Jeg har aldri vært på denne kanten før. Jeg sov dårlig sist natt, og forsøker forgjeves å få litt søvn i bilen. Så jeg våkner kvikt når Martin berører armen min. Når jeg våkner får jeg straks øye på den spesielle toppen som ruver i dalen. Uskyldshvit, ren og majestetisk er det som om den inviterer oss til fjells.

Opp den bratte fjellsiden bærer det, hvor rester etter vinterens is fremdeles pryder steinveggene. Sikksakk går veien, og bakken blir dekket med mer og mer snø. Snart ser vi de første skigåerne, randofolket. Som man vel kan si er et eget folkeslag der de i en evig runddans jakter på hvite topper, den ene flottere enn den andre, og det er alltid en kamp om å vise frem bilder med den blåeste himmelen, den reneste snøen, den mykeste nedfarten. Jeg har beundret bilder lenge, men nå skal jeg endelig få en liten smak av denne himmelen. 

Og plutselig er vi der oppe, på et platå nedenfor Gaustatoppen. Så langt veien er brøytet kjører vi. Der står brøytebilen, og det er som den sier "jeg gadd ikke mer, dere får gå herfra!"

Og det er nettopp det vi skal gjøre. Vi går ut av bilen og kjenner en litt kjølig fjellvind stryke kinn, men i dag vinner solen kampen om varmen. Så bruker vi litt tid på å finne frem utstyr. Jeg får på meg skoene lenge før Martin, og blir noe betenkt når jeg kjenner hvor forferdelig trange skoene er. Utstyret har jeg nemlig fått låne av min bror. Det ble prøvd - men det var da ikke -så- trangt da jeg prøvde dette?

Uansett, det skal ikke stoppe meg. Jeg tramper i bakken for å bevare blodgjennomstrømming. Vi får spist og drukket, smørt oss inn med faktor tretti, og beundrer toppen, solen og omgivelsene noen ganger før vi endelig tar skiene på skulderen og kommer oss opp på snøen. 

Så fort jeg har fått på skia, prøver jeg å gå. Broren min sitt råd klinger i bakhodet "skyv, ikke løft!" Jeg prøver, og skyvinga fungerer fint den! Så går vi oppover.....

Opp opp opp sikksakk går den opptråkkede løypa. Det er mange som skal på toppen i dag, men det er langt mellom dem og vi går slett ikke i noen kø. 

Vi ser stadig folk som kommer ned etter å ha vært på toppen, og snart kommer det en liten familie med to barn. Minstejenta kan da ikke være mer enn 4, og det er gøy å se hvor tøffe og flinke ungene er.

Alle er blide til fjells, og vi hilser på den ene etter den andre, og noen veksler man et ord med. 

En kar som har på seg en rød 90-talls jakke, olabukser, caps og solbriller, har tatt på seg langrennskiene og går oppover i fiskebein. Vi kan ikke la vær å bli imponerte over pågangsmotet til denne karen. Han er jo individet, kjerringa mot strømmen, den som beviser at du trenger ikke randoski, goretexjakke og alt mulig slags fancy utstyr for å ha en nydelig dag til fjells. Han er like blid som oss, og viste seg å bruke like lang tid på opp- og nedfart. 

Etter en times tid syns jeg det begynner å bli veldig tungt. Jeg har sett meg ut små mål hele veien, neste sving, liten pause. Neste stein, stopp og puste litt. Og så videre.

Men nå går jeg og ser mer og mer ned og syns veldig synd på meg selv. Begynner å bli på gråten og til slutt må jeg bare si det til Martin. Og han vet råd for Marias meltdown.

Før jeg vet ordet av det har vi tatt av oss ski, funnet frem niste og sjokolade, og nyter utsikten på en liten pauseplass. Og humøret kommer raskt på plass igjen. Etter 15 minutter begir vi oss oppover igjen. Og nå går det med seige, faste skritt, sakte men sikkert mot toppen. Herlig!! Vi passerer noen og blir passert av andre. Vi er sprekere enn enkelte. Og jeg får en skikkelig innvendig boost når vi passerer noen unge spreke jenter som tar seg goood tid mot toppen og tydeligvis trenger mange pust i bakken. 

Jo mer jeg går, jo bedre syns jeg det går. De flotte fjella åpenbarer seg, og det er som om Gaustatoppen spiller en fanfare: Se mitt rike! Jeg blir slått i bakken av utsikten og det blir bare mer og mer gøy å gå oppover jo flottere det blir. 

Varmen blir sterk og intens, og jeg ser damer kaste tøyet og gå i bare bhen. Jeg er også varm, og tilslutt ryker ullgenseren min også. Og jeg kler ikke på meg før jeg er på toppen, så varmt er det. 

Etter to timer til, så sitter vi faktisk på toppen. I det jeg tar av meg skiene får jeg høre "nei, er det Maria!" Og så får jeg hilse på en bekjent som også heter Maria. Senere den dagen får jeg vite at to andre venninner også var på samme topp. Verden er et lite sted!

Martin ordner vaffel og kakao mens jeg ordner sitteplass. Som bestilt finner jeg en ledig plass hvor det er gravd ferdig sitteplasser, og danderer sitteunderlag og jakker så vi bare kan sitte og ta en velfotjent hvil. Jeg får av meg skoene og blir nesten frelst, så deilig er det å få av de trange hylstrene...

Og Martin har gjemt belønning i sekken. Noe betuttet blir jeg innviet i en ny kultur der en fullført topptur belønnes med en toppøl. Eller, toppdrink i mitt tilfelle da jeg ikke er så glad i øl. 

Nå kan vi bare nyte. Solen varmer, åh som solen varmer. 1801 meter, vindstille, utsikten er fantastisk! Litt bak toppen ser vi en annen, langt brattere topp med en spiss egg. Der går det faktisk folk og enkelte har satt utfor fjellveggene som ikke er langt unna loddrette...
 Livet leker og jeg får kysse kjæresten min. Kan en jente ha det bedre?

Etter en god pause på toppen må vi ned igjen. Æsj, jeg har lyst til å være der til solen går ned. Men vi må ned, vi skal hjem og jeg skal hente unger på kvelden og alle disse tingene tar tid. 

Nedfarten går så som så. Jeg har glemt mine trygge kunster fra slalombakken og pyseMaria kommer frem. Litt bratt akkurat første bakken fra toppen, så flater det ut og det går bedre. Jeg koser meg!

Så blir det brattere igjen og de siste hundremeterne har jeg ikke lyst til å fortelle så mye om. Det endte med en ny meltdown ved bilen - men veldig kortvarig - så går turen hjemover, lykkelige og høye på dagens herlige tur!

Rødbykollen i tåkehavet

Kveldene blir lysere, luften blir varmere og bærer bud om vår. Det er dog litt tidlig helt i starten av mars, men livet er til for å nytes. Så to etterlengtede fritimer en onsdag ettermiddag bestemmer jeg meg for å komme meg ut. Det var litt tåkete hjemme, men jeg syntes det så lysere ut lenger oppe.. Fremdeles er det ikke båndtvang, så jeg ville la Ulv få gå løs. Vi tok bilen på den våte og myke Sundbyveien opp til bommen ved Avgrunnsdalen. Jeg kikket inn der, snøen lå og dekket på veien, men tenkte at vi får da prøve. Det var nesten ikke tåkete lenger.

Det ble en slitsom tur, og for hver meter jeg sank ned i snøen tenkte jeg "jaja, vi får se hvor langt vi kommer". 

Men da toppen kom til syne, og jeg så solen sank lenger og lenger ned og himmelen kom med lovord om vakker solnedgang, ble lysten til å fullføre turen bare større og større. 

Ulv hoppet som en kjempepåskehare i den harde skaresnøen og nøt friheten til det fulle. Noen steder fløt jeg greit oppå skaren, andre steder var det banning og sverting hver gang foten sank ned i en halv meter snø. 

Så dukket det opp elgespor. Digre elgespor som hadde gjort snøen hard og god å gå på. Mye liv i Avgrunnsdalen også om vinteren.

Avgrunnsdalen har vært gjenstand for mange avisinnlegg i Røyken og Hurums avis. Her var militært øvingsområde i mange år, og det er et par bygninger og gjerder som vitner om disse tiders aktivitet. Landskapet bærer også preg av det, det er bygd voller og bakker innerst i dalen. 

Noen ildsjeler har ønsket seg motorsport i dalen som et tiltak for barn og unge i bygda, men det har blitt møtt med stor motstand. Dalen er også et fantastisk turområde og huser en del sjeldne planter. 

Varmen i dalen kan være riktig intens, og på tørre og varme sommerdager er det som om gresset kan finne på å antenne seg selv, så knusktørt kan det være.

Siste oppstigningen til toppen er bratt, men det er så deilig å puste og pese og kjenne at man lever. På toppen ble vi belønnet med utsikt mot Klokkarstua, Drammensfjorden, Holmestrand og Oslofjorden.

I dag var det tåken som dominerte utsikten. Men for en tåke....! Vet du at hvis du står stille og betrakter tåken, kan du se den bevege seg som et uendelig stort teppe. Et teppe som dekker landet og pakker det inn, klar til søvn. 

Jeg ble stående åndeløs og betrakte tåkehavet som kom inn fra havet, strakte seg over den brede og vide Oslofjorden, snek seg inn alle små fjordarmer og daler og opp små dalfører og inn i skoglommer. Hemmelighetsfull og trolsk, tåke har alltid blitt forbundet med mystikk der den pakker alt inn i sitt ulne hylster.

Min kjære turkamerat Ulv fant noen leskende vannpytter på toppen, jeg satte meg i et tre og ventet på at sola skulle synke mot horisonten. Vår tålmodighet ble etterhvert rikelig belønnet med en fantastisk solnedgang, og jeg velger faktisk å gå lenge før det er over, fordi jeg vil ned den bratte bakken og tilbake til bilen før det blir mørkt. 

Takk for turen, kjære Ulv!

Sjoa - vill, vakker og våt!

Irrgrønn, myk og hemmelighetsfull møtte Sjoa meg da jeg hadde parkert bilen og kikket spent og forventningsfull ned mot elven.

Jeg falt pladask...

Sist helg tilbragte jeg i Heidal, sammen med en haug hyggelige mennesker. Padleklubben arrangerte tur til Sjoa, noe de gjør noen ganger hver sommer. Som medlem av klubben kan man bli med og for en billig penge bo på fantastiske gamle Kruke gård. Og med klubben er det en brokete forsamling av alle slags mennesker, noenogtyve mennesker med alt fra en bestefar med sitt barnebarn i tenåra, en god del menn i 40-50-åra, noen yngre gutter og hele tre jenter...noen har med seg barna sine, en hund er med, og alle er veldig hyggelige og snille. 

Koronarestriksjoner til tross, det ble en svært koselig helg. Kruke gård er så gammel som tilbake til vikingtiden, og bosetningen er nok enda eldre. Bygningene er digre, laftede, tømmeret vitner om at det må ha vært langt mektigere skoger som kledde dalførene for noen hundre år siden. Nå for tiden blir skog hogd ned når den er 30-40 år gammel, og ingen trær rekker å bli gamle kjemper. 

Kruke har huset mange driftige, dyktige og kunnskapsrike mennesker, noe som synes i gårdens utsmykninger både utvendig og innvendig. Jeg elsker å bivåne slike kunstferdige utskjæringer og pynt. De var ikke så redde for å jåle litt i gamle dager.

Men så var det meg og kajakken da. Jeg begynner å føle meg som en evig nybegynner når det kommer til elvepadlingen. Jeg tok altså kurs i 2016, siden har det vært et opphold på nesten helt til i år. I år har jeg padlet mest i flattvann, da jeg ville øve på rulla..som jeg slett ikke får til. 

Så fikk jeg nyss i Sjoaturen og tenkte at nå kan jeg hive meg med! Særlig siden det sto at det var for nybegynnere..da kan jo -jeg-, tenkte jeg!

Første dagen ble jeg satt sammen med en gruppe på 5-6 padlere, noen veldig erfarne og andre, i alle fall mer erfarne enn meg!

Jeg er fryktelig nervøs. Selv om jeg gleder meg, og fryder meg over skjønnheten vakre Sjoa byr frem for meg, så vet jeg at det er store krefter i sving og jeg er litt redd. Men, oppi kajakken med seg og ut i vannet. Prøve seg litt i bølgene ved takeout.....og så tipper jeg rundt. Dritt!!

Men jeg visste det vel at det ville skje. Har liksom blitt så vant til det der...mange som ser på, jeg blir litt ekstra nervøs, glemmer alt jeg har lært og så bare kløner jeg det til. En av padlerne vil jeg skal prøve på kameratredning. Det vil si at jeg går rundt, og henger opp ned under kajakken mens jeg venter på at en kommer til unnsetning slik at jeg kan dra meg opp etter kajakken hans/hennes. Jeg prøver, men redselen er ikke helt borte enda. Min løsning blir å løse ut spruttrekket og komme meg fri....jaja!

Etter en kullseiling til vil de ansvarlige at vi skal begynne å padle. Man avtaler rekkefølgen, jeg skal padle nest først, og foran og bak meg padler et par som er dyktige og kan redde meg om nødvendig. Noe som blir nødvendig!

Det er lite vannstand i Sjoa denne dagen. Det betyr at bølgene blir nokså krappe og dype, og det er litt steinete i elven. Båten humper og skraper over noen store steiner før stryket bratner til litt. Og så kommer det noen digre bølger. Min skjønne lille røde elvekajakk fører seg fint. Jeg klarer ikke å tenke på annet enn å holde kajakken stødig, hjertet dunker hardt og fort, og adrenalinet pumper som bare det....

Når stryket flater ut igjen, går vi inn til siden. Jeg får roet ned litt, det gikk jo bra! Følelsen av glede og mestring nytes til det fulle! 

Vi venter der litt før vi begir oss ut på neste etappe, som også går ganske greit. Under en bro med noen morsomme bølger, og så en ny pause.

Men på neste stryk er bølgene litt mer rotete, og jeg mister kontrollen. Det betyr at jeg tipper rundt og må redde meg ut av kajakken og svømme litt. 

Det skjer en gang til, før vi kommer til neste bro. Den broa markerer at turen er slutt for min del. Elva har ulik vanskelighetsgrad, og neste etappe av elven kalles Normalen, og er ikke for nybegynnere. 

Det går fint, jeg er fornøyd og kikker og filmer padlerne idet de fortsetter nedover.

Senere på dagen får jeg tilbud om å være med og rafte! Jeg blir glad og takker ja, selvfølgelig! Jeg har levd lenge nok til å ha lært at man ikke skal la sjanser gå fra seg. 

Det er meg, tre unge jenter og to voksne pappaer som skal rafte. Vi jentene danner fortroppen, og pappaene bakerst, de skal styre raften. Siden jeg har høreapparat og de er selvfølgelig ikke på i båten, får jeg beskjed om å sitte i midten, slik at jeg kan følge bevegelsene til hun som er foran meg. Jeg får litt instruksjoner om padling og egenredning, husker jeg dette da..?

Nå skal vi faktisk padle Normalen, og jeg gleder meg! Jippi! Er nysgjerrig på hva som vil vise seg i den dype dalen. 

Vi setter oss i båten og det er litt styr å komme seg ut på. Syns jeg da, det kan godt hende at det er helt normalt at det er litt styr med raft.

Vi venter litt, for en gjeng med padlere fra klubben skal også være med oss. Det er en gjeng på ca 8 stk.

Men snart kan vi begi oss avgårde! 

Foto: Kristian Jensen

Sjoa sparer ikke på kruttet til tross for lav vannstand. Det går greit nedover det første stykket, elven er ganske lik den jeg padlet tidligere på dagen. Så blir fjellveggene høyere, dalen trangere, vannet blir grønnere og dypere. Et herlig morsomt dypt stryk! Det fosser og drønner og så blir vi små små mennesker i møte med stor natur. Vi kommer inn i et magisk juv, spor etter årtusener med vannslip viser seg i fjellets "årringer" høyt, høyt der oppe i bergveggen. Dypt nede i det grønne vannet skimter jeg store steiner, hvite, grå, hva gjemmer seg?  Den som hadde hatt svømmebriller og kunne dykke under og se..det kan ikke vi, det er ikke trygt, men vi så faktisk en and som var i farta. Det kan ha vært en toppdykker.

Videre ned elven er det flere morsomme stryk. Et sted blir vi sittende fast mellom to store steiner, vannet fosser under oss, shit, hva gjør vi? De to pappaene må ut av båten, og vi jenter blir kommandert til å flytte oss rundt for å flytte vekt. Etter en stund og mye omrokkering, noen av oss må ut på steinene, og så klarer de å løsne båten, og vi må forte oss oppi, nå skal det padles igjen! Frådende vannmasser under oss, adrenalin, jeg kan kjenne at jeg lever! 

Elvepadlerne følger oss, og vi venter på dem og vice versa. Jeg syns det er ordentlig moro å se dem padle uredde ned strykene som for meg ser både vanskelige og farlige ut. Det er noe helt annet å sitte i raften, den er stødig og det skal mye til for at den skal tippe rundt. Noen stryk går bratt ned, men vi må konsentrere oss og padle på etter ordre fra styrmannen bak oss. Og herlighet så kult det er når raften seiler ned et stryk og med et "POFF" treffer bølgene og vannflaten, og vannet spruter over oss. Så gøy!

Jeg syns turen går altfor fort, og plutselig så er vi ferdig. Neei....jeg har lyst til å rope EN GANG TIL, men skjønner jo at det går ikke. Takker for turen og er glad jeg fikk være med. 

Kvelden blir brukt til grill og prat. Det diskuteres planer for dagen etter. Flere skal på kurs og det er litt usikkert om det blir padling. Jeg vil gjerne padle mer, og hurra, det blir bestemt at det blir en ny tur fra bro til bro, den første "snille" turen jeg var med på. Yay!

Sliten legger jeg meg tidlig, og sover som en stein....

Dagen etter er jeg førstemann oppe ved takeout, egentlig for å få tatt litt bilder. Den vakre elven bergtar meg igjen...

Snart ankommer hele ti padlere til, og vi kan entre elven i våre små sukkertøy av noen farkoster. Det er jo det vi ser ut som, en skål med godteri. 

Som nybegynner føler jeg meg ekstremt godt ivaretatt. Men man er også litt var følelsen av å sinke gruppen og være til bry, og jeg prøver å ikke bry meg om det. Jeg prøver å padle litt i bølgene, det går sånn passe. Rundt en gang, en gang til, kjører andungestilen der. 

Så skal vi nedover. Samme stryket som i går, jeg er litt overmodig. Det går greit, men guri....adrenalinet merkes! 

Denne gangen blir det ingen pause på siden, vi fortsetter rett ned mot broen. Jeg har gjennom begge turene fått litt pekefinger for å bruke mye styretak...det driver man ikke med på elv, nemlig. Og det er en uvane jeg har tatt med meg fra flattvannspadlingen....jeg jobber med meg selv for ikke å bruke de styretakene, og heller bruke det jeg har lært. Men blir litt forbannet når det ikke funker allikevel, og båten snur seg slik at jeg får ansiktet mot strømmen, bakover. Æsj! Nervøs snur jeg kajakken tilbake, og ser bekymret på elven nedover. Noen bølger, det går greit. Nå er båten sidelengs av elven, og ups, der er det et lite stryk og det er en valse. Huffda. Jeg har hørt litt om disse valsene, og har klart å unngå å havne i en enda, ved å padle raskt over strykene. Men denne gangen går det galt. Sidelengs seiler jeg sakte ned i valsa, og båten sitter rett og slett fast. Vannet vil ikke slippe. Halvveis nedi vannet oppdager jeg at åra står i spenn mot steinen stryket går over, og prøver å dytte mot og vippe meg opp igjen. Med det resultat at båten heller vippes rundt og jeg ligger opp ned. ET fokus står i hodet mitt og det er å redde meg ut. Da jeg skal bøye meg frem og få fatt i hempen som løser ut spruttrekket, står åren i veien for meg, den står i spenn og jeg rekker ikke helt frem til hempen. Panikkslagen klarer jeg ikke å tenke på at jeg burde bare ha fjernet åren, men kjemper litt, og klarer å få fatt i hempa og løser meg ut. Masse masse vann, og når jeg kommer til overflaten er jeg som en fisk som ikke har fått oksygen på lenge, klarer ikke å tenke og får bare masse vann over hodet hele tiden. Ser panisk etter padlemakkerne mine, og de er der. Jeg griper åra mi og prøver delvis å padle inn til land med den, samt få fatt i en kajakk å hekte seg på. Begge deler funker....

Da oppdager jeg at to andre også har gått rundt og må reddes. Det var jammen godt vi var så mange. Og jeg lurer på om det var min feil at de gikk rundt? Kanskje alle måtte følge så godt med på meg at de ikke fikk med seg farene selv? Hmm....

Og så får jeg litt kjeft da. Huffda. Jeg var visst altfor vinglete oppi der, ikke klarer jeg å svømme og han mente at jeg var sliten etter gårsdagen og at jeg IKKE skulle være med og padle noe mer, for strykene lenger ned var mer vanskelige. Jeg bare nikker fortumlet og sier meg jo enig i det, men det jeg tenker mest på var at det var en skremmende opplevelse. Jeg har jo gått rundt mange mange ganger i Randselva, men dette var noe annet. 

Jeg får videre beskjed om å komme til Randselva slik at jeg kan få hjelp til å øve på det jeg trenger mer trening på. 

Jeg vinker hadet til de andre padlerne, og begynner å dra kajakken opp mot broa. Det er ikke lange biten, og så kommer reaksjonen, tårene presser på og jeg må grine litt. Det var rett og slett skremmende å være under så fossende vann og den lille hindringen før jeg klarte å løse meg ut gjorde at noen skumle tanker meldte seg. 

Men snart går det bedre. Opp på veien med seg. Kajakken og det meste av utstyret og klær lar jeg være, så jogger jeg den lille kilometeren opp til takeout. Er nok litt av et syn med vått hår og tørrbukse og neoprensko, men jeg er neppe den første elvepadleren som har måttet avbryte og farte langs veien slik. 

Det var litt kjipt å måtte avbryte den siste turen, men jeg er ekstremt glad for å ha med en som turte å si fra når det var nok, og slik sørge for tryggheten. Jeg vet det kommer flere sjanser...og da vil vil viiiil jeg være bedre!

På gjensyn, ville, vakre Sjoa!

Spektakulære Asdøljuvet

I sommer tok vi turen til Asdøljuvet. Vi hadde egentlig tenkt å gå det mer kjente Kjøsterudjuvet i Drammen, men på grunn av ras valgte vi å bytte turmål. Det angret vi ikke på!

Det var særs enkelt å parkere og finne starten på turen til juvet. Her finner du en enkel veiforklaring. 

Starten av turen går i veldig snilt terreng. Vi krysser og forlater den trafikkerte veien mellom Lier og Sylling og trer inn i et landskap preget av skygge, grønne farver, fuktighet, mose, steiner. Bladene henger lavt over oss og gir oss et inntrykk av jungel. Her i starten av dagen er bekken i bunnen av juvet bred, det er ikke noe juv å snakke om enda, og bekken er belagt med runde elvesteiner. 

Noen pene og godt bygde broer er lagt over elven her nede og vi krysser den med letthet.

Etter noen minutters gåing går stien bratt oppover og vi ser elven langt der nede til høyre. Plutselig er vi fremme ved et utspring, og foran utspringet kaster elven seg utfor, i Høgfossen. 

Før jeg får sukk for meg har Sigurd satt seg ned der. Snubler han en meter, er det rett ned i fossen, og da er det ikke noe mere Sigurd.....

Jeg roper Sigurd til meg, er nok litt hønemor der. Han syns det er litt kjipt, men det får bare være akkurat nå. 

Vi skal gå videre. Nå må vi gå sidelengs der fossen kaster seg ut, og det er ikke barebare. Man faller ikke langt, men om man faller er det bare et par meter før det potensielt kan gå galt. Og det ønsker vi jo ikke!

Så vi klamrer oss til fjellsiden idet vi går videre innover juvet. 

Fjellsidene ruver over oss. Fjellet blir ikke mykt slitt av tidens tann slik den gjør i for eksempel Rondane, her er steinene skarpe, brå, fjellsidene er kledd med rette og harde steinblokker. Her når nok ikke solen ned i løpet av sommeren. 

Etter å ha krysset elven overfor Høgfossen, treffer vi en gjeng med foreldre og barn. Det er en svær gjeng på 15-20 mennesker. Det er mange små barn, og noen av dem går barbent. De voksne har joggesko! 

Jeg blir litt perpleks, men en samtale får frem at de har vært her tidligere, men da i langt mindre vannførende elv. Nå renner elven ganske stri, og jeg må flere ganger krysse elven med skoene ned i vannet. Jeg holder meg tørr da jeg er så heldig å ha gode turstøvler som er knytt tett rundt ankelen. 

Mange ganger må vi krysse elven. Steinene er glatte, slett ikke lett å trå på, og ligger hulter til bulter. Halvveis plukker jeg opp en lang gren og bruker den som støtte - det hjelper stort, og jeg lurer på hvorfor jeg ikke tenkte på det før. 

Det er fine detaljer å legge merke til. Et lite naturlig hulrom bergtar Sunniva, og hun knipser i vei. Plutselig er der en skumkake midt i elven. Den virvler rundt og rundt, og har nok brukt laang tid på å bygge seg opp til å bli så stor. Ungene vil "drepe" den med pinner, men det sier jeg nei til. Det er fint å la flere få gleden av å se den fine skumkaken.

Barna, og spesielt Sigurd, må stadig ha litt hjelp og støtte. Et sted hvor elven renner litt dyp og stri, ligger det et nedfallent tre over elven. Dette må vi støtte oss til mens vi går over. Sigurd går først, og så Sunniva. Da de kommer over, er Sigurd litt uvøren og skal oppe ned på en stein. Han bommer, sklir og faller med brystet først oppå en stor og spiss stein. Han får fryktelig vondt og er helt fra seg. Mammahjertet blør i det jeg vet jeg må bruke noen minutter på å komme meg over elven før jeg får kommet til ham.

Men det går bra, selv om han ender opp med et nokså stort blåmerke dagen etterpå. 

Et sted må vi klatre over en trestamme for å komme oss over. Elven er ikke så dyp, men det er kjekt å slippe å bli våt. 

Det er ordentlig gøy å gå i elven! Den er litt dypere lenger inn, mosen ligger tykk på de høye veggene. Følget foran oss begynner å slite litt, og på et tidspunkt faller en av mammaene så lang hun er i elven, og blir søkk våt over hele seg. 

Enda godt det er en varm julidag!

Enda litt til går vi, og helt til slutt må vi balansere på stokker som er både tynne og tykke, over den dype elven. Det går fint, og vi finner oss en flat sten ved et utspring og en dyp kulp. Vi ser at her hadde det vært fint å bade! Og tenker at neste år tar vi med oss badetøy og håndklær også.

Vi spiser en god lunsj her før vi følger stien gjennom skogen ned til veien igjen. Det var en topp tur og en herlig opplevelse. Takk for turen!